Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest_appleseed_*]

Jeg tror jeg bare er i stand til å gjøre folk triste og deprimerte. Jeg får folk til å begynne å gråte på sin egen bursdag. Klarer å få familiemedlemmer til å bli innlagt med deprisjoner for andre gang på rad, og når de kommer ut igjen er jeg akkurat like latterlig sur og jævlig med de som jeg var.

Og de få gangene jeg har besøk klarer jeg ikke annet enn å lage trist stemning fordi jeg vet at hun snart må dra lang bort igjen, og da er jeg tilbake der jeg var. Tilbake på rommet mitt med de forpulte leksene og jobbene og den jævla homsemusikken min.

 

Kanskje det ikke er meningen at jeg skal omgås med andre mennesker. Jeg klarer jo ikke å føle meg vel blant folk uten å dekke meg til fra topp til tå nesten uansett.

[Alastor]

At noen blir innlagt med depresjoner er ikke DIN feil, uansett hva en del av deg forsøker å få deg til å tro.

 

Den samme delen som holder deg igjen slik at du ikke får snudd de tingene du ikke liker, som å være ute blant folk, musikken, jobb osv. Og den samme delen som lager trist stemning.

 

Den delen er den du må jobbe med, og fortelle at den ikke skal kontrollere deg og den du egentlig vil være. Ting er ikke din feil, og det må du jobbe med .

[Gjest Guest_appleseed_*]

Når jeg smugleste mailen til mamma var det ikke så veldig vanskelig å forstå at det nok en gang var min feil.

Tror kanskje den delen bare er meg. Kan nesten ikke huske meg selv på noen annen måte uansett.

[Alastor]

Kanskje det er de som leter etter ting å skylde på når de ikke klarer å se grunnene i seg selv?

Jeg tror ikke den delen er den som er deg. Da hadde du ikke postet her.

[Gjest Bruker-95147]

Satt tilfeldigvis å leste dette fra en bok akkurat nå:

 

Ansvarlighet:

Nå skal vi gå inn på det som vi av og til nyter å dvele ved, og som kanskje er en av de viktigste krefter som driver mennesket: Ansvarlighet eller om du vil: Skyldfølelse. Vi tenker oss (litt spøkefullt sagt) denne følelsen så kraftfull at dersom vi på en eller annen måte kunne klart å omforme den til ren energi, ville vi kunne varme opp en middels stor by med skyldfølelsen til dem som bodde i den.

 

Man kan styre mennesker med å invitere dem til å føle seg skyldige for hva de sa og gjorde mot en. Det finnes eksperter på dette området, de som har utviklet dette til fin kunst og som vi pleier å kalle martyrene.

 

Martyrene er de som ved indirekte signaler (så som blikk og sukk og tonefall) lykkes i å overbevise deg om at du har klart å opptre uempatisk og det som verre er. Martyren er ditt offer enten du var slem med vilje eller ikke. Det er ikke slik at martyren opplever å ha valgt å være martyr, men nesten sikkert at han ikke opplever å ha valgt det.

 

Her skal vi konsentrere oss om et annet aspekt ved skyldfølelsen eller ansvarligheten, nemlig hvordan den oppstod og hvorfor den er så sterk noen ganger. Vi tror at det å forstå hvordan skyldfølelsen fungerer, kan kaste lys over hvor vanskelig det av og til er å håndtere andres tilbakemeldinger og reaksjoner.

 

Jeg så for en tid tilbake en reklame for livsforsikring i form av en helsides annonse i en avis eller et ukeblad. Annonsen viste et sort/hvitt bilde av en gutt ca. fem år gammel, med en fotball under armen og litt oppskrubbet på knærne, med en stripete t-skjorte og bustete hår. En vanlig femåring som var ute og lekte. Han ser litt alvorlig og ettertenksomt inn i kameraet. Under bildet står det med diskrete bokstaver:

 

”Husker du hvem du var aller mest redd for å miste?”

 

Med en gang jeg så annonsen, husker jeg hvordan jeg av og til da jeg var liten kunne ligge om kvelden før jeg skulle sove og var livredd for at mor eller far skulle dø eller bli skilt slik at jeg mistet en av dem. Det eneste marerittet jeg husker fra jeg var liten, var der noe vondt holdt på å skje med mor eller far. Som fagfolk vet vi en del om hvor livredde unger er for at noe skal skje deres foreldre og hvordan, dersom noe faktisk skjer, enten det er stort eller smått, barnet ofte vil komme til å påta seg ansvaret for det som skjedde.

 

La oss nå se bort fra situasjoner der det skjer katastrofer, hvor en forelder faktisk dør eller plutselig forsvinner. La oss fokusere på de situasjonene som skjer hver dag eller i hvert fall ofte i et barns liv: Det at mor eller far blir sint på barnet. Vi som er voksne vet at det sjelden er bare ett menneskes ansvar når noe går galt. Det kan være litt den voksne og litt barnet, kanskje sågar kun den voksnes ansvar. Men det vet ikke barnet. Vi ser nå helt bort fra en balansert og rasjonell analyse av ansvarsfordelingen. Vi ser det fra barnets ståsted. Og dette er det springende punkt her: Barnets ståsted. Hva er det som preger et barns situasjon fremfor noe annet?

 

Det som preger barnets situasjon aller sterkest, er opplevelsen av avhengighet av foreldrene.

 

Babyen vet et sted inne i seg, ubevisst, at den vil komme til å dø dersom ikke andre tar seg av den. Vi sier at mennesket er et biologisk programmert sjarmtroll, fokusert på et punkt: Å være elsk-verdig. Min eneste sjanse i verden er å sørge for at de som passer på meg ikke blir borte, sier babyen til seg selv (ubevisst, naturligvis). Derfor kan den også smile et sosialt smil bare dager gammel, slik at de som tar vare på den, sjarmeres og ikke blir borte. Dette bonding-prinsippet er av ren darwinistisk natur og egentlig hårreisende uromantisk, men nødvendig for artens beståen.

 

La oss nå bevege oss videre langs denne tankebanen for å prøve å forstå skyldfølelsens viktigste funksjon. Tar vi utgangspunkt i tesen om at barnets absolutte avhengighet av foreldrene, dukker det opp et nytt viktig anliggende som må adresseres: Det er av den største viktighet at en person som har barnets liv i sine hender er en snill person! Det motsatte er så skremmende og så truende at det ikke er å leve med.

 

Det mest skremmende av alle tanker er tanken på at mor og far vil barnet vondt.

 

Dette er en så redselsfull tanke for barnet fordi den fjerner all forutsigbarhet fra barnets verden: Plutselig kan alle de frykteligste ting skje. Når mor eller far gjør noe som jeg ikke forstår eller ber meg om noe jeg ikke tror er lurt, kan det være farlig å gjøre som de sier! Hele følelsen av trygghet raser sammen! Eller omvendt sagt:

 

Barnets trygghet er basert på en overbevisning om at mor og far er snille.

 

Eller i alle fall mente å være snille. At deres intensjoner alltid er gode. Alltid. Og heldigvis tyder alt på at det her eksisterer en gjensidighet som sikrer barnet: At foreldrene faktisk nesten alltid har gode intensjoner. Men det er ikke dit vi skal se nå. Nå skal vi undersøke effekten av at barnet ikke kan koste på seg å ha slemme foreldre. Fordi det vil være livsfarlig. Så hva skjer da med barnet når mor og far blir sinte på det? Siden mor og far er (må være) feilfrie, så må det være barnets skyld, det som går galt.

 

Siden noen må være skyldige når noe går galt, så er det tryggest for barnet å legge skylden på seg selv.

 

For da kan foreldrene fortsette å være snille, og så sikres barnets overlevelse. Hvilken pris betaler barnet og senere ungdommen/den voksne for denne tryggheten?

Han får masse trening i å påta seg skyld og dermed problemer senere i livet med å skille mellom hva som er hans del av ansvaret for en gitt situasjon, og hva som er den andres. Ja, til og med problemer med å se hvor den ene personen slutter og den andre begynner.

 

Følelsen av å være skyldig i det at andre på en eller annen måte har det vondt eller for den saks skyld godt, vil få oss til å ikke lytte til personens egen opplevelse av eller ansvarstaken for sin lykke eller ulykke. Vi kan komme til å beslutte at det som skjer ham er vårt ansvar uansett hva han sier og dermed blir han usynlig for oss på grunn av vår ansvarlighet.

 

Alle mennesker strever med ansvarlighet og skyld på en eller annen måte på grunn av den mekanismen vi beskrev ovenfor. Det finnes masse ulike strategier for å håndtere skyldfølelse: Man kan overse og benekte den fullstendig. Man kan overse eller latterliggjøre ham. Man kan angripe den man føler skyld overfor. Eller prøve å blidgjøre ham. Legge seg skinnflat og påta seg hele ansvaret. Legge skylden på andre eller på omstendighetene. Eller prøve å bli mer empatisk slik at man kan forstå og forutsi den andre så grundig at konflikter ikke oppstår bare man trener nok. Håper og tror man.

 

Selv om det å trene på å være empatisk og intuitiv faktisk er lurt, og selv om det å gjette hvordan andre har det og hva de trenger noen ganger er helt nødvendig, er det som tidligere nevnt ikke tilstrekkelig for å håndtere ulikhet mellom mennesker.

 

For å håndtere ulikhet trenger man noe mer. Man trenger distanse. Massevis av distanse.

[Gjest Art V.]

Jeg har blitt George Costanza på sitt mest patetiske...

[Stinkey]

Jeg har blitt George Costanza på sitt mest patetiske...

Det viktigste er ikke hvem du er som, men at du er deg selv. Så får du bare finne noen som liker den typen som du er. Det er alltid noen å være med som tar deg for den du er

[Gjest Gjest]

Så var ein tilbake på null igjen. Eller på minussida. Alt blir tolka negativt. Alle lyg. Ikkje noko er sagt i beste hensikt. Dei prøver berre å komme seg bort. Få litt fri. Men neida. Her kjem eg tuslande etter. Som ein kvalp. Berre ikkje like søt. På langt nær like søt. Frastøtande, faktisk. Ekkel og kvalm. Det er sånn at folk glor. Eller snur seg vekk. Vil ikkje sjå eller høyre på dette dyret. Kjem dei borti meg er det som om dei har fått støt eller blitt smitta av ein grusom sjukdom. Som om dei blir meg av å vere borti meg. Det skulle eg likt å sjå.

[L4r5]

Fitte! Ting er i ferd med å gå til helvete nå. Noe så jævlig også.

Og i tillegg så virker det som jeg har klart å drite meg litt for mye ut med enkelte til å kunne snakke med noen av de jeg føler jeg kunne snakket om det med. Jeg sitter igjen med en gnagende følelse som ikke synes å forsvinne. Det blir blir bare verre og verre. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt orker å takle dette. Men jeg vet jeg må. Og det gjør at det bare virker enda større og vanskligere. Oh well. På tirsdag så vet jeg forhåpentligvis mer. Får håpe jeg får sove LITT innen den tid hvertfall. Jeg våkner hver dag med en kvalmende og gnagende følelse i magen. Jeg eier ikke vilje til å fortsette. Jeg tvinger meg selv til å komme meg gjennom hver dag nå ved å fylle dem med trivielle handlinger uten noen mening. Alt for å slippe å tenke. Men tankene tar meg igjen når jeg minst venter det. I det ene øyeblikket kan jeg smile og le. I det neste sitter jeg og griner, er nærtagende og kjefter på folk som ikke fortjener det. På grunn av den dritten som det er snakk om er jeg blitt en nærtagende og sur jævel. Hogger hodet av folk uten grunn. Tolker alt på den verst mulige måten. Jeg er så lei. Lei av alt.

Jeg klarer ikke lenger å se noen spesiell fremtid for meg. Føler jeg ikke har noe å stille opp med. På noe plan.

Å i det hele tatt komme seg ut av senga har blitt en utfordring. Her om dagen så kom jeg plutselig på klokka halv ett på natta at jeg hadde glemt å spise den dagen. Faen ass. Jeg er tilogmed for feig til å ta den enkle veien ut.

[lain]

Det er gjerne fordi den "enkle" veien ikke er så enkel.

 

Spise er noe dritt, men kroppen fungerer gjerne bedre med litt ekstra næring, selv om man må huske å tvinge maten i seg i løpet av dagen.

[Eplefe]

Hvis du med "den enkle veien ut" mener selvmord så vet du like godt som meg at det ikke er noen enkel vei for deg, spesielt ikke med tanke på alt du lar ligge igjen. Du vet at livet ditt er verdt for mye for enkelte andre mennesker til at du kan kaste det vekk. Så grunnen til at du ikke tar den veien ut er fordi du har samvittighet ovenfor de som blir påvirket av livet ditt. Antar jeg.

[Gjest Guest_Unknown_*]

Sakn. Det evinnelige savnet.

Gjør litt ekstra vondt når man innser at man faktisk har mistet en av dem man savner.

[chokke]

Jeg vet ikke.... Noen som vet hvordan det er å få en for "god" barndom?

Her er jeg. Føler at jeg har sluppet unna alt som heter virkelighet. Jeg har vel vokst opp i et hus som har over gjennomsnittlig inntekt så økonomi iforhold til "alle andre" har ikke vært noe problem. Jeg har da sluppet unna alt. På barneskolen og alt det, skulle det skje noe jeg ikke hadde lyst til var det bare "å ha vondt i magen" og få sympati av mamma eller pappa så slapp jeg unna. Jeg kan ikke si at det er sånn enda, men i prinsippet er det på en måte det samme.

Først når jeg var 13 år opplevde jeg mitt første dødsfall, det var da av hunden vi hadde hatt siden søstra mi ble født (fra 1985) og før dette så haddde jeg bare hørt "blabla en eller annen grandoldermorfartantebortihutiheita døde" som dai kke betydde en dritt for meg. Etter jeg har fylt tretten år så har jeg opplevd to nære dødsfall til, en fetter og en bestefar. Ja, dette er trist, men på den annen side så føler jeg meg ikke så knytta til familien annet enn familie, noe som har gjort at tankegangen min har i senere tid kommet inn på hvor mange som vil savne meg dersom jeg dør av div. årsaker. Jeg kan telle en, kanskje to som vil savne meg fordi jeg er den jeg er. Mamma og pappa er bare skuffa og oppgitt over meg fordi jeg ikke klarer å fikse noe som helst. Jeg er lat, jeg vet det, jeg vet hva som i teorien skal gjøres, men klarer ikke i praksis. Uansett, tilbake til meg og døden. Jeg kan ærlig talt ikke se noen som helst i familie/slekt som vil savne meg. De vil savne en sønn, fetter, tremenning osv. Men ikke meg. De vil savne livsverket dems. Korthuset som ble blåst ned som de hadde brukt tid på, men som i senere tid viste seg å ikke ha en god nok konstruksjon fra bunnen. De vil ikke bli sure på at kløver dame som lå på rad 7 falt, eller ruter fem som sto sammen med hjerter knekt raser sammen. Det er helheten. Tiden de har brukt som forsvinner.

Kall meg negativ og kall dette en sytepost, jeg vil bare få det ut. Jeg vil oppleve en wakeup-call, jeg vil våkne imorgen med lyst til ting. Noe jeg vet ikke skjer, jeg må jobbes med, og kun jeg kan gjøre noe med det. Men hva om jeg ikke klarer det? Jeg har jo vist mange ganger at jeg ikke klarer det. Slike simple ting som "alle" tar for gitt ser jeg på som et problem, jeg tar den letteste veien og dropper det. Jeg klarer ikke kontrollere det i stor grad, jeg blunker på en måte ut og plutselig så er jeg et annet sted og har da ikke gjort det jeg skulle.

 

Nei huff, dette ble egentlig bare rot. Får prøve å få meg litt søvn...

[Gjest Gjest]

Ting går opp og ned og opp og ned. Hele tiden. Bare at i det siste har de ikke gått opp noe særlig. Bare litt. Jeg greier ikke lengre å glemme det som plager meg. Og det ligger og gnager så godt som hele tiden. Og så er det liksom ikke noe å klage på. Og jeg ender opp med å snakke stygt til folk som tror de bryr seg. Eller som vil bry seg. I alle fall en. Som gidder å prøve. Du skal ha takk for det. Du vet hvem du er, og du vet hvem jeg er. Men det sårer nesten bare. Det gjør vondt å høre det. Og innse at det bare er løgn. Selv om du ikke tror det, så er det det det er. Men jeg lar meg ikke lure til å tro på det. Så det er bare å gi opp. Gi en lang faen og dolk meg i ryggen før jeg dolker deg. For det kommer til å skje. Kanskje ikke i dag eller i morgen. Men det vil skje. Det skjer alltid.

 

Hei til alle som kjenner meg igjen, forresten. Vil ikke ha dette knyttet til min bruker, det er derfor jeg skriver som gjest.

 

Jeg greier ikke å glemme. Trodde jeg glemte det. I en uke. Eller bare noen dager. Men nei. Snek seg inn i hodet etter hver melding eller kommentar. At jeg ikke er bra nok. Ikke er verdt noe. Og sånn er det. Men hvorfor kan ikke folk bare holde kjeft? Slutte å si "positive" ting. Alt er løgn. Dere kjenner meg ikke.

[Programvare]

Håper jeg ikke blir deprimert igjen

 

Jeg savner mamma. Jeg ser hun hver dag, men vi prater knapt sammen lenger. Det eneste er prat om lekser og krangling og sånn. Vi gjør aldri noe sammen lenger, vi bare sitter i hver vår etasje og ser en film, eller sitter foran en laptop. Alt er så stress på jobben hennes, men jeg vet at hun prøver hardt å være mor og.

Jeg gikk opp til hun sent i går kveld og spurte om vi kunne prate litt. Jeg fortalte om det jeg skriver over her, og da sier hun at hun vil gjerne at jeg skal komme opp og se film med hun i helgene osv. Jeg spurte om vi kunne dra på kino, eller noe sammen og muligens dra på Peppes Pizza en dag. Det var hun optimistisk til, men sier at vi har litt dårlig råd for øyeblikket, men så fort hun får lønning og det var tid skulle bare hun og jeg finne på noe sammen. Hun ble litt lei seg da jeg sa at jeg savna henne. Tror hun følte at hun var litt dårlig mor, noe hun egentlig ikke er. Jeg bare håper at det blir noe av, og ikke bare en tapt drøm

Nå sitter jeg bare og depper til depressiv musikk.

[Alastor]

Vise det innlegget her til henne?

[Gjest Guest_Unknown_*]

Hm. Mødreprat.

Jeg har fucket opp med min mor, og jobber fremdeles med det. Jeg vet jeg burde tone ned på frekkheten, men det bare blir slik når hun forhører meg, eller skal komme med en moralpreken eller noe. Gang på gang ender det opp med at hun er på gråten når hun legger på telefonen. Og det river i meg. For til tross for at hun ikke godtar meg slik jeg er, med stil, legning, you name it, så er hun glad i meg. Og hun vil jo bare mitt beste (pluss selvsagt at hun vil være i stand til å skryte av meg til andre, slik hun kunne den gangen jeg ikke hadde et sosialt liv og dermed jobbet en god del med skole).

 

Hun vil ha meg til å flytte hjem igjen til neste år. Og, jeg har vurdert det. Kanskje det hadde vært det beste, på ett vis. Problemet ligger vel mer i at jeg ikke har venner der hjemme lengre, alle er flyttet hjemmefra. Og skal jeg flytte hjem må jeg også flytte fra det kjæreste jeg har, for hun har ikke anledning til å flytte med meg. Og det er det siste jeg vil. Jeg vil ikke ha et slikt venneforhold igjen, jeg er bortskjemt. Jeg liker å ha henne i nærheten hver dag, jeg nyter det.

 

Jeg vet ikke. Jeg må lære meg å snakke med min mor uten å være frekk. Hun godtar meg ikke, men det kan jeg vel takle uten å bli frekk, kan jeg ikke?

[Gjest A better day?]

Jeg brøt sammen. Som grunnmuren under et hus. Klarte ikke, det gikk ikke. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortelle henne det. Hun sa at hu nadde ventet på det. Hun må jo være skuffet over meg? Jeg er jo ikke verdt noe, klarer ingenting. Vil andre vondt, et monster. Men hun forsto, og hun vil hjelpe meg.

I morgen skal det endelig gjøres. Hun må bare forstå at jeg ikke kan leve sånn lenger. Det skriker inni meg. Et kaos som sluker meg om jeg ikke får hjep snart.

Men i morgen...i morgen...

[kanonkent]

Jeg har også hatt sammenbrudd. Av diverse årsaker, grunent kjærlighet, stress, og alt mulig annet.

Jeg har vært gjennom mye dritt, men sikkert ikke i nærheten av like mye som andre her inne.

 

For et par måneder siden brøt jeg helt sammen. Jeg var så stresset, det var så mye som gikk galt, jeg hadde ikke tid til noe eller noen, og til slutt en dag bare knakk jeg sammen. Jeg gråt, og jeg skjønnte ikke helt hvor livet mitt egentlig tok veien.

 

Men jeg fikk snakket ut om det. Og tro meg, det hjelper.

Jeg har faktisk så til de grader kommet meg på beina igjen etter sammenbruddet, og livet mitt er ikke til å kjenne igjen omtrent.

 

Ikke gjør noe drastisk. Tenk gjennom ting. Ta en prat med noen som står deg nært, de forstår deg.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Huff.. Tror jeg har greid og forelske meg i en av bestevenninene mine som er sammen med en annen. Vil ikke være sammen med henne, men følesene mine sier noe annet.. Var egentlig ganske deprimert før dette, men nå ble det ikke akuratt mye bedre. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette.. Noen som har lyst til og gi meg råd?