Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

Chrisbjerk: Det du skrev om sinne er jeg veldig enig i, jeg har lært meg å takle det sinnet som jeg har fått pågrunn av det jeg har opplevd. Men alikevel innimellom så føler jeg sinnet bare sluker meg, selv om jeg godtar at jeg er sint og hele den pakka.

Bah..det der ble bare rotete.

Føler sinne er omtrent som en egen del av en personlighet.....

[Prizefighter]

Fluesopp det skjønner jeg veldig godt. Det skjer med meg også. Send meg en personlig melding så skal du få en link til det jeg har delt med dere alle til nå. En pdf riktignok. Dersom du er interessert.

 

Det er vanskelig å ta det jeg sier ut av kontekst, det er bare ting som du innser etter du har lest. Enten dét eller så er det meningsløst for deg.

 

Det er sant det du sier om sinne som egen personlighet.

 

You discover that a “bored person” is not who you are. Boredom is simply a

conditioned energy movement within you. Neither are you an angry, sad, or fearful

person. Boredom, anger, sadness, or fear are not “yours,” not personal. They are

conditions of the human mind. They come and go.

Nothing that comes and goes is you.

“I am bored.” Who knows this?

“I am angry, sad, afraid.” Who knows this?

You are the knowing, not the condition that is known.

[Gjest Sinne]

Chrisbjerk: Det du skrev om sinne er jeg veldig enig i, jeg har lært meg å takle det sinnet som jeg har fått pågrunn av det jeg har opplevd. Men alikevel innimellom så føler jeg sinnet bare sluker meg, selv om jeg godtar at jeg er sint og hele den pakka.

Bah..det der ble bare rotete.

Føler sinne er omtrent som en egen del av en personlighet.....

Kjenner meg igjen i det du skriver.

 

Men er det virkelig meg? Den siden av meg bringer frem det verste i meg. Jeg kan være ekstremt hoverende. Blir grensene mine krysset sikler jeg etter hevn. Jeg kan fortelle hvor ubrukelige og verdiløse folk er for å knuse dem slik de prøvde å knuse meg. Når dette skjer finnes det ikke mer sympati i meg. Jeg er ikke en naiv dott som tilgir med det første. Jeg gir meg ikke før jeg er ferdig, uansett hva resultatet blir. Sinnet i meg styrer meg. Som om jeg skulle hatt flere personligheter. Jeg stengt mye inne i meg lenge, når det kommer ut eksploderer det.

 

Er dette virkelig meg? Hva skal jeg gjøre? Knuse ting. hyle og skrike? Hevne meg? Har ingen tro på at det kan gjøre situasjonen bedre heller.

[Prizefighter]

Due to a complete lack of selfawareness,

they cannot tell the difference between an event and their reaction to the event. To them, the

unhappiness and even the pain itself is out there in the event or situation.

Being unconscious of their inner state, they don't even know that they are

deeply unhappy, that they are suffering.

 

[...]

 

When you feel the painbody, don't fall into the error of thinking there

is something wrong with you. Making yourself into a problem – the ego

loves that. The knowing needs to be followed by accepting. Anything else

will obscure it again. Accepting means you allow yourself to feel whatever it

is you are feeling at that moment.

 

Illness is not the problem. You are the problem, as long as the egoic mind is in control. If you have a major illness, use it for enlightenment. Anything "bad" that happens in your life - use it for enlightenment. Withdraw time from the illness. Do not give it any past or future. Let it force you into intense present-moment awareness.

Endret 17. mai 2008 av Chrisbjerk

[Gjest Gjest]

chrisbjerk; hvis du vurderer å svare: ikke gjør det. Du skriver nok fine innlegg, men... tja. Stå på.

...

 

*klikk, klikk, klikk, klikk*

Jepp, det er lyden av meg som klikker. Igjen og igjen og igjen. Håper på en kjempe-klikk snart så jeg kan bli ferdig med det. Jeg greier ikke en gang drikke for å glemme. Jeg låser meg bare inne i meg selv. Hater meg selv enda mer. Og avviser de som kanskje bryr seg. Jeg er alt jeg ikke vil være. Og jeg har ikke sjangs til å bli den jeg vil være. Målene jeg kunne satt meg er ikke en gang realistiske. Det er som at en gris setter seg et mål om å fly.

Og siden jeg er meg og ikke den jeg skulle vært, skuffer jeg alle rundt meg. Ikke de som ser meg hver dag, men de andre, de jeg ikke vil skuffe. Venner og lignende. Jeg greier nemlig ikke de tingene som "kreves" av meg. De tingene som forventes, selv om det ikke er tvang. Fester, sosialisering, møte nye folk, ha en kosekveld med noen venninner... nei. Det går ikke. Og derfor har jeg begynt å føle meg utelatt og oversett igjen. No shit, sherlock. Selvsagt måtte det skje, jeg visste det. Men jeg kan ikke si noe til dem. De synes jeg er rar nok fra før. Særlig de som ikke kjenner meg, men som "vil bli kjent med" meg. Joda, sikkert. Men jeg er bare et stygt flagg som henger fra en pinne uten å gjøre noe av seg. Blafrer litt i vinden, kanskje. Eller slepes langs bakken av drittunger.

Kan jeg ikke få være så snill å få et sammenbrudd, en sykdom, ett eller annet? Jeg vil bare slippe dette. Slippe alt. Kunne låse meg inne på rommet uten å måtte forklare eller komme med unnskyldninger eller presse meg til ting der jeg bryter ut i gråt og folk ser på meg som en freak. Vær så snill..

[Gjest Slettet+981287349]

Matte eksamen :/

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest Gjest_slitsom]

Skulle bare ønske jeg hadde noen å snakke med om alt det som plager meg, men det går bare ikke. Jeg blir redd for å drite meg ut ,og tør heller ikke snakke med dem. Er utrolig hvor viktig dem er for meg og jeg vil ikke ødelegge/tulle med vennskapet.

[Cortinarius rubellus]

Det er en av grunnene for at du har venner, ekte venner hører på deg og bryr seg=)

Vet ikke om du har prøvd, men du kan bli positivt overrasket.....

[chokke]

For å være ærlig, slik jeg ser det blandt vennene mine, så er det et svakhetstegn å ikke trives 150 % sosialt. For å være ærlig, jeg stoler ikke nok på de.

[Cortinarius rubellus]

Mhm, men det ser ikke jeg på som venner...vet hva du mener og har opplevd nok til å ikke gidde det der. Livet går opp og ned....alt er ikke bra hele tiden, men sånn er livet. Men det er ikke godtatt, man må ha det bra hele tiden...du kan ikke drømme stygt omtrent( satt på spissen:P)

[chokke]

Det er den nærmeste kontakten jeg har med folk, og vil ikke risikere å miste den. Nesten alle er så falske.

Hvor mange jeg stoler en del på på utenfor familien (som jeg ikke stoler på i første omgang)? En, en eneste en. Resten snakkes det ikke om, annet enn latterliggjøring fra deres side. For eksempel en i klassen (VGS) var sykemeldt i et par uker med utbrenning, hu klarte ikke få i seg mat osv og ble latterliggjort når vi snakket sammen. Svakhetstegn osv osv :S .

[Cortinarius rubellus]

vondt å høre...og pågrunn av at jeg er sånn så er jeg mye alene ja....men det er verdt det, jeg orker ikke den overfladiske greiene, er heller sammen med de få gode vennene jeg har som er der om jeg har anfall eller er 100% oppegående.

Men jeg ser fra ditt punkt også, er ikke mange år siden jeg hadde flare av de som man ikke kunne snakke om problemer i det hele tatt.

Men dette er vist livet......vi får leve det best mulig=)

Endret 18. mai 2008 av Fluesopp

[chokke]

Joda, får ikke så mange sjanser akkurat . Har dette, og har denne kroppen å farte med. Er heller ikke noe ille å være alene, men det er muligheten for å gjøre noe annet innimellom som er savnet. Det er heller ikke så ille nå, har vokst mentalt og klarer å innse litt av hvert. Men mangler den lille dytten, jeg synes det er feil å ringe/sende sms og spørre om vi skal finne på noe til en person (bortsett fra han ene jeg stoler mest på, og vi holder også godt sammen, takket være nogenlunde felles interesser).

Oppturer og nedturer er såklart tilstede, ikke noe å komme unna det. Hadde ikke sagt neitakk til å våkne i morgen og ha lyst til å ringe noen, begynne å trene, skaffe en hobby annet enn PC for å si det sånn. Det går ikke med slike tanker, jeg vet det er meg som må gjøre noe med meg, ingen andre.

 

En ting, dere har hørt om sympatidama jeg har snakket om før. Vel, idag så skulle hun ha hjelp til å få mobilbilder inn på PC-en, så hun spurte om hun kunde sende de til meg osv og jeg overførte og sendte til henne. Joda, gjorde dette og prøvde å småprate litt, uten at det gjorde underverker. Ble også brukt et håpløst antall smileys og jeg tenkte da i retning at dette var kun for å oppmuntre meg itl å gjøre henne en tjeneste så hun kan fortsette å være kul på facebook da. Hmm, analysere, analysere.

Endret 18. mai 2008 av chokke

[Cortinarius rubellus]

Hvis man har problemer med tillit så analyserer man MYE, noe som kan være fordømt slitsomt.

[chokke]

Ikke sant. Det må da være en grunn til at de spør om jeg hadde en fin helg, det må jo være sympati. Hvorfor ellers ville de spørre?

Det er kjipt.

[Cortinarius rubellus]

Jeg tror at alle har en baktanke jeg

iriterende..............

[Nie]

Hysterisk, sint, sint, sint, hysterisk, ARGH. Jeg blir fucking forvirret av mitt eget hode. Helsikke da. Argh. Argh. Argh. Også er savn-følelsen som jeg hadde lært meg å fortrenge, overhøre, whatever, tilbake. FOR MYE PÅ EN GANG. Sint på meg selv. Forbanna på meg selv. Forbanna på verden. Forbanna på de valgene jeg tok. FORBANNA. Nei. Trist, og hysterisk og forbanna. Ikke bare forbanna. Rotete i hodet. Rotete. Klarer ikke tenke skikkelig, sint, sur, skuffet, såret, forbanna. Jah. Og jeg tror det er en deppresiv følelse inni der ett sted, som bare ikke slipper til. HELVETE.

 

Sånn, kort utblåsning.

 

Edit: Oi. Jeg drepte en samtale. Sorry. ._.

Endret 18. mai 2008 av Nie

[Gjest Gjest]

Jeg er faen meg verdens værste venn.

 

Vil du skyte meg?

Jeg finner ikke pappas hagle.

 

Brenn.

[Cortinarius rubellus]

Du drepte ikke noe samtale, Nie=)

Dette er en tråd hvor folk skal skrive det de føler, så ikke noe dreping av samtale nei.

Dette høres kanskje dumt ut? men føles hele hode ditt som et garnnøste som er oppklipt, ikke noen ender å begynne i, bare masse løse tråder?