Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Presidentvalget i USA 2024 ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg har identitetsproblemer...

De siste seks månedene har livet bare gått rett nedover! Alt begynte med manglende motivasjon; til skole, trening og venner. Jeg sank veldig i karakterene, mer enn halverte treningen og gikk mindre ut med venner.

 

Jeg har sittet mye inne foran pcen(som nå) og grublet over ting og tang. Jeg har tenkt mye. Jeg har mistet retningen, vet ikke hvor jeg vil hen. Jeg kunne ønske jeg hadde den viljen, den "driven" som jeg hadde før. Jeg vet ikkke hvor den tok veien...

 

Forresten så forsvant motivasjon osv da jeg begynte å tenke på hvor meningsløst alt er. Jeg får gode karakterer, ok da kan jeg få en god jobb, ok så dør jeg. jippi. Og jeg tror heller ikke på noen Gud, som jeg også gjorde før.

 

Det føles som om jeg er en annen person enn for et år siden. Jeg kjenner ikke meg selv så godt igjen. Selvtilliten har rast pga all den negative feedbacken jeg har fått i det siste.

 

Når jeg har det ille, sånn som nå, kommer det heller ingen og vil være med meg. Jeg skyver dem fra meg. For et par uker siden var jeg på danmarkstur med noen kompiser. Jeg var da deprimert, og opplevde at vennene mine prøvde å unngå meg. De så ned på meg, ville ikke ha noe med meg å gjøre. De sa det var en negativ aura rundt meg hvorenn jeg gikk. TOTAL omstilling, før var jeg nemlig "lederen" i gjengen...

 

Jeg kommuniserer dårlig med andre. Før følte jeg meg skikkelig flink på det området, men nå raser det. Spesielt med jenter, jeg kommuniserer elendig med de.

 

Jeg vet ikke selv hvordan jeg er lenger, hvordan jeg ser på meg selv. For å vise et bilde av meg selv for et år siden:

 

- selvsikker

- utadvent

- morsom

- motivert

- mening med livet

- latter og smil

- sterk drivkraft!

 

Nå kan du kutte punkt 1, 2, 3, 4, 6, 7 og til stor del 5. Jeg ser på meg selv som en fyr uten mål og mening. Det gjør alle andre også nå.

buhu:'(

 

Jeg har ikke sagt til noen venner at jeg er deprimert, ei heller mine foreldre. Min mor har uansett merket seg det. Hun sa at hun syns det ligger en tung bør på meg, at jeg ser så tynget ut. At jeg var så lett til sinns før, men at jeg nå ser så deprimert ut. Og det er helt på prikken! Jeg føler meg tynget, og ikke glad. Jeg vet jeg var et mye bedre menneske før...

 

btw jeg er 18 og gutt.

Jeg må få orden på retningen min...noen som har enkle metoder til hvordan bygge selvtillit?

Lenke til kommentar
Gjest kanikkefolkgifaen?

Det er like jævlig morsomt de dagene "alle" må spørre om alt er greit. "Går det bra..? Du er så stille. Er du sur?". Aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt det i dag. Selvsagt går det ikke bra! Gi faen i å spørre. Hva er vitsen når de ikke bryr seg uansett? Jeg vil bare bryte ut i gråt.

...

Lenke til kommentar

Bare å gråte i vei det. Mange, spesielt gutter, undervurderer styrken gråting egentlig har. Gråting er også en form for å få ut ens følelser og man føler seg faktisk bedre etter å tømt væsken. De siste ukene har også vært et helvete for meg og det brast helt for meg når jeg prøvde å forklare situasjonen min for familien. Ingen som bryr seg? Så finn en som gjør det, åpne deg og la det flomme.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_AzureDragon_*
Det er like jævlig morsomt de dagene "alle" må spørre om alt er greit. "Går det bra..? Du er så stille. Er du sur?". Aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt det i dag. Selvsagt går det ikke bra! Gi faen i å spørre. Hva er vitsen når de ikke bryr seg uansett? Jeg vil bare bryte ut i gråt.

...

 

Same shit! Akkurat slik har jeg det nå. Og for et par dager kjente jeg litt på gråten, da mamma sa hun aldri hadde sett meg så trist over lang tid. Da kjente jeg klumpen i halsen, og det var godt.

 

Skulle gjerne grått mer men jeg greier ikke å få det frem på egenhånd.

 

Men nå er det slutt på selvmedlidenhet! Jeg skal fikse livet mitt!

Lenke til kommentar

Jeg tenker for mye. Så mye at jeg blir deprimert. Jeg tenker på fremtiden; Krig, sikkerheten til kjæresten min (er så redd for at hun skal bli voldtatt, at jeg får vondt inni meg), naturkatastrofer, døden.

 

Faen, jeg gruer meg til å møte fremtiden. Jeg antar det er ganske uvanlig å investere mange tusen i overlevelsesutstyr, våpen, overlevelsestrening/kamptrening, nødproviant for en måned, osv?

 

Faen, det ser ut som om jeg er helt paranoid. Det er ikke så ille, men jeg vil gjerne være foreberedt på det verste. Noe kan skje, og i dagens samfunn vil de fleste daue om en liten katastrofe som f.eks. kollaps i transportsystemet eller elektrisiteten skjer. (Prøv å overleve i et boligkompleks uten elektrisitet og sentralfyr). Jeg skal bo utpå landsbygda når jeg blir stor (og pendle til arbeid i en by), og ha en så stor hage at jeg kan dyrke en del poteter, og bo ved havet/et vann så jeg kan fiske.

Lenke til kommentar
Gjest member-101642

Nok en gang kommer angsten for å ende opp som en taper, og alt annet som gjelder fremtiden. Herregud så jævlig det er. Alt i hodet er bare rot.

Endret av member-101642
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...