Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Blåbær]

1. Slank deg.

2. Farg håret.

 

Sånn der var probleme løst.

[Kibs]

Ikke be en rødhåret om å farge håret, da. >.<

Men poenget blir sikkert tatt, selv om du får det til å høres jævla enkelt ut.

[kanonkent]

Blåbær : Ja, hadde det bare vært så enkelt. Det er ikke lett å bare si : Ok, jeg skal slanke meg. Jeg er glad i god mat, og klarer ikke spise sånne "små-måltider" som man spiser om man skal slanke seg. Og nei, det er ikke bare til å farge håret. Det vil ikke være farget for alltid.

 

Så nei, det er ikke nødvendigvis så enkelt.

[L4r5]

Hvorfor klarer jeg ikke engang gjøre den viktigste tingen av alle riktig?

Denne kan jeg svare på. For der har du nemlig meg i et nøtteskall. Det kalles PRESS og noen ganger takler man det ikke.

[Gjest Mmmmm]

Jeg tror at verden plutselig ble mye enklere. Denne følelsen er så rar, spesiell, unik. Jeg lengter etter den. Kunne det ikke vært slik hele tiden? Jeg kan rett og slett ikke sette ord på det jeg føler nå. Som om det sluker meg, og jeg liker det. Det får meg til å slappe av.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke, jeg ser meg i speilet og synes jeg ser ganske kjekk ut. Jeg drar på fest og føler meg ganske kjekk, jeg får ihvertfall litt interesse av damer og sånn, ihvertfall litt. Men når jeg ser meg på bilder ser jeg helt fucked ut. Ser ikke ut som et normalt menneske, hele ansiktet ser helt jævli ut :S Det ligner ikke på det jeg ser i speilet. Føler meg bare lei meg etter å se meg selv på bilder og vet ikke om hva jeg skal tro på.

[b-real]

Jeg tror at verden plutselig ble mye enklere. Denne følelsen er så rar, spesiell, unik. Jeg lengter etter den. Kunne det ikke vært slik hele tiden? Jeg kan rett og slett ikke sette ord på det jeg føler nå. Som om det sluker meg, og jeg liker det. Det får meg til å slappe av.

Så ta tiden til nytte og kjenn godt på følelsen du har så du vet hvordan den er og kan formulere den senere.

 

Jeg skjønner ikke, jeg ser meg i speilet og synes jeg ser ganske kjekk ut. Jeg drar på fest og føler meg ganske kjekk, jeg får ihvertfall litt interesse av damer og sånn, ihvertfall litt. Men når jeg ser meg på bilder ser jeg helt fucked ut. Ser ikke ut som et normalt menneske, hele ansiktet ser helt jævli ut :S Det ligner ikke på det jeg ser i speilet. Føler meg bare lei meg etter å se meg selv på bilder og vet ikke om hva jeg skal tro på.

Speil er falske. Reflektere sjeldent DEG men gir bare en pekepinne

[Gjest Gjest]

takk da, nå følte jeg meg mye bedre igrund

[Gjest Gjest_ingenting]

Jeg kjenner henne ikke igjen, faen ta henne, det føles som jeg ikke har noen mor lengre. Bare en slags person som jeg liksom skal kalle mamma. Helvete heller. Jeg vet hun har slitt for meg, men jeg klarer ikke å slutte å hate henne for at hun måtte skille seg. Hele tiden må jeg late som om alt er så fantasisk og jeg er såå glad i henne så ikke skal tro at noe er galt.

Ekle, falske følelser. Jeg klarer det ikke mere, og jeg kan ikke si det til noen heller. Da lurer de vel på jeg ikke har kommet over denne knekken enda og lurer på hva som feiler hodet mitt. De siste årene har faen meg alt falt sammen i livet mitt, sakte men sikkert, og jeg blir påminnet det hver bidige dag. Jeg orker ikke å fortsette. Det beste er vel å be legen om noe sterkere sovepiller og ta litt for mange. Jeg er ingenting i dette jævla samfunnet likevel.

[theoriginalAidskake]

Du sier du ikke liker å være i en falsk tilstand, men hva med hun da? Skal hun leve i et forhold til en person hun ikke elsker og ikke vil være med? Tror moren din har det bedre nå, faktisk. Jeg er ikke skillsmissebarn, så jeg kan ikke tenke meg hvor fælt det er - men det er alikevel best i lengden. Ingen burde holde sammen for å glede andre.

 

Prøv å snakk med hun. Fortell hvor frustrerende du syntes skillsmissen er. Men ikke hat hun fordi hun gjorde det rette for seg selv.

[Sir Game]

Jeg skjønner ikke, jeg ser meg i speilet og synes jeg ser ganske kjekk ut. Jeg drar på fest og føler meg ganske kjekk, jeg får ihvertfall litt interesse av damer og sånn, ihvertfall litt. Men når jeg ser meg på bilder ser jeg helt fucked ut. Ser ikke ut som et normalt menneske, hele ansiktet ser helt jævli ut :S Det ligner ikke på det jeg ser i speilet. Føler meg bare lei meg etter å se meg selv på bilder og vet ikke om hva jeg skal tro på.

Du er sikkert ikke fotogen bare.

[Gjest Gjest_ingenting]

Du sier du ikke liker å være i en falsk tilstand, men hva med hun da? Skal hun leve i et forhold til en person hun ikke elsker og ikke vil være med? Tror moren din har det bedre nå, faktisk. Jeg er ikke skillsmissebarn, så jeg kan ikke tenke meg hvor fælt det er - men det er alikevel best i lengden. Ingen burde holde sammen for å glede andre.

 

Prøv å snakk med hun. Fortell hvor frustrerende du syntes skillsmissen er. Men ikke hat hun fordi hun gjorde det rette for seg selv.

Takk for at du gidder å ta deg tid til å svare.

Nei. jeg unner henne ikke at hun skal late som hun er lykkelig i et forhold til en mann hun ikke er glad i. Jeg vet at han truet henne med masse rart, og at det sakte ødelagte henne, hun har sagt det til meg. Men jeg vet ikke, jeg bare synes hun fremdeles er falsk.

Altså jeg synes på en måte at hun kunne prøvd å fortsette å holde det gående litt til, uansett hvor jævlig det var, fordi alt er like falskt nå som det var da. Hun tror ikke feks ikke på meg når jeg sier jeg er glad i henne, og det sårer, for innerst inne er jeg glad i henne, bare ikke den personen hun har blitt til nå. Hun er totalt hjernevasket av det satans jævelen av en ny mann.

Jeg vet at hun også føler at det er noe galt, det bare virker som hun rett og slett gir faen, for jeg er snart voksen og skal klare meg fint alene uansett. Nå er det plutselig så jævlig viktig å gifte seg med en gang og hun er "sååå" glad i den "fantistiske" fyren hun har funnet seg (som hun for resten var utro med for fem år siden, er det rart jeg ikke takler til fyren?). Jeg vet at det ikke bare er hennes feil, for faren min har klart å rote det ganske bra til selv, men hun gjør ikke akkurat noe for å hjelpe meg. Jeg savner den gamle, uperfekte familien min. Vi hadde i alle fall hverandre, men nå føles det som jeg har mistet henne helt.

Og tro meg, jeg har prøvd å snakke med henne. Hun var hos meg for at vi skulle ta en skikkelig prat, og det fikk vi jo egentlig, men det virker ikke som om det var noe av det jeg sa som gled inn i hodet hennes. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, blir så forvirret. ._.

[Gjest Guest_Xxx_*]

Det var vel sommeren før 9. klasse. Jeg hadde sminket meg og lagt den organsje dekkstiften nøye over høyre kinn. Etter flere lag så det noenlunde okei ut og blåmerket var så godt som borte. Eneste var litt hevelse. Husker jeg bare ble ståender der i en evighet psykende meg selv opp til å gå. Rett før jeg skulle gå tok jeg en bit av dorull og tørket forsiktig sminken delvis vekk fra høyre kinn. Jeg gikk bortover og ringte på døren. Han åpnet døren og sa hei. Vi gikk inn på rommet hans og la oss i sengen. Han så på meg de de store grønne øynene sine og smilte. Jeg husker det eneste jeg tenkte på var om han så det. Om han ville si noe.

 

Han sa ingenting. Han så ingenting. Dagen etter reiste han på hytten med familien sin. Den sommeren gikk jeg ned 10 kg.

[marlboro!]

Øh, ok?

[pretensiøselns]

Lider under en viss identitetskrise for tiden. Er desperat på jakt etter noen som på en eller annen måte vil ha en forståelse for meg. Jeg er meg selv, introversive, intuitive, nysgjerrige Morten med sin hunger etter kunnskap, alltid mer kunnskap. Jeg er alene, jeg trives alene - stort sett. Jeg er fornøyd med mine holdninger og med meg selv og mine mål. Er forberedt på motgang og nederlag men har nesten mistet håpet på at det er noen som kan bli min.

 

Når det er sagt er det ikke bare en kjæreste jeg savner. Venner har jeg, gode venner som støttet meg når jeg hadde det tøft, venner jeg har både gitt til og tatt fra som har vist toleranse og humor omkring hvem jeg er, venner som jeg setter høyt. Men jeg er ikke på linje med dem, vi er for forskjellige. Kanskje jeg burde flytte på meg, komme meg til en plass der jeg kanskje finner personer med intelligens. Personer som filosoferer og ikke er redd for å være den de er. Personer som kan utvikle meg videre.. Hvor skal jeg starte? - Er jeg dømt til å måtte leve alene med mitt livsyn, med vissheten at jeg ikke passer inn noen steder. Jeg prøver ikke å passe inn i små subkulturer, min brikke er for stor for å passe inn i puslespillet.

 

Jeg har en fin mulighet til å forme noen rundt meg når jeg til høsten starter på skole igjen, men vet ikke om jeg har samvittighet til å forme 15/16 åringer rundt mine holdninger som for de aller fleste vil bli en gift som bryter dem ned. Det som for meg er det beste som har skjedd meg, er andres undergang. Jeg kan heller ikke forme noen rundt meg siden jeg også trenger noe sterkt som kan stå rakrygget foran meg, gi meg en utfordring.

 

Jeg gir ikke helt opp søket, men motet brister og det eneste som holder meg oppe er løftet til meg selv at jeg skal realisere meg selv, holde ett fritt, objektivt sinn og forme meg selv i mitt bilde.

[Gjest Guest_idioten_*]

Jeg føler meg så jævlig svikta. Av tre stykker. Tre! Og det er bare idiotiet mitt som er bakgrunnen for det.

Nr. en er ikke hjemme en gang. H*n kan ikke noe for det! Hva skulle h*n gjort? Latt være? Aldri i livet. Faen så jævlig dårlig gjort av meg. Men jeg trenger deg i dag!!! Jeg trenger deg nå! Jeg har det verre enn vanligvis! Og det kan jeg ikke fortelle deg. Jeg må bare be deg om å ha det fint og holde kjeft om det som plager meg.

Nr. to har ikke gjort noe galt. H*n var der og svarte på en av sytemeldingene mine. Jeg var så ute av meg at jeg vurderte å ringe. Visste du det? Du vet hvor store problemer jeg har med fremmede, og jeg vurderte å RINGE DEG! Be deg fortelle hvordan i helvete dette kan gå bra. Men jeg gjorde det ikke. Da jeg kom på msn sa du ikke noe. Jeg prøvde litt. Men nei.. ingen ting. Det svei. Så vet du det.

Nr. tre svikta meg. H*n innrømmer det, til og med. Men jeg trenger ham/henne. Så veldig mye. Det vet du. Men jeg har lyst til å be personen brenne. Det svir å vite at man ikke er verdt noe. At man bare er "åja, h*n der" når man blir snakket om. Ikke at man blir snakket om. Er ikke noe å bruke tid på. Det svir så jævlig å plutselig få slengt i trynet at en faktisk bare er en sandhaug på gulvet.. som har rent mellom fingrene på deg, og som ikke betyr en dritt! Ja, jeg er sint og såret og lei meg. Og jeg trenger deg så jævlig mye. Men jeg vil bare be deg om å skyte meg. Finne fram det lilla og blå tauet så jeg kan henges. Du VISSTE at jeg ikke trengte det. At jeg ikke trengte å få sannheten slengt i hodet, selv om jeg var klar over at alt du sa var løgn. Du måtte bare. Ja, du tabbet deg ut. Men faen som det svir.

[b-real]

Han sa ingenting. Han så ingenting. Dagen etter reiste han på hytten med familien sin. Den sommeren gikk jeg ned 10 kg.

Kan jeg spørre om hvordan du fikk blåveisen? :\

Skjønner godt at det var sårende at han ikke la merke til det.

[Gjest Guest_Xxx_*]

Et av mange blåmerker fra faren min.

[Cortinarius rubellus]

Det med vold er vansklig, føler noe jeg aldri blir ferdig med inni meg selv om det er flere år siden det har skjedd nå og samme hvor mye jeg jobber med det.

uansett....å finne noen du kan få pratet om det med kan fungere bra=)

Mange velger å "overse" sånt, de tør ikke å si noe osv.

[Gjest lei alt]

Er så lei! så lei hele livet!!!! og jeg har plenti av grunner mener jeg!

Moren min klager meg høl i hue om alt mulig, mens hun truer med selvmord rett foran meg. Søstra mi blir slott av mannen hennes som lever på hennes intekt. Den fuckings broren min av en narko jævel, er både bortsjemt og egoistisk!! jeg har ikke sett faren min siden jeg var 4!! jeg har en spiseforsyrrelse. Jeg bruker sex som en trøst! jeg er konstant depresiv, og gjemmer alt sammen bak et veldig overbevisende falskt smil! jeg må omgås folk jeg faen meg ikke liker hele jævla dagen! jeg har blitt rundlurt og såra 40 mill ganger. Mange reagerer ikke når jeg snakker til dem, og behandler meg som luft! jeg tenker for mye, og ser stadig på selvmords dokumetarer osv...

 

Jeg vil gjerne hjelpe andre. er faktisk den eneste måten jeg kan føle meg bra på! en gutt i klassen min sitter hele tiden alene. jeg syns synd på han! Søstra hans har hengt seg, og jeg vi så gjerne hjelpe han. jeg sier hei noen ganger, og spørr hvordan dt går..men hva mer kan eg gjøre når han ikke vil opne seg i det hele tatt. han har liksom ikke lært å være sosial, noe jeg heller ikke er ekspert på. jeg er så sinnsykt unyttig!! og klarer ikke å være positiv!! vet det er tull å si det når jeg ikke har pørvd, men jeg har pørvd. opptil flere ganger, men det er bare noen som ikke sitter i meg!!

 

at det skal være så jævelig!!