Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest]

Føler at vennene mine ikke liker meg, eller er lei meg eller noe sånt. Ikke sånn at de har noe imot meg, bare føler meg litt oversett.

 

Det er ikke sånn at jeg har fritidsproblemer, jeg er ute med venner så og si hver eneste dag. Men når vi er sammen, spessielt hvis vi er ganske mange så er jeg liksom ikke så intresant lenger. Det virker som om de har større interesse for de andre, noe jeg merker på hvordan de holder samtalene, talemåte og kroppspråk. Jeg reagerer veldig på sånt, og instinktet mitt får meg til å være litt drittsekk tilbake. Ikke akkurat drittsekk, men jeg viser dem liten interesse tilbake, later av og til som jeg ikke hører hva de sier når de prater til meg og svarer ellers bare, jeg ser aldri på dem, når de setter meg ned setter jeg bevist ikke ved siden av osv. Hender også at jeg tar sånne "checks" for å se om de faktisk bryr seg, at hvis vi går et sted så setter jeg meg ned for å ta en røyk bare for å se om de faktisk gidder å vente. Hvis de bare går da så blir jeg ordentlig sur, da bare ignorer jeg dem helt, og det kan vare i flere uker. Dette gjør jeg somregel når de gjør litt mer slemme ting, feks drar på et utested og lar meg bli igjen aleine da jeg ikke er 18 feks.

Dette gjelder selvsagt ikke alle vennene mine, men kanskje 2-3 stk.

 

Men som sagt så føler jeg meg litt oversett og at jeg ikke blir satt så stor pris på sånn av alle vennene mine egentlig. Jeg skjønner ikke helt for til meg sier de at jeg er den de stoler på og at vi er bestevenner osv og det er faktisk meg de fleste av vennene mine ringer når de vil finne på noe. Men når vi først er ute med mange er jeg liksom ikke det store lenger :S Skjønner ikke jeg ass... Men som sagt er det ikke sånn at de er drittsekk eller slemme mot meg elns, det er bare at de viser mye større innlevelse osv når de snakker med det andre. Har det noe med at vi allerede er gode venner eller what?

 

Også når jenter sier en er søt betyr det egentlig at du er stygg? Sånn feks på mange filmer og sånn, hvis det feks er en funksjonshemma liten gutt synes jo jentene at denne gutter er søt. Også kaller de liksom meg søt også :| Blir forvirra ass.

 

Blir lei meg jeg =(

 

 

er 17 år forresten hvis det er av betydning

[Gjest Gjest]

Også noe annet som har skjedd xxxxx antall ganger. Jeg er feks ute med en venn, så når vi skiller lag sier han at han ringer meg litt seinere så skal vi finne på noe. Noe som da aldri skjer, og det irriterer vettet av meg.

 

Spessielt hvis h*n sier at h*n skal noe spessielt og at h*n ringer meg etter det og bare dropper det. Greit nok at det går ann å glemme det iblandt, men det skjer nesten hver gang, med mindre vi har planlagt noe spesifikt sammen feks at vi skal på en fest ol.

 

Hva er vitsen med å si at man ringer seinere når man bare driter i det? Dette er en annen ting jeg reagerer veldig på.

[kanonkent]

Hjelp

[chokke]

Hjelp

Et tips. Grin det ut, få det ut. Enten via den ene kanalen eller den andre.

 

Huff, hadde så lyst til å gjøre et eller annet i norsktimen idag, enten slå til sidemannen, eller gå. Bare noe for å distrahere meg. Fy faen, hvorfor i helvete må du, som jeg trodde var venn med, være så forbanna spydig og bruke mine svake sider? Joda, jeg kan sikkert være en pain in the ass, men hva søren, jeg utnytter ingen, jeg mener ingen noe vondt.

Saken er, det var tusenfryd for russen i går, noe jeg ikke ble med på pga grilling, så må såklart person A (som jeg kun ser på som en i klassen) spørre hvorfor jeg ikke var der og om jeg satt inne med PC-en. Såklart med en hånlig tone for å bringe meg ned, jo takk faen du lyktes. Det er dere som ikke vil ha noe med meg å gjøre, jeg p røver så godt jeg kan å snakke med dere, det er dere som ignorerer og ikke gidder å bry dere om meg. Vi holder med på en patetisk drit i norsken som jeg ikke kunne brydd meg mindre om, og person B (som jeg ser på som venn, ihvertfall som regel) ber meg skrive om naturalismen og jeg hater når folk blir høylytte og "tvinger" meg til noe. Såklart blir dette brukt og når jeg endelig får gjort det gir jeg den til han som skal skrive om realismen, noe han da ikke gidder. Var så nære ved å gjøre et eller annet.

Fy faen, mobbere, til helvete. Greit nok (ikke gøy) med utfrysning, men vær så snill og hold dere unna kommentarer!

Og hva søren er det med at det tydeligvis er flaut for deg, S, å snakke med meg på skolen? I meldinger så er du alltid så hyggelig og avslutterm eldinger med klem og alt, men på skolen så er du den overlegne (unnskyld uttrykket) bitchen? Kan ikke venna dine se at du snakker med meg? Når jeg ikke opp på kul-heten? Har jeg feil interesser? Hvaaaaa?!!!

Endret 8. mai 2008 av chokke

[Nie]

Chokke, drit i bitchen. Om hun ikke kan være hyggelig med deg når vennene hennes er i nærheten, så er hun virkelig ikke verdt det.

[Prizefighter]

Oppfordrer dere som er depressive og har angst til å prøve ut noe. Anerkjenne hva som foregår inni dere. Se litt i dere selv nå. Hva er det som skjer når dere har angst? Det er jo e.g. en negativ prosjektering av framtiden, d.v.s. hodet deres er i framtiden og kroppen reagerer således. Bring aksept inn i nået. Aksepter at dere er depressive/har angst. Se hva som skjer. Ikke motstå det som skjer inni dere, bring aksepten inn i øyeblikket.

 

Ikke tro på negative ting som hodet sier om dere. Ikke tro på et "mentally made sense of self" som hodet har laget. Deres daglige realitet er en gjenspeiling av deres egen indre dominerende tilstand.

 

Hvordan kan fremtid og fortid være mer viktig enn nå? Observer negative tanker som popper opp i hodet deres, smil til dem! Det er ofte egoet som prøver å rettferdiggjøre noe, eller ser i fortiden etter identitet.

Endret 8. mai 2008 av Chrisbjerk

[Kibs]

Du vet det sannsynligvis veldig godt... men det der er MYE lettere sagt enn gjort.

Endret 8. mai 2008 av Kibs

[chokke]

Chokke, drit i bitchen. Om hun ikke kan være hyggelig med deg når vennene hennes er i nærheten, så er hun virkelig ikke verdt det.

Men det er på den andre siden en av de veldig få jeg har kontakt med, også på skolen.

Eneste som gjør meg glad akkurat nå er to meldinger jeg har av en jeg traff på Lillehammer som er veldig koselige, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre videre.

Huff, nedtur my ass.

[Nie]

Heller svært få, og at man kan stole på de få, enn en hel gjeng som ikke har vett nok til å kunne snakke med deg uansett situasjon. Eller, det mener i alle fall jeg. Og du er kommet langt, er du. Du kan klare deg videre uten sånne folk.

 

Og er det noe å gjøre videre? Prat med duden/dudetten, er ikke så vanskelig. Og du kan, det vet du. Det har du bevist. ^^

[chokke]

Heller svært få, og at man kan stole på de få, enn en hel gjeng som ikke har vett nok til å kunne snakke med deg uansett situasjon. Eller, det mener i alle fall jeg. Og du er kommet langt, er du. Du kan klare deg videre uten sånne folk.

 

Og er det noe å gjøre videre? Prat med duden/dudetten, er ikke så vanskelig. Og du kan, det vet du. Det har du bevist. ^^

Blir vel en person jeg kan stole på, og han går ikke på skolen en gang. Blir så forbanna irritert at jeg har lyst til å legge meg ned å grine over disse falske personene. I den ene stunden sier A at han ikke tåler trynet på jente D, men i praksis så er han førstemann til å snu seg og synke ned til deres kommunikasjonsnivå som jeg vil si ligger under barnehagenivå. Nei, atte herregud liksom, det er liksom skikkelig dårlig, seriøst ass . Jævla amøber.

Og med denne dudetten jeg møtte på Lillehammer (og hu bor langt pokker i vold), jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn det klisjetullet om at vi har bra vær her, og at det var koselig/hyggelig. Vil ikke virke som en drittsekk uten mål og mening heller (go overtolkning).

Og jeg føler meg litt utnytta, for eksempel så låner jeg bort linjalen min på skolen, så begynner søren meg gjøken (som jeg trodde var vennen min) å skjære i pulten og sier "oj, den ble ødelagt" og så ler de. Greit, dette ser dere sikkert på som patetisk, men det er prinsippet. Jeg har bare den linjalen, jeg liker den, den trenger ikke ødelegges fordi den kan ødelegges. Og om jeg ber om å få den tilbake så går de igjen på mine svake sider "Herregud, det er bare en linjal, slapp av og slutt og syt." Og jeg trekker meg siden jeg ikke vil være en syter, en patetisk jævel som bare klager på alt, jeg vil bare ha tingene mine tilbake i god stand uten at en gjøk har drevet og kuka med den på pure F*.

 

Får håpe morgendagen blir bedre, må bare sove av meg dritten.

[Nie]

Mennesker er, vel, rare vesenere. Vi er så usikre, hele gjengen. Og de som er mest usikre er ikke nødvendigvis de som faktisk virker mest usikre. Og denne A høres utrolig usikker ut, egentlig. Han vokser det av seg, får man håpe, slike mennesker er ikke noe å samle på.

 

Angående dudetten, om du ikke vet hva du skal si, trekk opp noe random. Noe skikkelig random. Kommenter taklampen din eller noe, funker ofte til å få i gang en samtale det. Det går nok bra, skal du se. Jeg skal krysse fingrene for at A skjerper seg og at det ordner seg med dudetten. ^^

[Prizefighter]

Du vet det sannsynligvis veldig godt... men det der er MYE lettere sagt enn gjort.

 

Hva har du å tape på å prøve? Hva enn du motstår i deg selv, vil bare fortsette. Du fortsetter å mate egoet med negativt ladd energi. Ved å leve i nået er det plutselig ingenting å dømme lenger, ingen folk å skylde på, bare ren bevissthet som observerer, nemlig _deg_. Det kan virke vanskelig, men bare sett deg ned, og si til deg selv at du aksepterer at du er depressiv. "Kjenn" hvordan det er å være depressiv uten å dømme følelsene. Se hva som skjer.

[Gjest Bruker-95147]

Dette var et meget fint innlegg, og jeg kan bare si meg helt enig med posteren.

 

Edit: Jeg får faktisk frysninger av å lese de ordene fordi det er så latterlig enkelt, og samtidig så forunderlig vanskelig.

Endret 8. mai 2008 av Bruker-95147

[Cortinarius rubellus]

Enig med deg i den PencilCase...fy faen så mye jeg har jobbet med den delen der, men alikevel så lant unna fremdeles.

Men å gjøre det du sier der er vondt å gjøre........

Endret 8. mai 2008 av Fluesopp

[Imsvale]

Man kan ikke gå før man lærer seg å gå heller.

[Nebuchadnezzar]

Noe som hjalp meg litt i alle fall var og vite at jeg ikke var alene ...

Alle sliter med et eller annet problem stort eller lite, selvom noen ganger kan det virke som andre lever perfekte liv.

Andre ting er at mange ikke prøver og såre deg selvom de gjør det. Noen ganger gjør du det selv også, uten at du merker det...

 

Fikk tilbake Engelsk tentamen som et lite lyspunkt 6

Fortsatt deppa.

[chokke]

Fikk tilbake Engelsk tentamen som et lite lyspunkt 6

Fortsatt deppa.

Been there. Eller, gode karakterer gir et lite gledesrus der og da, siden det ikke er så mange av de (foruten om matte og fysikk), og det gir et håp om at mamma og pappa blir fornøyd. Det er fælt å tenke på hvor mye kontroll de egentlig har. Jeg blir faktisk redd i en alder av 19 år å vise frem vitnemålet som jeg skal søke universitet med, blir nok ikke noe NTNU med det første som mamma nesten forlanger, siden der gikk hun og hun var jo sååå flink .

Og jeg må si at tanken om at jeg ikke deler en ensom skjebne faktisk fungerer positivt. Klarer de det skal søren meg jeg klare det og! Jeg er ikke noe dårligere enn andre mennesker, kun forskjellig, og det samme er du .

[Cortinarius rubellus]

Alle her inn er like bra som andre....så enkelt, fortjener et like bra liv også.

[Nebuchadnezzar]

Problemet er at med mine karakterer kommer jeg heller ikke inn på "dømmeskolen"

Ligger rundt 0,5 karakterer under...

Katedralskolen here i come... Not

 

Uansett så mener jeg at alle har problemer bare i varierende grad. Men alle oppfatter nesten sine problemer

på samme måten. Om du har 5 - 6 problemer tenker du mindre på hvert problem, mens hvis du har et så tenker du like mye på det som 5 - 6...

[Prizefighter]

...

 

Jeg bare lurer, var det innlegget mitt du tenkte på?

 

Psykologisk smerte, er alltid selv-påført. Det kan være at man investerer "seg selv" i noe, og ikke klarer det. Observer hva dere produserer med tankene deres.

 

Føler jeg må dele dette med dere, da jeg har genuint lyst å hjelpe dere som synes livet er tungt.

 

Begynte sakte men sikkert etter at jeg sluttet på skolen i høsten og satte spørsmål på hvem jeg var, som sikkert mange andre her gjennomgår. Mennesker og hvordan folk tenker, gjerne hvorfor de tenker som de gjør og er som de er, har alltid fasinert.

 

Dét at jeg satt spørsmål på hvem jeg var viste seg å være en positiv ting. Det betydde bare at jeg fant ut hva jeg ikke var. At jeg ikke var de tingene som jeg hadde identifisert meg med. Materielle tap for eksempel, som kan få noen til å bli lei seg, fordi de mister en del av "seg selv". Eller så plutselig kan man føle seg bra igjen og være på toppen av verden. En verden av polariteter. Man kan ikke alltid vandre med høy selvtillit, der er alltid en polaritet. Så er det da slik at man lener seg til tilbakemeldinger fra andre, ettersom selvtilliten alltid er komparativ, om jeg kan bruke det ordet. E.g. "Hvordan vurderer jeg meg selv i forhold til andre". Så går man da gjennom livet og sammenligner seg selv med andre for å finne ut hva man føler om seg selv. Egoet skal alltid sammenligne seg selv.

 

Det er dessverre mange dysfunksjonelle atferdsmønstre i dag som er blitt normalt. For eksempel å ha et forhold til seg selv, mange har det.

 

Det kan virke litt skummelt å bringe aksept inn i nået, men om du gjør det, og observerer dine følelser uten å dømme de, vil det oppstå en slags stillhet i deg. Det er ikke lenger psykologisk smerte, bare en ubehagelig følelse, som ikke lenger kan bestå eller leve på negativ energi i deg.