Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[akarno]

GG for meg. Matteprøve gikk til helvete nå nettop, eksamen på torsdag, nattevakter på natt til lørdag og søndag, eksamen på mandag OG tirsdag. Hvordan i helvete skal dette gå bra. Hadde det ikke vært for at skolen skiftet på eksamensdatoene for kun dager siden kunne jeg faktisk hatt sjansen til å bytte fra meg litt vakter på jobben.

 

Jævla dritt. Prioriter at vi har andre ting enn bare skole i livet vårt plx. Syntes dette ble veldig svakt av skolen, og hvordan skal jeg hoppe rett fra Nynorskeksamen (mandag) til matte/samfunnsfag/engelsk (trekkfag) dagen etter><

 

Whine whine. Ligger på greit snitt, men herfra blir det vel trukket fort ned. Spørs om jeg kommer inn der jeg vil nå.

 

Problemet høres kanskje ikke så alvorlig ut, men går helt rundt som et nervøst vrak nå og klarer ikke sitte meg ned i fem minutter uten at jeg tenker "HVA FAEN, nå må jeg lese lese lese lese lese!

[Cortinarius rubellus]

Ah. forstår det.

lykke til da!

Takk.

 

Skjønner at det ikke er lett for deg, men bare hold ut. Det er verdt det! Når alt dette er over kan du puste lettet ut og tenke på hvor glad du er for å ha fått det overstått.

 

Lykke til.

Takk du også.

Men etter at det er overstått så blir det å vente noen uker på et resultat jeg antagelig ikke kommer til å like. Lurte på å reise bort å få "clear'a" tankene litt. Forsvinne en liten stund om du skjønner hva jeg mener.

 

 

Har du mulighet til å låne ei hytte eller noe?

Du klarer dette og du vet jeg krysser fingrene mine for deg=)

Du kan bare gjøre ditt beste!

[Erasus]

Kanskje lureste er å melde deg sykemeldt og bruke helgen til forberedelsene siden du ikke rekker å bytte bort vaktene nå. Det ville hvertfall jeg ha gjort, er jo eksamen, så det er meget viktig.

[L4r5]

Har du mulighet til å låne ei hytte eller noe?

Du klarer dette og du vet jeg krysser fingrene mine for deg=)

Du kan bare gjøre ditt beste!

Hadde egentlig avtalt å få låne en hytte som ligger oppafor Hof, men det viste seg plutselig at jeg ikke kunne det likevel.

 

Snakka akkurat med advokaten på telefonen og det gikk forsåvidt bra, men når jeg var ferdig snørte alt seg. Sitter med gråten i halsen og omtrent hyperventilerer her akkurat nå.

Prøver å roe meg men er ikke så lett.

Selv om jeg har prøvd å forberede meg så blie jeg plutselig slått ut av realisasjonen om at det er under 24 timer igjen.

[Cortinarius rubellus]

Vet at det er vondt og sånne reaksjoner kommer fort pågrunn av følelser osv.

Å "psyke" seg opp til sånt er vansklig, spess. når man sliter med det man gjør.

Kjedelig at du ikke fikk låne hytta=(, men bare å finne på noe som du kan koble ut med hjelper=)

[L4r5]

Fikk roa meg ned litt nå. Mye takket være tre stykker her på forumet. Tusen takk. Det betyr litt å få de tinga jeg fikk .

 

Nå stikker jeg ut en tur litt tenkte jeg.

[akarno]

uff, høres ikke greit ut l4r5, men uansett hva det er, er det sikkert ikke like gale som du tror. Første gang på sånne skremmende ting er det lett å "hype" seg selv opp, så hold deg med tanken om at det kanksje ikke blir så gale som du tror

 

Mulig jeg blir nødt til det. Kommer helt an på hva jeg kommer opp i. Slik det er nå er mandagen on tirsdagen nynorsk og matte for meg, noe jeg ikke har god karakter i og har godt potensiale til å forbedre meg i.

[L4r5]

Det er tredje gang jeg skal i retten så jeg vet hva jeg går til. Og jeg syntes første gang var den letteste.

 

Men nå har jeg akkurat sydd i en knapp i skjorta jeg skal bruke i morra så nå forsvinner jeg ut i skogen og går meg en tur. Tudelu.

[akarno]

Ok, beklager ^^ Hf! Jeg fortsetter å lese nynorsk på språkrådet sine sider

[kanonkent]

Flott.

 

Da var hun reist til skolen igjen. Uten å si noe til meg.

 

Flott.

 

[Cortinarius rubellus]

Hvorfor godtar du at du blir behandlet slik?

Har du prøvd å spørre hva det er?

Håper det løser seg ihvertfall for sånt er kjipt

Et forhold er toveis, ikke enveis.......Om du må ringe 20 ganger for å få ut av henne hva det er så gjør det...Er bedre det enn å gå som du gjør nå. Paranoid og nervøs for hva som skjer.

Endret 20. mai 2008 av Fluesopp

[kanonkent]

Jeg blir egentlig litt sint og lei av å bli behandlet slik. Jeg skjønner ikke hvorfor det er blitt sånn. Det gjør jeg virkelig ikke.

 

Og når jeg blir sint og lei av hele greiene, så bare skyver jeg det unna. Håper at det skal bedre seg. Men nå er russetiden over. Og jeg ser ingen forskjell. Det gjør vondt inni meg når jeg tenker på at jeg burde slå opp. jeg vet jeg burde gjøre det. Men jeg klarer det ikke. *Sukk*

 

Jeg må ta meg sammen. Dersom det er like lite kommunikasjon resten av denne uken, så får det bare stå til når hun kommer hjem i helgen. Jeg elsker henne over alt, men jeg kan ikke fortsette sånn som dette....

[Cortinarius rubellus]

Sånt er vondt og man vil helst dra det lengst mulig fordi man har et lite håp.

Jeg håper det ordner seg for deg på en eller annen måte, du fortjener uansett noen som setter pris på deg=)

Samme hva grunnen er så overser man bare ikke dama\typen, pågrunn av den personen er som oftest en av de viktigste i livet.

[AllanPallan]

Vært så dyster i det siste. Hvordan skal jeg bli mer munter?

[Eryk]

Du er den første som skal få vite det når jeg avslører fremgangsmåten.

[Cortinarius rubellus]

Hehe...liker alltid det svaret

Uansett, sliter du med noe....eller er du bare dyster uten å vite det?

[AllanPallan]

Sliter ikke med noe alvorlig som mange andre her... Er bare sånn uten en åpenbar grunn men satser på at det går over..

*host*(pubertet...)*host*

Hehe.. Forventet ikke noe skikkelig bra svar her heller, følte bare for å spørre.

[Cortinarius rubellus]

Tar deg dønn særiøst, men den setningen er en klassiker=)

Har du noen ting du gleder deg over?

bare en liten ting...vet jeg har sagt dette til andre, men det kan funke.

Ikke isoler deg fra andre samme hvor stor lysten er, den isolasjonen gjør det verre.

Gå inn for å prøve å finne noe kult å gjøre. Prøv å være sammen med vennene din, hvis du er av den typen=)

[Gjest Fallos]

Jeg mistet følelsene for deg. Jeg ble apatisk av å være med deg. Jeg mistet all kreativitet av å være med deg. Du var min forpulte omvendte mus. Å si: "Jeg er glad i deg", ble hardere og hardere for hver gang. Å se deg naken gjorde vondt. Helt inn. Selv om jeg ble tent. Det føltes ut som at jeg utnyttet deg. For hver gang jeg sa: "Jeg er glad i deg", "savner deg", eller "Jada, jeg er forelsket i deg og", døde følelsene mine litt mer. Ikke bare for deg, men for alt. For meg, for deg, for alle rundt meg, for skrivingen, for fotograferingen, men du fikk den riktige virkningen. For deg var det omvendt. Du smilte, du så lyst på ting.

Jeg gjorde deg kansje ukonsentrert på skolen fordi du tenkte på meg, men gudene! Så mye bedre du ble. Du danset finere, du skrev bedre. Du artikulerte deg bedre: Du blomstret, jeg visnet.

 

Jeg dumpet deg. Jeg gjorde det slutt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Ordene jeg skrev ble kvelt, tekstene svarte som faen. Bildene stygge som det jeg ser i speilet. Klisjeene sitter enda fast i fingrene, følelsen av å ikke strekke til, men mest av alt følte jeg at jeg skadet DEG. At jeg sviktet deg.

 

Jeg gjorde det slutt. Du gråt med en gang du hørte på tonefallet hva jeg skulle si. "Nei, nei, nei. Ikke slik. Ikke over telefon", sa du, mens du gråt. Jeg gjorde det slutt dagen før du skulle feire bursdagen til dine tre besteveninner. Jeg gjorde det slutt på verdens dårligste tidspunkt, midt i deppresjonen du hadde fordi du hadde skadet foten og ikke kunne danse lenger, men jeg ga faen. Jeg måtte vekk. Jeg måtte få deg vekk. Jeg måtte få deg vekk før du så ting, forstå ting, så hvem jeg var. At jeg ikke er snill eller hyggelig, at det ikke skjules noen kjærlig tone bak sarkasmen, spydighetene er vittighetene på andre sin bekostning. Bare meg.

 

Du gråt og du gråt. Jeg følte meg ikke litt beveget, men heller ikke lettet. Det var ikke før jeg la på at en tåre rant ned. "Endelig. Er dette slutten på apatien? Skal jeg endelig føle igjen?", tenkte jeg. Men faen. Hvor lenge varte det? Apatien var bedre. Nå sitter jeg igjen med skyldfølelsen. Du kastet meg på hode ut livet ditt. Slettet meg fra msn, fra facebook. Jeg mistet mer og mer kontakten med vår felles bestevenn. Jeg vet han var forelsket i deg. Jeg vet du var forelsket i han. Det var ganske åpent, faen, "trekant was in the air", omtrent. Jeg vet at han rådet meg til å gjøre det slutt, ikke for min del, ikke for din del, men for sin egen del. Hadde han støttet meg... så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Men når du dyttet meg vekk, fylte du igjen vakumet med han. Fair enough, bortsett fra at dere ikke sa noe om det. "Neida" ,sa dere. Når jeg spurte om han kunne komme innom på sine helgebesøk i nabokommunen fra internatskolen, hadde han aldri tid. "Erh, nei, jeg skal til ****", sa han. "Vi er bare venner", sa han. Yeah right. Jeg vet at dere pulte som noen kaniner, jeg unner dere det, men hvorfor lyve?

 

1 mnd etter at det ble slutt ville du møte meg. Jeg fabrikerte en unnskyldning, alikevel sto du på trappen min samme dag, men jeg var ikke hjemme. Onkel ringte: "en stykk våt ***", sto på trappen. Vi sitter og drikker kaffe i caffeen nå. Jeg møtte deg, du gråt. Du skalv. Du var våt. Jeg tok deg med hjem og vi snakket i flere timer. Mer enn vi har gjort på lenge. Du Stilte spørsmål jeg ikke kunne svare, du brukte analogier som: "Du er en klippe. Du beveger deg aldri, du føler ingenting", hva kunne jeg si? Hva kunne jeg gjøre, annet enn å legge armene mine rundt deg og lyve atter en gang, mens jeg hvisket; "Såså, jeg er glad i deg".

 

Nå. Fire mnd etter bruddet. Tilstår han endelig. "**** og jeg mener, eller **** mener, at du skal få vite, at vi er sammen. Nå". "Endelig", sa jeg. "Faen meg på tide", sa jeg. "Hvor lenge har dere vært sammen?", spurte jeg. "Erh. Vet ikke", svarte han. Unnvikende jævel. Han lå sikkert over henne fortere enn svint.

 

Nå sitter jeg her. Alene. Apatien er ganske så vekke, men ett sted svir det for det. Selvmedlidenheten er vondt, og jeg skammer meg over at jeg syns synd på meg selv. Jeg ha helt og holdent opp til dette. Fra første stund. Jeg visste at forholdet ville ta slutt. Jeg visste at jeg ville gjøre det slutt. Jeg visste at jeg ville angre en stund etterpå, men jeg ville gjøre det for det.

 

Om jeg treffer deg nå. Så er det helt tilfeldig. Jeg blir ikke glad. Hjertet hopper ikke, tvert imot, det detter. Jeg får lyst til å snu, men presset opp ett smil. Vi konkurerer om 1. plassen i "falske smil", og gir hverandre en klem før vi går videre. Jeg ser på ryggen din. Jeg ser på rumpen din, den fineste jeg har sett, og tenker. "Det var ikke verdt det. Jeg er glad det tok slutt", og blir litt glad.

Helt til jeg legger meg i sengen. Pang. Savn. Tom seng.

 

Jeg tror dette er hva jeg føler. Det er i hvert fall det nærmeste jeg kommer noen beskrivelse. En tilståelse jeg ikke har gjort på lenge. Dette kommer nette til å hjelpe, men det er godt å få det ut. Gudene; Takk for gjesteposting!

[L4r5]

Faen... Føler meg så fuckings alene akkurat nå. De to neste dagene hadde vært så mye nklere å takle om jeg hadde noen her.