Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest_gjest125]

Jeg er en "normal" person med et fysisk avvik som er av en slik karakter at det ikke kan ordnes med kirurgi. Problemene gir seg i hovedsak til uttrykk når det kommer til utseende, da jeg sammenliknet med andre har en synlig kropslig deffekt. Jeg opplever at jeg må anstrenge meg langt mer enn personer som er vellskapte når det kommer til sjekking, og at jeg må kompansere for defekten med å fremstå som en langt mer hyggelig og omgåelig person på andre områder for å veie opp for utseende. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli begjært for mitt visuelle utsende, og at dette vil være med meg livet ut. Jeg har det fint og fungerer utmerket på alle områder forutenom dette. Som en ung og nylig selvstendig mann er det litt tungt å vite at jeg havner på bunn i det store sjekkespillet selv om jeg bortsett fra min kosmetiske defekt er en helt vanlig person. Jeg har forsonet meg med min egen kropp og har ikke problemer med selvtilliten som følge av det fysiske avviket, ei heller plager det med i hverdagen eller hemmer meg på andre områder en i den første fasen når man innleder et forhold til andre mennesker. Men funksjonene som får oss mennesker til å falle for hverandre ser ut til å gå på det ytre så vel som person og i den virkelige verden faller de fleste for andre fremfor han med trefot, han med unormalt lang overkropp eller han med en arm. Jenter har falt for meg tidligere men det skal så mye mer innsats og tid til før slikt hender med meg. På den andre siden har jeg kompiser som går inn og ut av forhold nesten månedlig og sjelden går mer en noen uker før neste romanse står på trappene. Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville fortonet seg for noen av dem om de fikk prøve min defekt et års tid. Sjansen for at de ville kunne fortsette å gå fra det ene forholdet til det andre tror jeg ville blitt vesentlig redusert. Men uansett, egentlig passer vel dette vel ikke i deppetråden i den forstand at jeg ikke er deprimert på grunn av dette, men de av dere som er så heldige å ha en velskapt kropp skal ihvertfall vite at det er noe jeg misunner dere og som dere virkelig bør sette pris på.

[Eplefe]

Jeg lar virkelig små ting vippe meg av pinnen. Slik som nå. Det er jo ikke hans feil at han har fått kyssesyken, det er det virkelig ikke. Og allikevel så sitter jeg med verdens kjipeste følelse av å ha blitt. Bedratt. Eller noe. At han på en måte sårer meg med vilje. JEg vet at det ikke er tilfelle, men det gjør så vondt. Å se ham igjen var liksom mitt lille lyspunkt. Å få muligheten til å gi ham en god 17.mai. Og den bare. Forsvant. Nå kan det være at han får komme allikevel, om halsvondten gir seg og slikt. Til vanlig ville beskjeden "ikke få for høye forhåpninger" vært meningsløs i en slik situasjon, men denne gangen så hadde jeg ikke forhåpninger. Ingen. Jeg var/er bare helt tom. JEg vet ikke når jeg får sett ham igjen, jeg føler jeg belaster ham ved å være en del av livet hans, jeg føler jeg belaster ALLE ved å være en del av livet deres. ._.

Jeg føler meg verdiløs. Skikkelig, skikkelig verdiløs. Helvete heller. Jeg klarer ikke å se lyst på noe, jeg prøver å tenke positivt og få tiden til å gå. Jeg bare feiler miserabelt. Jeg kan ikke si at jeg ikke er såret og skuffet, for jeg gledet meg sånn til å se ham igjen. Jeg savner ham. ><

Bah. JEg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, det er jo bare meg selv jeg har å skylde på. Jeg klarer ikke en gang å skuffe meg selv ved å få for høye forhåpninger til at han kanskje kommer. Jeg burde klare å håpe litt, men bare. Nei.

[theoriginalAidskake]

Skjønner det er veldig kjipt for deg, men jeg skal fortelle en ting. I høst traff jeg på en mann i rullestol, og uten han gjorde noe hardt forsøk på å legge ann på meg, så ble jeg supersjarmert og betatt. Veldig kjekk og sjarmerende fyr, til tross for at han ikke kan gå, og sannsynligvis aldri kommer til å kunne det. Så det er ikke umulig.

[Potetfar]

Faen. Hadde historieprøve i dag, gikk til helvete. Leste i hele går og masse før det, men får ikke med meg et pøkk. Har fått generelt elendige karakterer hele semesteret, så hvis jeg ikke kommer opp i noe jeg er god i på eksamen nå får jeg et snitt jeg blir så flau over at jeg kommer til å kvie meg for å si det selv til familie/slekt. For ikke å snakke om hvis jeg ikke kommer inn på elektro (som jeg regner med blir å ligge på 3,6-4 i snitt), da blir jeg deppa. :/

 

Spesielt når jeg har ligget dugelig over 4 i snitt både i 8. og 9. Angrer også på at jeg bare søkte på én skole, så hvis jeg ikke kommer inn på Katta, havner jeg på service og samferdsel. Hadde lett endra på det hvis jeg kunne, spesielt siden det ser ut til at jeg må bytte skole til VG2 i alle fall. Er fast bestemt på å komme inn på elektro, så hvis jeg må tar jeg et ekstraår av noe slag og venter til neste år, men herregud så tapersk! No offence til de som har gjort det, men det er ikke akkurat drømmen å være et år eldre enn alle de andre i klassa. >.<

[Erasus]

Ja, men fortsatt så burde jo det gå greit da, du jobber mot et mål, samme faen om det tar litt lenger tid enn planlagt.

[Potetfar]

Å bruke ett år ekstra på utdannelsen gjør meg sånn ca. ingenting, det er greia med å gå sammen med 93-kullet jeg ikke liker. Kommer til å bli sett på som den største idioten, elektro er jo ikke akkurat den mest krevende linja å komme inn på. I tillegg til den personlige greia med at jeg har like dårlig snitt som de jeg ser på som "dumme".

 

Mulig jeg er den eneste som ser på meg selv som så elendig, men det går fortsatt grusomt ut over selvtilliten hvis jeg ikke kommer inn. :<

[chokke]

Det betyr ingenting om man er et år eller to eldre enn de andre. På skolen vår er det en i tredje som er 22 år, han er venn med alle og passer inn og er populær (greit, han er kanskje ikke den som inviteres på alle fester, men han er drithyggelig).

Så slapp av, ta et år av, eller søk deg inn på en restplass på en annen skole og bytt om et år, lover at det ikke betyr en døyt om du er 16, 17 eller 18 i 1.

[Gjest Bruker-95147]

...

 

Jeg bare lurer, var det innlegget mitt du tenkte på?

 

Psykologisk smerte, er alltid selv-påført. Det kan være at man investerer "seg selv" i noe, og ikke klarer det. Observer hva dere produserer med tankene deres.

 

Føler jeg må dele dette med dere, da jeg har genuint lyst å hjelpe dere som synes livet er tungt.

 

Begynte sakte men sikkert etter at jeg sluttet på skolen i høsten og satte spørsmål på hvem jeg var, som sikkert mange andre her gjennomgår. Mennesker og hvordan folk tenker, gjerne hvorfor de tenker som de gjør og er som de er

 

 

 

 

Ja, jeg refererte til ditt innlegg.

 

Tankens "kraft" er veldig interressant å utforske, men det som er like nyttig er å forstå hvorfor ,man føler som man gjør. Følelser er ikke fremmede fugler som plutselig finner det for godt å bygge rede i ens hode. De "fuglene" bor faktisk der hele tiden.

Jeg fant mye mening i den enkle formelen som sier:

1. Noe skjer utenfor deg
   
2. Det berører ditt verdisystem
   
3. Og da oppstår det en følelse i deg
   

Når jeg er bevisst på enkelte plagsomme følelser som dukker opp i meg, så har jeg ved å sjekke mine egne verdier forstått bedre hvorfor akkurat den reaksjonen kom. Ved å være bevisst på dette har det også gjort at jeg har forstått andre mennesker rundt meg litt bedre, og hvorfor de har handlet som de gjør.

 

For meg så var det ikke mest plagsomt det som tilfeldige tosker utsatte meg for, men heller de "uforståelige" følelsene som da til tider kunne styre meg.

[edds]

Min favoritt DJ spiller i Oslo neste fredag. Har gått å gledet meg lenge, skaffet 18-års leg osv. Idag annonserer de at konserten får 20 års aldersgrense.

 

GUD jeg er deppa.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[chokke]

Min favoritt DJ spiller i Oslo neste fredag. Har gått å gledet meg lenge, skaffet 18-års leg osv. Idag annonserer de at konserten får 20 års aldersgrense.

 

GUD jeg er deppa.

Been there, done that. Twice. Uansett, det er ikke så farlig, livet er for kort til å klage over det, og langt nok til flere muligheter til å se han/hun.

Kan jeg spørre hvem det er?

 

Hadde en liten nedtur, følte at alle skulle hakke/klage på meg på et vis, uansett hva som ble nevn så ble det nevnt at det var godt jeg ikke satt bak fordi jeg er litt større enn de andre, og ord ble brukt. Og så ble det litt "leking" med å sprute nesespray på hveandre, så ble jeg drittlei og hadde lyst til å slå, men endte med å kaste nesesprayen så ble de sure på meg?! Hva faen for en logikk er det?

[Ferchie]

Hehehe! Høres ut som karma slo til på den der!

[Batnobbit]

Jadda

Endret 28. mai 2008 av Batnobbit

[edds]

Min favoritt DJ spiller i Oslo neste fredag. Har gått å gledet meg lenge, skaffet 18-års leg osv. Idag annonserer de at konserten får 20 års aldersgrense.

 

GUD jeg er deppa.

Been there, done that. Twice. Uansett, det er ikke så farlig, livet er for kort til å klage over det, og langt nok til flere muligheter til å se han/hun.

Kan jeg spørre hvem det er?

 

DJ Mehdi. Har forsåvidt kommet over det nå, regner med at han eksisterer i noen år fremover. Heldigvis.

[Ferchie]

Sjenanse, hater det. Det at jeg har problemer med og starte samtaler, gå hitt til folk og snakke eller av og til bare snakke er gørr. Også det at jeg ikke tårer og nærmest vær i jenter når jeg har de perfekte anledningene. Da mener jeg feks, jeg var med en jente alene når det var ingen andre der, det var stjerne himmel, hun liker meg og jeg liker hun og tårte ikke og ta henne i hånden engang.. Eller fikk det jo til neste dag narturligvis men uansett.

Du må bare lære deg å ta litt sjangser. Tenk heller: Hva er det verste som kan skje?

[L4r5]

Da var det igang igjen. Jævla angst.

Jeg nevnte her om dagen at jeg var i møte med advokaten min. Skal i retten 21. og 22.mai. Begynner å merke det allerede nå. De to neste ukene kommer til å bli jævlig gøy regner jeg med... Not.

 

Og før noen spør... Nei, jeg har ikke planer om å legge ut her hvorfor jeg skal i retten, men det er ikke strafferett. Har ikke vært ute å gjort ugagn.

 

Jeg er som en jo-jo på speed for tida. Opp og ned i et vilt tempo. Klarer knapt å få gjort en dritt. Var jo klar over at det kom til å komme, men plutselig så er det rett rundt hjørnet og da får jeg følelsen av panikk. Angsten er som et skjerf som er knyttet alt for stramt for tida. Den kveler meg sakte.

 

Skulle tro jeg hadde klart å lære meg å takle det etterhvert. Men den gang ei. Tar meg på senga hver gang.

[lain]

Er gjerne det at man tror man skal takle det når det kommer som lurer en litt. Også får man gjerne mer panikk igjen da man ikke klarer å takle det som man trodde. På mange måter en ond sirkel. Man prøver å være forberedt på hva man vet kommer, men personlig gjør det bare ting verre, da jeg starter å tenke mange dager før, på hva som skal skje senere.

 

Lykke til lars.

[L4r5]

Takk.

 

Prøver å holde meg selv opptatt for å holde tankene på avstand, men det fungerer ikke bestandig.

[lain]

Nei, kjenner til det. Jeg MÅ ha noe å gjøre, selv om jeg ikke gjør noenting (f.eks surfe youtube og forum uten mål og mening), takler dårlig å bare sitte å stirre i veggen, hodet tar for enkelt over.

[chokke]

DJ Mehdi. Har forsåvidt kommet over det nå, regner med at han eksisterer i noen år fremover. Heldigvis.

'n lever mest sannsynlig et par år til .

 

Huff, jeg vil ha flere kontaktgrupper, eller gjenger om du vil. Jeg må innrømme at uansett hele tiden så føler jeg meg som det 5. hjulet og at alle hadde hatt det så mye fetere uten meg. Samme i går, russestuff, skulle ha nasch, ikke at det gikk så bra og jeg klarer bare ikke få det ut av hodet av jeg har en mistanke om at jeg var en medvirkende årsak til at noen jenter fra klassen ikke ville være med. Forbanna bedritne falskspill alt sammen. De er så falske! Føler at jeg er den eneste som faktisk sier at jeg misliker noe dersom jeg misliker det, at jeg ikke må skjule mine følelser. Om jeg synes det er litt oppskrytt, så sier jeg det, jeg sier ikke at jeg har en forkjølelse og at jeg er "dårlig".

Ikke klarer jeg å holde kjeft heller, jeg bare må si noe/kommentere. Ligger noen i veikanten så klarer jeg bare ikke la være å si noe til de. Om jeg prøver å faktisk være seriøs så blir det ikke godtatt og alle tror jeg ljuger fordi jeg "aldri" er sånn. Fy svarte satan kattballer.

Må si det er grusomt irriterende å høre hvordan vi gutta snakker om jenter, som noen objekter. "FY faen, hu hadde jeg pult, men ikke søren om det er kjærestemateriale." Joda, jeg vil ikke hoppe i skauen med hvem som helst, hverken for en kongle eller for "moro skyld". På den annen side så virker det som samfunnet forventer at jeg som gutt skal være mannlig hore, og at alle jenter skal legge seg på ryggen og skreve. Nei, jeg vil ikke det, jeg vil ha et forhold med kommunikasjon.

 

Jeg klarte også å holde en samtale med en på bussholdeplassen, en jente som er årsmodellen over, det gikk bra en halvtime, så følte jeg samtalen gikk i stå og vi satt der i 15 minutter og gjorde ingenting mens vi venta på bussen. Det ble så avvisende og jeg kom ti å tenke på hva folk generelt misliker at andre gjør (knekke fingre for eksempel), og disse tingene ble da gjort av henne. Følte meg ganske mye yngre i huet iforhold, med tanke på talemåte og generell væremåte.

 

Må si at siste uka har vært helt jævlig og derav disse postene. Vennligst ikke siter innleggene .