Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[ante-valente]

Jeg må si at jeg hadde håpet at noen ville kommentere det jeg hadde skrevet, og kanskje gitt meg noen råd?

[Honey Badger]

Jaja, da var det ikke mange timene igjen før hun er hjemme igjen. Kjenner jeg blir dårligere og dårligere jo mer det nærmer seg. Aner ikke hva det er hun må prate med meg om. Tipper jeg har falske forhåpninger. Igjen. Sukk.... Jeg gjør alt for en sjanse til. bare en liten sjanse. Bare et ørlite håp om at det kan bli oss igjen. Kanskje jeg ikke burde gjøre det. Men alt jeg husker er de gode stundene. De var det mange av. Jeg er helt ubrukelig i dagliglivet til jeg får en avklaring på alt dette her!

 

Si at du savner meg. At du gjorde en tabbe. At vi kan få det til å funke igjen. Like bra som vi hadde det før. Jeg skal gi det alt jeg har. Vær så snill....

Skal jeg være helt ærlig synes ikke jeg at du bør gi henne.

 

Du vet jo at jeg var i akkurat samme situasjon som deg da hun dreiv og leika med deg tidligere (TiP). Jeg tenkte akkurat det samme som deg da. "Gi meg en ny sjanse" - i ettertid er jeg glad for at hun ikke tok meg tilbake. Nå ser jeg at tusenvis av muligheter åpner seg, selv om jeg ikke trodde det akkurat da.

 

La meg stille deg et veldig enkelt spørsmål: er grunnen til at du er så "needy" at du er redd du ikke skal få deg noen ny dame hvis hun dumper deg? Det er litt flaut å innrømme det, men når jeg ser tilbake på den situasjonen jeg var i, så var det slik jeg tenkte.

 

Nå, etter at det har gått en stund ser jeg at jeg fortjente bedre. Jeg fortjener ei som behandler meg slik jeg fortjener, og jeg setter mine egne krav høyere. Jeg har også drevet med selv-utvikling for å blir en mer selvsikker, lykkelig og attraktiv person. Selv har jeg også tatt valget at jeg vil være singel i mange år fremover (med mindre det dukker opp noe helt spesielt )

 

Det var den veien jeg tok. Kanskje du tar en annen. Men jeg tror at om du står opp for deg selv og ikke godtar å la henne herse slik med deg som hun gjør, vil du åpne øynene dine etter hvert. Gjerne takke for det gode dere hadde sammen, men å slå opp eller stå opp for deg selv på en annen måte.

 

Dere hadde det sikkert fantastisk sammen, men jeg tror ikke dere klarer å få det tilbake hvis dere holder på sånn som dere driver på nå.

 

Jeg må si at jeg hadde håpet at noen ville kommentere det jeg hadde skrevet, og kanskje gitt meg noen råd?

Jeg så på det, jeg skal kommentere det når jeg har fått i meg litt mat

[Blåbær]

I Norge ved høyskoler er sosialt ensbetydende med festing og fyll.

 

Eneste stedene man finner unntak er ved religiøse grupper, kor osv.

Men tror du bare må fortsette å lete videre etter det paret som ligner mest på dere, unge studenter er der mest for festinga og utdannelsens skyld. Ikke for å opptre voksne og leke ansvarlige.

[Nie]

Ante-valente: Hvor mange råd kan vi gi deg? Du sier selv at problemet er at du er sjenert. Eneste du kan gjøre da er å trosse det faktum at du er sjenert. Det er helvetes vanskelig, og kan oppleves umulig. Men bare ta deg sammen, ta deg selv i nakken, gi deg selv ett spark bak (osv med disse ordspråkene) og overse det faktum at du er sjenert. Si noe, si hva som helst, du kan angre senere. Der og da må du snakke først og tenke etterpå. Det er ikke stort mye annet du kan gjøre.

 

Angående hva de liker å gjøre på fritiden. Hva med å bli med dem ut noen ganger, så får du heller be dem med på noe rolig en annen gang?

[Honey Badger]

Tror dette er det perfekte stedet å få ut min frustrasjon, over meg selv, og samfunnet generelt.

 

-----

 

Sorry at det ble mye klaging nå, men måtte bare få ut litt frustrasjon...

Slik jeg forstår det:

 

Problemet er at du vil ha noen gode venner, men at du ikke har det. Grunnen til dette er at du er sjenert, og derfor har vanskeligheter med å komme i kontakt med nye folk.

 

Liker du forresten ikke å feste fordi du er sjenert?

 

Uansett: jeg er veldig enig i det Nie skriver. Bl. a. det hun nevner om å snakke før du tenker er gull. Bare la det komme av seg selv. Personlig har jeg vanskeligheter med å komme i et slikt modus (men jeg vet av erfaring at Nie er veldig god på dette ).

 

Det er virkelig det beste du kan gjøre - bare ta kontakt med noen. Det krever baller, og du må forvente at ikke alle møter deg like varmt (men ta det for all del ikke personlig). Om du skal bli en mer sosial person må du også være forberedt på å bli mer utadvent.

 

Å stirre frykten rett inn i øynene, men gjøre det likevel.

[WarpX]

50% av grunnen til at jeg begynte å studere var for det sosiale

Eneste grunnen til at man skal studere er for å kunne få seg en greit betalt jobb i fremtiden.

[Honey Badger]

50% av grunnen til at jeg begynte å studere var for det sosiale

Eneste grunnen til at man skal studere er for å kunne få seg en greit betalt jobb i fremtiden.

50% ? Det å være med i et sosialt felleskap kan være en god motivasjon.

[ante-valente]

Synes jo det kan være ok å feste hvis jeg har gode venner å feste med. Men når det er slik at den eneste som ber meg med ut, er han ene kompisen min, og vi blir sittende alene på vorspiel hos han, og når vi kommer ut må vi gå på "jakt" etter bekjente som gidder å prate med oss. Det er ikke så moro å gå ut da. Hadde jeg hatt gode venner som hadde bedt meg med ut, hadde jeg gått ut oftere.

 

Dere sier at jeg skal snakke før jeg tenker, og det er greit for en som er sjenert, og faktisk vet hva han skal si, men ikke tør. Problemet mitt fortoner seg helt annerledes. Jeg har rett og slett ikke noe å si, jeg er fryktelig dårlig på smalltalk. Er jo litt vanskelig å si noe når man ikke har noe å si:(

[Blåbær]

Mulig mer alkohol i blodet vil få deg til å slutte å gruble så mye før du sier noe?

[Honey Badger]

Dere sier at jeg skal snakke før jeg tenker, og det er greit for en som er sjenert, og faktisk vet hva han skal si, men ikke tør. Problemet mitt fortoner seg helt annerledes. Jeg har rett og slett ikke noe å si, jeg er fryktelig dårlig på smalltalk. Er jo litt vanskelig å si noe når man ikke har noe å si

Det er det jeg snakker om. For det er mye mer vanlig enn du tror. Noe jeg tror mange gjør (spesielt de som suger på dette) er at de setter alt for høye krav til at det de sier skal være så fiffig. Dette sier jeg av erfaring - jeg gjorde og gjør det delvis fortsatt: tenker at det jeg sier må ha så høye standarder.

 

Der er snakk om å bare si ting før du i det hele tatt tenker over hva du skal si. Det er det vi snakker om. Jeg er helt bombesikker på at du har hatt flere samtaler med folk som står deg veldig nært, hvor ordene bare kommer på autopilot. Du trenger ikke en gang å tenke over det.

 

Jeg og gjør det litt for ofte. Trekker meg tilbake i mitt eget hode, observerer, tenker, uten å delta eller snakke selv. Av det jeg selv har opplevd har jeg også erfart at det eneste som hjelper for å komme ut av tenke-modus, er å tvinge seg selv til å være sosial.

 

Her er tre korte, lettleste artikler fra wikihow med eksempler til hva du kan snakke om (men husk at det er deg det faller på til slutt, uansett):

Art. 1

Art. 2

Art. 3

 

Mulig mer alkohol i blodet vil få deg til å slutte å gruble så mye før du sier noe?

Kan hende at det hjelper, men jeg synes at man bør mestre det edru slik at man ikke er "avhengig" av alkoholen for å være den personen man vil være.

[Allighiero]

Jeg og gjør det litt for ofte. Trekker meg tilbake i mitt eget hode, observerer, tenker, uten å delta eller snakke selv. Av det jeg selv har opplevd har jeg også erfart at det eneste som hjelper for å komme ut av tenke-modus, er å tvinge seg selv til å være sosial.

 

Det er en meget dum ting som jeg også gjør alt for ofte.. Er bare det å tvinge seg til å si noe ja, bare prate piss med noen rett og slett, etterhvert så kommer resten kommer av seg selv..

[pretensiøselns]

Jeg er naturlig introvert. Veldig introvert. Har lært en god del om sosial dominanse og kan veldig ofte bli samtalens midtpunkt i sosiale happenings. Problemet er at jeg blir veldig fort "sliten" av all energien det krever av meg. Er det en fest stikker jeg meg for meg selv et par minutter for å få samlet hodet mitt litt igjen, for meg fungerer dette bra.

 

 

 

Så. Mitt sosiale liv. Ikke akkurat noe å skryte av, siste store sosiale happening var i midten av russetiden da jeg festet litt sammen med de i ex-klassen min, var veldig skøy, men har ikke penger til å gjøre det for ofte noe som er kun min feil.

 

Hvorfor må jeg være så jævla dårlig på initiativ? Det virker som jeg har et alvorlig perfeksjonskompleks når det kommer til førsteintrykk og planlegging foran å møte nye mennesker. Kanskje det har noe med at jeg med mine holdninger, utseende og væremåte er redd for å miste kontrollen av hvordan folk oppfatter meg. Kanskje jeg prøver å komme dem i forkjøpet. Uansett kommer denne sommeren til å suge om jeg ikke får meg jobb. Jobb er noe jeg absolutt trenger og som jeg endelig har fått ut fingeren for å søke rundt.

 

En hel sommer alene i en "by" der jeg er mer fremmed enn det motsatte, der jeg ikke har hatt ordentlig kontakt med folk på over 3 år. Uten jobb, uten penger, bare meg og hunden. Festlig.

[ante-valente]

Dere sier at jeg skal snakke før jeg tenker, og det er greit for en som er sjenert, og faktisk vet hva han skal si, men ikke tør. Problemet mitt fortoner seg helt annerledes. Jeg har rett og slett ikke noe å si, jeg er fryktelig dårlig på smalltalk. Er jo litt vanskelig å si noe når man ikke har noe å si

Det er det jeg snakker om. For det er mye mer vanlig enn du tror. Noe jeg tror mange gjør (spesielt de som suger på dette) er at de setter alt for høye krav til at det de sier skal være så fiffig. Dette sier jeg av erfaring - jeg gjorde og gjør det delvis fortsatt: tenker at det jeg sier må ha så høye standarder.

 

Der er snakk om å bare si ting før du i det hele tatt tenker over hva du skal si. Det er det vi snakker om. Jeg er helt bombesikker på at du har hatt flere samtaler med folk som står deg veldig nært, hvor ordene bare kommer på autopilot. Du trenger ikke en gang å tenke over det.

 

Jeg og gjør det litt for ofte. Trekker meg tilbake i mitt eget hode, observerer, tenker, uten å delta eller snakke selv. Av det jeg selv har opplevd har jeg også erfart at det eneste som hjelper for å komme ut av tenke-modus, er å tvinge seg selv til å være sosial.

 

Her er tre korte, lettleste artikler fra wikihow med eksempler til hva du kan snakke om (men husk at det er deg det faller på til slutt, uansett):

Art. 1

Art. 2

Art. 3

 

Mulig mer alkohol i blodet vil få deg til å slutte å gruble så mye før du sier noe?

Kan hende at det hjelper, men jeg synes at man bør mestre det edru slik at man ikke er "avhengig" av alkoholen for å være den personen man vil være.

 

---

 

Enig angående det med alkohol. Det blir som han kompisen min. Han danser på bordet i fylla, men tør ikke se på folk når han er edru. Og det er jo når man er edru man blir bedt på fester

[Eryk]

Alkohol er idiotisk; hurra for midlertidig løssluppenhet? Hva pokker hjelper det?

[Demantios]

Ble forresten bedt med på volleyball en dag her, av noen av de folka som spiller rett utafor her. Et par av de er med på laget mitt, og det var han ene som spurte. Spilte en stund, og var artig det, men jeg vet jo at han aldri hadde spurt meg om jeg ikke hadde møtt på han tilfeldig når jeg gikk forbi der de spiller.

Bare for å spørre. Har du noen gang bedt DEM med på noe da? Veldig mange som syter om at dem ikke blir bedt med på ting, men aldri ber noen andre heller. Man må vise at man er interessert i å være sosial. Ingen ringer dem tause og spør om dem vil bli med på ditt og datt, siden dem ikke viser interesse av å være sosial

[Cortinarius rubellus]

Du har ett i det Pepsi, jeg sliter veldig med å ha kontakt med folk......men alikevel har jeg klart å fått meg nytt nettverk og det kan jeg egentlig bare takke meg selv for. Det å klare å spørre om noen vil finne på noe er en viktig egenskap

Det er ikke lett og man kan få avslag, men det er verdt i lengden=)

[Niqābninja]

Herregud. Hva er greia mi?

Hvorfor må hue mitt ta helt av bare en tanke jeg ikke liker blir slengt ut i lufta.

 

Han ser en tanke, mens jeg ser en advarsel om hva som kommer til å skje. Og jeg får akkutt behov for å bare stenge meg sjøl inne så jeg blir minst mulig såra.

 

Bare bullshit at det som ikke dreper gjør deg sterkere.

Det som ikke dreper ødelegger deg fullstendig i forhold til andre i fremtia. Hvorfor tvinger jeg det beste mennesket jeg har møtt til å betale for noen andres feil og mangler?

[Gjest Gjest]

Skjønner du hvor inn i helvete det frister å gjøre det når du sier at du blir sur hvis jeg gjør det? Har du noen anelse? Fatter du hvor godt det ville vært at du ble sur og pellet deg noe inn i helvete langt vekk og innså litt av hvert?? At alt du sier faktisk ER løgn! At du skal gi en lang faen og gi deg!!??? Hadde jeg orket skulle jeg med glede hoppet på deg og trampet deg ned med værnestøvler! Ikke fordi du er en drittsekk eller idiot eller hva faen folk liker å innbille seg, men fordi du er så jævla hyggelig og forståelsesfull og nekter å gi deg og pelle deg unna!! For du SKAL gi deg! Og om du ikke gjør det frivillig blir jeg nødt til å gjøre det selv, selv om du vet jeg ikke vil. For jeg takler det ikke. Og det vet du! Jeg sa det i dag. Jeg har sagt det før. JEG ORKER DET IKKE!!! Og di jævla urimelige kravene jeg stiller til deg. At du skal svare så og så fort. Jeg sitter og venter og venter og venter og venter. Og aldri kommer det forpulte svaret. Hvorfor gidder jeg?! Hvorfor gidder DU?? Hva er vitsen i å prøve å innbille meg, og kanskje deg og, at jeg betyr noe? At du er "glad" i meg. Vi vet begge at det bare er en gammel, løgnaktig remse ting du ikke mener. Jeg gjorde ikke noe for deg. Ikke unnskyld deg med det. Ikke prøv å si det.

Og dette vet du, at jeg hater meg selv for at jeg er meg. Og hadde du tatt den kniven eller pistolen eller hva faen alle de gangene jeg har spurt, så hadde ting vært over nå. Men neida. Og nei, nå ber jeg deg ikke om det heller. Bare.. slutt. Ikke si at du trenger meg. Ikke lyv og si at det gjør vondt. Ikke si at du er glad i meg. Du vet sannheten like godt som meg.

Sorry.

[Gjest gjesten]

Er du glad i meg da? Trenger du meg?

[Gjest eliten]

Det er så vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det engang. Det sårer meg sånn at du overser meg gang på gang. Ja, det er greit at kompisen min er et geni, og ja, han er veldig hyggelig, men må du bruke hver og én anledning til å snakke om det? Kan du ikke for en gangs skyld bare fortelle meg at du er glad i meg, og at JEG er en fantastisk person? Noen ganger skulle jeg ønske at kompisen min ikke fantes. Jeg har alltid vært nummer to. Både karaktermessig og blant jenter. Herregud, nå er jeg egoistisk.

 

Hvorfor skal jeg være misunnelig? Bare fordi han har et godt ytre, god i sport, flink sosial og kan synge og spille? Vel. ja. Jeg har rettskrivingen og sporten min. Det er det. Jeg er veldig sjenert. Lurer på om jeg har sosial angst. Er det normalt å grue seg til skolen, og svette uansett? Bare jeg kommer i prat med ei jente, kjenner jeg at jeg blir svimmel og glovarm. Men dette er noe jeg må komme over ved å utsette meg selv for det. Jeg har jo lest litt og plukket opp tips fra dere forumbrukere.

 

Bottom line, jeg er livredd for at livet mitt skal ende i selvmord. Kanskje det var det jeg prøvde å si med alt dette? Jeg vet ikke.