Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Catkin]

Selvfølgelig gjør du det.

[Gjest Bruker-95147]

jeg vil bare dø

gi deg selv en ny sjanse

 

fortjener det ikke.

 

Fortjener du noe i det hele tatt?

[marlboro!]

nei....

[theoriginalAidskake]

Hva gjør deg så mye mindre verdt enn alle andre?

[marlboro!]

..

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest Bruker-95147]

nei....

 

Tøv! Nå blir jeg engasjert, og da sier jeg at du ikke engang prøver ...?! Forsøk¨å bevege fokuset ditt fra problem til mulighet, og da blir jeg sannsynligvis forbauset, hvis du klarer det.

[mushi]

Har bestemt meg for å omplassere valpen min. Han er for mye for meg. Er helt utslitt. Får ikke sove, bare griner. Er helt ødelagt. Kunne ønske jeg aldri kjøpte han. Da hadde jeg sluppet det her. Telefonen ringer konstant av folk som vil gi han ett godt hjem. Han vil få det bedre hos noen andre som han energi til å takle han. Han er så mye hund. Føler meg ubrukelig som ikke klarer å ta vare på en valp engang. Skjønner ikke hva jeg tenkte på, jeg synes en kattunge er mye arbeid. Føler jeg i tillegg må velge mellom hunden og kattene. Han kommer til å skade dem skikkelig en dag, kan ikke ha et dyr som er en fare for min andre. Alle jeg snakker med om han synes jeg er dårlig med hunder. Gjør alt feil. Jeg gjør så godt jeg kan! Er faen ikke lett å vite hva man skal gjøre når alle sier forskjellige ting! Vil bare dope meg ned og glemme alt. Har ikke alkohol i huset engang og t.o.m. barer er stengt idag.

Skulle ikke hatt noen dyr, jeg klarer jo ikke ta vare på megselv engang. Begynner å grine hver gang jeg går forbi buret hans fordi jeg veit jeg har sviktet han. Stakkars liten, han hadde hatt det mye bedre hvis ikke jeg var her. Men jeg er jo så glad i han. Det er den søteste og snilleste hunden, men han er så mye! Faen! Sitter bare og tenker på hvor søt han er når han våkner. Hvor hengiven og kjærlig. Vil bare ha kos og forguder meg. Men så begynner han med løping og herjing og biter, jager katter og gjør alt feil. Jeg har ikke energi til jobb, behandlig, møter, husarbeid, oppussing, matlaging, katter og valp. Det er for mye for meg og ingen skjønner at jeg trenger mer hjelp enn å mate hunden en gang om dagen.

Vil bare drikke meg snydens og slå i veggen til hendene knekker. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Kommer noen på fredag for å se på han. De virker snille og han vil ha det bedre hos noen andre. Jeg er ikke skikka til å ha hund.

[Gjest Bruker-95147]

Har bestemt meg for å omplassere valpen min. Han er for mye for meg. Er helt utslitt. Får ikke sove, bare griner. Er helt ødelagt. Kunne ønske jeg aldri kjøpte han. Da hadde jeg sluppet det her. Telefonen ringer konstant av folk som vil gi han ett godt hjem. Han vil få det bedre hos noen andre som han energi til å takle han. Han er så mye hund. Føler meg ubrukelig som ikke klarer å ta vare på en valp engang. Skjønner ikke hva jeg tenkte på, jeg synes en kattunge er mye arbeid. Føler jeg i tillegg må velge mellom hunden og kattene. Han kommer til å skade dem skikkelig en dag, kan ikke ha et dyr som er en fare for min andre. Alle jeg snakker med om han synes jeg er dårlig med hunder. Gjør alt feil. Jeg gjør så godt jeg kan! Er faen ikke lett å vite hva man skal gjøre når alle sier forskjellige ting! Vil bare dope meg ned og glemme alt. Har ikke alkohol i huset engang og t.o.m. barer er stengt idag.

Skulle ikke hatt noen dyr, jeg klarer jo ikke ta vare på megselv engang. Begynner å grine hver gang jeg går forbi buret hans fordi jeg veit jeg har sviktet han. Stakkars liten, han hadde hatt det mye bedre hvis ikke jeg var her. Men jeg er jo så glad i han. Det er den søteste og snilleste hunden, men han er så mye! Faen! Sitter bare og tenker på hvor søt han er når han våkner. Hvor hengiven og kjærlig. Vil bare ha kos og forguder meg. Men så begynner han med løping og herjing og biter, jager katter og gjør alt feil. Jeg har ikke energi til jobb, behandlig, møter, husarbeid, oppussing, matlaging, katter og valp. Det er for mye for meg og ingen skjønner at jeg trenger mer hjelp enn å mate hunden en gang om dagen.

Vil bare drikke meg snydens og slå i veggen til hendene knekker. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Kommer noen på fredag for å se på han. De virker snille og han vil ha det bedre hos noen andre. Jeg er ikke skikka til å ha hund.

 

Så flott! Du skjønner visst noe?!

[Deadringer]

Trist å måtte gi fra seg valpen sin, men om du virkelig tror du ikke klarer å ta vare på den, er det nok det riktige å gjøre. Men om du har tvil, så husk at det er de første 6 til 8 månedene som er verst, etter dette roer de seg litt. Får du litt oppdragelse i bikkja blir det fort langt mer kos enn stress også. Da har du en søt, liten partner du må mate og gå tur med tre, fire ganger om dagen med. Mye stress i starten, men jeg synes ihvertfall det er verdt det til slutt.

 

Uansett hva du velger, får du ha lykke til.

[Schnell]

men viss atta det er valp så er det jo masse arbeid så blir det enklere når den blir voksen! Jeg husker vi også angra masse når hunden vår var valp, den dreit og pisste inne 10 ganger til dagen, og viss vi slapp den ut så stakk den av med en gang, så vi måtte passe på han 24/7, men så ble hun voksen og alt ble mye lettere med henne!

 

Hvor lenge har du hatt valpen?? Det går sikkert bedre viss du gir det en sjangse!Men viss det er sånn at valpen gjør deg mer deppa enn glad, så er det kanskje best å gi den fra seg, men jeg ville prøvd en stund til, til den ble voksen

[mushi]

Den er nesten seks mnd. Lenge igjen til den blir to år..

[Gjest happy-living]

Ja, vi har vel alle fra tid til annen opplevd noe som gir oss retten til å være sinte, utenfor, deprimerte, og føle oss alene og misforstått. Være litt stakkarslige og ha behov for noen som gidder å høre på hvor forferdelig og urettferdig verden er. Er det noen som fortjener en "stakkars meg, jeg er et offer"-medalje, så er det meg.

 

Men, så kom jeg til det punktet hvor jeg innså at det er jeg selv som velger å være et offer, ingen andre. Det er jeg selv som velger å falle ned i den dypeste sorte avgrunn hver gang noen gir meg et lite puff eller et skikkelig trøkk i trynet. Det er mitt valg, ingen andres.

 

Jeg kan aldri styre et annet menneske, eller hvordan det mennesket velger å være mot meg. Om noen ønsker å si farvel til meg, kalle meg en stor dust eller stikke av med kjæresten min, er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg kan ikke styre andre mennesker.

 

Men så er spørsmålet, skal jeg la andre mennesker styre meg? Hvis jeg svarer ja, så er det mitt eget valg, ikke deres. Da er det jeg selv som velger å overlate kontrollen over mitt eget liv til andre, så jeg slipper å ta ansvaret for det selv. Da kan jeg gå videre i livet med en deilig selvrettferdighet hvor jeg kan skylde på alle andre hver gang jeg begår en feil, eller ikke orker å gjøre noen ting. Men jeg får ikke særlig mange venner av det. Og om livet er et spill, har jeg valgt å stille meg selv på sidelinjen som den som alle kan tråkke på når de selv føler for det.

 

Jeg vil heller ta ansvaret for livet mitt selv, kontrollere det selv. Jeg vil vite at ingen andre kan stoppe meg fra å leve det livet jeg ønsker. Og første steg på veien er å innrømme for meg selv at jeg selv har tatt valg som har ført meg inn i det ene uføret etter det andre. Det var jeg som valgte å bli kjæreste med den kjekkeste typen på byen, til tross for at jeg visste at han var en rundbrenner. Det var jeg selv som valgte å være skjødesløs med prevensjon og dermed ende opp som en alenemor i altfor ung alder. Skal jeg bruke livet mitt på å være bitter på ham for det, eller bitter på den jenta han var utro med og ble sammen med? Det var jo i bunn og grunn mitt eget valg. Han var den han var, og ikke en jeg kunne forandre på. Så, da var det sagt. Det var mitt eget valg, og det er greit. Jeg har verdens skjønneste gutt som sønn.

 

Også alle de gangene jeg har gått hen inn i mørkets dypeste hull, fordi jeg ikke har hatt penger til å betale regningene mine. Okay, jeg valgte selv å ta et dyrt forbrukslån for å få et TV til 30 000. Jeg valgte selv å bruke pengene på ting jeg ikke har råd til. Skal jeg hate inkassobyråene for det? Eller skal jeg forsøke å gjøre noe konstruktivt med situasjonen?

 

Siste gangen jeg satt i skruestikka over altfor mye gjeld, valgte jeg å selge huset og skaffe meg en bedre jobb med høyere lønn. En deilig følelse, mye bedre enn å bli deprimert og føle seg mislykket.

 

Jeg er ikke lenger bitter på noe eller noen. Jeg er ikke lenger bitter på de som mobbet meg på skolen da jeg var barn, eller guttene som overfalt meg for å klå meg opp og ned, eller alle de kjærestene som har dumpet meg, eller noen andre av de som har tråkket på meg. De er meg revnende likegyldige, for jeg har et liv å leve, et spill å spille, og ingen skal noen gang sette meg på sidelinjen igjen. Å være et offer er kjedelig, det skaper ingenting. Så hver gang livet går meg imot, setter jeg meg ned med meg selv, spør meg selv hva jeg kunne gjort annerledes, og hvordan jeg skal unngå den samme feilen i fremtiden.

 

Hvordan skal jeg komme meg dit jeg vil? Ved å kjempe meg frem i livet med nebb og klør? Eller erkjenne at vi alle trenger hverandre på den ene eller andre måten? Være en medspiller eller en motspiller? Velge å omgi meg med medspillere eller motspillere? Eller ikke spille i det hele tatt, bare la alle andre spille, og styre livet mitt for meg?

 

Spør deg selv du også. Vil du være med å spille? Jeg vil heller ha deg med på banen sammen med meg, enn å se deg forsvinne ut i deppeland som den neste zombien på en eller annen "lykkepille".

[Programvare]

Faen, nå er livet dritt igjen. Trodde jula skulle bli en fin tid, men nei da. Jeg hadde ønska meg høytalere til jul over alt, og det fikk jeg. Flunkende nye plugger jeg de i og merker at det er lyd i 2 av 5 høytalere. Midt på julekvelden. Jeg hadde lyst å bare sette meg ned på gulvet og grine resten av natta. Det viser seg at jeg ikke har riktig lydkort osv osv lang historie, så derfor må jeg kjøpe et lydkort til 500,- for å få lyd i høytalerene mine. Jeg har ikke penger og ikke foreldra mine heller.

Mamma blir også sint på meg for at jeg ikke har sjekka ut sånt på forhånd, men jeg vet ikke så mye om sånt, så det var jo ikke godt for meg å vite. Trodde jeg skulle få knalllyd, men jeg endte opp med en rumlende basskasse og to høyatalere.

Regner ikke med å få bytta de på Spaceworld heller. Jeg har jo ingen unnskyldning. De kommer nok til å si at jeg skulle sjekka slikt på forhånd og derfor er det ikke dems problem.

 

Jeg blir så utrolig irritert på meg selv at jeg får lyst til å ta selvmord. Jævla dritthøytalere som ødela jula for meg.

 

Jeg hater meg selv akkurat nå.

[Suburbian Hero]

Metalheart:

 

Hvor lenge skal du klage over de høytalerene dine? Greit nok så funker de ikke, men du kan sikkert få nye. Hvis det ikke går, så kan du spare dem og gi dem i gave til noen. Da sparer du penger på en gave i alle fall...

 

Men å ta selvmord pga et sett høytalere som ikke funker? Ta deg sammen mann... Og de ville ikke ødelagt jula for deg, hvis du la dem bort. La dem ligge og nyt denne fredelige tiden til å hygge deg over andre ting....

 

Mitt tips er at du bør ta deg sammen, skite i høytalerene og nyte resten av ferien. Ting ordner seg, selv når jeg var på nippet til å ta selvmord pga familieproblemer tok jeg meg opp etter ørene og skjerpet meg. Ting ordner seg nesten alltid. Det du problemet ditt er ikke noe "ordentlig" problem. Bare ta deg sammen, og nyt ferien med familien...

[Nymph]

Dette er deppe-tråden, ikke syt-over-alt-som-skjer-tråden. Ikke si at du tar selvmord pga et par høytalere, 500 kr er ikke mye. DET klarer du å spare inn..

[Programvare]

Det var en veldig stor overdrivelse. Det er bare at jeg har selvmordstanker og de kommer ofte. Nesten hver gang jeg møter motgang, men jeg lærer meg å takle livets små og store problemer.

 

Jeg har akkurat pakket høyttalerne pent sammen igjen, så jeg skal dra på Spaceworld og se om jeg får byttet dem. Ønsk meg lykke til.

[Stian89]

Lykke til, da.

 

Fy faen som jeg hater jula. Mer ensom tid finnes ikke.

[Programvare]

Lykke til, da.

 

Fy faen som jeg hater jula. Mer ensom tid finnes ikke.

 

Du kan jo være sammen med familie og venner. Spise godteri, slappe av og gjøre stort sett alt du vil.

Hvorfor er den så ensom for deg?

[chokke]

Lykke til, da.

 

Fy faen som jeg hater jula. Mer ensom tid finnes ikke.

 

Du kan jo være sammen med familie og venner. Spise godteri, slappe av og gjøre stort sett alt du vil.

Hvorfor er den så ensom for deg?

Man er jo sammen med familien resten av året. Godteri legger seg på siden for noen av oss, og noen av oss er også generelt slappe resten av året. Skal prøve å gjøre noe sosialt, men er faen ikke lett. Føler det blir feil å spørre noen, som om jeg er en byrde generelt for folk å ha med å gjøre.

[Niqābninja]

Jeg tror jeg prøver. Jeg føler at jeg prøver.

Men av en eller anna grunn blir det kun til halvhjerta forsøk hele tia.

Hva er det jeg er redd for? Jeg har feila nok av ganger allerede, så akkurat dét burde vel jeg ikke ta så tungt? Kanskje?

 

Jeg er så lei av at mitt eget ødelagte selvbilde og min egne dårlige selvtillit skal stå i veien for meg, til og med når det gjelder helt dagligdagse ting som å kjøpe mat.

Hvorfor skal jeg stå i veien for meg selv? Og hvorfor klarer jeg ikke finne noen måte å rette på det på? Finne en måte å dytte meg sjøl unna?

 

Og jeg er så lei av å være så forbanna ensom. Ikke fysisk, for all del. Jeg er heldig med venner.

Men det er kun jeg som lever i mitt eget hode. Og der lever jeg sammen med hver eneste negative bemerkning jeg noengang har fått. Og jeg er så lei.

Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte prate mer om hva som skjer oppi der, så kanskje det hadde letta på trykket, eller noe. Jeg veit ikke, men.. Det går bare ikke. Jeg føler meg bare for teit. Fjollete.

Hodet mitt er bare teit.

 

Det er nesten så jeg skulle ønske noen klarte lese tankene mine, så jeg slapp å si de selv.

 

Aff. Jeg er så møkklei av å ikke ha det bra.

Jeg skulle ønske jeg klarte å være hæppiknært hele tia.