Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest]

Til deg... Ja, nettopp du. Du vet akkurat hvem jeg snakker om. Og du vet akkurat hvem jeg er.

Hvorfor må du angripe meg hele tiden? Hvorfor skal du på død og liv latterliggjøre alt jeg sier/skriver?

Hva ønsker du å oppnå? Er det hevn? Ønsker du å få meg til å føle meg så liten og ubetydelig som det går an? Vil du ha meg til å gråte?

Du har oppnådd det. Du kan slutte nå.

Tror du jeg noen gang har ment å såre deg? Kjenner du meg virkelig ikke bedre enn det?

Hvis du virkelig ikke bryr deg om meg så vær så snill og slutt å prøve å få meg til å føle meg teit. Slutt å gjør narr av meg. Ikke angrip meg mer. Bare la meg være. Vi trenger ikke være venner eller noe. Bare lat som jeg ikke eksisterer.

For jeg klarer ikke mer av dette. Jeg klarer det virkelig ikke. Jeg har ikke mer å miste nå. Vær så snill å ikke dytt meg utenfor stupet.

[Gjest Guest_Håpløs_*]

kanonkent:

 

Jeg kan forstå deg, jeg mistet også en jente jeg nærmest elsket. Det gjør vondt i magen, kroppen verker og jeg begynner nærmest å gråte når jeg leser meg igjennom deres og mitt eget innlegg. Kjærlighet suger, og jeg vil ikke stole på folk. Alt var så lettere når man var yngre, og man stolte lettere på folk. Det er borte nå...

Jeg håper du takler smerten din, jeg skal bite meg gjennom min egen...

 

Mr xXx:

 

Jeg håper du har rett. Smerten virker så uvirkelig nå, tårene renner og jeg skal på skole flott. Jeg hater livet...

 

Eivolele:

 

Kanskje man brude ta risker, men dette var en dyr pris for min del. Hjertet mitt er knust, og håpet er borte. Får ta tiden til hjelp, og henge med venner til jeg er back on track...

 

Lykke til alle tre...

 

Derma:

 

Hadde slike "venner" selv, drit i dem og få deg nye. Det er en deilig følelse å bare droppe dem... Lykke til...

[Prizefighter]

Dere burde sjekke ut noen filmer av Eckhart Tolle på youtube, kan linke noen, resten kan dere se selv.

 

"The moment you say yes to anything that happens completely instead of fighting or resisting what is, you become aware of an dimention thats deeper than the event."

 

"Any form that arises, that you do not resist, because you see the futility of resisting a form that has arisen; It is, what can you, of course then action is possible, but in the meantime, it is."

 

"Most people go through life in that mode of reactivity and whatever arises in the now, they react to, and most of the time its a "no". A form arises and theres a subtle turning away from it."

 

Med form mener han alt fra følelser, hendelser, tanker etc. Det han sier er at de aller fleste er fanget i tanker. Man kan altså ikke ha det bra om man går rundt og drukner seg selv i fortid, framtid, tanker og følelser. Han sier bare at du skal la momentet være, og kjenne nået. Ikke nekte hva enn som oppstår å være, fordi de er, hva ellers kan du gjøre.

 

Et par eksempler:

 

"I'm full of mental noise. And that's ok. Even that, you can allow, if thats the case of this moment, alright, let there be mental noise, go on, let there be mental noise. You'll be amazed, how quickly you go beyond it, beyond anything that you allow completely."

 

"Oh im so unhappy with my life." - Ok, be unhappy, let me be unhappy, I say ok to my unhappyness, it's fine, I allow myself to be unhappy." I say yes to my unhappyness.

 

Sistnevnte fungerte bra på meg. Prøv det selv og se hvordan "depresjonen" bare svinner vekk. Selv måtte jeg se noen videoer for å skjønne hva han snakket om , men ganske artig når en skjønner det.

 

http://youtube.com/watch?v=AugWiDv17Yg&feature=related

http://youtube.com/watch?v=UPg9DnMP2D4&feature=related

http://youtube.com/watch?v=Bg9lY7_hCGA&feature=related

 

osv.

[MayPai]

Unskyld at jeg har så mange innlegg her...har bare mye på hjertet.

 

 

Jeg sa noe til en venninne som jeg ikke ville at hun skulli si videre for alt i verden..spesielt ikke til en viss persjon. Dette angikk ikke persjonen, men hun hadde nok ikke blitt så jævelig glad!!! Jeg sa det til henne grunnet at hun hadde vert i samme situasjon før, og jeg trengte hjelp med innkjøp av diverse. Men det viser seg at hun har utviklet et slags hat for meg. Jeg stolte jævelig mye på henne, og har åpnet meg masse!! jeg gledet meg til å gå på skolen fordi jeg visste hun var der, og kunne støtte meg. Men her om dagen fikk jeg vite at hemmeligheten min ikke var så hemmelig lenger. hun hadde faen meg sagt det til den persjonen som som absolutt ikke skulle få vite noe. Jeg var helt knust, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sendte melding, og lurte på vorfor i helvete hun hadde sagt det!! Hun svarte at det var fordi jeg hadde snakket dritt om henne på nettet, noe jeg mener ikke å ha gjort! Alt jeg gjorde var å diskutere religionen hennes, og sa min mening om det. Hun sa også at jeg hadde snakket dritt om henne og familien hennes. Det jeg hadde sagt var at jeg ikke likte stefaren hennes fordi han klådde meg på rævva!! faen ass!! også. Og ja kanskje jeg hadde sagt ett og anen som ikke var så jævelig positivt om henne, men det er sånn ungdommer gjør i min alder..uansett hadde jeg var det leeenge siden jeg hadde snakket noe dritt om henne, og jeg angret det jeg hadde sagt. Faen at hu ikke var moden nok til å snakke med meg om det før hu langa ut om det til hele verden. Det var så jævelig hardt dårlig gjort!! At det går ann å være så ondskapsfull! jeg har alldri gjort noe så slemt mot henne før, så hu hadde null rett til å slenge dette oppi trynet mitt! Og hu var faen meg frekk nok til å skrive i meldinga at jeg ikke hadde noen rett til å være sur!! Alle blir vell sure når "vennene" sine sier bort hemmeligheten din til alle!!! jeg begynte selvsat og grine...TYPISK... og hadde en lang samtale med moren min..YEAH RIGHT at hu forstår meg i det hele tatt...

 

Jeg bestemte meg for å ringe til persjonen som absolutt ikke skulle får vite noe, og lurte på om hu var sur på meg. Hu svarte at hu ble sjokka, hadde visst gjort noe like ille (ikke at det var ille det vi gjorde) samma helgen, så vi bestemte oss for å legge det bak oss..trudde jeg. Dagen etter på skolen var helt forjævelig. Jeg kjempe noe helt sjukt med å holde gråten inne, og alt jeg ønsket var å dra hjem og grine. Persjonen hadde tydeligvis ikke lagt det bak seg, og overså meg totalt! Jeg satt på samma jævla plassen hele føkkings dagen og tenkte på forkjellige måter å slå til tysterfaenen. Men selvsagt gjorde jeg ikke noe. Da jeg kom hjem gjorde jeg noe jeg alldri hadde drømt om at jeg skulle gjøre... først fylte jeg en munkholm med endel hjemmebrent. Så tok jeg fram en kniv og skrapte armen min helt til huden var borte og det begynte å blø. Og jeg likte det. Endelig hadde jeg kontroll over noe. Megselv! Jeg klorte opp hele armen også. Alkoholen gjorde at jeg ikke kjente noesærlig. jeg har alldri vert så deprimert i hele mitt liv. Selvtilliten min faller for hver dag, og det samme gjør vennekretsen min... For tiden har jeg ikke en enste venn på skolen som vil være med meg. Jeg sitter på plassen min, og tørr nesten ikke snakke med folk, fordi jeg er redd for at de skal bli sure på meg også. Itillegg sliter jeg hjemme med forskjellige ting jeg har nevnt tidligere. Alt bare bøtter på. For alle dere som ikke har noen å være med på skolen, vet hvor jævelig det er, og hvor mesunnelig man blir av å se at andre ha det hyggelig.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for tiden...selvmordstankene streifer ofte, men det kommer ikke til å hjelpe en dritt. Jeg kommer bare til å ødelegge livet til moren min osv.. Det er spesielt vanskelig når folk ikke vil prate med meg om det. Uansett hva jeg har gjort som er så jævelig, så får jeg ikke vite hva de tenker eller mener om saken. Jeg får heller ikke vite om det er noe mere de er sinte for De bare fryser meg ut av gjengen sin. En gjeng bygt på løgner. Av gjengen er det bare to stykke som syns noe om hverandre. Den tredje følger bare etter som en dum sau. Ække lett nei.

 

Når de gjør noe galt, er det liksom ikke så ille, men hvis jeg gjør noe er det faen meg som at jeg har tatt livet av foreldra dems eller noe sånt. At det går ann å bli så sint over en fille ting. Jeg må innrømme at jeg ikke har verdens beste temperamang heller. Men det er da mitt liv. De har ingen rett til å bry seg med hva jeg gjør på fritida.. Egentlig angår ikke The seacret noen av dem!! Det er faktisk private saker!! Og de skal ikke lure på det engang!!

 

De klager også over at jeg løy for dem. De hadde løyet de også om de var i samme situajon! Jeg løy ikke om noe som ville forandret verdagen dems i det hele tatt uansett! Fikk også vite at jeg var utrolig slem og jeg ante ikke hvor. Skjønner ikke hva som var så slemt!! Fy satan assa!! men hvis de absolutt vil bruke energien sin på å være sinte på meg, så værsågod. Syns faktisk synd på dem. To av dem vil sansynligvis dø av kols, og tredje er jærnevassket.

 

Skulle ønske at en stor naturkatastrofe utrydda alle menneskene på jorda! Hva er vi godt for egentlig??! vi bare skaper elendighet og missnøye! Tror jeg flytter oppi fjellet. Der ingen kan se meg høre meg eller håne meg. Der jeg er herskeren over eget liv, og det verken fins sosialitet eller ondskap, eller noe av noenting. Jeg hater livet, og skjønner ikke hvorfor jeg er til, og hva som er meningen med det. Alt jeg trenger er at folk bryr seg bare littegranne. Kanskje kommer bort til meg å spørr meg hvordan jeg har det, og faktisk mener det. At de sier de er glade i meg, og respekterer meg for den jeg er. Kanskje bare et smil, vil skyve de gråe skyen som fyller hodet mitt bort, sånn at lyset fra solen som gjemmer seg langt inni meg, vil gi fra seg noen få stråler. Etterhvert vil kanskje hele sola titte frem. Men sansynligvis vil aldri dette hende meg. Jeg sier til stadighet at jeg er glad i folk og bryr meg om den, og gir dem klemmer når de minst venter det. Jeg merker veldig godt hvis noen ikke har det helt bra, og prøver å lytte og hjelpe. Men hva får jeg tilbake?? Ikke en dritt.. ikke engang et smil eller noen gode ord. Er som at folk ikke vet at jeg er till. At de overser meg. eller kaster et stygt blikk i ny og ne. Kanskje det er jeg som oppfatter ting negativt, men det er ikke så lett når det ikke er noe positivt å se frem til.

Jeg prøver så hardt å ikke tenke på alt som er vondt. Jeg tar meg ofte en tur inn i skogen eller bort fra folk om kveldene, helt alene, hvor ingen kan snakke om feilene mine eller se rart på meg eller noenting. Føler at jeg alltid på gi alle andre synpati for hvert jævla problem de har. Som at de får oppmerksomhet fra folk de ikke er såå veldig beigeistra for, men senere oppsøker. De har ingen anelse om hvor mye jeg skulle ønske at jeg fikk bare en brøktdel av den oppmerksomheten. Er så glad det fins en deppetråd!! Er deilig å bare skirve om alle tanker og følelser, uten at folk ser rart på deg eller gir deg stygge blikk eller komentarer. For ingen (nesten) ingen her kjenner meg. Har lest igjennom nesten hele denne tråden, og blir sjokkert hver gang folk skriver helt forfærdelige ting! Verden er et ondt sted!!

 

huff nå skrev jeg masse of topic, men måtte bare få ting ut.. klarna hodet, før jeg går løs med kniven igjen....

 

Død over denne dystre verden....

[Wombat90]

Verden er et grusomt sted, med så mange grusomme ting og personer. Akkurat nå sitter barn i afrika og sulter, drikker skittent vann, hvis de har noe. Mange av dem har kanskje ikke foreldre, kanskje de lider av HIV og vet at de snart kommer til å få aids å dø. Fortsatt sitter vi her i Norge med så mye, men allikavel har mange av oss så mye problemer, og det så fælt. Sånn er det med meg. Vi mennesker er egoistiske, vi tenker på oss selv, men det er kanskjke slik det er best, og det slik det føles best. Særlig hvis man sliter litt, å gjøre seg selv litt spesiell. I denne verden er i allefall ikke jeg spesiell, jeg er bare noen. Alle burde få lov til å være spessielle, men jeg tror jeg har blitt merket "ikke spessiell".

På skolen er jeg bare noen, på mitt frtidssenter er jeg bare noen til og med hjemme er jeg bare noen. Dette kan jo være fordi folk ikke vet at lider, hvis jeg kan si det på den måten, med depresjoner, og har begynt å få angst.

Men det er jo ikke alltid så lett å bare fortelle noen, " hej du, jeg sliter.. jeg har noen psykiske problemer" Den eneste måten man kan se at jeg sliter litt er de mange arrene som befinner seg på min venstre arm, samt lårene.

Det fleste regner med meg som en svært oppegående jenter med enn gjennomsittlig liv, men slik er det altså ikke. Hjemme er jeg bare hun rotete omtrent, jeg blir straffet for alt jeg gjør, men har aldri i liv fått noe ordentlig ros, foreldrene mine har aldri sagt de er glad i meg, men sier dette stadigvekk til min lillebror. Tror kanskje tvillingbroren min er litt i samme svingen, kan jo hende det har noe med at moren min aldri ville ha barn, og i allefall ikke tvillinger. Dette hørte jeg da jeg var i Canada, og besøkte noe familie. Jeg kan ikke glemme det, det er umulig, for de jeg var hos de brydde seg så mye, det var den lykkeligste uken i hele mitt liv, men det er nok lenge til jeg skal tilbake dit...

Foreldrene mine har det med å komme med mange kommentarer, og jeg har blitt gal opptil flere ganger, dette er så jævlig i allefall første gang, da jeg trodde jeg hadde en mor somegentlig brydde seg, men puberteten gjør en ofte litt ekstra følsom, men det tok ikke slutt. Jeg er nå godt ferdig med puberteten og trodde ting skulle bli så mye bedre, men det har bare blitt verre.

Min far har kommet med en del upassende kommentarer, som jeg egentlig ikke skulle ha hørt, han håpet jeg fikk en forferdelig opperasjon når jeg skulle opperere bihulene, det samme sa han om min bror, eller ikke akkurat det samme, men noe av det samme, han ønsket at han kom utfor en forferdelig ulykke. De kommer også stadig med fklere hånelige klommentarer, og en gang sto foreldrene mine sammen og omtrent mobbet meg ut! helt forjævelig, jeg kan ikke en gang si min mening uten at ejg blir tatt for å være sur. En gang sa jeg til mine foreldre at siden vi ikke har de like rettigheten i denne familien, kan vi heller ha de samme fordelene og ulempene. Da klikka mamma og kastet en bok på meg... Er det mulig å hate barna sine?

Egentlig er det veldig få som virkelig bryr seg om meg, sånn ordentlig, jeg har en venninne i sverige som jeg er så utrolig glad for å ha, fordi hun ville gjøre hva somhelst for at jeg skal ha det bra! Og en venninne fra siggerud som også betyr så mye for meg, hun forstår meg hele tiden!

 

Alle andre steder hvor jeg er, er jeg også bare noen, skolen har jeg mange venner og trives, men det er ganske mange som misliker meg fordi jeg er meg selv, dette er jo veldig synd, for de er veldig koselig, men jeg holder meg unna dem som godt som jeg kan. Vier heller mitt gode selskap til de som virkelig liker meg!

 

Jeg har også så mange ganger hatt samme følelsen som guiness, jeg bryr meg så mye om andre, og vil gjøre så mye for at andre skal ha det bra, særligmine venner, men mange av dem bare overser det når jeg har det vondt...

Det er så mange ganger jeg bare har hatt såå lyst til å ta og pakke teltet, soveposen, og litt sånt, og dra ut og sove i skogen, og bare være borte fra alle mennesker, hvor jeg bare kan sitte og tenkte, og titte på de fredelige dyrene, i allefall fredeligere enn menneskene! Dyr er det ekstra koselig å ha selskap av da, fordi de forstår deg på en måte som ingen andre når du er lei deg, særlig min katt, han er helt utrolig!

Hvis menneskene bare kunne brydd seg litt mer om hverandre, hadde ting værtså mye bedre, men man vet kanskje ikke hvordan man skal bry seg på en ordentlig møte, før han har blitt utsatt for det å ha noen rundt deg som bryr det?

Men det var veldig godt å få ut så mye

Endret 23. januar 2008 av Lidda

[Gjest Flawless.]

Noen ganger bare er jeg.

Jeg er her, men ingen ser meg egentlig.

Andre ganger ser alle meg, men blikkene de sender inneholder intet fint.

 

Noen ganger er jeg så lykkelig at jeg tror jeg skal sprenges.

Så forbanna fornøyd med min egen utvikling.

Andre ganger har jeg bare lyst til å sette meg ned og grine i frustrasjon over at jeg aldri blir bra.

Aldri bra nok.

Aldri nok, generelt.

 

 

Jeg blir så frustrert når jeg er nede. Jeg veit det kan være så mye bedre og jeg veit at jeg kan være så mye bedre. Jeg er så forbanna lei av å være nedbrutt at jeg blir sint på meg sjøl.

Det er ingen unnskyldninger eller gode grunner. Det er kun meg.

 

Jeg står på toppen av verden og skriker. Som om det noengang kommer til å hjelpe.

Og til tider vurderer jeg nesten hente ut antidep igjen. SSRI har fått hard medfart siste dagene, men da er ting i hvert fall ikke så jævlig varierende. Fint og følelsesløst.

 

Jeg er fullstendig alene. Og ingenting jeg gjør er logisk for noen andre. Noen ganger ser ikke engang jeg logikken. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan påføre den jeg setter høyest så mye skade. Jeg skjønner ikke hvordan han kan holde ut. Jeg skjønner ikke at han ikke gir opp. Det hadde sannsynligvis jeg gjort.

Det gjør jeg sannsynligvis snart.

 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne gi opp igjen. Bare ligge hjemme i senga hele dagen. Slippe møte verden. Stenge meg inne på rommet med skarpe leker store deler av dagen. Kose på piller og jage dagene bort i en slags rus. Slippe å leve.

 

Jeg er ingenting. Jeg er et skall. Jeg eier ikke innhold.

Jeg er Ikke.

[Frostrøyk]

Det er så mange ganger jeg bare har hatt såå lyst til å ta og pakke teltet, soveposen, og litt sånt, og dra ut og sove i skogen, og bare være borte fra alle mennesker, hvor jeg bare kan sitte og tenkte, og titte på de fredelige dyrene, i allefall fredeligere enn menneskene! Dyr er det ekstra koselig å ha selskap av da, fordi de forstår deg på en måte som ingen andre når du er lei deg.

 

Hvis menneskene bare kunne brydd seg litt mer om hverandre, hadde ting værtså mye bedre, men man vet kanskje ikke hvordan man skal bry seg på en ordentlig møte, før han har blitt utsatt for det å ha noen rundt deg som bryr det?

Men det var veldig godt å få ut så mye

 

Kjenner meg veldig godt igjen her! Elsker å være alene ute i naturen. Det gir en følelse som ikke kan beskrives, må oppleves.

[kanonkent]

Liker meg i naturen jeg også, men ikke nattestid. Jeg synes nemlig Blair Witch Project var en jævli ekkel film hehe

[Gjest Gjest]

Æsj.. Har et kjipt problem. Vil først si at jeg vet hvor heldig jeg er, og at jeg synes synd på alle dere som sliter med mobbing, depresjoner o.l.

 

Mitt problem:

Jeg er på en måte med i 2 vennegjenger. Det var bare én før, men har blitt til to pga. forskjellige ting. Den ene gjengen er litt mer tilbaketrukne og de spiller mye. De er ikke særlig sosiale ellers. Jeg føler meg trygge på dem, og stoler på dem. Men de gjør aldri noe spennende liksom. De blir ikke kjent med nye folk og sitter og gamer for det meste. Den andre gjengen er "de kule" og de som er et år eldre enn meg. Jeg synes det er spennende å være med dem fordi jeg har det gøy og blir kjent med nye folk, spessielt jenter er det jeg er interessert i da Men gamerne tør liksom aldri å slå seg løs liksom. De bare gamer... Jeg har prøvd å få de med på ting, men de vil bare game. På skoleballet satt de på hver sin stol nesten hele tiden, men til slutt fikk jeg de med på dansegulvet. Jeg begynner egentlig å bli lei av å være med dem, fordi de ikke ser ut til å ville bli kjent eller dra ut om kveldene. Det er bare det at samvittigheten min er overutviklet, jeg får dårlig samvittighet av det meste, selv om jeg ikke burde få det...

Et annet problem er at jeg ikke er så sikker på "de kule"...

 

 

Nå i det siste står jeg veldig lite med dem jeg pleide å være masse med før. Det er så trist at ting er så komplisert...

 

Årh.. Måtte bare få det ut.

[J@cob]

Æsj.. Har et kjipt problem. Vil først si at jeg vet hvor heldig jeg er, og at jeg synes synd på alle dere som sliter med mobbing, depresjoner o.l.

 

Mitt problem:

Jeg er på en måte med i 2 vennegjenger. Det var bare én før, men har blitt til to pga. forskjellige ting. Den ene gjengen er litt mer tilbaketrukne og de spiller mye. De er ikke særlig sosiale ellers. Jeg føler meg trygge på dem, og stoler på dem. Men de gjør aldri noe spennende liksom. De blir ikke kjent med nye folk og sitter og gamer for det meste. Den andre gjengen er "de kule" og de som er et år eldre enn meg. Jeg synes det er spennende å være med dem fordi jeg har det gøy og blir kjent med nye folk, spessielt jenter er det jeg er interessert i da Men gamerne tør liksom aldri å slå seg løs liksom. De bare gamer... Jeg har prøvd å få de med på ting, men de vil bare game. På skoleballet satt de på hver sin stol nesten hele tiden, men til slutt fikk jeg de med på dansegulvet. Jeg begynner egentlig å bli lei av å være med dem, fordi de ikke ser ut til å ville bli kjent eller dra ut om kveldene. Det er bare det at samvittigheten min er overutviklet, jeg får dårlig samvittighet av det meste, selv om jeg ikke burde få det...

Et annet problem er at jeg ikke er så sikker på "de kule"...

 

 

Nå i det siste står jeg veldig lite med dem jeg pleide å være masse med før. Det er så trist at ting er så komplisert...

 

Årh.. Måtte bare få det ut.

 

Meh, følg 'hjertet' ditt. Høres ikke ut som at det er lenge til vgs, da vil du få en miljøforrandring uansett, samt det blir liten mangel på fest og fyll. Ta vare på gamervenenne dine du, hvorfor ikke slå deg med sammen med de en kveld eller to, med en pc?

[Deadringer]

Noen ganger ser ikke engang jeg logikken. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan påføre den jeg setter høyest så mye skade. Jeg skjønner ikke hvordan han kan holde ut. Jeg skjønner ikke at han ikke gir opp. Det hadde sannsynligvis jeg gjort.

Det gjør jeg sannsynligvis snart.

 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne gi opp igjen. Bare ligge hjemme i senga hele dagen. Slippe møte verden. Stenge meg inne på rommet med skarpe leker store deler av dagen. Kose på piller og jage dagene bort i en slags rus. Slippe å leve.

 

Jeg er ingenting. Jeg er et skall. Jeg eier ikke innhold.

Jeg er Ikke.

Er du sikker på at du påfører han skade da? Har du spurt han rett ut? Alle krangler og har problemer, det er uunngåelig, noen ganger er livet tøft og jævlig, noen ganger blir handlinger utført uten at en tenker på konsekvensene disse handlingene kan ha for de/den en er glad i. Om personen/personene handlingene sårer pakker sakene sine og drar, betyr ikke du nok til at de er villig til å sloss for å beholde deg. Om de leker med tanken, men blir, betyr det at den/de har blitt såret, frustrert, lei seg, skuffet, sint, sur, muggen, irritert osv, men at han/hun faktisk setter deg så høyt at han/hun er villig til å sloss for å beholde deg. Og han/hun vil ikke gi opp fordi du betyr mer for han/hun enn hva nå du har gjort som har såret personen gjør vondt, verker og blør. For du er ikke verdiløs, du er ikke et tomt skall, du eier innhold. Mest sannsynlig mer innhold enn du noen gang kommer til å innse selv.

 

Hva du gjør med antidepp eller selvskading er egentlig opp til deg, uansett hva andre sier. Din kropp, dine ønsker og lyster som betyr noe. Men om folk er nære deg, virkelig nære deg og virkelig bryr seg, vil det være som å kutte i de om du skjærer i deg selv. Om du ikke har opplevd det, er det ufattelig lite gøy å se selvpåførte kutt på kroppen til noen du bryr deg utrolig mye om. For hvem nå det er du beskriver( :| ) er jeg sikker på at han ikke er spesielt keen på å finne blod etter deg rundt omkring, ferske kutt på kroppen din, eller deg neddopet et eller annet sted. Dessuten vil slik mest trolig bare føre til at han går rundt og er redd for hva du driver med, eller om du i det hele tatt er i livet når han skal ha tak i deg. Slik hjelper bare til å dytte folk vekk. Er du såpass heldig at du har en som ikke har noe problem med å skulle passe litt på deg fordi du betyr mye for han/hun, kan det likevel fungere. Men jeg anbefaler det ikke. Det er absolutt ingen bra følelse å gå rundt med redselen i halsen, uviten om hva folk en er glad i holder på med.

 

Sikker usammenhengende og jævlig, men jeg må løpe.

[Suburbian Hero]

Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Ser ut til at jenta jeg elsker har følelser for meg og, men kjenner jeg livet mitt fucker alt seg opp.

 

Noen dager går ting bra, men noen ganger går ting fullstendig gærnt. De siste 5 dagene har vær fæle, med mareritt om at jeg mister henne til en fyr som jeg aldri har møtt. Jeg har ikke fått sove, og noen ganger har jeg overreagert. Jeg har fått det ut, ved å skrive tankene mine ned. Tungt å holde på alt.

 

Nå ser det ut til at vi skal på date, men noe er nødt til å fucke seg. Jeg kan ikke lenger akseptere at bra ting skjer med meg. Jeg er deppet hele tiden, selv med gode venner er livet tungt. Jeg vil at bra ting skal skje, men med mitt liv er det usannsynlig. Nå venter jeg bare på en bombe. Vi skal snakke sammen i kveld, men jeg tror at noe vil fucke seg. Det må bare skje...

 

Hvorfor skjer alt dette med meg?

[Batnobbit]

Det at jeg er skjeløyd. At folk ler bak ryggen min og av og til direke foran meg. At folk jeg møter spør om hvorfor jeg ser sånn ut. At folk mobber meg får det. At det jeg har så liten selvtillit pga dette. Jeg mener, det er utrolig vanskelig og snakke med feks jenter og se dem i øynene. Ofc det syntes ikke så godt men uansett. Mange vet det ikke engang. Endret 25. januar 2008 av Batnobbit

[Gjest Guest_Unknown_*]

Gjør meg deppa, gjør meg sint, gjør meg hysterisk, bare, en eller annen følelse. Denne apatien tar snart knekken på meg. Jeg klarer ikke føle. Jeg kan smile, jeg kan le, men bare når jeg merker det er forventet av meg. Jeg vil føle. Jeg vil kjenne en eller annen følelse igjen.

 

Denne apatien ødelegger for meg. Ingen følelser, ingen motivasjon til å gjøre noe, ingen ordentlig empati, bare svak sympati. Jeg syns synd på folk, jeg har den følelsen. Men jeg klarer ikke leve meg inn i dem, forstå dem, jeg klarer ikke. Jeg pleide å være så god til det, for bare noen uker siden. Men nå? Jeg aner ikke. Jeg forstår ingenting. Og det ødelegger så mye for meg. Skolen, jobbsøkinga, sosialt liv, selv sosialt liv på nett (om man kan kalle det det). Jeg faker alt, og jeg blir bare halveis "fakket".

 

"Du oppfører deg rart, er det noe?"

"Neida, bare trett."

"Ok."

 

Folk tror meg. Og jeg elsker det, og jeg hater det. Jeg vil at noen skal pirke i en følelse eller noe. Om det så er en dårlig følelse. Jeg tror selv en drittdag ville vært bedre enn disse ikke-dagene. Jeg klarer ikke formulere meg, jeg tenker ikke klart, men dette måtte ut på ett vis. Kanskje det hjelper? Hope so...

[b-real]

Apati er en jævel å bli kvitt. Den masken en putter på og som kjører på autopilot...smiler, ler, viser medfølelse for andre...men det er bare stille i topplokket.

 

Hvis du vil at det skal pirke i noen av følelsene dine så kan det kanskje være en idè å la noen vite om tilstanden..for det skal litt til å kaldstarte følelsene når de ikke er der..en må som oftest være to eller flere.

[Suburbian Hero]

Nå ser det ut til at vi skal på date, men noe er nødt til å fucke seg. Jeg kan ikke lenger akseptere at bra ting skjer med meg. Jeg er deppet hele tiden, selv med gode venner er livet tungt. Jeg vil at bra ting skal skje, men med mitt liv er det usannsynlig. Nå venter jeg bare på en bombe. Vi skal snakke sammen i kveld, men jeg tror at noe vil fucke seg. Det må bare skje...

 

Hvorfor skjer alt dette med meg?

Jeg er så fuckings lei av alt sammen. Hvorfor kan jeg ikke bare dø? Livet mitt suger... Selvfølgelig skulle hun noe annet, hun vil ut men det går ikke. Vet dere hva?

 

- Jeg gir opp. Jeg legger hendene mine bort fra alt sammen. Verden kan gå til helvete, samme med meg. Hvem bryr seg om folk, jorda og alt annet. Livet ender jo opp med død, uansett hva vi gjør. Kan like gjerne dø, om en uke. Hvem ville brydd seg? Mamma og pappa? De bryr jo seg bare om min suksess på skolen, samma hva som skjer ellers. Diabetesen går til helvete uansett, kanskje den knekker meg, kansje ikke... Hvem bryr seg, verden suger uansett. Ingen bryr seg om meg...

 

Og, jeg blir jo ikke tatt seriøst her heller. Jeg får gi en stor F, i hele menneskeheten. Vi er noen idioter uansett. Musikk er alt jeg har igjen, og det vil jeg beholde...

[Gjest Break me]

Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Det føles ut som om jeg har flere personligheter. Det er så forvirrende. Hvem er det jeg egentlig er?

Når jeg snakker om noe pleier jeg ofte å tenke "Hva i alle dager er det jeg sier? Hvorfor sier jeg dette? Det er ikke meg?!". Jeg skjønner ikke.

 

Kaos, et kaos av tanker. Adferd, adferd som ikke er min?

 

I dag var jeg ute for å kjøpe meg noe å spise. En kjekk fyr stirret på meg. Jeg er stygg og feit. Jeg blir aldri bra nok. Jeg er meg. Hvorfor gadd han å se på meg? Hva var det som streifet tankene hans da han så meg? Gjennomskuet han mitt motbydelige jeg?

 

Kald, arrogant, manipulerende

Søt, morsom, sympatisk, smilende

Deprimert, utbrent, håpløs

 

Hvem er det jeg egentlig er?

 

Jeg savner deg.

[b-real]

Hvem man er..spørsmålet er ikke helt enkelt. Man kan være så mange, i forskjellige situasjoner så er man forskjellig..

En tar alle på seg forskjellige roller avhengi av hvilke personer en snakker med. Hvem man selv er er nok en samling av alle de rollene/maskene en har på seg så det er ikke helt enkelt å få et greit svar.

 

Denne heite personen som så på deg, han likte vel det han så og syntes ikke at du var stygg eller feit, han så på deg fordi han faktisk syns du var pen og atraktiv. Er da ikke noe å rynke på nesa for det

[Gjest Break me]

Jeg rynker ikke på nesa. Jeg bare innser at jeg aldri kommer til å være bra nok. Feit, ekkel, sammentyrkket og helt fucked up i hodet. Hun som alltid smiler og ler. Hvem hadde trodd at hun skjuler slike tanker? Jeg er så jævlig lei av å late som om jeg er noe jeg ikke er.

[b-real]

Jeg rynker ikke på nesa. Jeg bare innser at jeg aldri kommer til å være bra nok. Feit, ekkel, sammentyrkket og helt fucked up i hodet. Hun som alltid smiler og ler. Hvem hadde trodd at hun skjuler slike tanker? Jeg er så jævlig lei av å late som om jeg er noe jeg ikke er.

Du trenger da ikke late som. Ingen som tvinger deg til å late som om du er noen du ikke er.

Gå rundt å late som om at man er noen andre en seg skaper imo. bare flere problemer. Opphoping av følelser en ikke er villig til å kjenne på..da bygger det seg opp drit og da går humøret til faens.

Du sier at du er fucked up i hodet..hvorfor sier du det? Hva er det som har fått deg på de tankene? Er det deg selv som lar deg sjokkere av dine egne tanker eller?

 

"Kommer aldri til å være bra nok".

Hvem er det du ikke er bra nok for? For at noen skal sperre øyene opp for deg og se på deg som attraktiv eller tenker du på mer mentalt sett? At det er den mentale biten som folk kommer til å vike unna?