Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest_litago_*]

Nå som det har gått bra i en tid etter jul begynner det å gå til nedover igjen. komentarer, jævla komentarer. Sikkert artig for de som sier dem, men om og om igjen er ikke morsomt. Hadde jeg postet med brukeren min hadde jeg bare fått hørt om og om igjen slik som alt av skrivefeil de oppdager..

 

Jeg bruker ikke å bli sint, jeg har aldri vært av den typen. Og når jeg først har blitt sint varer det ikke lengre enn noen minutter til jeg har fått roet meg igjen. Hvorfor skal det være så artig å prøve å få meg sint da? Hva er vitsen? Aggresjonen bygger seg opp igjen, og musikken fungerer ikke lengre. Jeg kjenner jeg bare blir lei av små fillesaker som jeg før i tiden ikke hadde bryd meg om i mere enn noen minutter. Men nå kan det virke som det ødelegger hele dagen min. Og ikke vet jeg om jeg tørr å snakk med dette med de vennene jeg føler som faktisk ville ha brydd seg. Tanken på mere mobbing som jeg opplevde sist gang jeg sa noe orker jeg bare ikke! Tørr vel egentlig ikke å betro noe til noen rett og slett for jeg inbiller meg at de bare vil tenke negativt om meg hvis jeg forteller hvordan jeg egenlig har det. Jeg skjuler vell stort sett det meste av det jeg føler fordi jeg rett og slett ikke orker å høre kommentarer om det. Skulle nesten tro at jeg var blitt redd for følelser, selv om jeg egenlig ikke er det.

Orker ikke å skrive mere nå.

 

Beklager at det ble så usammenhegende og dårlig skrevet.

[Christian86]

Argh. Det plager meg sånn. Det plager meg virkelig, virkelig å ikke klare det. Jeg vil klare det. Dra på meg masken. Men jeg er så vant med å være ekte med henne at jeg ikke klarer å dra den på meg. Og jeg er livredd for at om jeg gjør det, så kommer jeg ikke til å ta den av igjen. Jeg lyver nok til andre uten at jeg vil begynne for henne og. Men hun virker til å bokstavelig talt ta seg nær av at jeg ikke har det greit for tiden. Fucking wonderful. Jeg ber ikke om all oppmerksomhet, jeg ber ikke en gang om oppmerksomhet, jeg ville være alene ffs. Jeg har hatt det kjempefint, men jeg -hater- at noe alltid skal fucke det opp. Fy faen. Jeg vet jeg er urettferdig og egoistisk og gudene vet hva jeg ikke er. Jeg vil bare trylle det bra igjen for dem. Begge to. Det kommer ikke til å skje, og jeg får ikke lov å isolere meg. I tillegg glemte jeg skarpheten min hjemme, så jeg får ikke noe utløp. Jeg føler meg så aggressiv, og det gjør så vondt å puste. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg akkurat nå. Gjør jeg rett eller galt i å bli med ut å røyke? Skal jeg gå iog legge meg så de får snakke i fred? #2 lyver jo alltid til meg uansett. Hun vil ikke si hvordan det går, enda jeg vet om problemene. Bortsett fra når jeg er her, og #2 er her. Da er det plutselig jævlig greit å snakke. Om jeg takler det, det er ikke så nøye. At jeg får all info fra de siste -månedene- slengt i ansiktet på en kveld er heller ikke så nøye. Jeg får vite det. Jeg burde være takknemlig. Jeg er en bitch.

 

Kanke si så mye på det andre, men du er ikke noe bitch Mot meg er du ganske grei i hvert fall

[Gjest massetanker]

Nå er jeg så lei, av at jeg skal tenke over alt mulig rart.

Er så drit lei av å måtte tenke over ting, ting som egentlig ikke betyr noe engang.

Jeg er lei av å være en sjalu dritt, som sårer alle jeg er med.

 

Har akuratt blitt sammen med en av de vakreste, og snilleste jentene jeg noen gang har møtt.

Dette er ganske utrolig egentlig, med tanke på at jeg aldri har vært noe særlig populær hos jentene.

Denne jenta er det helt motsatte av meg, hun er utrolig populær, veldig pen, og utrolig etterlengta hos gutta.

Tenkte først at jeg ikke hadde noen som helst sjanse på en jente som dette, men det endte med et forhold, og vi er ganske like på mange måter.

 

Men så som alltid, starter sjalusi driten min.

Siden hun er så populær, sikler ALLE guttene etter hu, selvom de vet at hun har type, de prøver seg konstant. Hun skal mye bort fra og med neste år, og da er jeg seff redd for at hun finner seg en annen type. Som sagt tidligere, jeg tenker for mye...

 

Sikkert mange andre av dere her på forumet som har problemer med sjalusi osv.

Er bare så lei av å være en slik person, kjæresten min vet ikke engang at jeg er en så sjalu person (holder det skjult for hu).

 

Livet mitt er liksom, så UTROLIG bra, men fortsatt så er jeg redd for å gjøre det jeg alltid klarer å gjøre, å så re alle de som jeg bryr meg om.

 

Takk for at man har et sted å skrive opp det man tenker osv...

[kanonkent]

Nå er jeg så lei, av at jeg skal tenke over alt mulig rart.

Er så drit lei av å måtte tenke over ting, ting som egentlig ikke betyr noe engang.

Jeg er lei av å være en sjalu dritt, som sårer alle jeg er med.

 

What he said.

 

Livet mitt er egentlig helt utrolig flott. Tror ikke det kunne vært stort bedre. Men jeg er ett stk person med masse sjalusi. Det er helt grusomt! Jeg prøver å jobbe mye med meg selv, tenke at det faktisk er MEG hun kaster seg i armene på, det er MEG hun sover sammen med om nettene, det er til MEG hun sier : Elsker deg over alt!

Det hjelper å si slikt. Men ikke alltid. Ikke hele tiden.

 

Jeg _hater_ å være sjalu. Føler meg som en drittsekk når jeg er det.

[Cortinarius rubellus]

Vil bare si til deg over...å være sjalu er normalt og du skal ikke se på deg selv som en drittsekk selv om du er sjalu. Hater den følelsen selv, men ikke se på deg selv som en drittsekk fordet. Og du prøver å gjøre noe med det=)

 

Men i dag måtte jeg også slenge meg på deppetråden....Å bli rundlurt av foreldrene sine er vel den vondeste følelsen jeg har hatt på lenge nå. Kommer på besøk, er grei og snill...så finner jeg ut at hun har stjålet penger og medisiner fra meg og samboeren. Føler meg rævpult i huet akkurat nå. Sikkert sytete dette her, men føler at jeg har fått nok igjenom livet.

Endret 31. mars 2008 av Fluesopp

[SpecialForce]

Til Fluesopp: Det er råttent og ansvarsløst av foreldrene dine. jeg blir sint av å høre om sånt. Rett og slett fordi det er så urettferdig og uvirkelig. Ingen skal oppleve det. Det er grusomt.

[Cortinarius rubellus]

Jeg har aldri nei til henne, hun kunne spurt hvis hun trengte penger...men, neida det er umulig for henne det, må vise at hun gir maks faen. Og medisinen er livsnødvendig for samboeren min.

Så jeg unner ingen å oppleve foreldre som det er likgyldig for om du er til eller ikke. Jo, jeg er voksen, har egen kåk osv. Trenger ikke de for å klare meg, men faen så vondt det er uansett. Satt våken i hele forb.... natta for å prøve å forstå hvorfor hun gjorde det.

 

 

Beklager ordvalget mitt, men det er lenge siden jeg har vært så sint som nå.

[Imsvale]

Hvis du forsøker å forstå med fornuften hvorfor hun gjorde det, vil du nok ikke komme noen vei. Tror ingen gjør slike ting som resultat av et bevisst og fornuftig valg. Hun har et problem og sliter tydeligvis med å kontrollere seg selv når følelsene tar over. Så spør heller: Hva er det som gjorde at hun følte en trang til å ta penger og medisin?

[theoriginalAidskake]

Anmeld hun.

[Cortinarius rubellus]

Hvorfor hun følte trang til å ta penger og medisin, for hun er et vrak vel. Men at hun velger å gjøre noe som kan ødelegge veldig mye for henne er en annen ting.

Hun har hatt problem så lenge jeg kan huske. Er ikke ute etter å forstå det heller egentlig for det gjør ikke noe forskjell på saken. Men du har rett i det du sier, jeg kommer aldri til å forstå det fornuftsmessig nei.

 

Penis: Venter på å bli kjørt ned, så det skal jeg ja.

Endret 31. mars 2008 av Fluesopp

[Imsvale]

Hvorfor hun følte trang til å ta penger og medisin, for hun er et vrak vel. Men at hun velger å gjøre noe som kan ødelegge veldig mye for henne er en annen ting.

Hun har hatt problem så lenge jeg kan huske. Er ikke ute etter å forstå det heller egentlig for det gjør ikke noe forskjell på saken. Men du har rett i det du sier, jeg kommer aldri til å forstå det fornuftsmessig nei.

Om du ønsker å hjelpe er empati den eneste løsningen. Sinne er en manifestasjon av hat, og hat er den virkelige fienden, ikke din mor. Din mor ønsker ikke å være slik.

[Cortinarius rubellus]

Dette var bare toppen av ting som hun har gjort siden jeg ble fratatt henne når jeg var 4år, så empati får hun aldri fra meg. Jeg ønsker ikke å hjelpe henne. Hun fortjener ikke den delen av meg.

Hadde det bare vært et par hundre så hadde jeg ikke brydd meg engang, men vi snakker flere tusen her + livsnødvendig medisin. Så samme åssen grunn eller årsak hun hadde så hjelper ikke det. Empati for hun der...aldri, ikke så lenge jeg puster.

[Imsvale]

Dette var bare toppen av ting som hun har gjort siden jeg ble fratatt henne når jeg var 4år, så empati får hun aldri fra meg. Jeg ønsker ikke å hjelpe henne. Hun fortjener ikke den delen av meg.

Hadde det bare vært et par hundre så hadde jeg ikke brydd meg engang, men vi snakker flere tusen her + livsnødvendig medisin. Så samme åssen grunn eller årsak hun hadde så hjelper ikke det. Empati for hun der...aldri, ikke så lenge jeg puster.

Hun ønsker ikke å være slik, og jeg tror ikke du ønsker å hate henne for det så lenge du lever heller.

Endret 31. mars 2008 av TrondH86

[Alastor]

Jeg har hatt selvmordstanker i kanskje en uke nå. Jeg vet jeg burde si det til kjæresten min, men det passer liksom aldri. Gjør slikt noen ganger det? Regner nesten med at du leser dette.

Det er en så utrolig "jeg vil ha oppmerksomhet"-ting å si at det er helt grusomt. Særlig når jeg vet at jeg aldri kunne gjennomført det. Men jeg har sett det for meg, og jeg er redd. Og jeg vet at du er bekymret for meg, og at dette ikke hjelper. Det beklager jeg. Men du burde liksom vite det, og at det plager meg. Jeg burde sikkert kunne si hvorfor, men jeg vet ikke. Jeg vet bare at alt er så tungt nå, og jeg greier bare å tenke negativt. Og jeg orker ikke å skrive mer nå. For det er ikke noe å skrive, egentlig. Bare det samme gamle sytet som folk kjenner så godt. Og unnskyld hvis jeg ødelegger ting. Og ikke vær bekymret for meg.

Du.. tenkt mye på det innlegget her, lurte på..går det bedre med deg nå?

 

Du syter aldri - jeg får ikke sagt det her nok ganger, du gjør faktisk ikke det..du forteller om hvordan du har det. Det er ikke å syte. Ok?

 

Lurer fært på hvordan du egentlig har det...om kjæresten din får snakka med deg om ting, om han har skjønt hvordan ting er..

Endret 31. mars 2008 av Alastor

[Gjest Slettet-XHLacM]

Nei, nå er det tredje gang på like mange måneder jeg strekker beinet mitt ganske kraftig. Nå er jeg ute helt til sommeren om ikke enda lengre.

[Gjest Fortvilet]

Jeg er 21 år gammel. Hva skal jeg si, tydeligvis har mobbingen på ungdomsskolen medført så mye traumer at jeg har glemt mye av barndommen, ungdommen og nå sliter med problemene. Jeg har søkt hjelp før, men det hjalp ikke. Etter en del problemer i fjor og nå i år, så ba jeg om hjelp på nytt.

 

Jeg ble mobbet på den forrige jobben, noe som gjorde at jeg får angst hver gang sjefen vil snakke med meg. Jeg er kanskje dum som fortalte noen på jobben om dette, men jeg gjorde det. Jeg trodde at det å være ærlig om situasjonen og si at jeg ville gjøre alt for å gjøre jobben skikkelig skulle være godt nok.

 

Nå, etter å ha gått hele påsken med et ønske om å ta mitt eget liv, så vidt fått stablet det på bena med å få hjelp og snakket med sjefen om det på den nye jobben, hvor jeg jobber som vikar, så kom beskjeden i dag; 2 dager etter at jeg sa ifra. "Du er ikke lenger ønsket, blant annet pga problemet du har fått nå". Kort sagt; jeg var ikke proaktiv nok etter å ha jobbet der i 3 uker, og når jeg nå trengte behandlingen 1 gang i uken, så var jeg ikke lenger egnet for jobben.

 

Akkurat nå så sitter jeg og vurderer hvor vidt jeg bare skal avslutte alt. Foreldrene forstår ikke at jeg faktisk fortrenger det som er vondt og ikke husker særlig fra barndommen, de tror jeg lyver om det. Og alle sier det er min skyld at dette skjedde, jeg skulle ikke sagt noe...forsent nå, men gud så fristende følelsen av å avslutte alt, si adjø til denne verden er.

[Cortinarius rubellus]

Jeg har hatt selvmordstanker i kanskje en uke nå. Jeg vet jeg burde si det til kjæresten min, men det passer liksom aldri. Gjør slikt noen ganger det? Regner nesten med at du leser dette.

Det er en så utrolig "jeg vil ha oppmerksomhet"-ting å si at det er helt grusomt. Særlig når jeg vet at jeg aldri kunne gjennomført det. Men jeg har sett det for meg, og jeg er redd. Og jeg vet at du er bekymret for meg, og at dette ikke hjelper. Det beklager jeg. Men du burde liksom vite det, og at det plager meg. Jeg burde sikkert kunne si hvorfor, men jeg vet ikke. Jeg vet bare at alt er så tungt nå, og jeg greier bare å tenke negativt. Og jeg orker ikke å skrive mer nå. For det er ikke noe å skrive, egentlig. Bare det samme gamle sytet som folk kjenner så godt. Og unnskyld hvis jeg ødelegger ting. Og ikke vær bekymret for meg.

Du.. tenkt mye på det innlegget her, lurte på..går det bedre med deg nå?

 

Du syter aldri - jeg får ikke sagt det her nok ganger, du gjør faktisk ikke det..du forteller om hvordan du har det. Det er ikke å syte. Ok?

 

Lurer fært på hvordan du egentlig har det...om kjæresten din får snakka med deg om ting, om han har skjønt hvordan ting er..

 

Når jeg leste det der fikk jeg vondt. Når jeg leser sånt så tenker jeg ikke oppmerksomhet-syk, men at det begynner å toppe for deg psykisk.

Bare at du skriver her kan hjelpe.....alt er bedre enn å sitte å se i veggen, gå dypere og dypere ned i kjellern sin. Du har det tøft og det er lov, åssen måte det kommer frem på er like forskjellig som oss mennesker. Det er ikke lett å sette ord på følelser eller noe som man sliter med. Jeg håper av hele meg at det ordner seg for deg hvem enn du er.

[Gjest Drøm]

Jada, joda. Dette er deppetråden allright, men jeg vil gjerne få dele en min oppgang med dere. Et nytt håp!

 

Vel, jeg hadde et møte med kontaktlæreren min og en rådgiver da. Fortalte dem at jeg ikke lenger orker å møte hverdagen og slikt. Vi diskuterte en stund, og de ga meg tilbud om å trene på helsestudio med en trener etter skoletid. Jeg tror at det ville vært supert for meg. Ikke bare at jeg er glad i å trene, men jeg tror det kan lette litt på problemene mine.

De tenkte også på å gi meg noen oppgaver jeg kunne jobb med hjemme, men vi får se hvordan det blir. Jeg er i grunnen bare glad for at de tar seg tid til å sørge for at elevene skal bli fornøyde og ha det bra.

 

[okjatakk]

Nå, etter å ha gått hele påsken med et ønske om å ta mitt eget liv, så vidt fått stablet det på bena med å få hjelp og snakket med sjefen om det på den nye jobben, hvor jeg jobber som vikar, så kom beskjeden i dag; 2 dager etter at jeg sa ifra. "Du er ikke lenger ønsket, blant annet pga problemet du har fått nå". Kort sagt; jeg var ikke proaktiv nok etter å ha jobbet der i 3 uker, og når jeg nå trengte behandlingen 1 gang i uken, så var jeg ikke lenger egnet for jobben.

 

Akkurat nå så sitter jeg og vurderer hvor vidt jeg bare skal avslutte alt. Foreldrene forstår ikke at jeg faktisk fortrenger det som er vondt og ikke husker særlig fra barndommen, de tror jeg lyver om det. Og alle sier det er min skyld at dette skjedde, jeg skulle ikke sagt noe...forsent nå, men gud så fristende følelsen av å avslutte alt, si adjø til denne verden er.

 

At de på den nye jobben er idioter skal du selvfølgelig ikke bebreide deg selv for. Det er heller ingen grunn til å la seg plage av elendige sjefer. Finn en arbeidsplass som fortjener deg og hvor sjefen er en normal og hyggelig person.

[mushi]

Siden jeg fikk vite at jeg må søke på attføring har jeg vært ødelagt. Har kronisk angst ute blandt folk. Skjelver omtrent hvis jeg er i nærheten av offentlige kontorer. Jeg veit ikke hva som skjer fremover og jeg blir redd når jeg tenker på det. Jeg er absolutt ikke klar for noenting, men har har ikke noe valg. Jeg er 4 mnd på overtid på rehabiliteringa og attføringssøknaden burde vært sendt før påske. Jeg klarer ikke fylle den ut, jeg skjønner ingenting og føler meg så utrolig dum. Samboeren har ikke jobb, jeg mister snart pengene mine og da må vi selge huset. Jeg kan ikke flytte hjem til fatter i en alder av enogtjue med samboer, fire katter og en bikkje så slep!

Penger er som en mørk sky over oss og det er en trykket stemning i huset nå. Det er faktisk ingenting å finne på uten penger. Det er begrensa hvor mye lille valpen orker å gå tur og annet enn det er det ingenting annet å gjøre enn å spille brettspill og se på film. Er det rart folk blir late av å gå på trygd/sosial. Har ikke penger til å kjøre til hundetreninga engang. Tragisk.

Migrene har jeg hatt i nesten tre uker nå, jeg som trodde jeg var kvitt det.