Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest17]

Har hatt hunden min i bare 10 år nå, har vært verdens beste hund noen gang.

 

Jeg har hatt så mange fine år med hunden min og jeg vil ikke gi slipp jeg klarer bare ikke.

 

For et par uker siden fikk vi vite at hun hadde fått kreft og hun hadde en kraftig betennelse der, men den gikk bort ved antibiotika og hun fikk smertestillende. Hun ble opperert og de fant ut at det var en annen svulst der og (var ved pattene), men de trodde ikke denne var farlig, hunden min ble bare dårligere og dårligere som dagene gikk og er dårligere nå og. Og til slutt fikk vi vite at hun hadde fått en svært sjelden kreft som de aldri hadde hørt om før, og hun ville være død iløpet av en mnd eller 2, så hvis vi ikke ville at hun skulle lide måtte vi avlive henne sa hun så jeg begynte å gråte og har grått i flere dager.

 

Og nå i går blir det vel siden klokken er nesten 1.00 så fikk jeg vite at hun skal avlives på mandag i hagen av en vetrinær vi kjenner for at hun skal dø på et hyggelig sted, hun skal bare få en sprøyte og så sovne inn og dø Jeg begynte selvfølgelig og gråte og jeg er helt fra meg har store depresjoner og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Er egentlig ikke synd på meg her er synd på hunden min som skal dø, trodde virkelig hun skulle leve lenge siden det aldri har vært noe feil med henne.

 

Jeg klarer rett og slett ikke gi slipp på henne.

 

Skal man være der når hunden blir avlivet så man er den siste hunden ser selv om det er trist?

 

Kan man få fri fra skolen pga depresjoner pga sånne hendelser? Jeg tror ikke jeg orker å dra på skolen på en stund etter dette skjer

 

Tenkte til og med på selvmord fordi jeg elsker hunden min så mye, hun betyr alt for meg, men det vet jeg at jeg aldri gjør uansett.

 

Har bare 3 dager igjen med henne og nyter de, klarer ikke sove rett og slett Sitter bare opp med henne og koser med henne og vil bare at tiden skal stå stille.

[Gjest Medlem-148998]

Uff, skjønner hvordan du har det. Jeg hadde en gang en golden retriever, som hadde bodd hos oss hele livet mitt. Så døde den, og det var helt forferdelig. Men du kommer over det, det lover jeg deg. De første ukene føles det ikke sånn, men etterhvert blir det bra igjen:)

[kanonkent]

Ble kanskje litt feil og kalle dem tapere, jeg er fullt klar over det. Jeg er vel kanskje taper selv også, var jo mobbeoffer i et år på ungdomskolen men har kommet meg sterkt opp igjen og klart å etablere meg en vennegjeng og skaffet meg et nokså stort vennenettverk. Til tross for at jeg fortsatt sliter litt etter mobbingen, jeg tar meg veeeeeeldig fort nær av ting og et år med mobbing var helt jævli, selv om det er flere år siden nå så kan en enkel kommentar såre meg noe enormt, noe som jeg ikke brydde meg om før mobbingen.

 

Et år med mobbing er ingenting. Prøv hele barneskolen, og 90 % av ungdomsskolen du. Da kan du komme tilbake og fortelle meg om hvor fælt det er med mobbing.

 

EDIT: Nå vil visst (X)dama snakke med meg i dag. Hun slo jo opp på lørdag. Hva i all verden det skal dreie seg, det må måsen vite. egentlig håper jeg på at hun skal fortelle meg hvor mye hun savner meg, og at hun vil ha meg tilbake, og ALDRI la meg gå igjen.

 

Men så tenker jeg på hvordan hun behandlet meg den siste måneden. Da hadde eg aldri blitt sammen med henne igjen om så helvette hadde aircondition. Men så når du tenker på de andre 10 mndene, det er da det begynner å rote seg til for meg. Vil så gjerne ha henne tilbake.

 

Huff. Jeg får bare vente til hun kommer ut i dag. Se hva det er hun vil prate om...

Endret 30. mai 2008 av kanonkent

[Alastor]

Du skal IKKE snakke med henne i dag. Seriøst - nå er det din tur til å være vanskelig.

 

Det ender med en ting, hun tvinner deg rundt lillefingeren, du biter på, og så er alt tilbake ved det gamle - slik det var rett før du slo opp.

 

Kanseller den avtalen.

[kanonkent]

Jeg vet at jeg ikke burde. Men faen. Alle de gode minnene.

 

Jeg savner henne noe helt grusomt. Jeg elsker jo henne enda, den følelsen forsvinner liksom ikke på dagen. Og HVIS det er det hun vil snakke om i dag, så vet jeg fremdeles ikke hva jeg skal si. Hvis vi blir sammen igjen, så er jo risikoen for at hun slår opp for 3dje gang tilstede. Etter at vi hadde et brudd i januar, så har jeg konstant vært litt bekymret for om hun kom til å slå opp igjen. Og så skjedde jo selvfølgelig det. Tror den bekymringen vil bli enda sterkere om vi faktisk skulle bli sammen igjen.

 

Men er sikkert ikke det hun vil snakke om engang. Sikkert bare jeg som har falske forhåpninger....

[Alastor]

Det er jo akkurat det, at du er så tett opptil det her, så i sjokktilstand og som du selv sier - du ANER IKKE hva du vil si.

 

Du har ikke kontrollen, og derfor bør du ikke møte henne i dag.

 

Men kanskje senere, når du har kontroll.

[Gjest Your sincerely]

Jeg føler meg elendig. Jeg føler meg skikkelig, skikkelig elendig. Jeg hadde eksamen i dag, min første eksamen noensinne, og ingen virker til å bry seg. Jeg sleit skikkelig med det. I tillegg klarer jeg visst ikke gjøre noe anna rett heller. :\

Dama har vært litt distansert fra venna sine i det siste (vi bor ikke sammen) og jeg spurte om ikke bursdagen skal feires med vennene. Det var visst ikke hennes greie, og plutselig røk alle smilefjes og muntre kommentarer, og hun forsvant fra msn og ville ikke prate i telefonen da jeg ringte eller noe. Jeg føler meg så jævlig mye mer ensom enn da jeg ikke hadde venner og bare satt for meg selv. Da var det i hvert fall ingen som tvang meg til å være ensom, jeg bare var det. Nå er det faktisk de som betyr mest for meg som med vitende og vilje lar meg henge mellom to ytterpunkter, låst fast i min egen smerte. Helvete. >_<

[Allighiero]

Noen andre som har det med å bli forelska i gode venner, nettop fordi de er fantastiske personer, og man ikke rekker å ordentlig forelske seg i dem før man nærmest er blitt bestevenner? Det fører jo alltid til et helvete, men allikevel så føler jeg at det er "rett" for meg..

[Eryk]

Blir som regel ulykkelig avstandsforelsket, jeg, ettersom jeg ikke har jentevenner. \o/

[J@cob]

@ Machius: Du er ikke allene. Jeg blir sjeldent forelsket ved første øyekast. Jeg må bli godt kjent med vedkommende først, beste måten å bli det på er gjennom ett vennskap. Ikke den letteste veien å gå, den har bare klaffet en gang, men det var jo hyggelig en stund.

[kanonkent]

Jaja. Den praten gikk ikke slik jeg hadde forestilt meg. Det var selvfølgelig ikke noe snakk om å bli smamen igjen, bare få litt klarhet i ting. Og så ville hun forsikre seg om at vi fremdeles kunne være venner. Faen ta falske forhåpninger. Faen ta min tro på at hun ville ha meg tilbake. Hvorfor kan jeg ikke bare innse det ? Det ble mye grining. Fra begge sider. Faen at ting skulle bli slik.

 

Jeg tror ikke dette kommer til å gå over med det første...

[Alastor]

Vet du, det her var faktisk jævli greit, det betyr at hun ikke ønsker å utnytte deg.

 

Hadde hun bedt om å bli sammen igjen, hadde hun forsøkt nettopp det.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Eryk]

Lei av å være rødhåret jeg. Blir solbrent som få, ser idiotisk ut og er generelt lite attraktiv. Skulle ønske jeg hadde arvet fatterns mørke manke i stedet.

[Gjest Gjest_M]

vanlig å føle seg glemt glemt av venner?

 

tatt et friår nå, så jeg prøver så godt jeg kan å holde kontakten med venner fra ungdomsskolen.

men dog er det jo litt vanlig at når man begynner på forskjellige skoler at kontakten blir litt annerledes enn før, de får nye venner de kan være med osv.

 

men jeg takler det nesten ikke, føler at de nesten aldri vil ta kontakt, at det er jeg som må ta det initiativet hver gang.

blir ofte at jeg bare går rundt hjemme, for de har funnet på noe annet osv......

 

hva skal jeg gjøre?

[pretensiøselns]

Jeg er en 19 år gammel gutt med Bipolar II. Sykdommen blusset for alvor opp for 3 år siden når jeg flyttet ut for å gå på Medier og Kommunikasjon, noe jeg hadde store forhåpninger til. Og hvilket fantastisk miljø som møtte meg. dessverre begynte den stressende livsstilen som fulgte å triggre hypomaniske perioder som varte i ganske lang tid. Jeg var kongen på haugen; fungerte perfekt sosialt på skolen og når jeg kom hjem til hybelen kunne jeg spille World of Warcraft resten av dagen og halve natten. Trengte kun 3-4 timer søvn per natt i perioder som varte i månedsvis. Ah, så jeg savner den tiden. Men problemet var at etter disse periodene kom dyp, dyp depressjon. Alle de fantastiske planene og prosjektene jeg startet falt i grus, onde sirkler på det meste av de viktige primær- og sekundære behov.

 

Jeg er en INTP/INTJ, altså jeg er ganske dypt introversiv. Jeg har det i utgangspunktet veldig bra i mitt eget selskap og elsker å finne svar på alle de tusen tingene jeg lurer på. Derfor var det ingen som så noe av det som foregikk før jeg fikk et fullstendig sammenbrudd etter et filmprosjekt som gikk over 5 uker, før jul 2006. De første 4 ukene hadde gått bra, jeg var i rute med et greit prosjekt og siden skolen var min primære sosiale arena var jeg helt på topp der, og når jeg kom hjem kunne jeg bruke så mye tid på andre ting jeg ville siden skolesakene ordnet seg alltid. Nest siste uka begynte jeg for alvor med arbeidet som gikk bra, størstedelen av dagen og natten gikk bort på intens jobbing, men jeg klarte det fint. Så kom innspurten, og etter en marathon på 2 dager uten søvn hadde jeg en natt med redigering på meg før jeg var ferdig.

 

Jeg tror det var det faktum at jeg hadde sterk feber etter å ha gått våt en hel dag som triggeret depressjonen, men uansett ble de neste dagene et helvette der jeg sov det meste av tiden sto kun opp for å spise det som jeg kunne finne i skapet eller gå på toalettet. Hele verden raknet totalt og jeg isolerte meg så mye jeg kunne. Det var kun onde sirkler rundt meg, jeg spiste ikke, orket ikke gå ned på butikken for å kjøpe mat fordi jeg ikke spiste. Alle følelsene veltet inni meg, hadde dårlig samvittighet ovenfor alle etc. Jeg var rett og helt borte.

 

Etter flere måneder kom jeg meg sakte opp på beina igjen, klarte å ta mot til meg og finne hjelp. Klarte å svelge den dårlige samvittigheten min nok til at jeg kunne ta en telefon til moren min som ble starten på en prossess som resulterte i legebesøk og senere psykolog. Møtte velvilje fra alle hold heldigvis og klarte å ta til meg støtten vennene mine gav meg. Som sagt var dette et fantastisk miljø som var vanskelig å gi slipp på når jeg flyttet fra hybelen og tilbake der jeg kom fra.

 

Når skoleåret var over bestemte jeg meg for å ta ett år fri. Planen var at jeg skulle komme i gang med en bærekraftig livsstil for å så jobbe det siste halve året. dessverre har det ikke skjedd uten at det har vært noen spesiell grunn for det. Jeg har prøvd å fått tak i jobber som passer for meg, men det har ikke skjedd, noe som er ekkelt med tanke på at å sitte hjemme og snylte på foreldre er stikk i strid med mine prinsipper.

 

 

Så var det selve deppinga da.

 

 

Når skolen starter til høsten skal jeg starte første året allmen (VG1) dette er fordi at jeg bestemte meg for å gå et løp med realfag, noe som jeg da må uansett ha brukt to år + noe som privatist for å få fullført med påbygging som jeg ikke kan se for meg jeg vil trives med (et år med kun norsk og ett år med kun mattematikk/fysikk). Dessuten er det for meg nå viktig å realisere meg selv, bruke mitt potensiale i form av karakterer og aktiviteter som f.eks trening som jeg nå har startet med. Men det negative er selvsagt at vennene mine her flytter bort til høsten mens jeg blir liggende bak 3 år sammen med masse umodne 15/16-åringer som jeg aldri har sett før. Store forventninger til noe spesielt sosialt samvær eller nære vennskap har jeg ikke.

 

Et annet problem som svirrer i tankene mine er at det er og vil bli svært vanskelig for en introversiv, bipolar, intuitiv, barnløs nihilist å finne noen å dele dager og følelser med. Har ikke komplekser mot barn som sådan og kunne helt sikkert ha blitt en god far hvis jeg dedikerte meg selv til det siden jeg forstår meg godt på barn, har plenty med erfaring med både små og store. Som myspace så fint sier det: Love kids, but not for me. Hadde jeg kunnet sterilisere meg, hadde jeg gjort det med en gang. dessverre er reglene at man må være 25 og helst være far allerede for å få lov til det. Kan kanskje få gjort det i utlandet men det er ikke aktuelt enda i alle fall.

 

To sum it up, beste sjekketriksene mine:

 

1. Jeg vil ikke ha barn, never ever.

2. Jeg har ingen overordnet moral eller mening med livet.

3. Jeg har ikke venner du lett kan bli kjent med på normalt vis.

4. Jeg har stort sett bare sære interesser som er one in a billion at vi deler eller du ønsker å ta del i.

5. Jeg er helt åpen om alt til alle og ser helst at det er greit for deg.

 

Uten å lage for store dommedagsprofetier er dette et særdeles vanskelig utgangspunkt når man føler et visst behov for nærhet og noen å dele tankene med. Virker umulig å i det hele tatt vite hvor man kan starte jakten for en slik person.

 

Meh, er tross alt prepared på at en slik person ikke vil dukke opp, men er noe jeg kan klare å leve med det som alt annet.

 

 

Ble ganske langt innlegg det her, men var vel kanskje grei å få lufta litt.

[Gjest :/]

Heisann , nå er d svært lenge siden jeg har vært innom denne tråden , men nå er jeg her igjen... var på en slaks fest i dag , der det skjedde litt av hvært... en av mine aller beste venner stakk plutselig av med den eneste jenta jeg noengang har elsket , og de 2 såg jeg ikke noe mer igjen av... så ble det jo til at jeg dyltet etter noen andre av vennene mine som hadde venner som jeg ikke viste hvem var i d heletatt , og så fikk jo folk etterhvært litt å drikke , og vips fikk jeg virkelig høre hvor lite vennene mine faktisk setter pris på meg...Fikk blant annet høre at jeg var en taper som ikke hadde fått venner vist det ikke hadde vært for at jeg hadde litt peiling på motorer. så jeg har altså hengt sammen med en gjeng som ikke har likt meg , men som likavel har hengt med meg for da skal jeg fikse bilene og syklene deres ? jaja... Blir snart 19 og har forøvrig aldri vært i et forhold eller hat sex for den del , føler at jeg neppe kommer til å få meg noe heller , så jeg er den typiske samfunstaperen som går rundt i gaten som egentlig ingen liker , som aldri har fullført noe som helst i livet sitt , som ikke har venner og som knapt tør seg nær mennesker av d motsatte kjønn ...

[Niqābninja]

Hvorfor klarer jeg ikke engang gjøre den viktigste tingen av alle riktig?

[Poor Leno]

Emopea: Du virker som en lynende intelligent kar med gode sosiale antenner, så jeg tror ikke to år med folk som er yngre enn deg blir noe problem. Det er overraskende mange reflekterte 15/16-åringer!

Bra å høre at det går bedre nå!

Lykke til videre!

[kanonkent]

Lei av å være rødhåret jeg. Blir solbrent som få, ser idiotisk ut og er generelt lite attraktiv. Skulle ønske jeg hadde arvet fatterns mørke manke i stedet.

 

Ser man det, flere som ikke liker sitt røde hår. Du kan tro jeg hater det. Har akkurat sittet i sola i et par timer nå, er sikkert rød som en tomat i morgen.

 

*Sukk* Den som hadde vært tynn, med mørkt hår. Den kan jeg bare drømme om å være