Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Frostrøyk]

Nei... du er et menneske

godt sagt. folk reagerer forskjellig.

 

Selv ble jeg ikke trist når min kjære mormor lå for døden, først noen dager etter begravelsen kom følelsene.

[kverna]

Sikkert posta før, men hvis noen trenger å lese litt i en vond tid:

 

www.metanoia.org/suicide

[Eplefe]

Vel, det som er er at jeg tror aldri jeg kommer til å føle noe annet enn at det er godt å bli kvitt henne. Det kommer ikke til å komme en tåre fra meg i begravelsen med mindre det er fordi jeg blir påvirket av å se pappaen min gråte.

[Frostrøyk]

Det er ingen som sier man må gråte. Det som er viktig er at du takler det selv, uten at du blir "sittende inne med det". Om du takler det bra kan du jo feks prøve å stille opp litt ekstra for din far, i en tung periode.

[L4r5]

Det er ikke noe krav at du skal sørge like mye for alle som dør Eplefe. Men empati, det vet jeg du har. Så om du ikke sørger for din egen del, så kan du sørge for din far

[kverna]

måtte få det ut..

Endret 12. desember 2007 av kverna

[marlboro!]

kk

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest Guest_meg_*]

Sikkert noen som kjenner meg igjen. Men det gir jeg faen i. Vil bare ikke ha dette knyttet til min bruker her på forumet.

 

Jeg spyr igjen. Han er det beste som har skjedd meg, og jeg fortjener ham ikke. Jeg er ikke i nærheten en gang. Han er så utrolig bra og jeg er syk. Nei, det er noe jeg innbiller meg. "Nei, du kan jo ikke være syk. Du er jo så flink og snill." Men vet dere hva?! JEG KAN FAKTISK VÆRE SYK! Men det er greit. Ingen har noe med det egnetlig. Det er bare min greie. Og de som ikke vet det trenger ikke å vite det. Alle går jo helt banan i hodet. Spiseforstyrrelser, depresjoner, krangling. Jada, vennene mine, jeg er her for dere. Bare kom til Sara for hjelp, dere. Hun skal nok gi dere råd og trøste dere. Sara er alltid der. Og Sara har det bra. Hun er det ikke noe galt med. Hun er alltid så bra og perfekt. NEI, TENK! Jeg sliter med de samme faens tingene! Men jeg vil ikke snakke om dem. For de har dere ikke noe med! Det er mine tanker. Mine følelser. Jeg stoppet meg selv i dag. Fra å spy. Vi hadde hatt en kjempe god middag. Jeg var flink. Nei, jeg var ikke det. Jeg blir feit. Folk ser enda rarere på oss når vi er ute og går. Han er perfekt og Sara er.. Sara. Nei, det kan nok ikke vare, nei. JO, DET KAN DET! Jeg må bare gjøre meg fortjent til det. Men jeg mangler alt for å greie det. Viljestyrke, energi, mot. Og hodet mitt kolappser. Går i surr. Gjøre det og gjøre det. Være der for henne og henne og han, gjøre det som forventes. Jobbe. Og være perfekt. Og ikke spy. Men jeg spyr! Og jeg gir faen i at det ikke er bra for meg. Du trenger ikke si det til meg hver gang vi kommer inn på temaet "meg". Jeg VET DET. Jeg bryr meg bare ikke. Det verste med å dø er å miste ham. Så jeg skal ikke dø. Bare bli perfekt. Være perfekt. Opptre perfekt. Gjøre ham stolt og glad og lykkelig. Det er ikke jeg som skriver dette. Nei. Gå bort. Det er bare tull alt sammen. Paranoide jævel. Hypokonder. Bare brenn i helvete. Brenn hardt og lenge.

[lain]

Sikkert noen som kjenner meg igjen. Men det gir jeg faen i. Vil bare ikke ha dette knyttet til min bruker her på forumet.

 

Jeg spyr igjen. Han er det beste som har skjedd meg, og jeg fortjener ham ikke. Jeg er ikke i nærheten en gang. Han er så utrolig bra og jeg er syk. Nei, det er noe jeg innbiller meg. "Nei, du kan jo ikke være syk. Du er jo så flink og snill." Men vet dere hva?! JEG KAN FAKTISK VÆRE SYK! Men det er greit. Ingen har noe med det egnetlig. Det er bare min greie. Og de som ikke vet det trenger ikke å vite det. Alle går jo helt banan i hodet. Spiseforstyrrelser, depresjoner, krangling. Jada, vennene mine, jeg er her for dere. Bare kom til Sara for hjelp, dere. Hun skal nok gi dere råd og trøste dere. Sara er alltid der. Og Sara har det bra. Hun er det ikke noe galt med. Hun er alltid så bra og perfekt. NEI, TENK! Jeg sliter med de samme faens tingene! Men jeg vil ikke snakke om dem. For de har dere ikke noe med! Det er mine tanker. Mine følelser. Jeg stoppet meg selv i dag. Fra å spy. Vi hadde hatt en kjempe god middag. Jeg var flink. Nei, jeg var ikke det. Jeg blir feit. Folk ser enda rarere på oss når vi er ute og går. Han er perfekt og Sara er.. Sara. Nei, det kan nok ikke vare, nei. JO, DET KAN DET! Jeg må bare gjøre meg fortjent til det. Men jeg mangler alt for å greie det. Viljestyrke, energi, mot. Og hodet mitt kolappser. Går i surr. Gjøre det og gjøre det. Være der for henne og henne og han, gjøre det som forventes. Jobbe. Og være perfekt. Og ikke spy. Men jeg spyr! Og jeg gir faen i at det ikke er bra for meg. Du trenger ikke si det til meg hver gang vi kommer inn på temaet "meg". Jeg VET DET. Jeg bryr meg bare ikke. Det verste med å dø er å miste ham. Så jeg skal ikke dø. Bare bli perfekt. Være perfekt. Opptre perfekt. Gjøre ham stolt og glad og lykkelig. Det er ikke jeg som skriver dette. Nei. Gå bort. Det er bare tull alt sammen. Paranoide jævel. Hypokonder. Bare brenn i helvete. Brenn hardt og lenge.

 

Ganske sikker på at du ikke var perfekt før du traff han, eller mens dere ble kjent, og at han ikke har noen uvirkelig oppfattning av at du er perfekt. Vil heller ikke tro at han ønsker du skal bli "perfekt" for hans skyld, men at han ønsker du ikke føler du trenger å spy vil jeg nok tro. Tviler også på at han stikker om du ikke er perfekt, og om han gjør, vil jeg gå så langt som å påstå at det er han det er noe feil med, og ikke deg. Han liker deg nok av andre grunner enn at du prøver å være perfekt, tro det eller ei, folk kan like deg bare på grunn av den du er.

 

Kan godt være du ikke ønsker noen komentar, eller høre mine meninger, men det får så være. Det at du ikke ønsker å snakke om dine problemer med venner er godt forståelig, og ingen burde prøve å tvinge deg til å gjøre dette. Men har du vurdert å snakke med noen andre om de? Krisehjelpen, psykolog evt bare noen her på forumet som ønsker å hjelpe, om ikek annet bare ved å lytte til hva du har å si, og vise forståelse og ikke dømme deg for den du er?

 

Selv vært den som alltid har måtte være sterk, være der for andre, være den som alle kan snakke med for å løse ting, den som måtte tåle alt av andres smerte og problemer. Kjenner til mye av problemene som kan komme av det. Kjempet meg opp fra utrolig mye dritt, til et punkt jeg i dag faktisk føler jeg fungerer. Trodde aldri jeg skulle bli eldre enn 25 (dont ask), men har nå passert 26, rare greier det der.

 

Og ja, du var FLINK, du valgte selv å ikke spy opp igjen middagen, vær stolt av det. En middag er en mer enn ingen, et steg videre, uansett om du spyr opp igjen alle de andre i løpet av uka, 1 er bedre enn ingen. Kanskje neste uke velger du å beholde 2, alle må starte et sted.

 

Edit: Den "evt bare noen her på forumet" komentaren er ment som at du bare kan ta kontakt, kan få msn via pm om du ønsker, evt bare holde de til pm eller hva annet som passer. Et annet alternativ, om du ønsker noen fra forumet, men ikke kjenner nok til meg at det er ønskelig, Kan du besøke denne tråden, og se om det er noen du kan tenke deg å snakke med der https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&hl= All cred til b-real for å starte den tråden, og bra tiltak fra alle som har skrevet seg opp. Jeg kommer nok selv til å tilføye meg i rekken av folk så fort ting er litt bedre på plass for min egen del.

Endret 13. desember 2007 av lain

[Gjest Guest_Unknown_*]

Jeg er lei, jeg er så forbanna lei. Jeg er frustrert. Dette er info jeg egentlig ikke trenger komme med, men jeg klarer faktisk ikke tenke seksuelt for tida. Til å ha vært så koffert osv som jeg var, så er det ganske spesielt. På 5 uker har jeg ikke tenkt ordentlig koffert, jeg har ikke vært kåt eller noe. Jeg vet veldig godt hvorfor. En spesiell episode med en jeg regna som venn, og som jeg nå savner, sånn, ordentlig. Jeg vet vi måtte kutte kontakten, og jeg vet grunnen. og jeg vet det var min feil. Men var det nødt til å være så forbanna enkelt for ham? Jeg fatter det ikke, jeg har gått og innbilt meg at jeg faktisk ikke var så jævlig, at folk snakka med meg fordi de var glad i meg, brydde seg om meg, eller syns jeg hadde noe bra å si. Ingenting av det kan være fakta når folk bryter så jævla lett med meg.

 

Jeg føler meg så fuckings verdiløs etter det. Så utrolig uten verdi. Selvtilliten ble slått tilbake. Og ja, jeg vet jeg overreagerer på hele greia, jeg vet det ffs. Men så utrolig dårlig tidspunkt det skjedde på. Jeg var i gang med å bygge opp meg selv etter en litt tidligere episode fra i sommer der jeg får bevist at utsendet mitt ikke var bra nok. Ikke litt engang. Heller motsatt. Så skjer dette, og personligheten min er tydeligvis drit den også. Hva faen er igjen da, liksom?!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg slutter aldri å tenke på det, for jeg savner ham faktisk. Og det har ødelagt meg litt, selv om jeg vet egentlig nekter å innrømme det. Hele greia var min feil, så jeg kan ikke skylde på ham heller. Men faen så lyst jeg har. Jeg har så lyst å finne noen å skylde på, noen jeg kan skjelle ut etter noter. Og jeg vil at det skal være ham, jeg vil virkelig det. Jeg skulle ønske det var han og ikke jeg som hadde gjort noe dumt og var skyldig i hele greia. For da kunne jeg faktisk tenkt at det ikke var meg som var en feil. Ikke gjorde en feil, men var en feil.

 

Jeg har blitt helt, jeg vet ikke. Ikke helt apatisk, men mer apatisk. Jeg fir mer faen, samtidig som jeg ikke klarer gi helt faen. Jeg bryr meg fremdeles om de samme tingene, og alt sånn. De samme folkene. Og bekymringene er like store, selvtilliten og paranoiaen er like ille. Angsten (om man kan kalle det det) er verre. Men gledene er mindre. Jeg har sittet og ledd og kost meg, plutselig får jeg dårlig samvittighet for det. Jeg har fått søvnproblemer til og med. JEG. Jeg har aldri hatt noe problem med søvn, annet enn at jeg i perioder har trengt sinnsykt mye mer enn vanlig. Men sovne? Aldri ett problem. Nå hender det faktisk jeg ligger en time eller to, opp til tre ffs, der jeg ikke får sove.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, ffs. Jeg aner ikke, jeg står fast. Brøt med psykologen også. Fikk beskjed om å komme tilbake om jeg begynte med selvskading igjen. Vel, guess what? At jeg ikke selvskader meg selv like mye som før betyr ikke at jeg ikke vil. Det betyr faktisk ikke at det går bedre med meg. Og jo, greit, jeg gav henne det inntrykket sist jeg snakka med henne, type "joda, går fint" osv. Vel, hun burde ikke trodd meg. For min del er det greit at hun trodde meg, men om det hadde vært en annen. Hun kan tydeligvis ikke jobben sin (og jeg ble ikke sjokkert..).

 

Men, jeg får vel bare overleve. Holder en knapp på at jeg klarer å leve igjen snart. Er jo snart jul. Jeg elsker jul. *være positiv*

[Gjest Slettet-XHLacM]

I morgen er det matte-tentamen. Kommer sikkert til å gå strake veien til hel.....

[Frostrøyk]

Har alltid sugd i matte jeg, men jeg lever da ennå, jobb har jeg også

Det ordner seg skal du se

[Gjest Slettet-XHLacM]

Har alltid sugd i matte jeg, men jeg lever da ennå, jobb har jeg også

Det ordner seg skal du se

Problemet er ikke at jeg suger i matte. Er egentlig ganske fornøyd (6'er på eksamen), men jeg er redd lykken skal snu. Det ikke mange forstår, er at prestasjonsevnen varierer helt ekstremt og at jeg aldri vet hva jeg får.

Endret 13. desember 2007 av Slettet-XHLacM

[Stian89]

*** Sorry, feil tråd.

Endret 14. desember 2007 av Stian89

[Laffe]

Hva er det må gjøres hvis man har lyst til å begynne helt fra nytt i livet eller skifte hvordan man lever? Tanker og følelser++

 

 

Miljøet og de folkene jeg omgås er knall, så det er sagt;)

[lain]

Ta et skritt av gangen, tenk langsiktig, men planlegg kortsiktig i forhold til hvordan du skal gå frem, ikke gi opp, og prøv å unngå å falle tilbake i gamle takter.

 

På ingen måte noen fasit, og sikkert noe du har tenkt på selv også, men er vel hva jeg selv ser som veien å gå, ikke at jeg har lykkes helt akkurat.

[Gjest Guest_Trigger_*]

Hva er det som skjer med meg? Jeg begynner å hate alt rundt meg. Alt er et eneste kaos! Jeg aner ikke hva jeg føler lenger. Aner ikke hvordan jeg skal reagere på ting. Kan ikke folk la meg være i fred hvis de syns jeg er så jævlig? Kan de ikke slutte å blande seg? En av de som betydde så mye for meg...det klikker snart for meg.

 

Takk. Måtte få det ut.

[SurfingElite]

Hva er det som skjer med meg? Jeg begynner å hate alt rundt meg. Alt er et eneste kaos! Jeg aner ikke hva jeg føler lenger. Aner ikke hvordan jeg skal reagere på ting. Kan ikke folk la meg være i fred hvis de syns jeg er så jævlig? Kan de ikke slutte å blande seg? En av de som betydde så mye for meg...det klikker snart for meg.

 

Takk. Måtte få det ut.

 

Prøv å kom deg vekk fra alt og alle for en liten stund.

[Firesky]

Jeg har det siste året irritert meg veldig over andre mennesker, venner, familie, ukjente, etc, det har bygget seg opp mer og mer, og her i går innså jeg at, det er ikke andre jeg irriterer meg over, men meg selv.

Jeg har hele tiden sett meg selv i en tredjepersons-vinkel, helt ubevisst, en slags metafor for hjernen, der jeg selv har blitt alle disse andre menneskene.

 

Jeg angrer en del på at jeg har hvert slik, jeg har luket unna venner og familie, kontakten er ganske liten nå, forhold til før, spesielt mellom meg og min far, noe jeg syntes er veldig kjipt, dette er mer grunnet at jeg ikke ønsker å ha så mye å gjøre med familien han er kommet inn i etter han giftet seg, men på den andre siden så syntes jeg det er bra han har noen rundt seg, istedet for å sitte oppe på heia for seg selv, når jeg og min søster er hos vår mor.

 

I det siste har jeg også hvert en del bekymret for å havne tilbake til den tilstanden jeg har hvert i tidligere, for ca 2 år siden var jeg langt nede, å så ingen mening med livet, selvmordstanker var noe jeg gikk med konstant, og psykologhjelp fikk jeg ingenting ut av.

Jeg klarte å komme meg til meg selv igjen, og det har gått greit, men jeg føler jeg er på vei tilbake.

Tror kanskje dette kan være noe med at jeg ikke enda føler meg helt trygg på mine kolleger, jeg begynte jobben for et halvt år siden, jeg bruker veldig lang tid på å bli ordentlig kjent, samtidig har det hvert ganske slitsomt, da det er mye nytt å måtte lære seg, dette har ført til at jeg glemmer en del og jeg er blitt veldig distrée, noe som igjen er flaut, og jeg føler meg som dritt når jeg glemmer ting slik.

 

Blah, vet ikke om det er dette som har med mitt humør å gjøre, eller om det bare er en vinterdepresjon elns, men surt er det uansett

[Gjest member-101642]

Mitt nyttårsforsett er å gjøre 2007 til et år som vil bli husket for sine positive sider. Jeg skal være mer sosial, ta initiativ, og muligens prøve å få meg kjæreste, hvis noen brukbare emner dukker opp.

 

Oppfylt!