Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest]

Sånn er vi snille gutta. Vi liker en jente men tar det langsomt å si det og i mellomtiden treffer de andre og det er for sent. Kan ikke skylde så mye på jenta egentlig. Hvis man liker noen, må man si det på en eller annen måte før det er for sent. Atter en gang hadde jeg den diskusjonen i går med en jente jeg liker. Er ikke sikker hva jeg skal gjøre nå.

 

Sant det, men hun vet om mine følelser meget godt. Det værste er at når jeg var på kanten til å gå videre med en annen, så ble hun helt fra seg, og sa i gråt til en kompis av meg at hun håpet at jeg ikke hadde kjæreste før sommerferien kom..

 

Faen så falsk.. Fuck henne sier jeg nå

[Myst]

Aha. Ja da er saken annerledes, da er jeg enig med deg. Slike venner trenger du ikke.Utnytt heller sommerplanene på en annen måte og finn deg en bedre en.

[Gjest Guest_Unknown_*]

Sliten i hodet. Så sliten.

Jeg hater å være tard, å ikke ha det bra og slikt. Men det funker når jeg vet hva som er galt. Da kan man liksom gjøre noe med det, jobbe mot å få det bedre. Men nå i det siste har jeg bare følt meg så bak mål idiotisk. Utenom de siste dagene, vært skikkelig glad de siste to dagene. Men så POFF slår tanker til igjen, og man ender med å ligge på senga i fosterstilling. Jeg hater det. Jeg hater det så inderlig.

 

Og jeg vil bare vite hvorfor. Jeg vil vite hva som egentlig er galt, hvorfor jeg føler meg så jævlig. Noe vet jeg jo. Jeg er bak mål bekymret for folk jeg er glad i, og jeg har dårlig samvittighet overfor dem. Men, det er som om noe svever utenfor min rekkevidde. Ett eller annet som påvirker meg til å ha det dritt, men uten at jeg får vite hva. Jeg ender bare med å grave meg mer ned i dritten. Orker liksom ikke noe. Orker ikke gå mer ut enn jeg må, selv om jeg tvinger meg til enda litt til. Men det sliter meg ut. Hadde jeg bare visst hva det var.

 

Det som skremmer meg mest er vel noen av de tankene som er kommet tilbake. De som sier at folk ville hatt det bedre uten meg, at jeg må dytte dem bort. At jeg på ett eller annet vis må få dem til å avsky meg, slik at jeg kan forsvinne. Får meg til å være frekk i kjeften, komme med kommentarer jeg vet jeg burde holdt inni meg og slikt. Jeg avskyr meg selv for det. Avskyr. Men jeg skulle virkelig ønske at de bare snudde ryggen til meg, slik at jeg kunne øvd på stuping på fjellet eller noe. Men likevel er det så fantastisk når en eller annen en sjelden gang viser at h*n bryr seg, og faktisk ikke lar meg dytte bort det at jeg har det crap. En liten lettelse, på ett vis. Nei, jeg vet ikke.

 

Hele meg er rot, og uansett hvor crap jeg er for tida, så klarer jeg ikke helt bry meg. Jeg tror apatien er på vei tilbake også. Jaja. Bah.

[Gjest Meg og jeg]

Jeg klarer ikke bli kvitt den følelsen. Følelsen av å være alene om alt. Jeg føler for å isolere meg og bare gå min egen vei. Som om ingen trenger meg, og jeg ikke trenger dem. Hva er vitsen? Det er meg, og jeg står så langt vekk fra andre mennesker. Det ser kanskje ikke slik ut, men det er det jeg føler inni meg.

Det er ikke vanskelig å le, smile og flørte. Men det er vanskelig å stole på et annet menneske. Jeg har gjort det, og jeg har brent meg. Nei, det er bare meg nå. Hvorfor skulle jeg være verdt det? Det er sånn det bare er.

 

Han droppa meg i kveld også. Fikk penger som vanlig, men jeg ville så gjerne dra ut med han. Vi spist pizza og sett på film. Men hvorfor gidder jeg å whine? Jeg er vandt til det uansett.

 

Fuck...

[Gjest Guest_NoOne_*]

Jeg orker snart ikke mer! Sover nesten ikke om nettene, spiser nesten ingenting om dagen...

Livet har falt fra hverandre i det siste. Føler jeg nesten ikke har noe igjen, og ingenting og gi... Har levd de 2 siste ukene nå på kaffe og røyk, og kroppen holder på og kolapse mentalt og psykisk... Prøver og sove om nettene, men blir liggende våken til 3-4 tiden, og skal opp igjen for og dra på jobb halv 8...

 

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre... Føler meg maktesløs!

[Dotten]

Denne tråden stenges midlertidig. Og nei, begrunnelse vil av diverse årsaker ikke bli gitt nå men vi må vurdere enkelte ting internt her. Vennligst vis litt tålmodighet mens dette gjøres og det hjelper ikke å grave på pm.

 

Edit:

 

Tråden åpnes igjen. Gjør oppmerksom på at dette forumet ikke er stedet å gå ut med om man går med tanker om å ta sitt eget liv. I slike tilfeller vil jeg innstendig be om at man tar kontakt med sin fastlege. Slike innlegg vil vi slette, en føring som er gjort i samråd med SSFF. Reaksjon på dette innlegg skal ikke gjøres i tråden. Man kan eventuelt ta kontakt på pm

Endret 17. april 2008 av Dotten

[jayplay]

sliter med lett depresjon fortiden.

Har fått nok av falske venner og utakknemlige familiemedlemer.

[WarpX]

Blir så deprimert av ytringsforbudet på dette forumet... SSFF, cry me a bloody river.

Endret 20. april 2008 av WarpX

[Tmz]

sliter med lett depresjon fortiden.

Har fått nok av falske venner og utakknemlige familiemedlemer.

Alle venner er falske.. virker ihvertfall sånn....

[Mrpusten]

Enig

[Tmz]

Har vel en eller to venn jeg stoler sånn bortimot 100% på, er visse ting jeg ikke vil si til han om blandt annet kjæresten, kompliserte greier men han har best av og ikke vite det. Er mange jeg trodde var til å stole på, men så viser det seg at når jeg har vært ærlig mot dem og de sier ting videre med engang som helst ikke skulle blitt sagt.

 

Hvis jeg skal kutte ut alle som ikke er til å stole på eller er falske blir jeg jo igjen uten venner :S Så bare gir faen jeg

[Cortinarius rubellus]

Jeg blir ikke venner med folk som jeg ikke kan stole på. Har blitt backstabbet nok i mitt liv. Kan sikkert jobbe med den tingen, men når til og med familien rævpu..... deg så får man ikke mye tillit til menneskeheten.

Men jeg harn oen få jeg stoler på og jeg kunne ikke vært uten de.

Man trenger venner, ikke mange....noen få bare.

Til syvende og sist så er det du, jeg som skal ha det bra.

[SpecialForce]

Bra? Ha det bra? Er det noe man har for dagen? Selv er min hverdag preget av venner som ikke blir ordentlig venner. Vanskelig å beskrive..

Denne posten var ment som en beskrivelse av hvordan jeg har det og ingen kommentar til dere over

[Tmz]

Med venner man ikke kan stole 100% på mener jeg hvis jeg feks hadde vært utro mot dama, da er det kun de 1-2 personene jeg kunne fortalt det til. Det betyr jo ikke at jeg ikke kan ha det fint med de andre venna mine også.

Og jeg er avhengi av å ha endel venner derfor kan jeg ikke bare kutte ut alle.

[Gjest Guest_Unknown_*]

Jeg føler meg litt fortapt for tiden, jeg. Jeg hadde en lengre nedeperiode for litt siden, jeg visste ikke hva som var galt engang, men så fikk jeg en oppetid. Og var skikkelig happy, sånn, konstant. Kunne ligge i sengen og smile for meg selv, var skikkelig kos. Fikset håret, klipte meg og litt slikt. Også i dag innså jeg igjen hvorfor jeg hadde tvil når det gjaldt det å klippe håret. Jeg klarte i løpet av noen dager å glemme hvorfor jeg aldri har tatt steget og blitt freak i stilen og slikt, det var fordi jeg elsket å kunne gli noenlunde anonymt gjennom folkemengden når jeg først var nede. Vel, synd det, litt for sent nå. Jaja.

 

Og jeg er redd for mine egne tanker. Hadde et gedigent tilbakesteg angående selvtilliten min sist sommer som var, og har kjempet siden da for å tenke positivt, og smile til speilet og slikt. Men plutselig tar jeg meg selv i å sitte på bussen og rakke ned på både utsendet og personligheten min, uten at jeg faktisk klarer å si imot meg selv, og si noe positivt. Jeg klarte det faktisk ikke. Og det skremmer meg.

 

Også er jeg så sliten. Jeg orker ikke stille opp for folk jeg er glad i på samme vis som jeg gjorde. Jeg bare orker det ikke, det er ett slit. Jeg orker ikke alltid snakke med dem, engang. Jeg skammer meg sånn over det, jeg blir kvalm av meg selv pga det. Men jeg føler liksom jeg har nok med å sette på meg en maske hver dag, det sliter meg ut. Men jeg holder ut, og det er vel sikkert bra, i det minste.

 

Men masken. Den sitter så fast nå. Den gode perioden på ca en uke var ok, da var ikke masken så tung. Da var det bare å tvinge meg selv til å smile når jeg merket tanker var på vei, så stakk de. Var direkte deilig, men den gleden var ikke så langvarig. Nå tar jeg meg selv i å lukke meg enda mer inne, og ikke engang snakke med dem jeg stoler på. Jeg skremmer meg selv...

[Gjest Guest_Suicidal_*]

Har vel en eller to venn jeg stoler sånn bortimot 100% på, er visse ting jeg ikke vil si til han om blandt annet kjæresten, kompliserte greier men han har best av og ikke vite det. Er mange jeg trodde var til å stole på, men så viser det seg at når jeg har vært ærlig mot dem og de sier ting videre med engang som helst ikke skulle blitt sagt.

 

Hvis jeg skal kutte ut alle som ikke er til å stole på eller er falske blir jeg jo igjen uten venner :S Så bare gir faen jeg

Jeg har absolutt ingen jeg stoler på, andre enn meg selv.

Selv eksen/kjæresten min løy, og til dels latet til å ha hatt det gøy med å lure meg, her snakker vi ikke utroskap, men løgner på stor skala.

[Gjest Guest_Suicidal_*]

Det jeg mente var at vi snakker om mere enn bare utroskap, for utroskap var det og, eller faktisk så var hun aldri kjæresten min, så teknisk sett er det ikke utroskap.

 

Who can you trust, when the people that claims to love you the most, are the one that disgusts you the most-- or in fact just doesn't care about you. Jauu

[Catkin]

R.I.P ....Jeg kommer til å savne deg.

[Gjest Deppa]

Er så utrolig lei av å leve nå . . Sliten og veldig trist . . Jeg er oppvokst i en kristen konservativ forsamling, og er homofil. . Mange av de i slekta mi har sagt så mye stygt om sånne som meg, og føler det bare er så vanskelig å kunne være seg selv . Ingen forstår meg, ingen skjønner følelsene mine, og jeg føler meg utenfor alle miljøer og samfunnet generelt . Jeg blir så fortvila og irritert hver gang jeg ser lykkelige heterofile par, hater å se at noen har det lykkelig med sin legning, mens jeg ikke klarer å bli lykkelig

 

Hvorfor er det slik; at noen skal lide for noe de ikke kan hjelpe for? Ingen av vennene mine deler den samme legningen, og jeg forelsker meg alltid i gutter som er hetero; jeg orker ikke mer av det! Hvorfor er nettopp jeg homofil, og ikke heterofil? Hvorfor må jeg slite ? Aner ikke hvorfor jeg fremdeles lever, jeg lever ett håpløst og tomt liv . . Jeg kan ikke identifisere meg med noen, og føler meg så nede på en måte som ikke kan forklares . . Huff, hater å plage andre med sånt som dette men bare måte få det ut

[Alastor]

Du plager oss virkelig ikke. Ikke tro det...

 

Det er faktisk viktig at du snakker om hvordan du har det.