Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Alastor]

Du har da flere kontaktpersoner og andre enn dine foreldre vel? Åpne kjeften og SPØR folk. Og si opp hybelen din, om du ikke allerede har gjort.

[Datasmurf]

Ikke når det kommer til penger.

Vel, søss, men hu har noen jævlige renter så jeg ender opp med å betale tredobbelt før jeg får penger igjen.

[Alastor]

Skolefolk? Lærere? Forumfolk? Du må SPØRRE vettu. Ikke bare anta at ingen kan hjelpe deg.

[WarpX]

Hu nekter som vanlig å låne meg noe og jeg kan ikke spørre pappa heller for han har like lite penger å bruke som meg (mamma styrer alt det der).

Hmmm hvilken familie er det du har som ikke hjelper deg når du er i knipe? Geez...

[Erasus]

Skolefolk? Lærere? Forumfolk? Du må SPØRRE vettu. Ikke bare anta at ingen kan hjelpe deg.

Høres ut som Alastor kan kanskje være første frivillig og låne deg penger.

[Gjest Forvirret&Fortvilet]

Hvorfor må det absolutt være slik at uansett hva man gjør og sier, så får det konsekvenser for andre mennesker? Og at noen ganger ender man opp i situasjoner der man sårer noen man er glad i uansett hva man gjør? Det burde ikke være slik, jeg kan ta mine egne konsekvenser, men jeg vil ikke at andre skal lide under mine valg. Det er så forbanna urettferdig!

[Cortinarius rubellus]

Hu nekter som vanlig å låne meg noe og jeg kan ikke spørre pappa heller for han har like lite penger å bruke som meg (mamma styrer alt det der).

Hmmm hvilken familie er det du har som ikke hjelper deg når du er i knipe? Geez...

 

Min sine foreks, stjeler fra meg og gjør ikke en dritt hvis det skjer noe.

Og jeg føler med deg

[Nie]

Valg er et helvete, jeg hater valg. Jeg suger i valg, jeg takler dem ikke. Jeg hater dem, hater dem, hater dem, så bak mål hater dem. Jeg HATER å ha alternativer, selv om jeg virkelig elsker det. Jeg hater å være forvirret, og jeg hater å la meg forvirre av valgmuligheter og den slags. Jeg avskyr det. Og jeg blir bare mer og mer forvirret, selv om jeg har truffet ett valg, så forblir jeg forvirret helt til jeg faktisk ikke KAN ombestemme meg lengre. Og enda litt lengre. Jeg hater valg. Alltid noe som må ofres, og det er liksom aldri helt verdt det, føler jeg.

 

Så ja. Jeg er smått forvirret atm, og dermed ble dette veldig rotete.

[Datasmurf]

Skolefolk? Lærere? Forumfolk? Du må SPØRRE vettu. Ikke bare anta at ingen kan hjelpe deg.

Jeg skylder folk nok penger, jeg vil ikke låne mer.

Kjenner egentlig ingen på skolen og lærerne mine har jeg nada kontakt med.

Forumfolk? Hmm ... Hvem låner penger til folk de aldri har møtt?

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen venner på skolen. Eller jeg har 3-4 stykker som går i andre klasser, men på en skole med over 1000 elever er det ikke så ofte jeg er med dem der. Jeg fikk aldri etablert meg ordentlig i starten av året, jeg kom inn litt seinere og derfor kjente de fleste hverandre fra før og jeg følte liksom at jeg ikke passet inn noe sted. I friminuttet har jeg liksom ingen å være med, hender jeg sitter å prater eller spiller kort med noen av dem, men vi stikker aldri til butikken sammen osv... Pleier somregel å dra hjem/til butikken aleine i friminuttene. Men jeg må alltid bare slenge meg på når de andre stikker ut å spiller fotball og sånn, sjelden jeg har en tomanns samtale med noen i klassen bortsett fra sidemannen...

 

 

Men også utenfor skolen har jeg ikke så mange venner, eller det blir vel feil.. Jeg har ganske mange venner men sjelden jeg hører fra dem. Jeg har vel to kompiser jeg er med omtrent hver dag, som jeg er veldig god venn med. Også har jeg ei vennine jeg er med nesten hver dag. Resten av venna mine hører jeg ikke mye fra, bortsett fra helger da de som regel lurer på hvor det er fest. Jeg er ganske selskapssyk så en dag uten at jeg drar ut med venner er ganske pain. Jeg er ekstremt pessimist og kritisk sånn sosialt sett, et avslag fra en venn får meg til å tenke at de ikke liker meg, og når de viser mer interesse ovenfor andre tar jeg meg nær av det osv. Feks når hu vennina mi sier hu er glad i meg og at jeg betyr mye for henne så tenker jeg at det er noe hun bare sier for å gjøre meg glad, men ikke at hun mener det. Hvorfor i helvete må jeg tenke sånn? Mens andre klarer å gi faen i slikt å bare slappe av og ta alt som det kommer. Jeg er redd for å gli bort fra de beste vennene jeg har... Er 18 år nå, så er noen som flytter og sånn, riktignok ikke langt unna men er fortsatt redd for å gli bort fra dem. Og hvem sitter jeg igjen med da liksom...

 

At noen sier hei med en uintressert stemme er nok for å få meg til å reagere, eller hvis folk ikke sier hadet. Selv om jeg ofte er sånn selv også. Nå er det faen meg 17. mai snart også, og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre en gang....

 

 

noen ganger hater jeg meg selv :|

[Blåbær]

Skolefolk? Lærere? Forumfolk? Du må SPØRRE vettu. Ikke bare anta at ingen kan hjelpe deg.

Jeg skylder folk nok penger, jeg vil ikke låne mer.

Kjenner egentlig ingen på skolen og lærerne mine har jeg nada kontakt med.

Forumfolk? Hmm ... Hvem låner penger til folk de aldri har møtt?

Har alltid jobbet ved siden av når jeg var student, siv ing studie og endte med å klare å spare opp all lånet ved studieslutt. Tenk økonomisk, lag budsjett, drikk/fest mindre, reis mindre på ferie. Er nok av muligheter til å spare penger men mulig det er forsent for deg.

 

Nå er det faen meg 17. mai snart også, og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre en gang....

 

 

noen ganger hater jeg meg selv :|

Heller elsk deg selv. Til 17mai, gå på tog, vær med på etteraktiviteter, du møter nok folk der du kan prate med og muligens du hører rykter om fest du kan være med på osv.

[Gjest Jada. Igjen.]

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd titusen ganger før.

For mennesket er som mennesket er; drifter og drømmer, savn og begjær. Vi fødes, vi lever, vi dør.

 

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

 

Husk Terje Vigen, bror, de tvang ham i kne. Han sturte en dag eller to eller tre så rystet han sorgene av.

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle som kjent vår skute mot død og mot grav.

 

-------------------------------------

 

Nå er jeg så forvirra her at jeg ikke aner hva som feiler meg.

Sist jeg måtte dra hjem var jeg knust. Jeg var et totalt vrak, selv om jeg visste jeg skulle tilbake om fem dager. Nå skal jeg ikke tilbake før om over en måned, og jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg faen meg ikke!!! Jeg er helt kald. Joda, selvsagt vil jeg tilbake, men jeg er helt kald innvendig. Akkurat nå gjør det ikke vondt en gang. Jeg skjønner det bare ikke.

-----

Sist jeg var med typen skulle vi grille med vennene hans. Jeg greide det ikke, og nekta å dra. Jeg fikk angst eller hva faen det var. Begynte å gråte bare jeg tenkte på det, og ble bare hjemme. Og ødela store deler helga hans, selvsagt. Det hater jeg meg selv for. I tillegg tenker nok vennene hans sitt, selv om de fleste har møtt meg en gang før. Men jeg taklet det ikke, og det var så uendelig godt å vite at jeg faktisk KUNNE bli hjemme, selv om det ødela så mye. Unnskyld.

-----

Nå begynner eksamensstresset snart. Hvordan jeg takler det aner jeg ikke. Tre eksamener på 7 dager blir ikke lite stress, men kanskje det går greit. Kanskje det holder tankene borte? Kanskje ikke. Kanskje jeg får totalt sammenbrudd.. igjen.

[Nebuchadnezzar]

Du er ikke alene bror / søster

Føler meg kald her og...

 

Føler ingenting bare tomhet

[Prizefighter]

The decision to make the present moment into your friend is the end

of the ego. The ego can never be in alignment with the present moment,

which is to say, aligned with life, since its very nature compels it to ignore,

resist, or devalue the Now. Time is what the ego lives on. The stronger the

ego, the more time takes over your life. Almost every thought you think is

then concerned with past or future, and you sense of self depends on the past

for your identity and on the future for its fulfillment. Fear, anxiety,

expectation, regret, guilt, anger are the dysfunctions of the timebound

state of consciousness.

 

Be alert. Are some of the thoughts that go through your mind the

internalized voice of your father or mother, saying perhaps something like,

“You are not good enough. You will never amount to anything,” or some

other judgment or mental position? If there is awareness in you, you will be

able to recognize that voice in your head for what it is: an old thought,

conditioned by the past. If there is awareness in you, you no longer need to

believe in every thought you think. It's an old thought, no more. Awareness

means Presence, and only Presence can dissolve the unconscious past in

you.”

 

[...]

[Gjest Gjest 180391]

Jeg har det siste året fått en selvtillit jeg nesten aldri har hatt. Jeg har alltid vært den stille kameraten som ikke snakker så mye, bortsett fra når vi er på to eller tremannshånd, de tre bestevennene. Det har litt med at jeg alltid har vært ett år yngre enn vennekretsen. Og så har du det med at vennene mine har blitt 18 i år, og jeg har bare blitt 17, og de to bestevennene mine har fått seg damer som de alltid prioriterer over meg, nesten uansett!

 

Her om dagen var jeg på bandøving (spiller i band med begge to), og så må plutselig den ene dra og kjøre kjæresten til en vennine. Den andre i bandet bare nikker med hodet og sier nja vær jævli kjapp da, megselv ble helt sjokka. Hun visste tilogmed at vi hadde øving da. Lignende hendelser har hendt ofte, med både han og den andre, men ikke bare med kjærester, gjerne med nye venner i klassen. Helvete blir så utrolig lei av og til, selv om de har damer og nye venner trenger de svarte meg ikke å kaste vekk gamle venner.

 

I dag skulle jeg egentlig ut og ha det jævli gøy sammen med de, men neida får meldingen om at det ikke var plass i bilen fordi den andre vennen, som egentlig hadde planlagt å dra på en annen fest plutselig ikke skal det lenger, og at de "skulle sende melding om de fant en fest så skulle de komme og hente meg". Blir så lei Føler meg mer og mer som den innpåslitne ungen de ikke gidder å ha etter seg.

 

Men, takket være den nye klassen min har gått ganske mye bedre, jeg tørr å ta skikkelig del i samtaler o.l., og jeg har fått nye venner, men de bor alle langt utenfor byen. Og jeg har svarte meg ikke lyst å miste mine beste venner heller, de er så viktige for meg personlig.

 

Jeg vet at en av dem henger her på forumet, og det hadde vært fint hvis han leste dette. Jeg gidder ikke å ta det opp "irl", sorry der altså. Men det var jævli deilig og "få det ut" her, takk diskusjon.no for å ha en slik tråd

[Gjest Sinne]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg har så mye raseri og sinne stengt inne i meg nå. Hvordan skal jeg bli kvitt det? Hva skal jeg gjøre for å få utslipp på alt? Jada, jeg har hatt det slik flere ganger. Nå har det vel vart i flere uker. Kan kjenne smaken av blod i munnen. Blodet koker i årene...

 

Jeg vil ikke ha det sånn.

[J@cob]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg har så mye raseri og sinne stengt inne i meg nå. Hvordan skal jeg bli kvitt det? Hva skal jeg gjøre for å få utslipp på alt? Jada, jeg har hatt det slik flere ganger. Nå har det vel vart i flere uker. Kan kjenne smaken av blod i munnen. Blodet koker i årene...

 

Jeg vil ikke ha det sånn.

 

Øks + tre i skogen.

[Catkin]

Alltid gøy med de samme, gamle, dårlige unnskyldningene

[Prizefighter]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg har så mye raseri og sinne stengt inne i meg nå. Hvordan skal jeg bli kvitt det? Hva skal jeg gjøre for å få utslipp på alt? Jada, jeg har hatt det slik flere ganger. Nå har det vel vart i flere uker. Kan kjenne smaken av blod i munnen. Blodet koker i årene...

 

Jeg vil ikke ha det sånn.

 

Sinne er veldig boblende med mye energi i seg, akkurat som om noe vil ut. Samtidig er det veldig "overbevisende" å være sint for noe, ettersom egoet tar alt personlig. Det er som en elv som bare drar deg med seg.

 

Det kan være veldig vanskelig, men dersom du bare aksepterer at du er sint her og nå, og kjenner hvordan det er å være sint, så tror jeg du vil kjenne noe du aldri har kjent før. Bare si "Jeg lar meg selv være sint". Naturlig nok er det jo ingen som vil være sint, det er jo en form for lidelse. En historie i hodet ditt om deg kombinert med en form for smerte.

 

Om det å motstå det som foregår i deg ikke fungerer, hva med å bare akseptere? Det betyr ikke nederlag, langt ifra. Ikke døm det som foregår inni deg, bare sett deg ned i et stille rom. Kjenn sintheten boble i deg og aksepter at den er der. Fordi dersom du gjør dette, har du de-identifisert deg med sintheten som er i deg. Den kan ikke lenger leve gjennom deg.

 

In other words, and this may sound strange, if you don't mind being

unhappy, what happens to the unhappiness? Don't you want to find out?”

Endret 17. mai 2008 av Chrisbjerk

[Gjest buhu]

Herregud, jeg er et vrak. Har humørsvingninger som ikke likner sauen. Går fra å føle meg fresh og som om jeg skal erobre verden en dag, til å føle meg som verdens styggeste dagen etter. Skulle bare ønske jeg så normal ut. Hvorfor må jeg lide pga av noe som jeg ikke kan noe verdens ting for? Har vært russ og ser så utrolig mange søte jenter. Har ikke bruk for no brunkremberte med double d`s, vil bare ha noen jeg kan dele sene kvelder med. Som jeg kan se på filmer med, grille med, kjøre båt med... i går var det jo siste dagen med russefeiring, og dt var forsåvidt en bra kveld.Rota med ei fin jente, og snakke med a i lenge etterpå, men i dag er jeg tilbake i vanlig modus. Hater det jeg ser i speilet, vil jo for faen bare se normal ut. Har nok venner(men bare folk med utovertiss), men alle helger siden siste året på ungomsskolen har neste blit brukt til filmkvelder, greit det.

 

Jeg vil bare se normal ut. De dagene jeg føler meg bra er så deilige. tenk å ha den følelsen hele tiden!!!

Fra 13-19år skal vel være den beste tiden i livet, men hva faen har jegfått ut av den. Tenk om jeg hadde fått en bedre gave av naturen, da hadde livet mitt vært helt annerledes. Går rundt og er bitter hele tiden. Vil ikke ha det sånn, vil begynne å leve, vil ha det bra. Vær så snill