Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

TrondH86: av og til så må man gå på anti-depresive for å få den rette kjemiske balansen i hjernen, men uten hjelp i tillegg så er mine erfaringer at anti-dep. bare utsetter problemet.

Men anti-dep. + psykolog og kanskje andre ting kan gjøre at ting løser seg litt fortere, enn hvis du bare sitter uten noe.

Psykolog kan være og ikke være for mange, og en sikkelig psykolog gjør mer enn det du sier, personen kan hjelpe deg med å få frem undertrykkte episoder som du ikke klarer selv, hjelpe deg med å forstå hva som skjer og hvorfor, og mye mye mer.

Poenget mitt er at ikke undervurder en god psykolog.

Er enig til en viss grad angående medisiner, det er litt for lett å få anti-dep. og andre medisiner.

Endret 3. april 2008 av Fluesopp

[okjatakk]

Pft, det er bullshit. Jeg er på dag2 i min fastediett, og jeg føler meg helt fantastisk.

Og jeg er bipolar2, btw.

 

Hadde tenkt å si det selv, driver å slanker meg og er bipolar selv. Matlysten går ned når man er deprimert og når han sier han har hatt det i 3år så sier det selv at det ïkke er maten.

Har gått ned 24kg nå

 

Det kommer vel an på hvor mye Anynom_Bruker_123 har spist i løpet av disse årene vel?

Alle må jo få energi inn i kroppen på en eller annen måte, enten man er bipolar, depressiv eller ikke.

Jeg synes man skal ta spiseproblemer alvorlig, særlig hvis det har vart over lengre tid. Det gjør ihvertfall ikke depresjonen verre om man klarer å ha et bra kosthold.

[Cortinarius rubellus]

Ja, så klart...nå gikk jeg utifra at han sa 4-5 dager og har slitt i 3år.

Men så klart man skal ta spiseproblemer alvorlig.

Og du har rett i at å ikke spise gjøre tingene ihvertfall ikke bedre, derfor jeg sa at man må prøve å tvinge i seg mat.

Men da misforsto jeg meningen i det du skrev, så beklager:)

Hjernen trenger mat så...................

Endret 3. april 2008 av Fluesopp

[L4r5]

Jeg vet ikke helt hva som er galt for tiden. Jeg var inne i en veldig god periode. Men i det siste så har jeg plutselig fått en følelse av at noe er galt. Jeg vet ikke helt hva. Føler bare som om jeg står og vipper på kanten. Ikke helt over kanten enda, men på vei. Den følelsen du har når du tar fart og springer ut for kanten av et stupebrett. Brøkdelen av sekundet før man kjenner at man faller. Føles ut som jeg er i en slags limbo for tiden.

Klarer ikke forklare det helt. Går rundt med en uggen udefinerbar følelse i magen jeg ikke klarer å bli kvitt.

 

Kjenner symptomene igjen. Det er slik jeg alltid er føre alt raser. Og jeg kjenner jeg er redd. Hvor hardt vil jeg falle denne gangen? Hva kommer jeg til å ødelegge? Hvem kommer jeg til å fornærme? Hva kommer jeg til å miste?

Grunnen under meg er i ferd med å svikte. Igjen... Jeg burde visst bedre enn å tro at ting gikk bra. Det ender alltid opp slik som dette.

Likevel så klarer jeg aldri å gi opp. Jeg må karre meg opp hver gang. Skulle ønske jeg bare klarte å holde meg der oppe.

 

Har merket at jeg har isolert meg mer og mer i det siste. Prøver å jobbe med det. Det gjør nemlig ikke ting noe bedre. Men det er ikke så lett å tvinge seg selv vekk fra isolasjonens trygge favn.

[Gjest Medlem-148998]

Men hvis jeg finner på noe, så er det jo med venna mine. Og da er det kanskje ikke så gøy for henne å være med.

Og poenget er jo nettopp at torsdager er de eneste dagene hun kan finne på noe, men nå får hun visst ikke lov av morra si .. =/

So? Er ikke det deg kanskje? Du skal ikke tilpasse deg henne. Hun skal like deg for den du er. Du skal kunne være den du er, den du har lyst til å være, og hun skal ha lyst til å være rundt deg når du er deg.

 

 

Men jeg har lyst til å være med henne ALENE, ikke med mange andre folk rundt oss. og det er derfor dette er så jævlig irriterende.

Endret 3. april 2008 av Medlem-148998

[kanonkent]

Hva er det hun dama di gjør på fritiden egentlig, ettersom hun KUN kan være med deg på torsdager ? Og hvorfor får hun ikke lov av sin mor å dra til deg ? Er det stor avstand mellom dere eller noe slikt ?

[Gjest Medlem-148998]

Hva er det hun dama di gjør på fritiden egentlig, ettersom hun KUN kan være med deg på torsdager ? Og hvorfor får hun ikke lov av sin mor å dra til deg ? Er det stor avstand mellom dere eller noe slikt ?

 

Nei, vi går i samme klasse, hun bor kanskje 5km unna meg. No problem i seg selv.

 

Mandag,tirsdag og onsdag har hun dansetrening. På fredag skal hun til faren sin, og derfor kan hun visst aldri være hos meg . Virker jo av og til som hun ikke er så interesert i å finne på noe med meg, så jeg er utrolig lei av det her..skal bare slutte å spørre, gidder ikke å ha det sånn at jeg alltid er tilgjengelig, så kan hun bare si når hun vil...det føles så tragisk.

 

Hun og morra hennes krangla om et eller annet, og BAM ! Ikke lov å dra til meg lenger...hvorfor ? Aner ikke, hun er bare veldig streng.

[kanonkent]

Dra og overrask henne etter dansetrening en gang eller noe slikt da ?

 

Tror ihvertfall dere burde snakke om dette, det er jo noe som tydeligvis plager det. Og det synes jeg er helt forståelig, det bør ikke alltid være du som skal ta iniativ til å finne på noe, og alltdi du som skal være tilgjengelig, og ikke hun. Det synes jeg blir feil. Et forhold er samarbeid mellom begge parter. Har dere vært sammen lenge ?

 

Ikke gi det opp sånn på et blunk ihvertfall, ta en prat med henne still opp utenfor der hvor hun danser etter trening med en rose eller noe. Eller bare høre om hun ikke kan ta seg tid en dag til å prate litt

[Erasus]

Hva er det hun dama di gjør på fritiden egentlig, ettersom hun KUN kan være med deg på torsdager ? Og hvorfor får hun ikke lov av sin mor å dra til deg ? Er det stor avstand mellom dere eller noe slikt ?

 

Nei, vi går i samme klasse, hun bor kanskje 5km unna meg. No problem i seg selv.

 

Mandag,tirsdag og onsdag har hun dansetrening. På fredag skal hun til faren sin, og derfor kan hun visst aldri være hos meg . Virker jo av og til som hun ikke er så interesert i å finne på noe med meg, så jeg er utrolig lei av det her..skal bare slutte å spørre, gidder ikke å ha det sånn at jeg alltid er tilgjengelig, så kan hun bare si når hun vil...det føles så tragisk.

 

Hun og morra hennes krangla om et eller annet, og BAM ! Ikke lov å dra til meg lenger...hvorfor ? Aner ikke, hun er bare veldig streng.

Kan hende at moren hennes tror at dere ikke skal spille lego eller noe lignende uskyldig, men at dere skal faktisk gjør noe DIRRTY. :|

Endret 3. april 2008 av Erasus

[AnewZ]

Hva er det hun dama di gjør på fritiden egentlig, ettersom hun KUN kan være med deg på torsdager ? Og hvorfor får hun ikke lov av sin mor å dra til deg ? Er det stor avstand mellom dere eller noe slikt ?

 

Nei, vi går i samme klasse, hun bor kanskje 5km unna meg. No problem i seg selv.

 

Mandag,tirsdag og onsdag har hun dansetrening. På fredag skal hun til faren sin, og derfor kan hun visst aldri være hos meg . Virker jo av og til som hun ikke er så interesert i å finne på noe med meg, så jeg er utrolig lei av det her..skal bare slutte å spørre, gidder ikke å ha det sånn at jeg alltid er tilgjengelig, så kan hun bare si når hun vil...det føles så tragisk.

 

Hun og morra hennes krangla om et eller annet, og BAM ! Ikke lov å dra til meg lenger...hvorfor ? Aner ikke, hun er bare veldig streng.

Kan hende at moren hennes tror at dere ikke skal spille lego eller noe lignende uskyldig, men at dere skal faktisk gjør noe DIRRTY. :|

 

Kjæresten min var dum nok til og si til morra at vi hadde sex, la oss bare si at mammaen ikke stoppa oss for det .. Alle foreldre er ikke like der nei, jeg er 16 ( var 15 da )

[Gjest heei]

Faen føler meg som den tapern. I klassen min feks, der er jeg på en måte litt outsider. Jeg har liksom ingen å "henge" med i friminutet. Jeg kom inn i klassen noen uker etter skolestart og da hadde alle etablert seg og blitt kjent godt allerede, mens jeg aldri kom i noen spessiel kontakt med noen. Jeg blir ikke mobbet eller noe og jeg prater jo og spiller kort med de i klassen og sånn, men har ikke noe kontakt med noen av de på fritiden eller no. Jeg blir litt sånn som bare henger meg på de andre på en måte.

 

Vennenettverket mitt er heller ikke så mye å skryte av. De beste vennene mine er blandt de som er mest populære men dessverre er de noen slappfisker hele gjengen. Er vel en 5-6 av disse jeg har relativt god kontakt med. Når jeg er ute å går på gata med noen av de kompisene møter de hele tiden kjente folk som jeg aldri har sett før omtrent, de kjenner jo faen meg alle omtrent. Til og med på MIN skole kjenner de flere en meg.

 

Og de vennene jeg har er jeg ikke så veldig mye ute med, en sjelden fest kanskje. Ellers er det bare sånne kjappe møter for å ta en røyk, kebab eller lan eller noe sånt. Jeg var jo sånn selv før også men nå har jeg lyst til å komme i kontakt med litt mere sosiale folk, jeg kjenner jo noen som er mye ute og sånn og prøver å ta opp kontakten med de litt, er feks ei vennine som jeg har vært med endel i det siste, men er noe rart. Hun ringer meg feks og sier vi må møtes seinere på kvelden og hun sier hun skal ringe meg.. noe som aldri da skjer. Hvorfor i helvete sier hun at vi skal møtes og at jeg må ringe henne når det aldri skjer uansett... irriterenes. Ble spurt om jeg skulle være med å drikke i helga, får se om jeg hører fra henne selv om jeg tviler.

[Gjest Medlem-148998]

Dra og overrask henne etter dansetrening en gang eller noe slikt da ?

 

Tror ihvertfall dere burde snakke om dette, det er jo noe som tydeligvis plager det. Og det synes jeg er helt forståelig, det bør ikke alltid være du som skal ta iniativ til å finne på noe, og alltdi du som skal være tilgjengelig, og ikke hun. Det synes jeg blir feil. Et forhold er samarbeid mellom begge parter. Har dere vært sammen lenge ?

 

Ikke gi det opp sånn på et blunk ihvertfall, ta en prat med henne still opp utenfor der hvor hun danser etter trening med en rose eller noe. Eller bare høre om hun ikke kan ta seg tid en dag til å prate litt

 

Ja, hun har jo faktisk tid før og etter treningene sine, mne hun har ALDRI foreslått at vi kan finne på noe i denne tiden. Det er litt merkelig synes jeg. Vi har vært sammen i snart 4 måneder:)

 

Vi har prata om det, men hun bare sier " Selvfølgelig har jeg lyst, men jeg må på trening, bla bla bla..."

Men de dagene hun har droppa trening fordi hun ikke orka å trene, så har hun heller ikke sagt fra om det så vi kanskje kunne funnet på noe istedet =/ Men men...

[Erasus]

Faen føler meg som den tapern. I klassen min feks, der er jeg på en måte litt outsider. Jeg har liksom ingen å "henge" med i friminutet. Jeg kom inn i klassen noen uker etter skolestart og da hadde alle etablert seg og blitt kjent godt allerede, mens jeg aldri kom i noen spessiel kontakt med noen. Jeg blir ikke mobbet eller noe og jeg prater jo og spiller kort med de i klassen og sånn, men har ikke noe kontakt med noen av de på fritiden eller no. Jeg blir litt sånn som bare henger meg på de andre på en måte.

 

Vennenettverket mitt er heller ikke så mye å skryte av. De beste vennene mine er blandt de som er mest populære men dessverre er de noen slappfisker hele gjengen. Er vel en 5-6 av disse jeg har relativt god kontakt med. Når jeg er ute å går på gata med noen av de kompisene møter de hele tiden kjente folk som jeg aldri har sett før omtrent, de kjenner jo faen meg alle omtrent. Til og med på MIN skole kjenner de flere en meg.

 

Og de vennene jeg har er jeg ikke så veldig mye ute med, en sjelden fest kanskje. Ellers er det bare sånne kjappe møter for å ta en røyk, kebab eller lan eller noe sånt. Jeg var jo sånn selv før også men nå har jeg lyst til å komme i kontakt med litt mere sosiale folk, jeg kjenner jo noen som er mye ute og sånn og prøver å ta opp kontakten med de litt, er feks ei vennine som jeg har vært med endel i det siste, men er noe rart. Hun ringer meg feks og sier vi må møtes seinere på kvelden og hun sier hun skal ringe meg.. noe som aldri da skjer. Hvorfor i helvete sier hun at vi skal møtes og at jeg må ringe henne når det aldri skjer uansett... irriterenes. Ble spurt om jeg skulle være med å drikke i helga, får se om jeg hører fra henne selv om jeg tviler.

Hadde det ganske likt som deg på VK1, siden jeg byttet skole underveis, det var jævlig kjipt å komme i en klasse hvor alle de andre hadde allerede blitt godt kjent/blitt venner/hengt sammen i ett år. Men etter hvert ble jeg jo inkludert inn i den såkalte gjengen da, siden jeg er ganske så sosial av meg og da er det som regel ingen problem. Med mindre du er avhengig av å henge med dem på fritiden din/har veldig lyst, så ville jeg nok bare gitt faen. Du kan finne deg noen nye mennesker du kan etablere god kontakt/relasjon med, f.eks kan du treffe nye via. en hobby, trening eller noen andre aktiviteter. Mange muligheter. Cheer up.

[Timeo]

Jeg er fullstendig enig i at medisiner bare utsetter noe uungåelig, spesielt for mennesker som ser på medisiner som løsningen. Jeg har sett folk som av rent placebo har blitt -glad- av antidepressiva, for så å gå enda lengre tilbake enn de var opprinnelig når sannheten faktisk smelte dem i ansiktet. Og til angstdempende eller piller som skal fjerne stemmer i hodet ditt. De bare fjerner symptomene, de hjelper deg ikke å takle problemet.

 

Jeg selv har bipolar lidelse, det har moren min også, og mormoren min, og oldemoren min og en hel del andre slektninger i samme delen av familien, så min erfaring er at det du sier ikke stemmer, det eneste som hjelper for meg er å bruke medisiner daglig og det er det eneste som har hjulpet meg ut av berg-og-dal-bane-virkeligheten jeg levde i før.

[Eplefe]

Jeg selv har bipolar lidelse, det har moren min også, og mormoren min, og oldemoren min og en hel del andre slektninger i samme delen av familien, så min erfaring er at det du sier ikke stemmer, det eneste som hjelper for meg er å bruke medisiner daglig og det er det eneste som har hjulpet meg ut av berg-og-dal-bane-virkeligheten jeg levde i før.

Jeg kaller det humørsvigninger og har lært å takle dem etterhvert som de kommer. Jeg tror det egentlig bare varierer fra person til person. Det er jo også de som ikke vil kjempe.

[Gjest heii]

Faen føler meg som den tapern. I klassen min feks, der er jeg på en måte litt outsider. Jeg har liksom ingen å "henge" med i friminutet. Jeg kom inn i klassen noen uker etter skolestart og da hadde alle etablert seg og blitt kjent godt allerede, mens jeg aldri kom i noen spessiel kontakt med noen. Jeg blir ikke mobbet eller noe og jeg prater jo og spiller kort med de i klassen og sånn, men har ikke noe kontakt med noen av de på fritiden eller no. Jeg blir litt sånn som bare henger meg på de andre på en måte.

 

Vennenettverket mitt er heller ikke så mye å skryte av. De beste vennene mine er blandt de som er mest populære men dessverre er de noen slappfisker hele gjengen. Er vel en 5-6 av disse jeg har relativt god kontakt med. Når jeg er ute å går på gata med noen av de kompisene møter de hele tiden kjente folk som jeg aldri har sett før omtrent, de kjenner jo faen meg alle omtrent. Til og med på MIN skole kjenner de flere en meg.

 

Og de vennene jeg har er jeg ikke så veldig mye ute med, en sjelden fest kanskje. Ellers er det bare sånne kjappe møter for å ta en røyk, kebab eller lan eller noe sånt. Jeg var jo sånn selv før også men nå har jeg lyst til å komme i kontakt med litt mere sosiale folk, jeg kjenner jo noen som er mye ute og sånn og prøver å ta opp kontakten med de litt, er feks ei vennine som jeg har vært med endel i det siste, men er noe rart. Hun ringer meg feks og sier vi må møtes seinere på kvelden og hun sier hun skal ringe meg.. noe som aldri da skjer. Hvorfor i helvete sier hun at vi skal møtes og at jeg må ringe henne når det aldri skjer uansett... irriterenes. Ble spurt om jeg skulle være med å drikke i helga, får se om jeg hører fra henne selv om jeg tviler.

Hadde det ganske likt som deg på VK1, siden jeg byttet skole underveis, det var jævlig kjipt å komme i en klasse hvor alle de andre hadde allerede blitt godt kjent/blitt venner/hengt sammen i ett år. Men etter hvert ble jeg jo inkludert inn i den såkalte gjengen da, siden jeg er ganske så sosial av meg og da er det som regel ingen problem. Med mindre du er avhengig av å henge med dem på fritiden din/har veldig lyst, så ville jeg nok bare gitt faen. Du kan finne deg noen nye mennesker du kan etablere god kontakt/relasjon med, f.eks kan du treffe nye via. en hobby, trening eller noen andre aktiviteter. Mange muligheter. Cheer up.

Jeg gir faen i de på skolen, er egentlig ganske sosial av meg jeg også og har vanligvis ingen problemer. vk1 hadde jeg null problemer samme med skolen jeg startet på vk2, men når jeg byttet ble det værre. Jeg har jo min lille gjeng, men de er litt sære synes jeg da, og jeg gjorde vel kanskje et dårlig førsteintrykk, men gir faen å tar opp kontakten med andre folk jeg kjenner...

[Imsvale]

Bipolar lidelse er etter alt å dømme kronisk, så det blir en litt annen sak. Men selv her ligger man i en slags gråsone. Stephen Fry er manisk-depressiv, men ligger unna medisiner i første omgang. I en dokumentar om dette forestilte han seg et liv uten denne lidelsen og mente tydelig at han ikke ønsket å kvitte seg med den dersom dette var mulig. Han vurderte muligheten for medisinering, men uttrykte klar motvilje mot den stereotypiske zombie-konsekvensen.

 

Jeg tror også at vi alle har slike mer eller mindre naturlige humørsvingninger, og det kalles vel bipolar lidelse når det krysser en viss terskel for alvorlighetsgrad – amplitude om man vil.

 

Det er skikkelig hardt å leve med slikt uten medisinering, men det er ikke dermed sagt det ikke er mulig. Det samme gjelder for «vanlig» depresjon, som også forekommer tilsynelatende kronisk. Dog stiller jeg meg litt tvilende til hvorvidt det faktisk er kronisk eller bare mangel på vilje (som i og for seg er dels mangel på motivasjon, og depresjon tar jo som kjent knekken på motivasjonen relativt lett).

[Cortinarius rubellus]

Jeg har sterk deprisjon og manisk..blant annet, har gått igjennom mye forskjellige medisiner, helt til det kom til et punkt der jeg hadde nesten 900 i levertall og veldig nær nyresvikt, dette pågrunn av høye doser anti-dep. og andre typer.

Legen tok meg rett av pågrunn av det jeg nevnte, det eneste jeg tar nå er medisin hvis jeg får kraftige angst-anfall som varer flere timer.

Jeg klarer meg greit uten medisin og ville ikke vært foruten lidelsen jeg sliter med...på en måte, for når man er glad så er man GLAD...men det går andre veien også of course. Har heldigvis samboer som støtter meg sykt mye og tro meg å bo sammen med meg i de tunge periodene er et helvette. Men greit at man kanskje blir litt mer stabil på visse medisiner, men man blir jo totalt ape også.( min erfaring )

Men å klare seg uten medisin gjør at man får på en måte flere utfordringer på en måte og jeg føler på meg ihvertfall at utfordringer er bare sunt, selv om det er helt jævlig der og da.

Men jeg forstår de som trenger medisin også, men man bør prøve begge delene og den delen som fungerer best for personen med tanke på åssen man har det, utvikler man seg osv. bør man forsette med..tror jeg da. Er ihvertfall sånn jeg har valgt mine veier i sykdomen min eller hva man skal kalle det. Men så klart å bytte humør hvert 2 minutt kan være slitsomt noen dager ja, men jeg har blitt så vant med å leve med det jeg gjør at se for meg et liv uten klarer jeg ikke.

Endret 3. april 2008 av Fluesopp

[Programvare]

Jeg savner noen å elske. Jeg drømte forrige natt at jeg og en jente ble forelsket, og at vi bare elsket hverandre for alltid og at ingenting kunne skille oss. Da jeg våkna kunne jeg ikke fatte at det var en drøm, og alt ble bare elendighet da jeg så hvor jævlig jeg savner å ha noen sammen med meg.

I tillegg har jeg bare hørt på goth/doom-tekster som handler om tapt kjærlighet osv hele dagen. I dag har alt bare vært jævlig og vondt

Endret 3. april 2008 av Vintermåne

[Timeo]

Bipolar lidelse er etter alt å dømme kronisk, så det blir en litt annen sak. Men selv her ligger man i en slags gråsone. Stephen Fry er manisk-depressiv, men ligger unna medisiner i første omgang. I en dokumentar om dette forestilte han seg et liv uten denne lidelsen og mente tydelig at han ikke ønsket å kvitte seg med den dersom dette var mulig. Han vurderte muligheten for medisinering, men uttrykte klar motvilje mot den stereotypiske zombie-konsekvensen.

 

Jeg tror også at vi alle har slike mer eller mindre naturlige humørsvingninger, og det kalles vel bipolar lidelse når det krysser en viss terskel for alvorlighetsgrad – amplitude om man vil.

 

Det er skikkelig hardt å leve med slikt uten medisinering, men det er ikke dermed sagt det ikke er mulig. Det samme gjelder for «vanlig» depresjon, som også forekommer tilsynelatende kronisk. Dog stiller jeg meg litt tvilende til hvorvidt det faktisk er kronisk eller bare mangel på vilje (som i og for seg er dels mangel på motivasjon, og depresjon tar jo som kjent knekken på motivasjonen relativt lett).

 

Da jeg selv ikke brukte medisin kunne jeg få så dype depresjoner at jeg ble psykotisk og fikk hallusinasjoner, og selv om jeg følte jeg forstod fantastiske ting når jeg var i en mer "manisk" fase, så var det ingen andre som forstod hva jeg snakket om og jeg følte heller at mennesker jeg prøvde å kommunisere med prøvde å unngå meg fordi de ikke forstod hvilken intense følelser jeg hadde knyttet til ting. Før jeg begynte på medisin var jeg intressert i å male f.eks. og hadde en evne til å filosofere som jeg føler jeg har mistet i dag, men det å kunne føle meg som et normalt menneske, være med på middager hos familien o.l. uten å ha en orkan av følelser inni meg og å kunne snakke med andre uten at de blir engstelig ovenfor meg er noe jeg virkelig setter pris på. Og siden jeg har ansvaret for en liten gutt nå synes jeg at det er mest riktig å fortsette på medisiner og leve i en normal virkelighet.

Endret 4. april 2008 av Bellicus