Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Nebuchadnezzar]

Mye på hjerte for tiden.

Lenge nå har jeg ikke funnet en grunn til og leve.

Og dø er ikke noe valg heller, bare en feig måte ut av problemene sine på.

Venner og kjente lever og gjør hverdagslige sysler som ikke interesserer meg i det hele tatt, jeg bare venter. Som det og få nye klær ny hårfrisyre etc.

Materielle goder bryr jeg meg svært lite om. Dette får meg til å virke utenfor konstant hele tiden. Jeg tenker alltid over ting før jeg sier eller gjør noe som får hjernen til å kjøre i høygir hele tiden.

Selv om jeg later og være interessert i de samme tingene bare for og være hyggelig mot andre.

Sjelden innleder jeg en samtale og ofte spøker jeg bare ting bort.

Eneste som står igjen er og følle instinktene våre og håpe på at nestegenerasjon gjør det litt bedre.

Hvorfor er vi på jorden. Hvorfor skal vi fortsette og eksistere.

Ingenting bryr meg, bare og skjule hvem jeg virkelig er.

Forsjellige roller ved forsjellige anledninger bare for og prøve og være som alle andre.

Får også lite søvn legger meg rundt 11 men sovner ikke før 01:00 – 03:00 siden jeg har mye og tenke på. Aldri trøtt heller bare mentalt sliten.

Mange i denne tråden (Langt i fra alle ) bærer kun små problemer og mange burde tenke over hvor bra man egentlig har det. Får bare dra på fest en gang i uken… etc-

Som dreier seg rundt seg selv og andre. Hver glad for at du kan virkelig bry deg om deg selv og andre. Men hva om den eneste grunnen til at man er med familie og venner i stede for og dra er at det er lettere og bli ? Alltid den feige veien ut .... Alltid unngå problemene

Aldri leve, bare å eksistere for man er for feig til og forsvinne ...

[Gjest Guest_fgh_*]

Det er litt vanskelig å skrive ned dette og formulere det riktig og alt sånt, så dere får bare bære over med meg.

 

Jeg er veldig usikker på hva det er som skjer med meg. Jeg brukte å være en blid og fornøyd jente. Alt var bra. Jeg har en fin familie, ingen problemer på skolen, noen venner. Nå har jeg til og med kjæreste. Men jeg er ikke glad. Så godt som hver dag er mørk og tung på en eller annen måte. Enten greier jeg ikke å smile og le, eller så irriterer alt meg, eller så vil jeg bare gråte. Noen ganger trekker jeg meg unna alt og alle, og noen ganger klenger jeg meg på forskjellige folk. Jeg føler meg aldri lykkelig, bare trett, sliten, lei og likegyldig. Det er de færreste personene jeg orker å bry meg om. Jeg vil, men jeg greier ikke å bruke ekstra energi på det. Det samme gjelder på meldinger og msn. Det har blitt enklere å avvise folk enn å snakke med dem og fortelle at jeg ikke har det fint eller hvordan jeg har det. På skolen i dag spurte tre personer meg om jeg var ok. Personer jeg vanligvis ikke snakker med. Hvorfor? Mulig jeg så trist ut eller noe.

 

Fordi det er enklere å la være å snakke med folk, har jeg begynt å skyve dem bort. Det har jeg uansett alltid gjort hvis vi har snakket om hvordan jeg har det, og de har gravd seg langt nok ned. Da er det enklest å snu tvert om og si at alt er bra. At det bare var for oppmerksomheten at jeg sa det og sånn. Men nå vil jeg ikke snakke noe om det en gang. Jeg vet at de fleste har hørt alt før, og jeg vet hvor grusomt dødt det er å høre det samme gamle maset om hvor "fææælt" folk har det. Så nå slipper folk å høre ting. Jeg har prøvd før, men nå greier jeg det bedre. Og de gir seg. Slutter å spørre og grave noe særlig. Selvsagt svir det litt, men jeg forstår det jo, og jeg gjør det med vilje. De vil ikke plage meg når jeg ikke vil snakke om det.

 

Spising er et vanskelig tema. Hver gang jeg blir minnet på det kommer tankene. Jeg leser en tråd her inne der ei jente er over 170 og veier 60 kilo. Å, om det bare hadde vært meg. Jeg tør ikke veie meg lengre, jeg er redd for hva vekta vil vise. Jeg vet jeg har gått opp, men jeg vil ikke vite hvor mye. Ikke tør/vil jeg handle klær heller og se hvor stor størrelse jeg trenger. De få klærne jeg har nå passer enda. Jeg våger ikke å begynne å trene regelmessig heller. Jeg har prøvd det før, og da gikk det rett til helvete med spisingen og alt. Jeg mistet 8 kilo på en måned, og var på det minste 5 kilo unna det jeg ville veie. Jeg så fortsatt kraftig/tykk ut, men ikke så ille. Det ligger hele tiden i bakhodet.

 

Jeg har hatt selvmordstanker ei god stund nå. Ett år, kanskje. Det kommer stadig vekk tanker om at folk ville hatt det bedre uten meg: kjæresten, venner, familien. Og det vet jeg at de ville, selv om noen sier noe annet. Men jeg kommer selvsagt aldri til å gjøre noe. Det greier jeg ikke. Det nærmeste jeg kommer er å sulte meg selv eller påføre meg annet ubehag, og selv ikke det har jeg egentlig nok viljestyrke til. Ikke hjelper det folk heller.

 

For noen dager siden fikk jeg noe en venn i ettertid trodde kunne være et slags angstanfall. Jeg fikk pusteproblemer. Ble på en måte anpusten. Hvorfor skjedde det? Jo, noen satt der jeg brukte å sitte. Er ikke det idiotisk? Men etter at jeg fikk teorien om et angstanfall presentert kom tankene om at jeg hadde gjort det bevisst, noe som godt kan ha vært mulig, kjenner jeg meg selv rett. I morgen har jeg et slags foredrag jeg skal holde for klassen. Hva om det samme skjer da? Tragisk.

 

 

Det var sikkert ikke så mye å få ut av dette. Men jeg måtte bare skrive det ned.

[Cortinarius rubellus]

Er ikke idiotisk=) Angstanfall er noe dritt...har hatt det i noen år nå, men ikke bli redd for å få angstanfall....angst for angst-surret.

Det er helt jævlig å få angstanfall, men du må ikke la det hindre deg.

Sånn som foredraget ditt.....pass på å pust dypt og rolig hvis det skjer og husk det er ikke farlig. Hjernen sier alltid det motsatte, men ingenting skjer....er bare utrolig hemmende greie.

Høres kanskje litt enkelt ut på den måten jeg sier det, men jeg mener ikke det. Vet at det er dritt og jeg klarer nesten aldri selv det jeg sier, men jeg prøver hver gang anfallene kommer ...noen ganger klarer jeg det ...andre ganger ikke....men aldri gi opp=)

Nå hengtej eg meg sikkert oppi det med angst mer enn du mente, men..................=)

[Gjest Guest_ghj_*]

Fluesopp:

Det er sannsynligvis bare noe jeg innbilte/innbiller meg. Det var ikke så jævlig, på en måte. Bare ubehagelig.

[Cortinarius rubellus]

Okey, uansett så ville jeg svare deg...for sånt er ikke artig å oppleve når ting er tungt i fra før. Jeg håper ting lysner etterhvert. Uansett så Stå på...ja, vet det er sikkelig klysete setning, men det er det eneste man kan gjøre....det eller blåse huet av seg.

Sistnevnte løser ingenting, bringer bare sorg med seg.

Vet åssen den tanken er og den er "vond" å ha.....men det blir bedre.

Jeg prøver å tenke sånn, selv om det strider imot alt i meg....men man kan ikke gi opp.

[Gjest Fuck you]

Hva er det du vil med meg? Ingenting fungerer med meg. Trodde du hadde skjønt det nå? Jeg ser stadige alle disse lykkelige menneskene. Sammen. Hvorofor skjer ikke det med meg? Tror ikke det er meningen at jeg skal ha det sånn. Det er nok slik at jeg skal være alene. Kun meg.

Hvordan er du ser på meg? Hva tenker du? Jeg vil ikke få komplimenter, jeg vil vite hva du vil. Hva du egentlig syns. Men jeg tror jeg egentlig vet det. Hvertfall som jeg oppfører meg for tiden. Sinnet tar jo helt over. Den hoverende, ekle, arrogante siden av meg. Som nekter meg å trenge andre, for det må jeg aldri la meg selv gjøre. Jeg er for stolt til det.

 

Nå kommer spørsmålet. Har jeg kommet over alt som har skjedd? Jeg ga så mye og fikk så lite tilbake. For første gang i livet mitt visste jeg virkelig hva jeg ville, og det gikk i vasken. Jeg kan ikke la det skje igjen. Det kommer alltid til å være meg. For det er ingen andre som bryr seg, uansett hva de sier.

 

Også var det han da. Sinnet koker i meg. Jeg kan smake hevnen på tungespissen. Og hvis du tror jeg er en som synes synd på andre tar du feil. Gråter du, da ler jeg. Patetisk. Ikke stikk av fra problemene dine! Du kom deg inn i dette selv. Vær voksen nok til å innse det. For det er virkelig ikke synd på deg, men den du skapte et helvete for.

[Bear^]

Spising er et vanskelig tema. Hver gang jeg blir minnet på det kommer tankene. Jeg leser en tråd her inne der ei jente er over 170 og veier 60 kilo. Å, om det bare hadde vært meg. Jeg tør ikke veie meg lengre, jeg er redd for hva vekta vil vise. Jeg vet jeg har gått opp, men jeg vil ikke vite hvor mye. Ikke tør/vil jeg handle klær heller og se hvor stor størrelse jeg trenger. De få klærne jeg har nå passer enda. Jeg våger ikke å begynne å trene regelmessig heller. Jeg har prøvd det før, og da gikk det rett til helvete med spisingen og alt. Jeg mistet 8 kilo på en måned, og var på det minste 5 kilo unna det jeg ville veie. Jeg så fortsatt kraftig/tykk ut, men ikke så ille. Det ligger hele tiden i bakhodet.

 

Akkurat denne slo meg litte granne og det er et problem og en problematikk jeg ser flere plasser. Man er ikke fornøyd med den man er, man tenker hele tiden på hva andre synes om seg selv, hvordan man ser ut, hva man har på seg etc etc. Er det rart man kanskje får depresjoner til slutt? Jeg legger ingen skyld for det er samfunnet som legger opp til det.

 

Jeg er ikke jente selv, er ganske vanlig mann på 24. Ble mobbet for hvordan kroppen min var. Ja per i dag har jeg pondus, er rundt 180 og veier rett over 100 kilo. Har hår på ryggen som en garva sjøulk og hår på brystet frodigere enn Austin Power. Men selv med de "utsiktene" bryr jeg meg ikke lengere om hva folk synes om meg, det som bryr meg er hvordan jeg selv føler meg. Jeg trener, går ned noen kilo i månden, tar det lungt. Jeg er den jeg er og det er du og.

 

Å ha en "bra" kropp ligger og i hvordan man føler seg. Det er klart, setter man seg slike forbilder som dagens modeller så er man ille ute for mange av dem er sykelig tynn. Det er ikke bra for kroppen, det er ikke slik kroppen vil være. Det er mange ting som spiller inn på vekten og det er ikke bare fette som spiller inn. Trener du minker fettet, men trener du muskler og øker muskelmassen. Dette fører til at vekten kan øke, men du er ikke tjukkere.

 

Det aparaturet man har på badet som forteller vekten er et aparatur jeg egentlig anomder alle om å kaste. Man blir så sykelig opptatt av hvor den nålen står at man glemmer fokuset. Kast vekta, kom deg heller en gang i ny og ne på en ekstravagansa vekt. Så får du et nøyaktig forhold hvordan kroppen din er og hvor mye du trenger å trene. 1 gang i månden på vekta, da ser du progresjon og målsetninger er lette å sette seg opp.

 

Nei du er den du er med tanke på kroppen. Ikke la andre innbille deg at de er noe bedre enn deg for de er slik de er. Vet at det er vanskelig å snu en tanke men med viljekraft lar det seg gjøre

[Gjest Guest_ghj_*]

*snip*

Du har rett. Selvsagt har du rett. Men jeg har prøvd å trene, og jeg vet at hvis jeg begynner igjen, som baller det på seg med alt det andre i tillegg.

 

 

Kan komme med en liten "oppdatering" om "foredraget" jeg skulle ha i dag: Etter å ha fullført helt greit, bare skjelvende som et aspeløv, setter jeg meg på plassen min og bryter ut i gråt. Jeg greier ikke å slutte på en god stund, og selv flere timer etterpå er jeg fortsatt nesten på gråten.

[Espp]

Husk at vekt kan skape farlige tanker o.l!

Har selv alltid følt meg overvektig, så vet veldig gått hvordan det føles. Hvordan følelsen av panikk er hvis alle vennene skal å bade og ville ha meg med, hvis det vi skulle finne på innebar bar overkropp!

 

Det eneste som faktisk fikk meg til å innse at jeg ikke var tjukk, (som jeg innbilte meg selv hver gang jeg så meg selv i speilet, naken og i bar overkropp) var når jeg gikk opp i vekt!

*Dette er jo selvfølgelig ikke noe jeg vil at andre skal gjøre, eller hinter til at andre skal gjøre. Men prøver bare å forklare min opplevelse!*

Jeg er 1, 70 høy og veide før 2 år siden 66 kg. Jeg gikk rundt å innbilte meg at jeg var grusomt overvektig, og fikk dårlig samvittighet hver gang jeg spiste meg skikkelig mett eller spiste noen form for godterier.

 

For et år siden kom vekten min opp i 86 kg. Jeg hadde enda samme følelse som før, om at jeg var tjukk. Helt til jeg så bildene som var tatt av meg 2 år tilbake. Jeg var tynn som fa*n! (nesten i allefall)

Nå veier jeg 78 Kg, og ønsker enda å ta av meg 5-8 kg Men nå er jeg selvsikker og tenker ikke på vekta lengere.

Et speil har en utrolig effekt og tankene man selv tenker overgår alt annet. Uansett hvor ofte folk sa at jeg var tynn eller lignende, trodde jeg det ikke - for jeg hadde min egen mening.

 

Husk at vekt ikke betyr så utrolig mye, bare vær sikker på dere selv! Det er det viktigte av alt

[Gjest Guest_ghj_*]

Husk at vekt ikke betyr så utrolig mye, bare vær sikker på dere selv! Det er det viktigte av alt

Og det vanskeligste av alt.

 

--

 

Noe jeg glemte å nevne sist var mitt ønske om å bli syk. Jeg har alltid håpet på det. At jeg skulle få noen slags sykdom, gjerne alvorlig. Det kan være for oppmerksomhet. Mest sannsynlig er det det, men ønsket er like reelt. Det har vært slik i flere år. Det er ikke gøy å gå rundt og "misunne" folk med hjertefeil, depresjon, kreft, etc. Det blir så totalt feil, men jeg greier ikke å la være.

[Gjest gutt16]

Jeg tror jeg har psykiske problemer. Pluss en solid dose sosial angst. Dette fører til at jeg er mye alene. Jeg liker faktisk bedre å være alene enn sammen med andre. Jeg irriterer meg sånn over det folk gjør og sier. Jeg elsker stillheten. Og jeg tror jeg er forelsket i ei jente som jeg bare har snakket med på msn. Jeg, jeg, jeg. Altså, jeg liker ikke livet og har selvmordstanker. Universet, verden og livet er en vits. Det er ikke noen mening bak noenting. Du verden, så teit det føltes å skrive dette.

[Cortinarius rubellus]

Gutt 16: Har du testet terapi...psykolog osv?

Når man har psykiske problemer så blir det fort meg meg meg, og det er naturlig. Man har ikke samme overskuddet når man sliter med ting. Og det er bra du skriver om det, er absolutt ikke teit det du skriver=)

[aspic]

Dessutan er det forferdelig destruerande å tenkje at universet/livet er ein vits. Eg gjer det sjølv ofte. Kvifor skal eg gidde å gå på skule, få ei utdanning osv. når eg om ca. 80 år berre vil vere eit vagt minne hjå dei aller fleste som kjente meg? Kva er meininga med livet? Eg pressar meg sjølv til å slutte å tenkje slik, og heller prøve å leve i nuet, gjere ting eg likar innimellom. Kanskje belønne meg sjølv for ting eg har gjort som eg er stolt over. Som ikkje har betydning for andre menneskje, men som betyr ein god del for meg sjølv.

Endret 26. april 2008 av aspic

[Cortinarius rubellus]

aspic: Sant det du sier der, man må presse visse ting vekk og belønne seg selv når man gjør noe bra for seg selv.

Det er veldig negativt å gå å tenke sånn og jeg er en av de som gjør det mye.....heldigvis så har jeg lært meg noen verktøy så jeg kan takle ting bedre enn før.

Men klarer man ikke å gjøre det selv i starten så kanskje det kan være lurt å ha noen å snakke med som kan gi råd og veiledning åssen man skal takle det.

[Datasmurf]

Faen, strøyk enda en eksamen. Helvette!

Der forsvant det gode humøret. Jeg var overbevist om at jeg fikk til alt, og at jeg ville klare å stå på denne (og den andre jeg strøyk), men neida.

Faen i fittehelvete ><

[AzureDragon]

Siden skolestart i August har jeg også hatt mye sånne tanker.

Hva er vitsen med å jobbe på skolen? Du får gode karakterer, greit. Da kan du få en god jobb, greit. Så skal du beholde denne jobben hele livet til du går av med pensjon, greit. Så dør du. Jeej.

 

Hva er vitsen? omfg!

 

Disse tankene har satt seg i meg og gjør sitt yttterste for å knekke meg og min videre personutvikling.

 

Det har seriøst skjedd en helomvending i livet mitt,

 

før:

- folk så alltid opp til meg, gjorde lekser, fikk gode karakterer, trente bra og et mycket sosialt liv og fikk smil fra alle rundt meg. Hadde også evnen til å gjøre andre glade. Følelse av lykke, livet er en lek!

 

nå:

- da jeg "fant ut" at livet egentlig bare er en vits, sluttet jeg å gjøre lekser og øve til prøver. Jeg mer enn halverte treningnen og begynte å sitte mer inne. Gikk store perioder uten penger på mobilen fordi jeg brydde meg ikke. Nå ser folk på meg som en slask, og behandler meg deretter. Ingen har tro på mine luftslott lengre. Unngår venner på gaten for ikke å være til bry. Selv mot nære jenterveninner er jeg nå helt stum og greier ikke kommunisere. Føler meg som en taper.

 

Jeg må komme meg ut av det destruktive mønsteret. Noen som har tips, vært i liknende situasjon? Det er da helt ekstremt hvor mye dårlig feedback jeg får for tiden, fra venner, familie, jenter. Eller kanskje det bare er at jeg fokuserer sånn på det negative.

 

edit: litt off topic kanskje

Endret 26. april 2008 av AzureDragon

[Anomi]

Wow, kjenner meg godt igjen i det du sier, AzureDragon. Bortsett fra det med at du føler deg som en taper. Ser på meg selv som bedre enn stort sett alle andre mennesker jeg har møtt. Oisann! Der datt det jammen meg ut en liten hemmelighet. Høres sikkert jævlig arrogant ut, men egentlig er det nok noe galt med meg. Noen andre som har det sånn?

 

Edit: Leif

Endret 26. april 2008 av PiratKamerat

[Gjest Gutt16]

Siden skolestart i August har jeg også hatt mye sånne tanker.

Hva er vitsen med å jobbe på skolen? Du får gode karakterer, greit. Da kan du få en god jobb, greit. Så skal du beholde denne jobben hele livet til du går av med pensjon, greit. Så dør du. Jeej.

 

Hva er vitsen? omfg!

 

Disse tankene har satt seg i meg og gjør sitt yttterste for å knekke meg og min videre personutvikling.

 

Det har seriøst skjedd en helomvending i livet mitt,

 

før:

- folk så alltid opp til meg, gjorde lekser, fikk gode karakterer, trente bra og et mycket sosialt liv og fikk smil fra alle rundt meg. Hadde også evnen til å gjøre andre glade. Følelse av lykke, livet er en lek!

 

nå:

- da jeg "fant ut" at livet egentlig bare er en vits, sluttet jeg å gjøre lekser og øve til prøver. Jeg mer enn halverte treningnen og begynte å sitte mer inne. Gikk store perioder uten penger på mobilen fordi jeg brydde meg ikke. Nå ser folk på meg som en slask, og behandler meg deretter. Ingen har tro på mine luftslott lengre. Unngår venner på gaten for ikke å være til bry. Selv mot nære jenterveninner er jeg nå helt stum og greier ikke kommunisere. Føler meg som en taper.

 

Jeg må komme meg ut av det destruktive mønsteret. Noen som har tips, vært i liknende situasjon? Det er da helt ekstremt hvor mye dårlig feedback jeg får for tiden, fra venner, familie, jenter. Eller kanskje det bare er at jeg fokuserer sånn på det negative.

 

edit: litt off topic kanskje

Å, du verden. Jeg har det nøyaktig slik. Særlig det med nære jentevenner. Jeg klarer ikke snakke med de lenger. Er du meg?

[Cortinarius rubellus]

Sier vel mer om at det er flere som har det sånn

Var egnetlig ment alvorlig, er flere som sliter enn mange tror......

Endret 26. april 2008 av Fluesopp

[AzureDragon]

Wow, kjenner meg godt igjen i det du sier, AzureDragon. Bortsett fra det med at du føler deg som en taper. Ser på meg selv som bedre enn stort sett alle andre mennesker jeg har møtt. Oisann! Der datt det jammen meg ut en liten hemmelighet. Høres sikkert jævlig arrogant ut, men egentlig er det nok noe galt med meg. Noen andre som har det sånn?

 

Edit: Leif

 

Vel, satt det litt på spissen da. Føler at jeg har mindre autoritet enn før da, kan du si. Ikke sånn at jeg har gått fra supermann til gatetigger akkurat, men min self esteem har gått ned. Likevel føler jeg meg bedre enn mange, sånn som du^^

 

 

Å, du verden. Jeg har det nøyaktig slik. Særlig det med nære jentevenner. Jeg klarer ikke snakke med de lenger. Er du meg?

 

Spesielt dette med jentene plager meg. Jeg greier ikke kommunisere skikkelig og samtalene blir veldig stive. Før kunne jeg kødde veldig mye og få de til å le. Nå er det forsvunnet og de forsvinner mer fra meg, ettersom jeg bare er kjip å være med for tiden.