Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Imsvale]

Da jeg selv ikke brukte medisin kunne jeg få så dype depresjoner at jeg ble psykotisk og fikk hallusinasjoner, og selv om jeg følte jeg forstod fantastiske ting når jeg var i en mer "manisk" fase, så var det ingen andre som forstod hva jeg snakket om og jeg følte heller at mennesker jeg prøvde å kommunisere med prøvde å unngå meg fordi de ikke forstod hvilken intense følelser jeg hadde knyttet til ting. Før jeg begynte på medisin var jeg intressert i å male f.eks. og hadde en evne til å filosofere som jeg føler jeg har mistet i dag, men det å kunne føle meg som et normalt menneske, være med på middager hos familien o.l. uten å ha en orkan av følelser inni meg og å kunne snakke med andre uten at de blir engstelig ovenfor meg er noe jeg virkelig setter pris på. Og siden jeg har ansvaret for en liten gutt nå synes jeg at det er mest riktig å fortsette på medisiner og leve i en normal virkelighet.

Mhm, skjønner. Med medisiner mister man liksom mye av amplituden, men enkelte ganger kan det være såpass ekstremt at man rett og slett er nødt til å stabilisere seg. Stephen Fry regner seg nok som avhengig av sine maniske faser og ser seg villig til å betale prisen med tilsvarende depresjoner. Valget om hvorvidt man er villig til å betale denne prisen eller ikke er et valg som man må respektere. Det passer seg nok ikke å ha en slik ekstrem amplitude når man har ansvaret for et barn. Respekt.

[Voltaire]

Begynner å føle meg deprimert.

 

Hadde stort sosialt nettverk, noen gode venner og mange bekjente. Men så møtte jeg veggen og alle forsvant.

 

Nå er jeg frisk igjen, men sliter med å finne venner. Enten skremmer jeg vekk folk fordi jeg er pågående, eller så blir det ikke noe av hele greiå fordi de ikke tar intiativ.

 

Mange som ønsker å prate med meg, men det blir aldri noe mer.

 

Må få gjort noe med denne desperate følelsen, samtidig må jeg skaffe meg venner slik at jeg har flere holdepunkter enn jentå mi. Hun blir nok litt lei av meg i blant, tror jeg.

Endret 4. april 2008 av Voltaire

[Gjest asda]

Fy faen dette blir bare værre og værre. Føler jeg begynner å bli ordentlig forelska i jenta nå. Sitter nå å er dritlei meg selv om jeg har vært mye med henne i det siste. Egentlig tenkt meg på fest, men hvis ikke hun skal så har jeg INGEN motivasjon. Hjelper ikke helt når hun flørter med dritmange andre gutter også. Blir aldri noe uansett, er dyyypt nede i vennefella.

[Gjest Guest_Unknown_*]

Jeg lurer på når jeg skal lære meg å enten snakke om ting eller holde kjeft. Altså, en av delene, og ikke en slags midtting. Å snakke med folk om ting, uansett hvem det er, blir en umulighet når man holder kjeft en liten stund, visstnok. Folk driter vel i om jeg leker med skarpe ting eller noe, har det kjipt eller hva det skulle være. Jeg driter forsåvidt i det selv også, så jeg fatter ikke at jeg forventer at noen skal bry seg. Jeg vet ikke. Jeg bare. Jeg vet ikke. Jeg er så forbanna sliten, mareritt, tankespinn, krangler, alt sliter meg ut. Jeg blir frekk i kjeften, og har sikkert såret x-antall mennesker i det siste. Men jeg er så forbanna sliten, det er så utrolig slitsomt å måtte tenke seg om to ganger før man svarer, plutselig. Jeg vet ikke. Argh. Hele hodet mitt er rotete.

 

Peace out.

[b-real]

Åpenhet er som oftest det som er enklest, dog ikke alle som tåler det i disse dager dessverre og en kan gjøre seg uvenner på den måten, men samtidig så ser en jo rimelig godt med å være ærlig hvordan folk er..

 

For min del så har en vært en periode tidligere i livet mitt der løgner var vanlig men det går ikke i lengden, de når opp til deg til slutt og det blir så ufattelig mye enklere å bare fortelle det en har på hjerte og drite langt faen i om folk ikke tåler å høre det.

[Gjest Guest_Moi_*]

Jeg lurer på når jeg skal lære meg å enten snakke om ting eller holde kjeft. Altså, en av delene, og ikke en slags midtting. Å snakke med folk om ting, uansett hvem det er, blir en umulighet når man holder kjeft en liten stund, visstnok. Folk driter vel i om jeg leker med skarpe ting eller noe, har det kjipt eller hva det skulle være. Jeg driter forsåvidt i det selv også, så jeg fatter ikke at jeg forventer at noen skal bry seg. Jeg vet ikke. Jeg bare. Jeg vet ikke. Jeg er så forbanna sliten, mareritt, tankespinn, krangler, alt sliter meg ut. Jeg blir frekk i kjeften, og har sikkert såret x-antall mennesker i det siste. Men jeg er så forbanna sliten, det er så utrolig slitsomt å måtte tenke seg om to ganger før man svarer, plutselig. Jeg vet ikke. Argh. Hele hodet mitt er rotete.

 

Peace out.

Kan vel skrive under på mesteparten av det der.

 

---

 

Har greid å gråte meg i søvn to netter denne uka. Fatter ikke hva som skjer. Orker ikke holde oppe maska så mye heller lengre. Alt er bare et slit. Og så begynner jeg å gi faen i skolen. Og alt, egentlig. Vil ingen ting lengre. Joda, jeg ser fram til ting. Men jeg gruer meg like mye. Og helst vil jeg bare slippe alt. Selv det jeg gleder meg til. Flyttingen, jobbingen, sommeren. Nei.. Jeg vil ikke. Vil ikke noe. Bare bli borte. Og holde kjeft. Jeg prøver liksom av og til. Bare holde kjeft og ikke svare på meldinger eller på msn eller noe. Men det går ikke i rl. Der må masken holdes oppe. For det finnes ingen støtte å få her hjemme, og vennene mine har det tungt nok som det er, om ikke jeg skal plage dem med bagateller i tillegg. Men ikke greier jeg å holde kjeft om meg selv og tankene mine og alt. Jeg greier heller ikke å åpne meg. Ikke helt. Langt derifra. Ikke for meg selv en gang. Aner ikke hva det er. Men.. jeg vet jo ingen ting. Og jeg er så sliten. Så utrolig sliten. Faen.

[b-real]

For det finnes ingen støtte å få her hjemme, og vennene mine har det tungt nok som det er, om ikke jeg skal plage dem med bagateller i tillegg. Men ikke greier jeg å holde kjeft om meg selv og tankene mine og alt. Jeg greier heller ikke å åpne meg. Ikke helt. Langt derifra. Ikke for meg selv en gang. Aner ikke hva det er. Men.. jeg vet jo ingen ting. Og jeg er så sliten. Så utrolig sliten. Faen.

Er det ikke derfor en har venner? Så en kan dele tankene sine med andre og hjelpe hverandre igjennom dette livet?

Prøv å se om du klarer å fortelle litt til noen du virkelig stoler på, det er ikke så vanskelig og du vil føle deg så utrolig bedre etterpå!

[Gjest Guest_moi_*]

Er det ikke derfor en har venner? Så en kan dele tankene sine med andre og hjelpe hverandre igjennom dette livet?

Prøv å se om du klarer å fortelle litt til noen du virkelig stoler på, det er ikke så vanskelig og du vil føle deg så utrolig bedre etterpå!

Jeg har prøvd. Og de har nok å tenke på, stol på meg. Og jeg føler meg ikke stort bedre, du. Jeg får dårlig samvittighet, blir irritert eller får en eller annen slags reaksjon. Og jeg greier ikke å åpne meg. Så enten stoler jeg ikke på folk, eller så er jeg en komplett idiot. Ikke se bort fra noe av det.

[Gjest Guest_moi_*]

Edit: Bare se bort fra postene mine. Full attentionwhoring. Jeg har det fint.

[b-real]

Edit: Bare se bort fra postene mine. Full attentionwhoring. Jeg har det fint.

Høhø...mkay. Så lenge du har det bra så

[Onyx]

Håper jeg ikke blir deprimert igjen

 

Jeg savner mamma. Jeg ser hun hver dag, men vi prater knapt sammen lenger. Det eneste er prat om lekser og krangling og sånn. Vi gjør aldri noe sammen lenger, vi bare sitter i hver vår etasje og ser en film, eller sitter foran en laptop. Alt er så stress på jobben hennes, men jeg vet at hun prøver hardt å være mor og.

Jeg gikk opp til hun sent i går kveld og spurte om vi kunne prate litt. Jeg fortalte om det jeg skriver over her, og da sier hun at hun vil gjerne at jeg skal komme opp og se film med hun i helgene osv. Jeg spurte om vi kunne dra på kino, eller noe sammen og muligens dra på Peppes Pizza en dag. Det var hun optimistisk til, men sier at vi har litt dårlig råd for øyeblikket, men så fort hun får lønning og det var tid skulle bare hun og jeg finne på noe sammen. Hun ble litt lei seg da jeg sa at jeg savna henne. Tror hun følte at hun var litt dårlig mor, noe hun egentlig ikke er. Jeg bare håper at det blir noe av, og ikke bare en tapt drøm

Nå sitter jeg bare og depper til depressiv musikk.

Vis alltid interesse for dine foreldre, det gjelder begge to. Hvordan er ditt forhold med din mor? Det er kjempefint at du sier ifra til hva du vil med henne, slik får hun inntrykk av deg at du bryr deg om henne. Når hun ble lei seg, så kunne du oppmuntre henne om at det ikke var så farlig f.eks, og muligens finne på noe annet som du allerede har fåreslått. Vanligvis hjelper det bare å vise dine følelser for henne, det at du bryr deg, enn å gjøre noe som krever penger. Ha alltid et åpent forhold til dine foreldre, ikke overfladisk. Det jeg leser nå i skrivende stund, synes jeg er veldig bra og du virker som en god sønn moren din har med å gjøre.

 

Har jo sett deg på film-forumet i ny og ne, synes du skal ta en koselig filmkveld sammen med din mor, gjerne prate litt som du har veldig lyst til. Ta initiativet, du.

 

Edit: Leif om kvelden.

Endret 5. april 2008 av Onyx

[Skyline1]

Jeg savner de gamle tidene. Jeg savner kompisgjengen som gikk i oppløsning.

Jeg savner jeg gløden jeg hadde for livet, hvor ble den av? Er det noe vits i noen ting?

Jeg gleder meg fortsatt til å flytte ut, kjøpe meg bil og leve livet, er vel derfor jeg holder ut. Ikke lenge igjen til jeg har muligheten til å gjøre det. Satan, det skal bli godt. (=D)

[L4r5]

Faen helvetes jævla møkk! Ligger her våken. Får ikke sove. Det begynte med flashbacks fra ikke så hyggelige opplevelser jeg har hatt tidligere.

Nå er jeg redusert til et skjelvende aspeløv som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg hater angst. HATER det hater det hater det.

Føler jeg mister kontrollen helt.

Og jeg som egentlig hadde hatt en så god dag. En jævlig avslutning på den hvertfall.

 

Måtte bare få det ut. Takk for meg for i natt.

[Voltaire]

Høres ikke ut som du hadde en god natt nei. Angst er en forferdelig lidelse, håper du klarte å sove litt til slutt eller at du får sove godt til natten igjen.

[Cortinarius rubellus]

Faen helvetes jævla møkk! Ligger her våken. Får ikke sove. Det begynte med flashbacks fra ikke så hyggelige opplevelser jeg har hatt tidligere.

Nå er jeg redusert til et skjelvende aspeløv som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg hater angst. HATER det hater det hater det.

Føler jeg mister kontrollen helt.

Og jeg som egentlig hadde hatt en så god dag. En jævlig avslutning på den hvertfall.

 

Måtte bare få det ut. Takk for meg for i natt.

 

Kan ikke si noe annet enn at jeg føler med deg.

Sliter selv med angst, og det finnes nesten ikke noe som er verre enn at den ødelgger natten eller at man sovner og våkner 10min senere med anfall.

Viktig med nattesøvn når man har indre problemer.

[Alastor]

Faen helvetes jævla møkk! Ligger her våken. Får ikke sove. Det begynte med flashbacks fra ikke så hyggelige opplevelser jeg har hatt tidligere.

Nå er jeg redusert til et skjelvende aspeløv som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg hater angst. HATER det hater det hater det.

Føler jeg mister kontrollen helt.

Og jeg som egentlig hadde hatt en så god dag. En jævlig avslutning på den hvertfall.

 

Måtte bare få det ut. Takk for meg for i natt.

Se lyst på det, du har opplevd sånne kvelder som det her før, flashbacks og miste kontrollen. Det har skjedd før..det er sånn det noenganger er.

 

Du hadde en FIN DAG! En god dag! Du hadde kost deg . DET er det viktigste her

[L4r5]

Joda var egentlig en veldig fin lørdag. hadde en god følelse hele dagen. Var tilogmed ute og gikk turer i det fine været. Satt nede på kaia i Langesund bl.a. og nøt alle inntrykkene.

Angående natta så endte det med at jeg tok to sobril for første gang på veldig lenge.

Prøvd å kutte ned på slikt, men i slike sitausjoner så ser jeg ikke på det som noe nederlag å å ty til det. Det hjalp og fikk roet meg ned. Fikk tilslutt sove i halv 7 tida.

Ulempen derimot er at jeg er så groggy når jeg våkner opp.

 

Jeg visste det kom til å komme. Har kjent det bygget seg opp uten noen direkte utløsning. Skrev noe om det for et par sider siden. Så var på en måte forberedt. På den andre siden så klarer man aldri å forberede seg helt på slikt. Slår like hardt hver gang.

Satser på at det går bra nå. Var bare ikke så gøy der og da.

[Eplefe]

Så har jeg mistet den ene tingen jeg trodde jeg fremdeles hadde intakt. Lytteevnen min. "hver gang du virker det minste interessert i å høre". Jeg er alltid interessert, jeg bare blir ikke så veldig entusiastisk rundt folks situasjon, spesielt ikke om den er negativ. Jeg tar visst ting for gitt med folk jeg trodde kjente meg.

[Gjest Bruker-95147]

Må man bestandig være interressert?

[Imsvale]

Hvorfor er man egentlig interessert i å høre om folks problemer? Det har jo ingen nytteverdi for en selv, med mindre man tror det har det. Når man innser at det faktisk ikke har det, mister man fort interessen.