Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Camper_killer]

Har vært i samme suppa selv jeg AzureDragon

Startet for meg også ved skolestart i fjor, rundt den tiden jeg var "på topp". Hadde nettopp tatt 105 kg i benken, men av en aller annen merkelig grunn følte jeg ingenting(følte meg som verdensmester når jeg tok 90).

 

De 2 siste ukene av sommerferien greide jeg så vidt å gå på trening. Følte meg helt daff på skolen, og karakteren gikk rett i dass. Hadde ikke spesielt gode karakterer før når jeg tenker på hvor gode karakterer jeg hadde på ungdomskolen, men vendepunktet var vel når jeg startet på videregående.

 

Alt eksalerte som sagt ved fjort høst, rett før skolestart.

 

Føler meg mye bedre nå, men vil nok aldri komme tilbake der jeg var.

 

I motsetning til deg hadde jeg ikke jentevenner å bekymre meg for, da jeg aldri har hatt noen

 

Uansett har jeg bare ett råd til deg: Ikke prøv å finne noe å leve for, finn noe å dø for!

[Skumtroll]

Mindre gaming, mer skole!

[AzureDragon]

Føler meg mye bedre nå, men vil nok aldri komme tilbake der jeg var.

 

Uansett har jeg bare ett råd til deg: Ikke prøv å finne noe å leve for, finn noe å dø for!

 

Hvordan kom du tilbake i rett spor? Hvordan fikk du gnisten tilbake?

 

Du vil aldri komme tilbake der du var? Altså kommer du aldri til å føle deg så bra som du var før sommerferien? Hvorfor det da?

 

finn noe å dø for ja. det må jo bli en junior Azure det et-to-tre-ti barn så er livsgleden tilbake

 

Eller kanskje en kjæreste? tja.. Har forresten bestemt meg for å bytte idrett til sommeren. Trenger litt inspirasjon.

Endret 27. april 2008 av AzureDragon

[Camper_killer]

Etter 3 måneder med depresjon så må man til slutt ta seg litt i nakken. Selv stod jeg ovenfor et valg, som jeg ennå ikke har våget å ta.

 

Det finnes 6 milliarder mennesker i verden, men alle er fremdeles bare "mennesker". Ingen av dem har flere egenskaper enn et menneske har, og etthvert menneske kan etterligne deg i absolutt alt. Disse menneskene lever sine A4 liv, går på jobb og går på skole(for de som kan), men hvorfor?

 

Valgene var følgende:

 

1. Å tilfredstille de menneskelige følelsene. Gjøre alt i min makt for å oppnå det jeg føler gjør meg lykkelig, hvor lykkelig er definert som egenskapen til å tilferdstille de menneskelige følelsene. Bli en av alle de andre.

 

2. Ødelegge de samme følelsene, og istedet prøve å bli mindre menneskelig. Forsøke å nå selvrealisering uten de menneskelige følelsene som 6 milliarder mennesker konstant prøver å tilfredstille. Er følelser bare en illusjon?

 

 

Hvordan jeg fikk livsgnisten tilbake? Jeg sluttet å tenke på det....

Faktisk prøver jeg å tenke minst mulig i det hele tatt. Gjør mye rart, men aldri tenk over livets spørsmål. Prøv å sette deg abstrakte mål uten mening; selv elsker jeg konstant variasjon, nye impulser kan gi deg et forskjellig inntrykk av verden.

 

Hvorfor det aldri vil bli det samme igjen? Når jeg ser på voksne, så ser jeg mennesker som arbeider hver eneste dag og gjør fint lite på fritiden. Størstedelen av livet passerer i den voksne alderen. Uansett hvordan man vrenger å vrir på det, så kan jeg aldri finne meg i å leve et såppas kjedelig liv. Hvorfor skal man gidde å sitte på den samme kjerringa, det samme huset, den samme jobben, og de samme barna i flere tiår?

 

Livet er ikke annet enn hva man gjør det til, og derfor vil jeg prøve å vike unna et slikt sluttresultat.

Endret 27. april 2008 av Camper_killer

[espen1234567]

Mange deprimert sjeler her ja..

Endret 10. juli 2008 av espen1234567

[Dynejonas]

Wow, kjenner meg godt igjen i det du sier, AzureDragon. Bortsett fra det med at du føler deg som en taper. Ser på meg selv som bedre enn stort sett alle andre mennesker jeg har møtt. Oisann! Der datt det jammen meg ut en liten hemmelighet. Høres sikkert jævlig arrogant ut, men egentlig er det nok noe galt med meg. Noen andre som har det sånn?

 

Jeg har det sånn.

Jeg har det veldig likt deg. Nesten alt det AzureDragon skriver føler jeg selv. Synes flesteparten av folk jeg møter er dumme og "tools" som jeg egentlig ikke vil ha noe med å gjøre.

[Gjest mr.helpless]

Dette blir vel et innlegg blant tusen andre deppeinnlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese gjennom, eller i alle fall late som at de har gjort det

 

Jeg føler meg helt lost. Et par dager i strekk på fylla spiller kanskje inn på akkurat det, men kombiner dette med min livssituasjon, så blir det fort ille nok (for meg).

Ikke skal jeg påstå at jeg har det verre enn mange andre, men det kan jeg ikke ta hensyn til, for slik jeg føler det nå er vondt nok til at jeg føler meg deprimert. Det er mye usikkerhet rundt en dame jeg har sansen for. Problemet er at ho ikke ser meg i øynene, aldri snakker til meg, ikke engang enser meg virker det som, og jeg gjør ikke annet med det enn å bare sitte der og se på hvor nydelig ho er. Jeg kan liksom ikke bare gå bort og bryte inn i en samtale ho med i, dra ho med meg for å prate med ho, følge etter ho for å finne den ”perfekte” anledningen eller noe sånt. En anna ting er at ho er litt på flørtern med en fyr, og ho virker å ha god kjemi med en anna i klassen, (men jeg tviler på at de er mer enn bare gode venner når de drikker). Jeg føler at det blir håpløst å ”prøve seg” på ho, når vi aldri har snakka sammen, og når ho er i gang med å flørte med en anna. (Som sikkert kan ”tilby” mye mer enn meg; og det forklarer godt hvordan jeg føler det)

 

Når jeg ser ho er det som at jeg bare vil forsvinne helt, jeg er redd for å gjøre noe tåpelig, for å si noe dumt, men også for å ikke gjøre noe som helst, selv om det alltid er det som skjer. En helt standard forelskelse med andre ord. Nå nettopp la jeg inn bilder fra helga, og jeg hadde et bilde hvor ho var med, og da jeg så ho på det, smilende og glad, kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å smile selv. Jeg elsker det smilet, øynene, hele vesenet ho er, men jeg har liksom ingenting jeg skulle sagt, eller gjort. Og da jeg kikka på det bildet, så knyttet det seg i magen, men ikke på den vonde måten, mer som berg-og-dalbane sug i magen, og en følelse av å gråte (gledestårer). Kanskje skulle jeg nevnt at det er en i samme klasse som meg, og vi har aldri sett hverandre før dette skoleåret. Jeg la ikke så veldig merke til ho fra dag en, men ganske kjapt la jeg merke til at ho var av typen som jeg definitivt kunne tenke meg som venn. Men ho var mye vekke første halvåret, og jeg har vel strengt tatt ikke hatt en eneste samtale med ho, bare noen få, korte ordvekslinger og en og annen samtale sammen med andre.

Når jeg tenker på ho, kan jeg ikke noe anna enn å tenke på det smilet, og smile selv. Det er ingen fantasier, ingen forhåpninger, bare et mentalt bilde og en god følelse, men med ”en bitter ettersmak”. Hvis jeg drar tankene over på hvordan jeg skal få prata med ho, eller bli bedre kjent med ho, (og at ho blir bedre kjent med meg, ikke minst!), får jeg en følelse av angst, og nesten en frykt. En frykt for noe jeg ikke helt skjønner hva er.

Vi lever jo nesten i to forskjellige verdener virker det som, men jeg tviler på at ho føler for meg i nærheten av hvordan jeg føler for ho. Tingen er at det er umulig å vite, og jeg tør ikke ta risikoen, og nå som året snart er slutt, kommer vi nok til å miste forbindelsen helt, og da står jeg der uten noe annet enn den samme forelskelsen, men uten muligheten til å se ho.

 

For å oppsummere, så føler jeg meg deppa, håpløst forelska, unyttig, misslykka, og helt hjelpesløs. Ingen selvmordstanker, så ille er det ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne gjort et par ting annerledes tidligere, så hadde jeg kanskje hatt litt bedre kontakt med ho nå.

Et par ”sjekketriks” kunne vært nyttige nå

[Cortinarius rubellus]

Kan svare på den "tviler på at hun liker meg", det vet du ikke...utifra det du skrev ihvertfall.

Hadde den samme dritten selv...gikk lenge før jeg sa hva jeg følte for henne og da fikk jeg vite at hun følte det samme.........Men hun også hadde tenkt sånn at hun ikke var pen nok, snill osv.

Den rette settingen for å si sånt kommer egentlig aldri....finnes noen bedre enn andre, men uansett så er det et nervekjør når orda skal ut.

Prøv å få kontakt med henne på en eller annen måte, prøv å start en samtale.

Du sier at skoleåret ender nå og du kommer ikke til å se henne mer.....Prøv å ta kontakt er tipset mitt og når anledningen passer sier du det du har sagt her om smilet hennes osv. og det du føler=)

Ble litt rotete dette, men håper det er forståelig....................det koster å gjøre noe sånt, men du vet aldri hva som kommer etterpå=D

[Gjest gutt16]

Å, du verden. Jeg har det nøyaktig slik. Særlig det med nære jentevenner. Jeg klarer ikke snakke med de lenger. Er du meg?

 

Spesielt dette med jentene plager meg. Jeg greier ikke kommunisere skikkelig og samtalene blir veldig stive. Før kunne jeg kødde veldig mye og få de til å le. Nå er det forsvunnet og de forsvinner mer fra meg, ettersom jeg bare er kjip å være med for tiden.

Presis det samme. Jeg har dessuten vært relativt forelsket i en av mine jentevenner et par år. Hun vet det, og vi har snakket om det og alt sånn. Jeg trodde at det ville løse litt opp, på en måte. At jeg endelig skulle kunne snakke helt normalt og tulle og sånn. Istedet har jeg blitt enda mer innesluttet og stille. Selv om det ikke er på grunn av henne, liksom. Jeg tror at jeg har kommet over henne ganske greit. Selv om det gjør vondt å se henne snakke og le med andre gutter.

 

Jeg tenker at jeg må prøve å være normal på skolen, det er jo utrolig teit å gå rundt på skolen uten å si noe og bare være trist og lei. Jeg synes det er flaut å være sånn som jeg er nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Men uansett hvor mye jeg prøver å snakke med folk (som jeg helst bare vil slippe å treffe) og være blid og smile, klarer jeg ikke. Jeg blir bare irritert over hvor innholdsløs samtalen er og hvor lite dette betyr for meg.

 

Jeg mener også at jeg er bedre enn de aller fleste. Hadde alle vært som meg, ville det ikke vært krig, det ville ikke ha vært elendighet i verden. Der fikk jeg sagt det.

 

En gang begynte jeg å gråte ukontrollert på skolen. Min bror er homofil, noe jeg synes er helt greit, og en liten kommentar fra en egentlig ikke bryr meg om om homofile generelt, gjorde meg så forbannet og lei meg. Hva er problemet til folk? Jeg liker rett og slett ikke folk. Jeg har så inderlig lyst til å reise bort. Og finne den ene jenta som forstår meg. For det må finnes ei som jeg kan like og ha det morsomt sammen med (jeg tror muligens jeg har funnet henne allerede).

[Gjest mr.helpless]

Det er det etterpå som kan bli flaut, og når vi nesten ikke har prata med hverandre blir det vanskelig og rart om jeg plutselig legger ut om hvordan jeg føler. Lett å skremme noen vekk når det kommer så brått frem.

 

Men tingen er at ho liksom ikke legger merke til at jeg der der. Hvis det for eksempel skjer ett eller anna vittig i klasserommet, så kan jeg kikke på nesten hvilken som helst person i rommet, og få et par milde øyne og et smil i retur, men jeg aldri hvis jeg kikker på ho.

Nå kommer det et par uker med festing, så det er mulig jeg får manna meg opp en sein kveld hvor vi begge er på samme sted og i god stemning. Det største problemet kommer til å bli det å være på samme sted som ho, og å få snakka med ho sånn passelig aleine.

Ho virker å gi seg relativt tidlig, og for meg, som gjerne holder på til sola står opp, så kan det bli vanskelig å finne ho i det hele tatt. For når jeg kommer på at jeg skal finne ho, så kan ho allerede ha reist hjem

 

Men takk for oppmuntringen. Forige gang jeg følte det litt som på denne måten var det som med deg, men da fant jeg ikke ut det før lenge etterpå. Håper på at det går bedre denne gangen.

[Cortinarius rubellus]

Jeg menr ikke du skal løpe bort, hive henne oppi luften og rope "JEG ELSKER DEG"

Prøv å få kontakt med henne og snakk om vanlige ting....så får du se hvor ting går.

Jeg håper det løser seg ihvertfall............men ikke la det koke bort i kålen, gjør du ikke noe så kommer du til å angre på at du ikke gjorde noe.

[Gjest mr.helpless]

Smertelig klar over at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke gjør noe. Men det kan bli fryktelig flaut hvis ho ikke vil prate med meg, eller hvis en eventuell mislykket samtale "lekker ut" til resten av omgangskretsen min. Det er ikke alle som er klar over hva jeg føler for ho, tror jeg.

 

Nå blir det (heldigvis) et par alkoholfrie dager, men vi får se om jeg får prata litt med ho likevel. Men så var det det at jeg ikke er den mest interessante samtalepartneren, og det er jeg klar over

[Cortinarius rubellus]

Ikke tenk sånn om deg selv, alle har sine bra sider og negative sider=)

[chokke]

Smertelig klar over at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke gjør noe. Men det kan bli fryktelig flaut hvis ho ikke vil prate med meg, eller hvis en eventuell mislykket samtale "lekker ut" til resten av omgangskretsen min. Det er ikke alle som er klar over hva jeg føler for ho, tror jeg.

 

Nå blir det (heldigvis) et par alkoholfrie dager, men vi får se om jeg får prata litt med ho likevel. Men så var det det at jeg ikke er den mest interessante samtalepartneren, og det er jeg klar over

Drit i hva de rundt deg mener om dine følelser iforhold til andre personer. Om de i omgangskretsen finner ut om jeg for eksempel liker (navn) litt mer enn de andre, ja vel. Alle har følelser, vi er ikke stenansikter.

Og om du driter deg ut, det gjør ingenting. Jeg hadde ikke klart å forholde meg til personer som ikke kan snakke om annet enn skole og vær og jeg måtte hele tida skjule meg.

[Eplefe]

Jeg vet ikke hva som er galt, men noe er det. ._.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva som er galt, men noe er det. ._.

Er grusomt å føle det sånn. >_<

 

Vet det er noe "galt" med meg, men jeg greier ikke å se hva det er og hva jeg kan gjøre med det.

[kanonkent]

Jeg er dårlig... kvalm....

 

Hva i all verden er det med deg ? Hvorfor kan du ikke prioritere meg littegranne ihvertfall da ? Jeg vet at du er i russetida, men du kan vel sette av litt tid til kjæresten din ?

 

Hvorfor er du så fantastisk herlig en dag, sender meg masse koselige meldinger, og andre dager bare ligger inntil meg og koser. For så å være kald og avvisende andre dager ? Er du inne i en periode der du er usikker på følelsene dine for meg ? IGJEN ? Jeg orker ikke dette mer. Du lager et kaos i følelsene mine! Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, og var ganske sikker på at du også gjorde det. Det er ikke mange dagene siden du skrev at jeg ante ikke hvor mye jeg betydde for deg, og du kunne ikke fatte og begripe hvordan du skulle klare deg uten meg. Kan du ikke vise det da!

 

Jeg blir litt fortvilet.... Vær så snill, oppfør deg slik du vanligvis gjør mot meg! Det er ikke noe annet jeg vil enn å tilbringe tiden min med deg, men jeg vet ikke om jeg orker hvis du skal fortsette sånn...

 

Går og finner meg en gulrot. Gidder faen ikke noe annet.

Endret 27. april 2008 av kanonkent

[Taxmannen]

Alle som er deprimerte: Høyr på Jens Lekman - Your Beat Kicks Back Like Death. Den er deilig å høyra. "We're all gonna die, we're all gonna die. We don't know how and we don't know when."

 

Eg må i alle fall smile når eg har på den songen. Eg er sjølv deprimert. Men eg har ikkje ork til å skrive om det no. Sjølv om det sikkert hadde vore bra å få skrevet/sagt det til nokon.

[Gjest Baardsen]

leste innlegget til mr_helpless og det fikk meg til å tenke på hvordan jeg har d. jeg er (håpløst) forelska (eller iaf tiltrukket) av en jente. problemet er at jeg tror ho fortsatt er sammen med en fyr. sjekket på gulesider og begge har samme adresse. med mindre han har funnet ut at han er homofil så er de fortsatt sammen og har vært det i flere år allerede. jeg liker ho. svært godt. så noe i ho som jeg så i meg selv. tror vi kan være ganske forskjellige når det kommer til stykket men jeg hadde vært villig til å riske ting hvis sannheten ville vise seg. men de er sammen! ... jeg har lyst til å sende ho en melding der jeg spør om hvordan ho har det og om vi skal være venner, for om jeg ikke kan få ho vil jeg i det minste ha kontakt på en vennlig men generell måte. har ikke truffet ho på 2 1/2 til 3 år men har hatt ho i tankene gjennom den tida. tror jeg har et problem med jenter... ho er ikke den første jeg har tenkt på lenge men ikke gjort noe med... den siste var jeg mer eller mindre involvert med men det endte ikke helt bra pga min kaotiske natur, og at jeg slet psykisk, noe ho ikke forstod. men denne jenta, som jeg begynte innlegget med, ville jeg risket hva enn det skulle være for å ta kontakt med igjen. om det skulle vise seg at ho ikke er interessert fordi jeg er for streit eller noe ville jeg iaf vite det og da måtte jeg takla og godtatt det på min måte.. men jeg hadde iaf visst det! for noen år siden hadde jeg litt med ho å gjøre og vi hadde en liten prat hvor ho sa noen ting som jeg kan se i meg selv. følte vi hadde en link, selv hvor liten den skulle være. arg. bla bla bla. jeg liker ho godt. eller jeg tror jeg liker ho godt. eller.. jeg vet ikke helt.. jeg vil gjøre noe aktivt men jeg føler meg ikke kapabel til det, situasjonen tatt i betraktning. jeg er vel ulykkelig avstandsforelska?

vet ikke om dette er et problem som er løselig. kanskje jeg bare prater.

[Gjest Gjest]

Etter å ha blitt seksuelt misbrukt av min bror i flere år i barndommen fikk jeg i dag spørsmål fra min far om det ikke er på tide at jeg og broren min blir venner igjen.

 

Livet er herlig dere...