Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Stian89]

Jo, faktisk,det har dere, dere bare ignorerer at den er der og veller dere i deres egen misère. Nå er jeg slem, men jeg er selv ikke et menneske som trives vekke fra familien i høytidene, allikevel reiste jeg til bestevenninnen min med en uggen magefølelse. Etter litt tenking forsvant den, og jeg er bare innstilt på å kose meg. Det kan dere og gjøre, men det er lettere å si at det ikke går.

 

Det eneste du oppnår med slike kommentarer er å underbygge den allerede alftor lave allmenne kunnskapen rundt det å slite med ting som angst og depresjon!

 

Angst, depresjon, ocd og alt det der er sykdommer! - Akkurat på lik linje med kreft, aids, lungebetennelse og alt slags annet!

 

Det dere ikke forstår er at "angst og depresjon" ikke kun sitter i psyken hos den lidende. For enkelt å forklare sammenhengen mellom "sykdom" og "depresjon" kan det sies på denne måten. Depresjonen til en person reguleres av kroppens "kjemiske oppbygning". Er du uheldig, produserer kroppen din for mye av et eller flere stoffer, stoffer som som igjen virker negativt inn på psyken hos personen det gjelder! Man kan basert på dette diagnoseres med eksempelvis angst.

 

Personlig er jeg dritt lei av å få slengt "våkn opp! se litt lysere på livet! ikke vær så deppa da!" i trynet, gang på gang på gang! Depresjon er en sykdom! Du ville aldri gått til en kreftsyk og sagt "bare se litt mer positivt på livet, du, så vil alt gå så bra!", ville du? Nei, det ville du faen meg ikke.

 

Med dette i tankene er det selvsagt STOR forskjell på det å være "deppa" fordi man har bulka den nye bilen, og det og faktisk lide av depresjon og eller angst.

 

Jeg virker sikkert litt sint når jeg skriver dette, men jeg vil at dere skal få øynene opp for hva det faktisk dreier seg om, og ikke slenge rundt dere med uvitenhet maskert som "kjappe replikker"! Det skjer altfor ofte, og nå får det faen meg være nok.

 

Jeg lider av både depresjon, angst og ocd. Noe jeg har fått som diagnose av 3 forskjellige psykologer samt 1 psykiater. Spesielt er sistnevnte ille, og gjør ofte hverdagen slitsom, lang og rett og slett usmakelig.

 

Dette betyr imidlertid ikke at jeg skal grave meg ned i elendigheten og bare synes synd på meg selv! Snarere tvert i mot. Jeg skal holde hodet over vannet så ofte jeg orker det, noe som er det aller størsteparten av tiden. Men en gang i blant blir det rett og slett for mye, og da må man faen meg få lov "å deppe" litt på et forum som dette, uten at ignorante, uvitende folk trykke deg ned i tullete kommentarer opp til ørene.

 

Dette var ikke spesielt rettet mot deg eplefe, du er sikkert en flott person. Og basert på mye av det jeg ser at du skriver på dette forumet virker du også veldig fornuftig. Dette var mer ment som en tankevekker til alle som har skrevet, eller tenker på å skrive, at vi som faktisk sliter med denne sykdommen må "våkne opp". Så enkelt er det ikke.

 

Godt nyttår!

Endret 31. desember 2007 av Stian89

[Eplefe]

Før jeg svarer deg i det hele tatt: Jeg har gått til psykolog siden jeg var tolv år, vært hos utredning hos psykolog annethvert år fra jeg varåtte, så ikke kom her og si at jeg ikke har kunnskap om psykiske problemer. For tro meg, jeg har både erfaringene og kunnskapen som trengs for å ha lov til å komme med slike kommentarer. Og det har Aidskake og.

Du ville aldri gått til en kreftsyk og sagt "bare se litt mer positivt på livet, du, så vil alt gå så bra!", ville du? Nei, det ville du faen meg ikke.

Det vet du ingenting om. Og det har jeg allerede gjort. To uker før hun døde av det. Fordi hun satt inne og ikke ville vise seg ute uten hår, fordi hun ikke så verden i farger på slutten. Jeg er kjempefornøyd med at jeg gjorde det. Jeg fikk henne ut, og hun fikk sett fargene en siste gang før hun døde. For fargene var der ute, du må bare tørre å se dem.

 

Jeg lider selv av depresjoner, faktisk driver de og prøver å finne ut om jeg er bipolar, jeg har angst, og jeg er mest sannsynlig hypoman. Jeg har slitt med søvn, sosialliv og det meste annet før, og eneste grunnen til at jeg ikke sitter inne alene i kveld er fordi jeg fant ut at selv med psykiske utfordringer av mitt slag så kunne livet mitt bli det beste livet noen har levd. Jeg bestemte meg for at nettopp fordi jeg hadde sett det absolutte bunnpunkt i livet mitt skulle hver dag jeg lever ha en mulighet til å bli den beste dagen i mitt liv.

 

SELVFØLGELIG har jeg dårlige dager, det har folk som ikke er diagnostisert med en dritt og, jeg har bare litt flere og litt mer alvorlige dårlige dager. Og joda, jeg er selvskader, noe alle kan se på relativt lang avstand. Jeg har sår som har blitt sydd, sår som burde blitt sydd og alt oppetter legger, lår, og venstre armen, pluss noen småarr på høyrearmen. Betyr det at jeg ikke skal gå i t-skjorte om det er varmt ute? Skal jeg la mine psykiske utfordringer hindre meg i det livet jeg vet jeg har en rett på?

 

Dessuten har jeg aldri påstått at du eller noen andre i denne tråden er late (selv om jeg har vært kraftig fristet i enkelte tilfeller), men å ta seg selv i nakkeskinnet og se at selv om man har det jævlig så er det faktisk en solskinnsside har ingenting med latskap eller evne å gjøre. Det er rett og slett at man bare ikke merker at den er der, eller ignorerer den. ALLE dager kan bli det dere vil den skal være. Mandag er ikke mandag, mandag kan være regnbuedagen når du spiser is og danser med enhjørninger, eller dagen du går ut og drikker kaffe med en venninne, eller kanskje mandag er den dagen da du aldri har noen faste planer, dagen som kan bringe alt med seg.

Endret 31. desember 2007 av Eplefe

[Stian89]

Jeg prøver ikke å si noe negativt om/til deg. Beklager hvis du tolket det slik. Men hvis du virkelig vet hva det dreier seg om, hvorfor skriver du da som du gjør?

 

Edit.

 

Nå takler folk dette på veldig forskjellige måter, og mange føler sikkert at de har "den bryteren" på plass, hvor vidt de måtte slite med depresjon eller ikke. Jeg sier bare at det ikke er sånn for alle. Og når du skriver at "Jo, faktisk,det har dere, dere bare ignorerer at den er der og veller dere i deres egen misère." må jeg få lov å kommentere det.

 

Edit2.

 

Jeg er 100% sikker på at du ikke alltid klarer å holde en totalt positiv innstilling hele tiden du heller. Jeg skal vedde både gull og lykke på at du føler deg ganske nedfor en gang i blant du også.

 

Poenget er at "våkn opp din late faen" kommentaren er ganske ubrukelig.

Endret 31. desember 2007 av Stian89

[Nie]

Eplefe har ett godt poeng. o_O

En ting er å sipe når man vil ha ting ut, og når man har en dårlig dag. Men å LAGE dårlige dager. Det er bare ikke logisk. x)

[Stian89]

Har sent henne en PM angående det. Og jeg er enig i veldig mye av det hun skriver. Jeg fjerner fremdeles ikke innlegget mitt, fordi jeg mener at mange faktisk vil ha godt av å lese det.

 

Edit.

 

Jeg vet forresten også hvordan det er å miste et nært familiemedlem til kreft. Spesielt var det trist å besøke henne de siste gangene på sykehuset før hun gikk bort. Å se hvordan en flott person har blitt så svak og lidende. Veldig triste greier, så på et vis er det "bra" at man til slutt går bort, slik at de slipper alt det vonde som følger med kreft. Så får man heller tenke tilbake på alle de gode minnene!

 

Så all kondolasjon i henhold til det.

Endret 31. desember 2007 av Stian89

[Eplefe]

Var ikke et familiemedlem. Var barndomsbestevenninnen min.

[Frostrøyk]

Skulle ønske vi gikk inn i 2007 nå ved midnatt. Da hadde jeg fått rettet opp mitt livs største feilgrep.

Orker ikke tanken på å gå inn i ett nytt år i den tilstanden jeg er i nå.

 

Innvitert på to fester ikveld, men eier ikke partyhumør idag. Tror jeg går meg en laaaang tur istedet. Synd det er så kaldt.

[Gjest member-101642]

Alene på nok en nyttårsaft. I motsetning til andre i denne tråden, er jeg ikke invitert med på noen fester. Har prøvd å ta kontakt med en kompis, men han svarer meg ikke.

 

Jævla dritt.

[jeg_lyver_mye]

Har du ikke familie?

[Tha Dude]

Hvordan vet man at man er deprimert eller lider av en særskilt psykisk lidelse?

 

Jeg så en dokumentarfilm (The Trap), og der var det en psykolog som gjorde et eksperiment i 70-80 åra tror jeg det var. Han tvilte på legenes og psykiaterenes evner og kunskap, så han sendte 8 friske mennesker ut til forskjellige sykehus og sa at den eneste løynen de skulle fortelle var at de hørte ordet "thump(elns)" i hodet. Ellers skulle de oppføre seg helt normalt. Det endte med at alle ble diagnosert som schitzofrene og de endte opp med å måtte spille med på at de var psykisk syke for så å late som om de ble bedre før de slapp ut igjen. Når han avslørte eksperimentet tok et sykehus opp utfordringen og ba han sendte noen flere skuespillere til det sykehuset og at de skulle oppdage hver og en som var sendt. Sykehuset fant tilslutt 41 som var friske, mens fakta var at psykiateren som startet eksperimentet ikke hadde sendt noen i det hele tatt.

 

Et annet eksperiment som ble gjort av en annen psykiater var at han ville kurere schitzofrene og observerte at ingen av pleierene eller psykolognee pratet med pasientene. Så han plukket ut 12 pasienter og pratet med de i 2-3 mnd før de ble friske nok til å bli utskrevet. Men et år senere fant at ut at alle hadde returnert til sykehuset. Han fokuserte derfor på familielivet og fant ut at kjærlighet og familielivet egentlig var et maktspill hvor det var om og gjøre og kontrollere og manipulere motparten. På bakgrunn av dette og det ovenfornevnte eksperimentet (se dokumentaren for hele historien), utvikklet han et datastyrt system som diagnoserte hundretusenvis av mennesker, hvor datamaskiner bestemte om du var normal eller unormal med psykiske lidelser basert på en ja/nei spørsmål. Det endte i at mange mennesker brukte spørreskjemaet til å diagnosere seg selv og dermed kontrollerte sin egen oppførsel i fohold til hva prøveresultatet ble. Alstså normale mennesker som opplever savn, ensomhet eller hva det nå måtte være blir diagnosert som deprimerte eller emed en eller annen lidelse, helt uten at deter unormalt.

Endret 31. desember 2007 av Tha Dude

[L4r5]

Den filmen skal så jævlig lastes ned!

[Sidious]

Tha Dude: Ja, stemmer. Jeg har hatt om det der i psykologitimene for et halvannet år siden. Det var jo tankevekkende, for å si det mildt. Psykologen som utförte eksperimentet heter David Rosenhan. Man kan lese om det her (på engelsk):

http://www.holah.karoo.net/rosenhan.htm

[Tha Dude]

Det var to stk. Han andre het Lieder eller noe sånnt...

 

The Trap

Del 1

http://video.google.com/videoplay?docid=8372545413887273321

Del 2

http://video.google.com/videoplay?docid=-7849982478877371384

Del 3

http://video.google.com/videoplay?docid=3291992041130722257

http://video.google.com/videoplay?docid=-121006630030775636

http://video.google.com/videoplay?docid=1343199130780182696

Endret 31. desember 2007 av Tha Dude

[Gjest Guest_gjest_*]

for en trist nyttårsaften aldri kjedet meg så mye. helt alene....

[jeg_lyver_mye]

Er du ikke! Du har jo oss !

[Astralnoise]

Jeg er litt redd for at jeg skal bli en sjeleløs person.

 

Seriøst, jeg vet ikke helt hva jeg skal leve for lenger. Det er noe galt med samfunnet. Som barn så hadde jeg noe å se frem til: Jeg gledet meg til hver gang jeg kunne ut i skogen og leke ridder med min beste venn, Spille Zelda på Nintendo 64, og lese bøker. Jeg hadde livet foran meg, og alt var topp. Noen nedturer, men ellers fint. Men med ungdomstiden kom også et par depressjoner, og det virker som om de tok all livsvilje ut av meg. Hvorfor lever jeg? Hva er vitsen? Jeg er ikke en gang deppa eller trist, jeg er ganske... kald.

 

Det som er aller værst, er at jeg har mer eller mindre alt jeg kan ønske meg. Ikke verdens sterkste økonomi, men grei nok. Jeg har verdens beste bestevenn, jeg har verdens beste kjæreste, jeg har "hodet i god behold", er god på skolen, og ingen spesielle problemer.

 

Hva mer trenger jeg? Jeg burde vært lykkelig. Men det vel dette at... jeg har nådd en topp. Jeg vet ikke hva jeg skal leve for, eller leve opp mot. Først skulle jeg bli dyrlege. Så skulle jeg bli musiker. Nå vet jeg ikke helt. Jeg har jo en drøm om å leve som forfatter, men det er umulig i dagens samfunn.

 

Jeg mener vi i dag drukner i underholdning. Vi kan underholdes når vi vil, hvor vi vil. Vi kan kontakte alle når vi vil, hvor vi vil. Det blir ingen ting å glede seg til.

 

Akk, hadde jeg bare hatt et skikkelig mål i livet å leve frem mot....

[Bruktbilen]

Ahh livet var så fint når jeg var en unge, ikke noe ansvar, ingen forpliktelser, bare lek. Før datamaskinen kom i huset var jeg ute hver eneste dag og lekte, var sosial som bare det og hadde det topp. Leke i snøskavler(Ikke snø i år...) som var 3-4 meter høye, snøballkrig, leke i skogen og bare ha det gøy. Sakte men sikkert ble dette borte, det skjedde når datamaskinen kom i huset, startet å være mer inne, ikke så mye kontakt med vennene, ble "voksen", bla bla bla...

 

Har nå også bare lyst til å leke rundt som vanlig, men det går ikke, folk vokser opp, flytter, og får andre interesser. Alle må være så "voksen" nå, drikke seg full på fest hver helg skal være gøy. Greit nok at å feste er gøy, men ikke å drikke seg full og leke idiot ute på gata.

 

Det hadde vært deilig med en tidsmaskin, bli en unge igjen uten en bekymring i verden. Nei jeg klarer meg egentlig, ønsker bare at jeg kunne leke som jeg gjorde når jeg var liten.

[Gjest meg :(]

Er litt enig med BruktBilen. datamaskinen ødla egentlig mye.

 

Hele døgnet går med forran skjermen, og når jeg ikke sitter på pcn er jeg med "Feil" folk, som har resultert at jeg har startet med litt små røyking...

På skolen er jeg sån passe populær, sån helt vanlig og jeg HATER det. Jeg blir bare diltenes etter de andre...

Jeg hater egentlig alt nå.

Alt går bare nedover, venner, skole, fritid osv....

 

-Jeg bruker for mye tid på pcen, har jo ikke noe annet å finne på her.

-Henger med "Feil" folk.

-Har starta med litt røyking.

-Mister flere av de "Gode" vennene.

-bryr meg ikke om noe lengre.

- legger meg langt utpå natten og står opp seint.

-Har hatt noen problemer med famileien, som at noen har sittet inne, noen har alkohol problemer, onkel tok selvmord osv...

- ja, det er vel det jeg kommer på nå...

Akkurat nå HATER jeg livet mitt. og ønsker meg tilbake tiden som var før, uten noen bekymringer. Bare hadde det gøy og lekte rundt.. uten å tenke på noe...

 

 

Sorry, men da fikk jeg klaga litt her også...

[Programvare]

Når folk kommer med sånne lister, skammer jeg meg dypt over at jeg whiner om et par høytalere

[Batnobbit]

Når jeg var på en sånn plass på nyttår så innså jeg hvor dum jeg har vært og tok ex dama for gitt. Hun har skrevet meldinger til meg og jeg har skrevet til henne og snakkt ut til henne pga hun savnet meg os.v men innser nå at jeg savner henne som bare det. Klarer ikke og slutte og tenkte på oss to men det er får sent nå. Hun har kommet over meg nå(hun pleide og drikke seg dritings og diverse pga meg noe jeg fikk veldig dårlig samvittighet av).

Huff jeg savner virkelig og holde rundt noen og si "Jeg elsker deg". Huff starten på 08 har ikke akkuratt vært topp