Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Kuldesjokk]

Prøv å utvid horisonten, hvis du har en venn du stoler på kan det hjelpe å snakke om det, han i klassen din kan du jo kanskje prøve å finne på noe med, hjelper sikkert både han og kanskje deg.

Er du gammel nok kan det å flytte ut være aktuelt, slipper unna mye familiedrit da...

 

Mener det er en sånn snakke med noen sticky her inne (signa meg der selv) kan jo være du kan snakke med noen der, snakke med noen kan hjelpe, funker hvertfall for meg, vet ikke helt hva jeg skal si annet enn jeg håper du får gjort noe med de kjipe tankene og kommer deg videre i livet, et liv av den bedre sorten

 

Edit: Det innlegget her ble søppel, håper det hvertfall var noe man kunne forstå i det...

Endret 3. juni 2008 av Kuldesjokk

[Gjest Slettet-77do0b]

Bah. Det er knallvær og sol for tia. Men her sitter jeg. På jobb.. Uten noen å være sammen med på fritia, men har skikkelig lyst ute å finne på noe med noen. Fama griller og har det kos med familien og stikker på stranda og bader med venner.. Noe jeg unner henne skikkelig. Her sitter jeg. Ingen å gjøre noe med når jeg er ferdig på jobb og setter meg ned og ser serier og sitter på pcn.

Dama bor i Kristiansund, mens jeg jobber i Ålesund. Men jeg flytter til Kristiansund om en måneds tid, så det gjelder bare å holde ut.

 

Men ekstra depresivt blir det jo som sagt når jeg sitter her uten noen venner i byen å finne på noe med på byen når det for en gangs skyld er skikkelig vær.

Blir sikkert dritvær og kjedelig neste gang jeg kommer på besøk til henne også som vanlig. Og da blir vi vel sittende inne uten noe særlig å finne på som vanlig.

[Gjest member-101642]

Endelig har sommeren kommet. Folk er ute i fineværet, spiller volleyball, fester, er sosiale, mens jeg er helt alene. Slik er det hver sommer. I dag hilste jeg på en fyr jeg har gått på skole med i snart to år, men han hilste ikke tilbake, selv om han så meg. Sånt svir. Det minner meg bare om hvor uinteressant jeg egentlig er.

Endret 4. juni 2008 av member-101642

[Eryk]

Trodde du hadde fast følge nå, jeg. Det er faktisk plausibelt at personen du hilste på sliter litt selv og ikke våget å hilse tilbake. Vært der selv.

[Gjest Slettet-77do0b]

I dag hilste jeg på en fyr jeg har gått på skole med i snart to år, men han hilste ikke tilbake, selv om han så meg. Sånt svir. Det minner meg bare om hvor uinteressant jeg egentlig er.

 

Eller hvor jævla hovne folk er. Har selv opplevd dette så alt for mange ganger selv, noe som fører til at jeg skjeldent hilser til kjentfolk med mindre de hilser først.

[Eryk]

Meh, lurer på om jeg skal fortsette å trene. Føler meg ikke noe bedre, og jeg kommer stadig til å se mongo ut.

[Poor Leno]

Fortsett å trene! Trening er sosialt og det gir en diger helsegevinst!

Hvis du synes treingen går treigt, spør rundt omkring i treningsstudioet - folk som trener der eller instruktører - om teknikker, måter å trene på, øvelser osv! Du vil garantert få noen gode tips!

 

Alternativet blir jo også å ikke trene! Dårlig alternativ i midt syn!

 

Hold motet og viljen oppe og push deg selv! Da vil du få resultater!

 

Lykke til, uansett hva du finner ut av!

[Timeo]

Er utrolig sliten for øyeblikket, lei av å ha angst, nesten hver dag går jeg rundt og føler det som en stor knipetang holder fast rundt meg. Bare bittesmå ting som går galt gjør at det kniper enda hardere, nesten som jeg blir delt i to. Denne konstante uroen gjør meg irritabel og tilbaketrukket, orker ikke noe som helst, alt blir vanskelig, vil helst bare være for meg selv i en hule dypt under bakken et sted som ingen andre vet om så får jeg hvertfall litt fred. Føler meg mislykket i alle ting, passer ikke inn i verden i det hele tatt, overalt rundt meg går det rundt smilende plastikkmennesker, orker bare ikke den forferdelig falske og iskalde verdenen folk lever i. Blir kvalm av lykken andre har.

 

Må ha noe for å dempe angsten, har bestilt time hos legen, hvis han sier nei eller prøver å prakke på meg noe dritt går jeg og kjøper det på gaten.

Endret 4. juni 2008 av Bellicus

[Erasus]

Hva er det angste din kommer av i så fall, Bellicus?

[Timeo]

Hva er det angste din kommer av i så fall, Bellicus?

 

En blanding av tvangstanker og fortiden. Hvis du kan tenke deg alt av ting du helst ikke vil tenke på, så er det det jeg tenker på. Hjernen er en stor sølepytt og føler jeg ikke har kontroll over det som foregår der, har gravd meg for langt innover. Og så er det fortiden. Absolutt alt jeg har gjort feil på en aller annen måte i livet dukker med gjevne mellomrom opp i hodet, selv om det er små bagateller fra barndommen så er det med å opprettholde følelsen av å være mislykket, at jeg har startet opp med hvite ark, men nå er det så mye rot på dem at det ikke er mening i noe lenger, det er ikke lenger mulig å starte på nytt og få det livet jeg vil ha.

[Eryk]

Fortsett å trene! Trening er sosialt og det gir en diger helsegevinst!

Hvis du synes treingen går treigt, spør rundt omkring i treningsstudioet - folk som trener der eller instruktører - om teknikker, måter å trene på, øvelser osv! Du vil garantert få noen gode tips!

 

Alternativet blir jo også å ikke trene! Dårlig alternativ i midt syn!

 

Hold motet og viljen oppe og push deg selv! Da vil du få resultater!

 

Lykke til, uansett hva du finner ut av!

 

Vel, å jogge alene på de mest avsides av veier er knapt sosialt. Ikke faen om jeg punger ut i dyre summer for å gå på studio. Jeg er faktisk undervektig, men det påstås at man føler seg klarere i hodet av å trene regelmessig. Kan ikke si at jeg er enig, etter to uker med 3-4 timesturer i uka. Hadde vært kult å ikke se så stakkarslig ut, I guess. Men jogging alene bidrar ikke akkurat til den store muskeldannelsen.

[Imsvale]

En blanding av tvangstanker og fortiden. Hvis du kan tenke deg alt av ting du helst ikke vil tenke på, så er det det jeg tenker på. Hjernen er en stor sølepytt og føler jeg ikke har kontroll over det som foregår der, har gravd meg for langt innover. Og så er det fortiden. Absolutt alt jeg har gjort feil på en aller annen måte i livet dukker med gjevne mellomrom opp i hodet, selv om det er små bagateller fra barndommen så er det med å opprettholde følelsen av å være mislykket, at jeg har startet opp med hvite ark, men nå er det så mye rot på dem at det ikke er mening i noe lenger, det er ikke lenger mulig å starte på nytt og få det livet jeg vil ha.

Fortell? Eller skriv det ned et annet sted. Bare få det ut av hodet.

[Timeo]

Fortell? Eller skriv det ned et annet sted. Bare få det ut av hodet.

 

Nei, har vrengt alt ut av hodet hos flere psykologer før, det har ikke hjulpet meg, tilstanden min har ikke bedret seg, det er derfor jeg er uføretrygdet, fordi behandling ikke har hjulpet. Altså trenger jeg bedre medisiner.

 

Hjalp i det minste litt å bare skrive om hvor frustrerende dette er, men det er altså ingen mening i å gå i dybden og prøve å finne løsninger inni hjernekanalene et sted.

[Imsvale]

Bare å få frustrasjonen ned på papiret eller ut på en annen måte, det hjelper.

 

Medisiner fikser symptomer der og da, men ikke årsaken.

Endret 4. juni 2008 av TrondH86

[marlboro!]

-

Endret 5. juni 2008 av marlboro!

[ante-valente]

Tror dette er det perfekte stedet å få ut min frustrasjon, over meg selv, og samfunnet generelt.

 

Jeg er da 25 år, kommer opprinnelig fra Oslo-traktene, men studerer nå et helt annet sted. Så sitter jeg her da, alene. Samboeren min, som jeg er så sinnsykt glad for at jeg har, er dratt hjem på ferie for sommeren, mens jeg må bli her en del dager til pga eksamen. Vi har ikke veranda i leiligheten vår, så blir sittende inne i dette fine været:( Har ingen venner som jeg kan finne på noe med, hverken her hvor jeg studerer eller hjemme. Eller det vil si, jeg har 1 venn, men han er enda mer sjenert og tilbakeholden enn meg, og vi har egentlig ikke så mye til felles. Ble stort sett venner når vi møttes i fadderuka i fjor. Han er i tillegg dratt hjem han også.

 

Jeg trodde studietilværelsen skulle gi meg en stor positiv endring i mitt sosiale liv, fordi man hadde hørt så mye positivt om studiestedet, og at det var et av Norges beste studiemiljøer her. Javel, tenkte jeg, og flyttet over 2 timer hjemmefra. 50% av grunnen til at jeg begynte å studere var for det sosiale, og når det ikke funker, så blir jeg umotivert til eksamenslesning og studier, og sitter bare foran PCen hele dagen. Byttet til og med studie, men det var en måned etter at skoleåret hadde begynt, og da hadde folk lagd seg klikker allerede. Er jo ikke så lett å bli kjent med folk da.

 

Er med på et lokalt fotballag her jeg studerer, som er rimelig useriøst, og har en køddete tone på laget. Alle er utadvendte og åpne, unntatt meg. Jeg er fryktelig sjenert. Tør nesten ikke si noe, bortsett fra å mumle noe en gang hver halvtime cirka, som nesten ingen hører og må spørre igjen fordi jeg snakker så lavt:(. Har også store problemer å se folk rett i øynene, og "skuler" heller på de. Jeg er også den klart dårligste på laget, men folk tør ikke å kødde med meg om det, siden jeg er så sjenert. Men de har ikke problemer med å kødde med andre på laget om de gjør noe "feil".

 

Ble forresten bedt med på volleyball en dag her, av noen av de folka som spiller rett utafor her. Et par av de er med på laget mitt, og det var han ene som spurte. Spilte en stund, og var artig det, men jeg vet jo at han aldri hadde spurt meg om jeg ikke hadde møtt på han tilfeldig når jeg gikk forbi der de spiller. Uansett så kommer jeg ikke til å klare å bli venn med disse folka, da jeg er for sjenert:(.

 

En annen ting som irriterer meg er hvordan festing og slikt betyr så mye for folk på våres alder. Det er vel knapt en student her jeg bor, som ikke er ute 2 dager i uka. Synes det er godt å ta en øl i sosialt lag, men ikke 2 dager i uka. Merker at jeg gleder meg til å bli 40-50 år, og den tiden, da familie og barn betyr mer enn venner kommer. Slik det er nå føler jeg meg som en sosial taper, selvom jeg har samboer.

 

Samboeren min har en kronisk sykdom, som gjør at hun ofte må takke nei til avtaler fordi hun ikke orker. Dette har ført til at omtrent alle jentene hun har kontakt med blir bedt steder, unntatt henne. Hun er ikke den som hopper rundt og skriker høyest, og er bestevenner med alle i fylla, så hun blir veldig anonym sammen med alle disse "bråkejentene". Likevel er det rimelig sært, når hun sitter sammen 2 andre, å be de, og ikke henne:(

 

Så vi er veldig rolige begge to, men det betyr ikke at vi ikke ønsker venner. Og som min samboer sier: "Jeg synes det kan være like koselig å gå ut og spise, som å feste". Dessverre er svært få enige med henne i det, og hvis hun finner på en rolig aktivitet, så er det ikke det folk gleder seg til, det er festen i helgen...

 

Sorry at det ble mye klaging nå, men måtte bare få ut litt frustrasjon...

[kanonkent]

Jaja, da var det ikke mange timene igjen før hun er hjemme igjen. Kjenner jeg blir dårligere og dårligere jo mer det nærmer seg. Aner ikke hva det er hun må prate med meg om. Tipper jeg har falske forhåpninger. Igjen. Sukk.... Jeg gjør alt for en sjanse til. bare en liten sjanse. Bare et ørlite håp om at det kan bli oss igjen. Kanskje jeg ikke burde gjøre det. Men alt jeg husker er de gode stundene. De var det mange av. Jeg er helt ubrukelig i dagliglivet til jeg får en avklaring på alt dette her!

 

Si at du savner meg. At du gjorde en tabbe. At vi kan få det til å funke igjen. Like bra som vi hadde det før. Jeg skal gi det alt jeg har. Vær så snill....

Endret 5. juni 2008 av kanonkent

[Eryk]

Lykke til a.

[Myst]

Jaja.. Da var vi i gang igjen. Luremus eller ekte? Velding vanskelig å si. Når man blir invitert ut 3 dager på rad og mottar signaler om at interessen er der, får man en happy følelse. Men så fort 4. dagen blir avslått og andre dager plutselig ikke passer fordi eksen kommer for å bo en uviss tid, bringer frem mistenkeligheten og forvirringen. Du nevnte at eksen skulle komme, men ikke når, trodde ikke denne uka iallfall. Tirsdagskvelden ble en kald kveld fra din side, svarte ikke på nattameldingen engang, et smilefjes hadde holdt. Hva driver du med? Liker du meg eller bare later som? Er ikke riktig oppførsel fra en som selv sa at vi skulle ta det rolig. Uansett, får det rolig nå, får jo ikke sett deg på gud vet hvor lenge, og så reiser du til Mallorca om 3 uker. Vi fikk jo en så god start. Venter spent til han drar igjen, vil ikke annet enn å fortsette der vi slapp. Denne sommeren vil jeg også oppleve litt kjærlighet.

[Erasus]

Jaja, da var det ikke mange timene igjen før hun er hjemme igjen. Kjenner jeg blir dårligere og dårligere jo mer det nærmer seg. Aner ikke hva det er hun må prate med meg om. Tipper jeg har falske forhåpninger. Igjen. Sukk.... Jeg gjør alt for en sjanse til. bare en liten sjanse. Bare et ørlite håp om at det kan bli oss igjen. Kanskje jeg ikke burde gjøre det. Men alt jeg husker er de gode stundene. De var det mange av. Jeg er helt ubrukelig i dagliglivet til jeg får en avklaring på alt dette her!

 

Si at du savner meg. At du gjorde en tabbe. At vi kan få det til å funke igjen. Like bra som vi hadde det før. Jeg skal gi det alt jeg har. Vær så snill....

Beklager, etter min oppfatning er du en tøffel og ikke stort mer i dette tilfellet. Hun dumpa deg på en ordentlig fjortiss måte, startet det hele på MSN med den derre tyske frasen "ich liebe dich nicht", som du skrev tidligere. Så dumpa hun deg face 2 face og nå sitter du der og håper hun tar deg tilbake igjen, og det til tross for at du selv har nevnt at det var hele tiden HUN som var kald, avvisende osv. Altså tolker jeg det slik at det er hun som har vært vanskelig osv. Nå sitter du der og håper på at hun tar deg tilbake (og det kan godt hende hun gjør også), men du har dermed pent lite respekt for deg selv som person.

 

La oss si hun tar deg tilbake, og så går lei deg igjen etter en viss periode og dumper deg på nytt, skal du da igjen sitte der og håpe på det samme? Jeg skjønner at du er veldig glad i jenta og har sikkert hatt et glimrende forhold til henne tidligere, men det her er direkte latterlig i mine øyne. You are her bitch, buddy.