Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Bruker-95147]

Edit:

Dere der oppe, drit i off topic da please

 

Hva er det du sikter til?

[Gjest alrim]

Jeg har en bruker her på forumet, men vil skrive dette anonymt.

 

Jeg er i veldig dårlig humør nå for tiden, og føler nesten at livet ikke er verdt å leve...

Det hele begynte faktisk i femte klasse. Jeg begynte å bli redd for vinden (!), noe som gjorde at jeg skippet veldig mange av fagene på skolen. Denne perioden var veldig vanskelig, men jeg kom meg tilbake på skolen etterhvert.

 

Så, når jeg begynte på ungdomsskolen, gikk ting dårlig igjen. Av en eller annen grunn gikk jeg hjem når gymtimene begynte (er faktisk ikke helt sikker på hvorfor), noe som gjorde foreldrene mine veldig oppgitte. Etterhvert begynte jeg å bli hjemme de dagene vi hadde gym, noe som gjorde det vanskelig for meg å komme tilbake dagen etterpå. Dermed begynte jeg å bli borte hele uker av gangen.

Jeg var veldig redd for hva de andre skulle tro om meg, noe som var en av de mange grunnene til at jeg ble hjemme. Jeg har nemlig alltid tatt meg nær av ting folk sier til meg. Selv om det bare er ting folk sier på tøys, og som jeg ikke forstår.

Likevel klarte jeg å dra på skolen en gang i blant, men det sluttet etter vinterferien. Da var jeg hjemme konstant, noe som gjorde meg veldig trist.

Litt før sommerferien fikk jeg vite at jeg hadde Asperger Syndrom.

Etter sommerferien, da jeg begynte i 9. klasse, begynte jeg på nettskole. Der har jeg gått i et halvt år, og synes forsåvidt det går greit. Likevel klarer jeg ikke ta tankene vekk fra "gamle-skolen", og ønsker mer enn noe annet å klare å dra tilbake dit.

Jeg har så godt som null venner (noe som egentlig ikke gjør så mye, da jeg alltid har likt meg best alene...). Klarer heller ikke bli kjent med folk, da jeg er så utrolig sjenert...

 

Jeg har dårlig selvtillit, og dårlig tro på meg selv.

Nå må jeg bare klare å komme meg tilbake på skolen, ellers har jeg en følelse av at livet mitt kommer til å gå rett i dass..

[Atald]

Utrolig kjipt å bli dumpa Hvordan kan noen skifte mening og følelse så fort?

 

(litt sent svar, men pytt)

Og situasjonen blir mer bedriten, vel jeg kan trøste meg med at jeg nå ikke lenger savner henne nevneverdig. Virker som hun var sammen med meg bare fordi hun trengte en som var glad i henne, og en guttekjæreste å vise frem til familien i jula. Har også fått høre at hun til venninnene sine har sagt at vi aldri var sammen, bare rotet litt. Hallo, er det mulig? Jeg har iallfall ikke for vane å invitere folk jeg roter med i familieselskap i jula, og heller ikke si til dem at jeg tror vi vil være sammen lenge. I tillegg har hun slettet alt jeg har skrevet på wallen hennes på facebook, og slettet taggen av henne på alle bilder jeg også er synlig på. Føler meg utrolig såra og brukt nå.

[1234entotrefire]

kjenner til den følelsen ja..

[marlboro!]

--

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Myst]

Velkommen i klubben Purple. Man har ikke kontroll over følelsene som du vet. Jeg tror ikke man velger feil, man faller feil. Jeg falt for en fantastisk jente men av forskjellige grunner kan vi ikke være sammen dessverre. Vet ikke hvorfor du savner dem men du kan gjøre noe med det. Vær venner med dem istedenfor og se det fra den lyse siden.

[L4r5]

Jeg føler meg som en totalt fuck up for tida...

Plutselig takler jeg ikke en dritt.

 

Har som kjent skrevet meg opp i trenger du noen å snakke med?-tråden... Hva faen kan jeg tilby folk. Satt i stad og prøvde å svare en som tok kontakt og innså at jeg har ingenting å tilby. Jeg klarer jo knapt å ta vare på meg selv og så skal jeg liksom prøve å hjelpe andre? Hvem faen prøver jeg å lure?

[Sonja84]

Noen ganger hjelper det å bare høre at andre sliter med hverdagsproblemer som en selv, synes jeg i hvert fall. Da vet jeg at jeg ikke er alene, trenger ikke å få all verdens råd, jeg synes at det hjelper mye mer å bare høre en idiotisk vits, eller kanskje bare vite at noen bryr, trenger ikke å ha et perfekt liv for å kunne være i stand til å hjelpe andre, if you know what i mean.

[marlboro!]

..

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest Dårlig_selvtilitt]

Jeg bekymrer meg alt for mye. Har en fantastisk kjæreste, men føler ikke jeg fortjener denne flotte personen. I dag har jeg ikke fått en eneste melding og merker at jeg er redd for at jeg ikke er noe interessant lenger. Et eventuelt brudd er det verste jeg kan tenke meg akkurat nå. Føler ikke jeg tør å være meg selv fullt ut enda. Trenger tid til å stole på andre mennesker. Dette er mitt første forhold og jeg kjenner at det er ekte kjærlighet, i hvert fall fra min side. Problemet er at jeg hele tiden har betenkeligheter ved meg selv som kjæreste. Føler at jeg ikke strekker til, selv om jeg flere ganger har fått bekreftelse på at mine følelser er gjensidige. Jeg engster meg hver dag. Når vi er borte fra hverandre har jeg det helt jævlig og blir ofte liggende å gråte. Når vi er sammen føles alt godt og tanken på det erhva som holder meg oppe. Jeg har vært psyk lenge nå og det er ingen bortsett fra familien og en venn som vet om dette. Jeg har blitt bedre på enkelte områder, men jeg har fortsatt en lang veg å gå.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg føler meg som en totalt fuck up for tida...

Plutselig takler jeg ikke en dritt.

 

Har som kjent skrevet meg opp i trenger du noen å snakke med?-tråden... Hva faen kan jeg tilby folk. Satt i stad og prøvde å svare en som tok kontakt og innså at jeg har ingenting å tilby. Jeg klarer jo knapt å ta vare på meg selv og så skal jeg liksom prøve å hjelpe andre? Hvem faen prøver jeg å lure?

 

Dette er en viktig erkjennelse, og det krever mot å innse sine begrensninger.

 

Det er et gammelt ordtak som sier: "fei for egen dør", og det tror jeg gjelder oss som så gjerne vil hjelpe andre. Etter min mening bør man selv være i trygg mental balanse, før man begir seg ut på det å forsøke å løfte andre ut av "sumpen".

I verste fall kan man faktisk komme til å skade begge parter.

hvis man selv befinner seg i "kjelleren",

kan det fort ende med at man "koser med elendigheten", og drar hverandre enda lengre ned.

 

For å være en god hjelper bør man heller skape nødvendig distanse, for å få et tydelig perspektiv.

Når man har distanse, oppnår man samtidig å skape et "terapeutisk rom". Det vil si en setting hvor kun "klienten" vises.

[lain]

Jeg føler meg som en totalt fuck up for tida...

Plutselig takler jeg ikke en dritt.

 

Har som kjent skrevet meg opp i trenger du noen å snakke med?-tråden... Hva faen kan jeg tilby folk. Satt i stad og prøvde å svare en som tok kontakt og innså at jeg har ingenting å tilby. Jeg klarer jo knapt å ta vare på meg selv og så skal jeg liksom prøve å hjelpe andre? Hvem faen prøver jeg å lure?

 

Dette er en viktig erkjennelse, og det krever mot å innse sine begrensninger.

 

Det er et gammelt ordtak som sier: "fei for egen dør", og det tror jeg gjelder oss som så gjerne vil hjelpe andre. Etter min mening bør man selv være i trygg mental balanse, før man begir seg ut på det å forsøke å løfte andre ut av "sumpen".

I verste fall kan man faktisk komme til å skade begge parter.

hvis man selv befinner seg i "kjelleren",

kan det fort ende med at man "koser med elendigheten", og drar hverandre enda lengre ned.

 

For å være en god hjelper bør man heller skape nødvendig distanse, for å få et tydelig perspektiv.

Når man har distanse, oppnår man samtidig å skape et "terapeutisk rom". Det vil si en setting hvor kun "klienten" vises.

 

Egentlig ikke så mye å tilføye, annet enn å si at dette er kanskje et av de poengene alle her inne burde tenke over.

 

Bra kommentar PC

[L4r5]

hvorfor er det ingen jernbanelinje jeg kan legge meg på in nærheten nå?

[L4r5]

Holdt meg ganske nøyaktig ti år... men nå er det plutselig to merker på armen som ikke var der tidligere i kveld.... faen jeg er så fuckings patetisk

[Alastor]

Du var jo i godt humør og god og full tidligere i kveld, og hadde det bra - er det patetisk liksom?

 

Du har klart 10 år uten tilbakefall - det er JÆVLI bra. Faktisk

[Gjest Bruker-95147]

De to overstående postene viser en viktig del av hva jeg mener er hele greia med å "hjelpe" hverandre.

 

Grip tak i fakta, og snu det negative til noe som er positivt. Ikke bli med på "nedturen".

 

[Ferchie]

Må vel poste litt her jeg også..

 

Det siste året har vært veldig tøft for meg. Etter at jeg kom ut av forsvaret gikk jeg 5-6 mnd arbeidsledig uten mulighet for å få arbeid i og med at det rett og slett ikke var noe arbeid der jeg bodde. (les: har flyttet derifra og fått arbeid en annen plass nå).

 

Jeg er 22 år, og bodde hos min tante og onkel hvor jeg levde på dem. De ga meg en plass å sove, samt mat mot at jeg hjalp rundt om kring i huset, dette plaget meg veldig siden jeg er en person som ikke liker å få hjelp og når jeg får det liker jeg å gi mye mer tilbake som takk.

Jeg holdte på å miste moren min til slag og jeg tok dette veldig tungt, til tross for at det er 3. eller 4. gangen hun har holdt på å dø fra meg. Min mor betyr veldig mye for meg siden jeg aldri har hatt en far.

Det som virkelig plager meg er at det er hovedsakelig røykingen hennes som ødelegger henne, og til tross for dette så fortsetter hun å røyke. Virker ikke som om hun bryr seg at folk rundt henne ikke vil miste henne.

 

jeg har hatt MYE motgang i livet mitt og det har egentlig ikke gått inn på meg noe særlig. Har selvfølgelig hatt perioder hvor jeg har vært deppa, men har kommetmeg på bena igjen.

 

Problemet er at 2007 var et år hvor jeg var nesten konstant deppa over ting. Ting er begynt å gå dypere inn på meg.

Føler meg så sinnsykt sårbar om dagen..

Dette har resultert i at jeg ikke er noe særlig livlig lenger, og er begynt å miste venner på grunn av det.

 

For å være ærlig vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Klarer ikke se så lyst på ting mere.

Håper bare ting ordner seg fremover.

 

 

EDIT: Legger til at jeg er begynt å slite i det sosiale. Jeg har begynt å få seriøse problemer med generelt prat som ''fint vær idag osv.'', jeg vet at det en amnge som hater det, men det har aldri gjort meg noe. Det har hjulpet meg på mange måter å komme i kontakt med folk, men som sagt så har det vært sånn i det siste at jeg ser på det som svært lite viktig og derfor klarer jeg ikke prate sånn med folk.

 

EDIT2: Kom på at jeg de siste to årene lider av dårlige drømmer. Noen ganger er det stressende drømmer, noen ganger er det mareritt. Dette er ikke noe som skjer ofte, men så og si hver natt. Av og til hender det at jeg har gode drømmer, davåkner jeg med godt humør og føler meg uthvilt, men det er sjeldent.

Endret 12. januar 2008 av Rasch

[NevroMance]

Høres veldig ut som du har behov for å prate en del med folk nå. F. eks ta en prat med din mor om hva du synes om røykingen hennes og virkelig få henne til å forstå hvor viktig det er for deg at hun lever så lenge som overhodet mulig. Snakke med vennene om at du har det vanskelig, om du føler deg fortrolig nok med noen av de også prøve å sette ord på hva som er vanskelig (vet det ikke er enkelt, men det å få det ut og få ord på det kan hjelpe veldig).

 

En annen ting som kanskje hadde hjulpet hadde kanskje vært å gå til psykolog(?) ikke for at han skal sette en diagnose, heller ikke det at det er noe galt med deg, men rett og slett for å ha en person du vet du bare kan snakke om alt og ingenting til, få ut alt som plager deg til en person som faktisk ikke kan si det videre hvis du er redd for noe slikt.

 

Det å sitte og brenne inne med følelser er vondt, slitsomt og kan være farlig, for etterhvert klarer du ikke holde på det lenger. Få det ut, snakk med noen, da spesielt din mor da jeg oppfatter det som ekstremt viktig for deg at hun er der. Som regel vil også vonde drømmer bli borte når du får det litt lettere, har du det tungt er det vanskeligere å være rolig, og urolighet er med å lage vonde drømmer.

[Ferchie]

Høres veldig ut som du har behov for å prate en del med folk nå. F. eks ta en prat med din mor om hva du synes om røykingen hennes og virkelig få henne til å forstå hvor viktig det er for deg at hun lever så lenge som overhodet mulig. Snakke med vennene om at du har det vanskelig, om du føler deg fortrolig nok med noen av de også prøve å sette ord på hva som er vanskelig (vet det ikke er enkelt, men det å få det ut og få ord på det kan hjelpe veldig).

Ja, jeg har veldig lyst til å snakke med venner om det, bare for å få noen trøstende ord tror jeg. Problemet er at jeg ikke vet med hvem. Føler at jeg er blitt for stor til å ta opp sånne ting med dem. Og jeg har store problemer med å åpne meg selv på den måten. Er mye lettere å bare sitte her å skrive det jeg føler egentlig!

Det med moren min er greit. Jeg har tatt det opp med henne, men det hjelper ikke. Hun er den eneste personen som jeg sier at jeg er glad i osv. etter en telefonsamtale osv. Er så utrolig redd for å miste henne, og jeg vet at sjangsene er store for at det skjer.

 

En annen ting som kanskje hadde hjulpet hadde kanskje vært å gå til psykolog(?) ikke for at han skal sette en diagnose, heller ikke det at det er noe galt med deg, men rett og slett for å ha en person du vet du bare kan snakke om alt og ingenting til, få ut alt som plager deg til en person som faktisk ikke kan si det videre hvis du er redd for noe slikt.

Samme problem her som før. Har problemer med å åpne meg, selv om jeg vet at det er en vesentlig del av det å gå til psykolog. Ellers er det ikke noe poeng å være der? En annen ting er at jeg tror at hvis jeg måtte ha sittet å se en person i ansiktet å fortlt om de vanskelige delene av livet mitt, så hadde jeg begynt å gråte. Er ikke redd for å innrømme det. Å hvis jeg hadde begynt å gråte forran en fremmed person.. ja.. vet ikke helt.. Tror ikke jeg hadde takla det helt.

 

Det å sitte og brenne inne med følelser er vondt, slitsomt og kan være farlig, for etterhvert klarer du ikke holde på det lenger. Få det ut, snakk med noen, da spesielt din mor da jeg oppfatter det som ekstremt viktig for deg at hun er der. Som regel vil også vonde drømmer bli borte når du får det litt lettere, har du det tungt er det vanskeligere å være rolig, og urolighet er med å lage vonde drømmer.

 

Ja, jeg har flere ganger vært redd for hva som skjer om jeg eksploderer. Jeg får oftere og oftere fullstendig sinneutbrudd, hvor selv de minste ting får meg til å se rødt.

For å illustrere hva som kan skje når jeg får et sinneutbrudd (dette er på ingen måte meningen å framstå som matcho eller tøff, dette er reelt, det har skjedd og jeg legger ikke til noe).

Jeg var på fest på et hotell der jeg kommer fra i sommer. Det var 2 stk. der fra Oslo som lagde kvalme mot alle hele kvelden. Jeg sa ifra til han ene at han kanskje burde roe litt ned, ellers kunne ting fort skje. han sa ok, så gikk han.

Omentrent en time senere står jeg for meg selv ved resepsjonen, og jeg ser i sidesynet mitt en skikkelse. Så kjenner jeg at det smeller i hodet mitt, det kjentes ut som en flaske som ble knust mot hodet mitt. Jeg snubla bakover, og så svartna det et sekund eller noe, for det kom et smell til.

Det neste jeg husker er at jeg slår han ene ned kontant med et slag, så kjenner jeg noe dunking i hodet mitt, snur meg og der står kompisen hans å slår meg i hodet, det svartner for meg. Etter det husker jeg bare bruddstykker. En kar som ligger på gulvet å holder seg for fjeset, og jeg står over den andre og slår han det jeg makter i ansiktet, det står masse folk rundt å prøver å stoppe meg, men de klarer ikke. Jeg begynner å trampe på han, og det er da folk får meg bort.

 

 

Dette var helt uvanlig av meg, og jeg begynte å hylflire mens jeg sådem ligge å blø på gulvet.. Jeg følte en enorm lettelse etterpå.

 

Dette til tross, så klarer jeg i edru tilstand å beherske meg selv på de fleste måter. Men jeg vet snart ikke lenger hvor mye jeg kan holde det inne...

 

 

Uansett.. takk skal du ha for at du leste sytingen min, og for at du svarte ordentlig og kom med gode tips..

 

 

EDIT; Tror jeg deler litt for mye av meg selv her nå. Ting jeg har skrevet er jo på grensen til at jeg må poste anonymt..

Endret 12. januar 2008 av Rasch

[NevroMance]

En blir aldri for gammel til å prate om problemer. Jo eldre en blir, jo vanskeligere kan problemene bli, jo viktigere blir det å snakke om de. Er helt sikker på at alle vennene dine vil gjøre hva de klarer for å hjelpe deg gjennom det hvis de får vite hva som er i veien.

 

Når det gjelder det å snakke med psykolog trenger du ikke nødvendigvis klare å åpne deg med en gang. En ganske stor del av jobben til psykologen er å hjelpe deg å åpne deg opp. Hvis du har vansker med å virkelig åpne deg opp kan det være en ide å gå til psykolog først og bli trygg nok på deg selv til å kunne åpne deg helt opp. Det å gråte foran andre/ukjente er også en viktig del av det å åpne seg opp, og det gjør veldig godt å få grått. Både venner og ukjente, som psykologen, vil nok se på det som ett skritt på riktig vei at du klarer å åpne seg nok til å faktisk gråte.

 

Når det gjelder den episoden er det sånt en håper å kunne unngå. Forståelig at du slo de ned og forsvarte deg, men at du ikke klarte å stoppe tyder på at du er nødt til å få ut en del.

 

Skjønner at du gjerne ville ha skrevet det som gjest, men det å dele av deg selv er uansett bra og det at du gjør det uten å skjule hvem du er kan være ett sunnhetstegn(?). Håper også det kan hjelpe å få ut litt av hva som er i veien her.