Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

Tok meg et par timer, men jeg fikk vridd tankene over på andre ting og tvunget meg selv til å slappe av til slutt. Skulle ønske jeg klarte det i en håndvending, men det tar som regel tid.

 

Tror jeg sovna rundt femtida i dag. Skulle opp og snakke med lege og NAV så måtte opp tidlig. Var ikke gøy å stå opp klokka 8 etter bare tre timer søvn. Så viser det seg at den henvisninga og lege-erklæringa jeg skulle hatt før jul FORTSATT ikke var skrevet. Jeg er så forbanna glad jeg har ny lege fra første februar. Den legen jeg har nå ligger høyt på lista over (1) de som har flest pasienter i Telemark, (2) de legene som tjener mest i Telemark, men tydeligvis lavt når det gjelder hva han gjør for pasientene sine.

 

Rullebåndslege kaller jeg det. Umulig å snakke med. Skal bare ha deg fort inn og ut og sende deg av gårde med en regning.

Ikke snakker han ordentlig norsk heller. Men nå er jeg ferdig med deg, dr. Manika! Får håpe jeg slipper å se det !"#¤!#¤ trynet ditt igjen!

[Gjest sivil ingeniøren]

Hva faen, du mener du kommer til å ende opp som en boms, fordi du ikke klarer FORDYPNINGFAGET fysikk?

 

Det er et fag for spesiellt intersserte, og skal love deg at det ikke er livsnødvendig for å komme noe sted i fremtiden.

 

Ja, det er vel det jeg strengt tatt sier. Det jeg mener er at jeg kommer sikkert til å ende opp med en jobb hvor jeg ikke trenger den store utdannelsen for å mestre. Og jeg vil ha en høy-utdannet jobb. Som f.eks Ingeniør, eller Lege. Men jeg vet jeg ikke klarer dette. Setter jeg for høye mål for meg selv?

Hvilke jobber kan en fyr som har rundt 3 i snitt (som har gått Realfag, 3årig videregående) få?

 

Slapp av, fra VGS hadde jeg UNDER 3 i snitt! Matte fordypning og fysikk fordypning hadde jeg 2 i, kjemi fordypning strøk jeg i. Nå går jeg 4. året på Master i Bygg, en veldig krevende utdannelse som bare handler om fusikk, matte, statikk etc, og kan vente meg en jobb med 400 000+ i begynnerlønn. (Alle ingeniører får jobb, slik er markedet). Mitt tips er at du bare kommer deg gjennom VGS, tar militæret etterpå, kansje jobbe ett år mens du tar opp noen fag om du trenger mer poeng, når du først kommer inn på en linje (min linje var åpen for alle), så kommer du nok til å se mer seriøst på skolen, ha levd ett par år ekstra og fått deg den erfaringen det krever. Tro meg, jeg var i samme situasjon som deg.

 

Men til syvende og sist er det jo ikke statusen på jobbene som skal bestemme hvilken vei du går etter vgs? Du har mange muligheter foran deg, og det gjelder å velge den veien du tror du liker best, og er flinkest med.

[kanonkent]

Tok meg et par timer, men jeg fikk vridd tankene over på andre ting og tvunget meg selv til å slappe av til slutt. Skulle ønske jeg klarte det i en håndvending, men det tar som regel tid.

 

Tror jeg sovna rundt femtida i dag. Skulle opp og snakke med lege og NAV så måtte opp tidlig. Var ikke gøy å stå opp klokka 8 etter bare tre timer søvn. Så viser det seg at den henvisninga og lege-erklæringa jeg skulle hatt før jul FORTSATT ikke var skrevet. Jeg er så forbanna glad jeg har ny lege fra første februar. Den legen jeg har nå ligger høyt på lista over (1) de som har flest pasienter i Telemark, (2) de legene som tjener mest i Telemark, men tydeligvis lavt når det gjelder hva han gjør for pasientene sine.

 

Rullebåndslege kaller jeg det. Umulig å snakke med. Skal bare ha deg fort inn og ut og sende deg av gårde med en regning.

Ikke snakker han ordentlig norsk heller. Men nå er jeg ferdig med deg, dr. Manika! Får håpe jeg slipper å se det !"#¤!#¤ trynet ditt igjen!

 

Jeg har genrellt sett ikke tillit til leger. Jeg trynte an kraftig på snowboard for et par år tilbake, i Eikedalen. Ble da kjørt til en legevakt i nærheten, han stakk meg et utall ganger med nåler, konkluderte med at det sikkert ikke var noe alvorlig, men sendte meg til haukeland for observasjon. Uttalelsene beroliget meg jo litt, men da ambulansen sm kjørte meg smellte på blålysene og kjørte som satan, da ble jeg bekymret.

 

Vel fremme ble jeg avlevert på akuttmottaket. Da ble jeg enda mer nervøs, og lurte på hvor alvorlig dette egentlig var. Da fikk jeg til svar at dette var helt vanlig og bla bla bla. Fikk oksygenmaske, og de klippet opp t-skjorten min og styrte på. På dette tidspunkt hadde jeg ikke spist på mange timer, og fikk heller ikke lov til dette.

 

I etterkant har jeg fått vite at jeg var "sekunder" unna operasjon, da jeg hadde fått så kraftige indre blødninger, og milten min var knust, at de måtte nesten operere. Jeg var visst egentlig et par timer fra å blø i hjel. Heldigvis slapp jeg det. Men i etterkant ble jeg sint. Jeg vet at de gjerne vil berolige deg og si at alt er bra, men jeg vil da for pokker vite hva som skjer med meg! Etter dette har jeg ikke hat særlig stor tro på leger. Lokale fastleger og sånn synes jeg også ofte er av den typen du beskriver, "rullebånd-leger". Så jeg satser på å holde meg frisk og fin resten av livet, og holde legebesøk til det minimale

[chokke]

Har noe av det samme problemet, fikk karakterkortet 3,1 i snitt. So long til nanoingeniør eller astrofysiker. Det er bare realfagene jeg gjør det bra i og har mulighet til å få 5/6 i, de andre er et sted mellom 3 og 2... Føler også at jegi kke kan gjøre det bedre, at jeg gjør mitt beste og det er tydeligvis ikke bra nok.

Karakterer er noe herk.

[Bruktbilen]

I morgen er det heimevernet det står i, jeg gleder meg ganske mye, men tanken om at jeg ikke kommer bli kjent med noen popper alltid opp, alle er ukjente og jeg skal være der i 6 mnder. Jeg er ikke en av de som bare blir venn med ukjente folk, det er mer at jeg blir kjent med folk gjennom vennene mine, men nå starter jeg plutselig med blanke ark, skumle saker synes jeg.

 

Heldigvis kan jeg trøste meg med at de fleste kjenner ingen der og det er enkelt å bli kjent med noen når man har noe å snakke om, som i dette tilfellet blir militæret.

[Suburbian Hero]

Jeg er lei av alt, livet mitt suger.

 

Jenter går ikke, venner er vanskelige og skolen suger. Jeg vil bort fra alt, familie, venner, jenter og alt. Jeg vil på et sted der det er bare meg, og ingen andre. Bedre å være alene, enn å slite med folk.

 

Jeg er lei av å prøve, prøve å bli sammen med jenta, få flere venner og bli bedre på skolen. Når jeg tror ting er OK, så går de i dass. Jeg brude stenge meg inne, og la verden gå videre uten meg. Det finnes ingen plass for meg.

 

Alt jeg vil skal gå bra går dårlig, og når jeg vil at alt skal gå galt går det riktig. Hva feiler det meg, hvorfor går alt den omvendte veien med meg

 

Hvorfor suger livet mitt, så kraftig? Jeg skal bare tenke negativt fra nå av, og stenge håpet ute...

 

Kanskje jeg brude dra et sted, der ingen kjenner meg. Og bli alene for alltid...

 

Kanskje jeg har for høye forhåpninger om livet, det er jo bare noe herk uansett...

[SpecialForce]

Jenter ja. fy flate som de gir en trøbbel noen ganger

[Gjest fremtidigboms]

Slapp av, fra VGS hadde jeg UNDER 3 i snitt! Matte fordypning og fysikk fordypning hadde jeg 2 i, kjemi fordypning strøk jeg i. Nå går jeg 4. året på Master i Bygg, en veldig krevende utdannelse som bare handler om fusikk, matte, statikk etc, og kan vente meg en jobb med 400 000+ i begynnerlønn. (Alle ingeniører får jobb, slik er markedet). Mitt tips er at du bare kommer deg gjennom VGS, tar militæret etterpå, kansje jobbe ett år mens du tar opp noen fag om du trenger mer poeng, når du først kommer inn på en linje (min linje var åpen for alle), så kommer du nok til å se mer seriøst på skolen, ha levd ett par år ekstra og fått deg den erfaringen det krever. Tro meg, jeg var i samme situasjon som deg.

 

Men til syvende og sist er det jo ikke statusen på jobbene som skal bestemme hvilken vei du går etter vgs? Du har mange muligheter foran deg, og det gjelder å velge den veien du tror du liker best, og er flinkest med.

 

Woa, dette var jo nesten for godt til å være sant. Kan jeg spørre hvilket universitet du studerer ved? Jeg skal absolutt jobbe med fag etter vgs, altså ta opp noen fag. Og har sagt til meg selv i det siste at jeg bare skal prøve å komme igjennom hele vgs uten å falle av lasset helt.

 

Takk for støtten ''sivil ingeniøren''. Dette hjalp mer enn du aner.

[the_fire]

Akkurat nå er jeg langt nede. Er kanskje de vanlige tingene som man klager over: skole, venner, jenter osv., men det tar på. Er glad for at jeg er ferdig med videregående til sommeren, men tanken på å jobbe med enda mer skole frister ikke. Militæret høres mer kos ut. Det å ikke måtte ta beslutninger for egne handlinger, bare få beskjed om å gjøre noe, for så og gjøre det.

[Suburbian Hero]

Jenter ja. fy flate som de gir en trøbbel noen ganger

Ja, jeg vet det ganske godt. dessverre

Endret 22. januar 2008 av SasaB

[Gjest Never too late]

Jeg lurer på om noen egentlig ser meg. Om noen faktisk prøver å se forbi masken. Hvordan jeg har det? ”Jo da, fint”. Hvorfor tror folk på meg? De vet jeg har gått igjennom store forandringer emosjonelt i det siste. De vet jeg ble ødelagt. De vet jeg ble fuckings knust. De bare ignorerer det. Er det lettere for dem å innbille seg at jeg ikke lyver når jeg sier det går bra? Er det lettere å bare nikke og smile? Jeg syntes det er urettferdig. Jeg prøver å spørre dem når noe har gått galt med dem. Og faktisk mene det. Hvis jeg bare hadde fått inntrykk av at noen av de ”ekte” vennene mine spurte ”Hvordan går det?” som mer enn et forsøk på å få i gang en samtale.. At de faktisk brydde seg. Så hadde jeg kanskje svart ærlig. Men ikke en gang bestevenninnen min tar initiativ til noe som helst. Jeg føler hun ikke snakker med meg en gang. Jeg har ikke sett henne siden forrige uke, og jeg må se henne i morgen, da vi har en fast avtale jeg ikke kan bryte uten å føle meg drittsekk.

 

Jeg har ingen interesse av å se folk for tiden. Eller jo, jeg har det. Men de jeg har interesse av å se bor evigheter unna meg. Eller bare er evigheter unna meg, sånn psykisk. Å føle at bestevenninnen sin bare gir faen, det gjør vondt. Og siden hun tydeligvis gir faen, har jeg begynt å bryte ting. Jeg sier ikke i fra til henne når jeg skader meg, enda jeg har lovet det. Jeg skjuler det. Helt øverst på lårene, der ingen utenom meg selv kan se dem for tiden. Jeg driver med en slags selvgjenkjennelse for tiden. At arrene mine ikke plager meg, for eksempel. Jeg syntes arr er råsexy, men ikke på meg selv. Det er mye som surrer igjennom hodet mitt, og jeg har ikke noe utløp lengre.

 

Det er ingen å snakke med. Utenfor msn, utenfor sms. Jeg har en psykolog. Og det gjør vondt å tenke på at den eneste som oppriktig bryr seg og vil snakke med meg får 300 kroner timen for det. Jeg føler jeg har gått og innbilt meg at folk bryr seg. Det er nå det teller, når det går på tvers av venneflokken. Og det som har blitt vist til nå er at nytt blod går foran meg. Han er viktigere enn meg. Det burde jeg egentlig visst. Så jævlig og. Jeg skulle ønske jeg kunne slå meg til ro med tingene jeg har fått vite. Var jeg og bare ”spennende” fordi jeg kommer fort under sex? Løy han da han sa at han elsket meg, så han fikk beholde meg litt lengre? Beholde leketøyet sitt litt lengre? Jeg tviler ikke. Han har løyet om mye rart. Og nå er jeg lei. Han sa ”Jeg skulle ønske du aldri hadde møtt meg”, og den eneste tanken jeg har hatt de siste ukene, som jeg faktisk har slått meg til ro med, og vet at jeg mener fra hjertet, er ”det skulle jeg og ønske”, og det klarer jeg ikke å si til ham. Jeg klarer ikke å tilgi ham. Jeg tilga henne før hun visste at jeg var sur på henne en gang. Hun var i hvert fall ærlig. Han fortsatte løgnene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg bare DUMPET. Av det som er det beste som har skjedd meg de siste årene. Jeg føler hun har valgt ham over meg, enda jeg ikke har bedt henne om å velge i det hele tatt.

 

Samtidig føler jeg at jeg mister en annen god venn, etter en hel haug med problemer i vinter, føler jeg at han sakte men sikkert begynner å slippe taket. Vi snakker nesten aldri i telefonen lengre, vi snakker aldri om hvordan vi har det. Det er hovedsakelig intetsigende, korte samtaler. Jeg savner hvordan det var FØR du og henne gikk hen og ødela for dere selv. Det gikk og utover meg. Det òg. Jeg tror jeg må begynne å gi faen. Men jeg klarer ikke, for dere betyr ufattelig mye for meg.

 

Samtidig sliter en annen venn av meg. Og jeg er så redd for ham. Han er en venn jeg aldri har møtt, men han betyr mye for meg. Og det skremmer meg egentlig litt, at han kjenner meg så godt som han gjør. Og jeg er livredd for å skuffe ham den dagen jeg møter ham i virkeligheten. Ikke personlighetsmessig, da jeg som oftest er et veldig ærlig menneske, både på internett og i virkeligheten. Men utseendemessig. Jeg ser tross alt ut som et takras.

 

Jeg er i en psykisk bølgedal, og folk bare lukker øynene sine. De som kjenner meg (det vil si, jeg trodde de kjente meg) burde se at jeg ikke har det bra. Eller merke det.

 

Jeg sliter, og ingen vil se det. Ikke en gang jeg. Flott. Jeg går opp og leker med skarpe ting igjen. Forresten, jeg gjesteposter så ikke alt og alle skal vite at det er jeg som har skrevet dette, selv om jeg vedder hva som helst på at minst to av menneskene omtalt her kjenner meg igjen. Så til dere: Dere har ikke brydd dere så langt, fortsett å gi faen.

 

Og forresten: PencilCase, ikke svar på dette innlegget om du fremdeles driver og oppfører deg som en idiot i denne tråden. Jeg trenger ikke ”trøsten” din.

[Myst]

F.... som jeg er deppa nå! Har en dårlig dag på jobben der alt går galt og jeg må bruke timer på å rette opp feil! Gleder meg sinnsyk til klokka blir 4!

[Alastor]

Jeg lurer på om noen egentlig ser meg. Om noen faktisk prøver å se forbi masken. Hvordan jeg har det? ”Jo da, fint”. Hvorfor tror folk på meg? De vet jeg har gått igjennom store forandringer emosjonelt i det siste. De vet jeg ble ødelagt. De vet jeg ble fuckings knust. De bare ignorerer det. Er det lettere for dem å innbille seg at jeg ikke lyver når jeg sier det går bra? Er det lettere å bare nikke og smile? Jeg syntes det er urettferdig. Jeg prøver å spørre dem når noe har gått galt med dem. Og faktisk mene det. Hvis jeg bare hadde fått inntrykk av at noen av de ”ekte” vennene mine spurte ”Hvordan går det?” som mer enn et forsøk på å få i gang en samtale.. At de faktisk brydde seg. Så hadde jeg kanskje svart ærlig. Men ikke en gang bestevenninnen min tar initiativ til noe som helst. Jeg føler hun ikke snakker med meg en gang. Jeg har ikke sett henne siden forrige uke, og jeg må se henne i morgen, da vi har en fast avtale jeg ikke kan bryte uten å føle meg drittsekk.

 

Jeg har ingen interesse av å se folk for tiden. Eller jo, jeg har det. Men de jeg har interesse av å se bor evigheter unna meg. Eller bare er evigheter unna meg, sånn psykisk. Å føle at bestevenninnen sin bare gir faen, det gjør vondt. Og siden hun tydeligvis gir faen, har jeg begynt å bryte ting. Jeg sier ikke i fra til henne når jeg skader meg, enda jeg har lovet det. Jeg skjuler det. Helt øverst på lårene, der ingen utenom meg selv kan se dem for tiden. Jeg driver med en slags selvgjenkjennelse for tiden. At arrene mine ikke plager meg, for eksempel. Jeg syntes arr er råsexy, men ikke på meg selv. Det er mye som surrer igjennom hodet mitt, og jeg har ikke noe utløp lengre.

 

Det er ingen å snakke med. Utenfor msn, utenfor sms. Jeg har en psykolog. Og det gjør vondt å tenke på at den eneste som oppriktig bryr seg og vil snakke med meg får 300 kroner timen for det. Jeg føler jeg har gått og innbilt meg at folk bryr seg. Det er nå det teller, når det går på tvers av venneflokken. Og det som har blitt vist til nå er at nytt blod går foran meg. Han er viktigere enn meg. Det burde jeg egentlig visst. Så jævlig og. Jeg skulle ønske jeg kunne slå meg til ro med tingene jeg har fått vite. Var jeg og bare ”spennende” fordi jeg kommer fort under sex? Løy han da han sa at han elsket meg, så han fikk beholde meg litt lengre? Beholde leketøyet sitt litt lengre? Jeg tviler ikke. Han har løyet om mye rart. Og nå er jeg lei. Han sa ”Jeg skulle ønske du aldri hadde møtt meg”, og den eneste tanken jeg har hatt de siste ukene, som jeg faktisk har slått meg til ro med, og vet at jeg mener fra hjertet, er ”det skulle jeg og ønske”, og det klarer jeg ikke å si til ham. Jeg klarer ikke å tilgi ham. Jeg tilga henne før hun visste at jeg var sur på henne en gang. Hun var i hvert fall ærlig. Han fortsatte løgnene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg bare DUMPET. Av det som er det beste som har skjedd meg de siste årene. Jeg føler hun har valgt ham over meg, enda jeg ikke har bedt henne om å velge i det hele tatt.

 

Samtidig føler jeg at jeg mister en annen god venn, etter en hel haug med problemer i vinter, føler jeg at han sakte men sikkert begynner å slippe taket. Vi snakker nesten aldri i telefonen lengre, vi snakker aldri om hvordan vi har det. Det er hovedsakelig intetsigende, korte samtaler. Jeg savner hvordan det var FØR du og henne gikk hen og ødela for dere selv. Det gikk og utover meg. Det òg. Jeg tror jeg må begynne å gi faen. Men jeg klarer ikke, for dere betyr ufattelig mye for meg.

 

Samtidig sliter en annen venn av meg. Og jeg er så redd for ham. Han er en venn jeg aldri har møtt, men han betyr mye for meg. Og det skremmer meg egentlig litt, at han kjenner meg så godt som han gjør. Og jeg er livredd for å skuffe ham den dagen jeg møter ham i virkeligheten. Ikke personlighetsmessig, da jeg som oftest er et veldig ærlig menneske, både på internett og i virkeligheten. Men utseendemessig. Jeg ser tross alt ut som et takras.

 

Jeg er i en psykisk bølgedal, og folk bare lukker øynene sine. De som kjenner meg (det vil si, jeg trodde de kjente meg) burde se at jeg ikke har det bra. Eller merke det.

 

Jeg sliter, og ingen vil se det. Ikke en gang jeg. Flott. Jeg går opp og leker med skarpe ting igjen. Forresten, jeg gjesteposter så ikke alt og alle skal vite at det er jeg som har skrevet dette, selv om jeg vedder hva som helst på at minst to av menneskene omtalt her kjenner meg igjen. Så til dere: Dere har ikke brydd dere så langt, fortsett å gi faen.

 

Og forresten: PencilCase, ikke svar på dette innlegget om du fremdeles driver og oppfører deg som en idiot i denne tråden. Jeg trenger ikke ”trøsten” din.

Vi vil isåfall rydde bort.

 

Skulle ønske jeg kunne gjøre mer enn jeg føler jeg klarer, skulle ønske jeg klarte å ta meg sammen:/. Jeg klarer det nok.

[Gjest Bruker-95147]

Alltid like styggvakkert å få ærlige tilbakemeldinger.

 

 

Kom ellers over en tekst som er forfattet av en av Norges beste foredragsholdere.

Håper andre finner mening i disse ordene!?

 

P1 og P2:

Når jeg lytter til mennesker, prøver jeg alltid å lytte på to kanaler på en gang. Det er krevend og givende. Den første kan vi kalle P1. Hva får jeg inn på P1?

På P1 prøver jeg å høre hva folk sier. Og bare det er jobb nok. Vil du være en virkelig god lytter, må du lytte like mye med dine øyne som med dine ører. Det vonde lander sjelden i ord på første forsøk. Men ser du et sekund et smertedrag som farer over ansiktet, så aner du kanskje at akkurat der var vi i nærheten av den virkelige smerten.

Vil du være en god lytter, må du gi den du lytter til all din oppmerksomhet. Det er stadig tid nok til å forberede ditt eget neste innlegg når den andre har talt ferdig. Men i tillegg til å lytte på P1 har jeg pålagt meg også å lytte på P2.

På P2 følger jeg med på hvilke følelser samtalen skaper i meg. Jeg tror at følelser er fulle av informasjon. Noen definerer det å være saklig som det å holde følelsene utenfor. Jeg gjør det motsatte. For meg er følelser facts. Like mye facts som armer og ben og tall og ting.

Dessuten er de breddfulle av informasjon, om jeg kjenner nøyere etter.

Når jeg snakker med et menneske, skapes det nesten alltid følelser i meg i løpet av samtalen. Etter et kvarter står det vanligvis en skikkelig bølge i mitt bryst. ”En bølge” er et godt bilde på en følelse. Jeg kan straks avgjøre om bølgen er behagelig eller ubehagelig. Men noe mer kan jeg ikke si sånn med det samme.

Når bølgen er der, skifter jeg diskret kanal. Men jeg har stadig et vennelig uttrykk i øynene, så jeg tror ikke den som snakker merker noe. Men nå forlater jeg ham altså noen sekunder, for å lytte til en annen kanal som også har sending fra ham: P2.

Og jeg har tre standardspørsmål:

1. Hva heter bølgen?

2. Hva hos denne personen har provosert meg?

3. Hva i mitt verdisystem har reagert?

 

Bølger er greie og samarbeidsvillige og jeg kan regne med raske og konsise svar. Bølgen sier for eksempel: Jeg er sint.

Svaret overrasker meg, jeg sitter som prest i samtale med en klient som snakker om dyptgående personlige problemer, og så tillater jeg meg til å være sint på ham?

”Hva hos denne personen har provosert meg til å bli sint?”

Svaret kan for eksempel være dette: Han kontrollerer meg ved sin treghet. Han snakker uendelig langsomt, noen få ord i minuttet. Dermed styrer han hele samtalen. Her er det umulig å bryte av, stille spørsmål, skifte emne. Han kjører sitt løp. Den hjelpeløse har akkurat nå full kontroll over hjelperen. Klienten styrer terapeuten.

”Hva i mitt verdisystem er det som reagerer?”

Svaret er enkelt: Jeg liker ikke å bli kontrollert. Det er det verste jeg vet. Friheten er tapt.

Så dukker dette spørsmålet opp: Kanskje det er slik han håndterer folk flest, kontrollerer dem gjennom treghet. Men hvorfor har et menneske et så sterkt behov for å kontrollere sine omgivelser? Det må være fordi han ikke har tillit til dem. Men da blir det ikke vanskelig å forstå at han råker ut i svære konflikter med mennesker, både hjemme og på jobben. (”Høydepunkter” - Karsten Isachsen)

[Gjest Guest_Håpløs_*]

Livet suger, en velger å stole på en person men den personen vil bare bli kvitt deg. Jeg trodde du var anderledes, ikke bare fordi du trakk deg unna folk men fordi du oppførte deg anderledes. Du klaget over at folk gjorde vonde ting mot deg, og at du slet med å stole på dem. Derfor var du asosial, og valgte å trekke deg unna folk.

 

Men du er ikke anderledes, er du? Du er verre, du dumper folk som du vil. Jeg åpner meg opp og du trekker deg unna. Du åpner deg litt, men ikke noe særlig. Hvorfor kan du ikke være ærlig, som andre folk og be meg holde meg unna?

 

Jeg elsket deg, eller jeg trodde det. Jeg nektet å la kjærligheten gjøre meg blind, og det gjorde den ikke. Du vet ingenting om meg, og jeg vet alt som jeg trenger om deg. Jeg kan lese mennesker som andre kan lese bøker. Jeg tok en titt inn i deg, og trodde på at du var bedre enn andre folk. Det var du ikke, du var verre. Følelsene mine er knuste, og du er lenger ikke viktig. Du er bare en brikke, i mitt maktspill og min vei mot suksess. Hvem trenger venner, famile og folk? Alt man trenger er seg selv, og håpet...

 

Ingen er til å stole på, og jeg skal ikke stole på folk lenger. Vi er alle drittsekker, men noen viser det mer enn andre. De er i alle fall ærlige, og ikke gir deg noen forhåpninger. Du ga meg forhåpninger, men de er borte. All tvil er borte, du er verre enn andre. Hvorfor er du slik?

 

Du vil bli møtt med samme behandling som de som undertrykte meg i to år, og snakket møkk i trynet mitt. Ja, du vet hvem du er. Du vet hvem vennene dine er... Dere er ingenting lenger, og det samme med deg min "nye venn". Dere er ingenting for meg. Mennesker suger. Livet suger. Alt suger.

 

Aldri mer skal jeg stole på folk, de er noen drittsekker... Til og med foreldrene mine, som sier at jeg aldri er god nok for dem. Hvem bryr seg, jeg er mer verdt for meg selv enn for alle andre.

 

Håpet er borte, og lyset er stengt ute. Nå vil jeg bare være alene, resten av mitt liv og nyte det som kan nytes. Mennesker er ikke noe for en, de bare svikter deg.

 

Farvel, menneskeheten....

[Honey Badger]

Kan på en måte si at jeg forstår deg litt. I løpet av den siste uka har jeg mista kjæresten min og en bestevenn. Måten kjæresten min dumpet meg på var rett og slett litt jævlig. I tillegg sviktet bestevennen min som jeg stolte 110% på meg.

 

Nå prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Jeg har ikke så mange venner å snakke med heller. Jeg har dog funnet utrolig mye trøst i å snakke med personer jeg kun kjenner via internett. Spesielt en har hjulpet meg veldig mye. Helsesøster o.l. kan også hjelpe veldig mye.

 

Jeg tenker det at man må ta noen sjanser her i livet. "Den som intet våger, intet vinner". Hvis du våger å stole på noen, tar du en risk. Du kan bli knust, men du kan også vinne. Jackpot.

 

Det finnes mennesker der ute som bryr seg. Ikke gi opp.

[Frostrøyk]

Fanken heller folkens.

Alle i denne tråden burde møttes til en sosial sammenkomst en gang!

Tror det hadde blitt en orgie i omtanke, medfølelse og dype samtaler...

Tidenes gruppeklem, hehe.

 

Vil bare si at jeg har postet endel her før, både med og uten nick, og kan nå fortelle at det går mye bedre

Med posetive tanker, bittelitt innsats og mye tid har ting gradvis blitt mye bedre for meg. Jeg smiler igjen!

 

Så til alle dere som sliter der ute, det blir bedre med tiden, tro meg.

Se forøvrog linken i signaturen min. Klem fra meg til DEG!

[kanonkent]

Hehe, positivt innlegg i en sjø av depresjon og fortvilelse Mr xXx!

 

Jeg har også postet litt her de siste dagene. Mistet dama, og det eter meg innenfra. Alle sangene vi likte å høre på, de har en tendens til å dukke opp overalt nå. Jeg får ikke sove, sitter bare å ser på mobilen, men tør ikke skrive til henne/ringe henne, da jeg ikke aner hva jeg skal si. Eller, jeg vet at jeg ville fortalt henne at hun er alt for meg, verden blir ikke den samme uten, og at hun er den herligste jeg noensinne har truffet. Men jeg er redd for hva hun vil svare. Jeg vet egentlig hva svaret blir.

 

Men midt i dette helvetet, så har jeg mange utrolig gode venner rundt meg, noen nye, noen gamle. Og det hjelper.

 

Til alle som har det tungt, prøv å ta et steg av gangen, forhåpentligvis vil det hjelpe, litt etter litt. Ikke gi opp!

[Iguil]

Sityertrer mrh dselv fra ircccccc:

 

nas> ;P

00:42:57 -!- Beep- [[email protected]] has joined #ShellPro

01:01:57 < Joonas> Beep-

01:09:32 < Iguil> deilig hva en kniv, lidokain og en hånd ~mkan ngjøre

[01:12:12] [iguil(

[Jennifer]

er litt deppa jeg... synes det var skikkelig kjipt at Heath Ledger er død.. snufs... Har faktisk tørket noen tårer idag bare pga det..