Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Keldon]

Jeg hater situasjonen min. Det kan vel lett forklares her: http://irant.tard.no/?p=9

Kom deg på skolebenken igjen hvis du synes det er så ille?

[Runar]

Og så åssen vet du at vet var meg de prata om?

 

De sa noe som "Har du hørt at Anders Moen har kutta av seg to fingre? Han stakk de inn i helikopterrotoren" eller noe. Det er nok ikke mange her i byen som heter det samme som deg, og som driver med modellhelikopter .

 

 

Nå er halve skoleåret over, men jeg skulle nesten ønske det akkurat hadde begynt.

Det er det jeg har minst lyst til å høre

Hadde jeg gått på skolen, så hadde jeg bare kommi til å drømt om at dagen snart var over hele tida..er så piss lei skolen, og folk prøver å få meg til å begynne igjen, men jeg orker bare ikke så lange dager bare sittende på en stol med skrivekrampe

 

Det samme tenker jeg i timen, men når jeg kommer hjem tenker jeg over at det faktisk bare er et halvt år igjen av "den trygge hverdagen". Hva skal jeg gjøre etterpå? Alt kommer til å bli forandret.

[Heilage]

Jeg hater situasjonen min. Det kan vel lett forklares her: http://irant.tard.no/?p=9

Kom deg på skolebenken igjen hvis du synes det er så ille?

 

Jeg skal på skolen igjen til neste år, gleder meg faktisk. Men jeg trenger faktisk noe i livet før den tid.

[Snublefot]

Bruk det som inspirasjon i hvertfall. Tjen opp litt penger, gjør alle de tingene du gjerne vil få gjort før den tid. Ta opp et fag eller to kanskje. Bruk tiden til noe produktivt. Men ikke jobb rumpen av deg. Du vil angre på at du ikke slappet av litt mer når du går tilbake til skolebenken.

[Aiven]

Heisann!

Her kommer det en liten epistel fra meg (selvopplevd). Den er hentet fra et lengre foredrag vi bruker ved Coachingsenteret, og kan kanskje gi noen av dere gode ideer, eller bare litt energi.

 

Egen erfaring med coaching:

 

· April 2006, satt jeg å stirret inn i veggen, og det hadde jeg gjort da i fire sammenhengende måneder. Fremtidsutsiktene var trygd, medisinering, og flere endeløse sykehuskøer.

 

· Hvis jeg skal sette ord på følelsene skal jeg bruke en metafor, og siden jeg er nordlenning må det bli en lite Sjark, dere vet en sånn båt vi bruker nordpå for fisking, ja så klart når det ikke er mer trygd å få tak i. Oppi styrhuset (hodet), var det ikke værende for en fattig faen. Der stod det på 40 tv-kanaler med lyden på fullt, og så klart fantes det ingen fjernkontroll. Likevel må man jo av og til bare være der, men med det kaoset, orket man ikke lange stunden av gangen. Nå kan man jo selv tenke seg hvor trygt det var å seile denne sjarken uten skipper, eller det vil si skipperen satt nede i kahytten og drakk kaffe, hehe, eller en kald pils.

 

· Selv om viljen var tilstede, ville ikke fantasien dra i samme retning, og da klarte jeg ikke å mønstre nok energi til å ta tak i noe som helst. Dessuten var det slett ikke lett å få øye på hvilken problemstilling man skulle ta fatt i.

 

· Tilfeldigvis begynte jeg på coachingskolen, og traff da mine kjære medsøstre. Vi hadde mange livlige og meningsfulle samtaler, og virkningen av disse har ikke sluttet å forbløffe meg

 

· Kort fortalt ble jeg bevisst på mine egne tanker og følelser. Jeg fant ut hva som tappet meg for energi, og hvor jeg kunne finne påfyll.

 

· Etter å ha foretatt loftsrydding, som bestod av utskifting av en del "venner", innhenting av nye gode venner, samt kvittet meg med søppeltenking, og sluttet å bekymre meg for fremtiden. Fant jeg endelig tilbake til den tilstanden jeg hadde mistet grepet på.

 

· Så nå når jeg går opp i styrhuset, og det gjør jeg mange ganger for dagen, så er styrhuset mye mer innbydende, med tepper på alle skott, og veldig dempet belysning, samt en liten transistorradio som står på og spiller dempet musikk. På disse veggteppene er det brodert masse symboler og bilder. Disse er alle mine egenskaper, minner (både gode og vonde), utfordringer, muligheter, håp og drømmer. Som sagt så er det veldig dempet belysning, så jeg ser ikke disse tydelig, men jeg vet at de er der. Så når jeg har lyst til å granske en av broderiene nærmere slår jeg ikke på takbelysningen, men bruker bare en lommelykt for å se alle detaljene. Ved å se på bildene enkeltvis, blir jeg heller ikke forvirret, eller overveldet. Slik får jeg sortert utfordringene ned til et antall som jeg kan jobbe med.

 

· Når jeg ellers ser om noe er endret i livet mitt, så er det egentlig veldig lite. Fysikken er like ræva. Kona mi skramler enda med kjelene når hun vil si noe viktig. Guttungene mine, som for øvrig er godt voksne unge menn, har heller ikke sluttet å forbause meg. Økonomien er stabilt dårlig, Rønna jeg bor i er bare blitt et år eldre, ikke er bilen heller noe å skryte av. Så det er ingen fysiske endringer å få øye på.

 

· Så hva har da egentlig skjedd? Jo, jeg har uten å egentlig merke det selv, foretatt en 180 graders usving i egen bevissthet. Gått fra å være negativ pessimist, til positiv realist. Og det beste med det hele er at det har ikke gjort det minste vondt.

 

Alt dette bare på grunn av noen samtaler med helt vanlige medmennesker. Så for meg er ikke miraklenes tid forbi.

 

Herlig pencil. You made my day

[Gjest Guest_gjest_*]

Finnes det noe alternativ til siste året på vidergående?

 

Er lei livet slik det er nå, og vil nødig bo hjemme et år til. Vet ikke helt hva jeg tenker, vil bare komme meg vekk.

[Nie]

Finnes det noe alternativ til siste året på vidergående?

 

Er lei livet slik det er nå, og vil nødig bo hjemme et år til. Vet ikke helt hva jeg tenker, vil bare komme meg vekk.

 

Finnes uendelig med alternativer.

Beste er kanskje å snakke med rådgiver, h*n skal jo faktisk ha peiling. Og det er alltid mulig å tilrettelegge året slik at det passer deg. =)

[Gjest Guest_gjest_*]

Finnes det noe alternativ til siste året på vidergående?

 

Er lei livet slik det er nå, og vil nødig bo hjemme et år til. Vet ikke helt hva jeg tenker, vil bare komme meg vekk.

 

Finnes uendelig med alternativer.

Beste er kanskje å snakke med rådgiver, h*n skal jo faktisk ha peiling. Og det er alltid mulig å tilrettelegge året slik at det passer deg. =)

 

Hadde vært fint om du nevnte noen. Slik jeg ser det er det relativt få som ville funke. Rådgiver på skolen er ikke særlig flink til å gi rette råd. Har ikke lyst til å snakke med rådgiver.

[Nie]

Vel, til rådgiver må du uansett om du skal ordne noe slik mulighet.

Du nevner du ikke vil bo hjemme. I så fall kan du for eksempel dele opp året i to år (dette trenger du legeærklæring for, tror jeg), og ha jobb ved siden av. Går du en praktisk linje (elektro eller noe) så kan du jo gå ut som lærling.

 

Jeg vet for lite om situasjonen din til å kunne gi noe løsning. o_O

Kan du ikke fortelle litt mer?

Eventuelt, send en PM om du er registrert her inne. =)

[Gjest Guest_gjest_*]

Jeg vet for lite om situasjonen din til å kunne gi noe løsning. o_O

Kan du ikke fortelle litt mer?

Eventuelt, send en PM om du er registrert her inne. =)

 

Ønsker bare noe annerledes. Hvordan er det med stipend og sånn? Får man noe om man velger å bo i et annet fylke? Hvilke muligheter har man til å ta år i utlandet? Gis det stipend til dette, hvor mye?

[Nie]

Om du velger å bo i ett annet fylke må du gå på privatskole. Men, ja, du får borteboer. Hvor mye kommer ann på inntekten til foreldrene dine/formue, den slags greier. Går du allmenn så har du gode muligheter til ett år i utlandet, som i tillegg er gjeldene, så vidt jeg vet. Så vidt jeg har forstått er det ganske dyrt også.

Men angående stipend, så må du sjekke selv.

http://www.lanekassen.no/templates/Page____5505.aspx

Står en del bra info der, så vidt jeg kunne se. =)

[Gjest Guest_gjest_*]

Hvorfor privatskole?

Går du allmenn så har du gode muligheter til ett år i utlandet, som i tillegg er gjeldene, så vidt jeg vet. Så vidt jeg har forstått er det ganske dyrt også.

Noen som vet mer om dette? Evt. linker?

 

Takk for svar så langt.

[Nie]

Fordi videregående har du bare rett å gå i ditt eget fylke, med mindre linjen er landsdekkende. Privatskolene kommer utenfor denne ordningen. =)

[Gjest Sliten]

Heisann.

 

Først vil jeg begynne med å si at det er forferdelig trist å se at så mange sliter med så mye alvorlige problemer og tanker. Håper virkelig det ordner seg for dere. Føler med dere.

Legger også merke til at det er mange snille og hjelpsomme personer her inne, som gjør sitt beste for å hjelpe andre som sliter. Det er flott! Vi trenger alle å tenke litt mer på folkene rundt oss for tiden tror jeg.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Så til meg, og hvorfor jeg fant denne tråden:

Jeg tror nok ikke det er en løsning eller fasit på dette, så jeg skriver nok dette vel så mye for å "få det ut" tror jeg...

 

Har det helt jævlig for tiden.

Aldri vært så langt nede før.

 

Saken:

Jeg og dama var sammen lenge (15 mnd).

etterhvert begynnte forholdet å skrangle, og vi ble enige om å gå hver vår vei.

Var så glad og fornøyd da, for dette hadde jeg tenkt lenge på, så det var godt å bli kvitt den "byrden" det var blitt å gå å tenke på om jeg skulle gjøre det slutt eller ikke.

 

Men så, etter noen uker innså jeg at det var jo drømmedama jeg hadde gittt slipp på! FAEN jeg lot DEN dama bare gå fra meg, FRIVELIG!

 

Vi var ennå gode venner og hadde endel kontakt. Er faktisk naboer i ei blokk, så vi møttes ofte.

Jeg bestemte meg for å satse på hu igjen, og tok hu med på middag +++ og vi hadde det kjempefint. Begge var enige om at det var sterke følelser oss imellom. Jeg innså at jeg faktisk elsket denne jenta (må presisere at jeg ikke er den som bruker ordet elske om alt og alle. Sier jeg det, mener jeg det virkelig. Kun sagt det til ei annen jente for ca 5 år siden. Til "drømmedama" hadde jeg aldri sagt det, da jeg ikke var 100% sikker, selv etter 15 mnd. Jepp, dumme meg) Men nå som jeg merket hvor mye hun betydde for meg, innså jeg altså at jeg elsket (les: elsker) hun. Kjøpte derfor blomster og mannet meg opp til å si det til henne.

Vel, kort fortalt, hun ble glad for blomstene, men jeg fikk slengt i trynet tilbake at hun hadde fått følelser for enn annen kar! That hurts!

 

Så her sitter jeg...har sittet å deppa, gråt og knapt spist på 3 uker nå...

På toppen av det hele ble det ikke noe av den nye jobben jeg skulle få, så jeg går bare hjemme om dagene. Så jeg går å tenker på hu og han kisen 24/7. har mareritt om nettene (når jeg først får sove da)

Jeg er ikke typen som pleier å vise følelser så lett, men nå kan jeg plutselig begynne å grine helt uten videre...tør nesten ikke være blandt folk pga det.

Samtidig viser det seg at de aller fleste vennene mine bare gir F. På MSN bla a går det rimelig greit fram at jeg ikke har det bra for tiden, men ingen ser ut til å bry seg, ta kontakt å spørre hvordan jeg har det feks. Det gjør det hele litt ekstra vondt, føler meg så alene med dette. Blir for mye for meg rett og slett.

Psykolog er en tanke som har slått meg, men det føles så drøyt liksom. Aldri vært borti det før. Dyrt er det også.

Forøvrig har jeg fortalt akkurat hvordan jeg føler det til hu, så hu vet hvordan jeg har det.

 

Hu sier dem ikke er sammen, og at det er alt for tidlig for henne å bli sammen men en ny en, siden hu har følelser for meg ennå. Likevell har denne nye karen vært hos henne hele helga (ligget over).

Neida, jeg spaner ikke, men vi bor i samme oppgang, så jeg ser det enten jeg vil eller ikke!

Det gjør så jævelig vondt å gå å tenke på dette hele tiden. Jeg fungerer ikke i hverdagen lenger. Bare låser meg inne på rommet, setter på musikk og begynner å gråte...

Som sagt, aldri vært så langt nede før. Har vært igjennom ett vondt brudd før, men dette tar kaka. Er jeg ute å kjører får jeg av og til lyst å bare vrenge over og smelle inn i fjellveggen. Seriøst.

 

Kunne skrevet side opp og ned her, men skal prøve å unngå det:P Tror jeg har fått med det vesentlige.

 

Beklager evt skrivefeil, er ikke lett å se igjennom alle tårene.

 

Til slutt vil jeg si at dersom noen skulle kjenne meg igjen, vær vennlig å ikke heng meg ut her o.l. Og for all del, ikke si dette til "drømmedama". Ta kontakt med meg så kan vi snakkes utenfor forumet her evt.

Jeg er ikke flink til å dele følelser, så føler meg sårbar når jeg skriver her. Respekter det.

 

Takk for at du gadd å lese dette.

[Niqābninja]

Jeg føler jeg ikke kommer videre. Står fast. Fryst til bakken.

Kommer meg ikke videre. Veit ikke hvor jeg skal gå, hva jeg skal prøve.

Jeg trenger utfordringer, samtidig som jeg trenger hvile.

Føler jeg trenger mer, jeg må få gjøre mer utav meg sjøl. Jeg visner og dør bort. Råtner.

Jeg veit ikke hva jeg skulle gjort. Hvordan jeg kan klare realisere meg selv, på en måte.

 

Jeg veit ikke hvor jeg skal snu meg. Jeg veit jeg har mange som stiller opp for meg om jeg trenger det, men jeg aner ikke hva jeg skulle sagt. Hva jeg skulle gjort. Jeg veit desembermørket vil dra meg med seg. Jeg veit jeg ikke vil gå den veien, ikke igjen. Jeg vil kunne glede meg til bursdag. Glede meg til jul, glede meg til fri. Jeg klarer ikke. Det betyr mer tid med meg selv. Det betyr mer meg, rett og slett.

Jeg trodde ikke jeg kom til å bli nitten. Det er ikke noe anna enn enda et år. Enda et bevis på mine feil, mine mangler, min evne til å konsekvent ikke fullføre ting.

 

Jeg balanserer på en fot på en fjelltopp. Hendene er bundet og jeg kan ikke anna enn å håpe på vindstille.

Det er kun en vei jeg kan gå, men det er en vei jeg ikke ønsker.

 

Og jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke kan slippe folk for nært innpå meg. Jeg tror rett og slett at om de kjenner meg for godt, vil de ikke like meg lenger. Jeg har en for stygg personlighet. Heldigvis for meg klarer jeg skjule den godt. Hvis ikke hadde jeg vel vært helt viggo.

 

Jeg vil ikke fortsette ned denna veien, men det er som om veien er murt inne. Så jeg kan enten fortsette dit jeg er på vei, eller jeg kan gå tilbake. Jeg har ikke utstyr til å rive de ned, så jeg står fast. Rådvill og håpløs.

[Gjest Bruker-95147]

Du beskriver dine følelser på en god og informativ måte. Er det ikke helt herlig at dette er bare tanker, og du kan selv bestemme deg for hvilke tanker du tenker, og hvilke tanker du forkaster, eller parkerer?

[Gjest Sliten]

Heisann.

 

Først vil jeg begynne med å si at det er forferdelig trist å se at så mange sliter med så mye alvorlige problemer og tanker. Håper virkelig det ordner seg for dere. Føler med dere.

Legger også merke til at det er mange snille og hjelpsomme personer her inne, som gjør sitt beste for å hjelpe andre som sliter. Det er flott! Vi trenger alle å tenke litt mer på folkene rundt oss for tiden tror jeg.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Så til meg, og hvorfor jeg fant denne tråden:

Jeg tror nok ikke det er en løsning eller fasit på dette, så jeg skriver nok dette vel så mye for å "få det ut" tror jeg...

 

Har det helt jævlig for tiden.

Aldri vært så langt nede før.

 

Saken:

Jeg og dama var sammen lenge (15 mnd).

etterhvert begynnte forholdet å skrangle, og vi ble enige om å gå hver vår vei.

Var så glad og fornøyd da, for dette hadde jeg tenkt lenge på, så det var godt å bli kvitt den "byrden" det var blitt å gå å tenke på om jeg skulle gjøre det slutt eller ikke.

 

Men så, etter noen uker innså jeg at det var jo drømmedama jeg hadde gittt slipp på! FAEN jeg lot DEN dama bare gå fra meg, FRIVELIG!

 

Vi var ennå gode venner og hadde endel kontakt. Er faktisk naboer i ei blokk, så vi møttes ofte.

Jeg bestemte meg for å satse på hu igjen, og tok hu med på middag +++ og vi hadde det kjempefint. Begge var enige om at det var sterke følelser oss imellom. Jeg innså at jeg faktisk elsket denne jenta (må presisere at jeg ikke er den som bruker ordet elske om alt og alle. Sier jeg det, mener jeg det virkelig. Kun sagt det til ei annen jente for ca 5 år siden. Til "drømmedama" hadde jeg aldri sagt det, da jeg ikke var 100% sikker, selv etter 15 mnd. Jepp, dumme meg) Men nå som jeg merket hvor mye hun betydde for meg, innså jeg altså at jeg elsket (les: elsker) hun. Kjøpte derfor blomster og mannet meg opp til å si det til henne.

Vel, kort fortalt, hun ble glad for blomstene, men jeg fikk slengt i trynet tilbake at hun hadde fått følelser for enn annen kar! That hurts!

 

Så her sitter jeg...har sittet å deppa, gråt og knapt spist på 3 uker nå...

På toppen av det hele ble det ikke noe av den nye jobben jeg skulle få, så jeg går bare hjemme om dagene. Så jeg går å tenker på hu og han kisen 24/7. har mareritt om nettene (når jeg først får sove da)

Jeg er ikke typen som pleier å vise følelser så lett, men nå kan jeg plutselig begynne å grine helt uten videre...tør nesten ikke være blandt folk pga det.

Samtidig viser det seg at de aller fleste vennene mine bare gir F. På MSN bla a går det rimelig greit fram at jeg ikke har det bra for tiden, men ingen ser ut til å bry seg, ta kontakt å spørre hvordan jeg har det feks. Det gjør det hele litt ekstra vondt, føler meg så alene med dette. Blir for mye for meg rett og slett.

Psykolog er en tanke som har slått meg, men det føles så drøyt liksom. Aldri vært borti det før. Dyrt er det også.

Forøvrig har jeg fortalt akkurat hvordan jeg føler det til hu, så hu vet hvordan jeg har det.

 

Hu sier dem ikke er sammen, og at det er alt for tidlig for henne å bli sammen men en ny en, siden hu har følelser for meg ennå. Likevell har denne nye karen vært hos henne hele helga (ligget over).

Neida, jeg spaner ikke, men vi bor i samme oppgang, så jeg ser det enten jeg vil eller ikke!

Det gjør så jævelig vondt å gå å tenke på dette hele tiden. Jeg fungerer ikke i hverdagen lenger. Bare låser meg inne på rommet, setter på musikk og begynner å gråte...

Som sagt, aldri vært så langt nede før. Har vært igjennom ett vondt brudd før, men dette tar kaka. Er jeg ute å kjører får jeg av og til lyst å bare vrenge over og smelle inn i fjellveggen. Seriøst.

 

Kunne skrevet side opp og ned her, men skal prøve å unngå det:P Tror jeg har fått med det vesentlige.

 

Beklager evt skrivefeil, er ikke lett å se igjennom alle tårene.

 

Til slutt vil jeg si at dersom noen skulle kjenne meg igjen, vær vennlig å ikke heng meg ut her o.l. Og for all del, ikke si dette til "drømmedama". Ta kontakt med meg så kan vi snakkes utenfor forumet her evt.

Jeg er ikke flink til å dele følelser, så føler meg sårbar når jeg skriver her. Respekter det.

 

Takk for at du gadd å lese dette.

 

Kan jo legge til at jeg er 23 år, så det er ikke "fjortisdepresjon" det er snakk om her. Ikke at det er noe galt med det, men tror nok dette stikker endel dypere.

 

Foresten noe som har vært borti Tankefeltterapi? fikk ett tips om at det kunne være noe.

[Gjest Guest_anonym_*]

2008 blir fjerde året mitt som bulimiker, og jeg er så sliten. Jeg har ødelagt kroppen min, men jeg greier ikke slutte. Skjønner ikke at legene mine ikke bare gir meg opp snart, jeg greier jo ikke følge avtalene og planene som blir satt opp til meg.

Skolen går skikkelig til helvete. Jeg har tenkt på å droppe ut flere ganger, men foreldrene mine hadde pest meg altfor mye til at jeg orker det. Jeg greier ikke henge med, selvom lærerne er utrolig snille mot meg. Men jeg orker jo ikke være der heller, sitter bare hjemme og depper og gråter.

 

Kroppen min får jeg jo aldri tilbake. Leveren og tarmene mine har fått skader. Fordøyelsen min er hvertfall herpa etter flere hundre piller med laxerende gjennom årene. Legen min er urolig for sjangsene mine for å få barn om det ikke slutter.

 

De som vet det er så fortvilet og sinna. Jeg hater meg selv for å utsette de for noe sånt. Jeg vil jo ikke at andre skal lide fordi jeg ikke greier å gjøre som jeg burde. I blant slår tanken meg at jeg kanskje bare burde ende det hele. Hva skal jeg ta meg til når jeg blir frisk?

Jeg er jo en vandrende løgn på to bein. Jeg lyver flere ganger daglig til alle jeg er glad i. Bare lyver og lyver og lyver. Men den jeg lyver mest til, er vel kanskje meg selv.

 

I januar skal jeg starte i gruppemøter hos IKS med andre som sliter med det samme. Jeg vet ikke helt om jeg takler det. Det er så pinlig. :/

[TheKims]

Det er ikke noe pinlig i å være syk...

Jeg har slitt med angst å depresjoner siden jeg var 18. er nå 25.

 

Jeg var også flau over det å ville helst ikke vise til andre at jeg sleit så jævlig med det.

Jeg valgte ikke å få angst så det er ikke noe vits å være flau, samme gjelder deg..

 

Tror det hjelper at du møter andre med samme problemet, det gjorde det for meg ihvertfall

 

mvh kim stian

[Hekkerboi]

jeg er så utrolig forvirret, irritert på meg selv, og flau etter en episode i helgen. kong alkohol var selvfølgelig innblandet.

kort og godt har jeg skjelt ut og vært frekk mot mine aller beste kamerater, og de synes igrunn ikke noe særlig om meg nå.

jeg har sagt mye rart, som muligens ikke burde være sagt, og ting jeg aldri ville sagt ellers.

 

for de som gidder å lese mer, så vil jeg gjerne skrive ned det som skjedde, selv om det er veldig mye jeg ikke husker. (blackout)

 

det hele startet med et koselig, avslappet vors. vi chilla og det var greit. jeg hadde med meg tre øl og en helflaske tequila.

jeg fikk i meg ølen, og før vi dro begynte vi å shotte litt. når vi kom frem til festen var jeg i storform, og folk virket glade for å se meg.

men så ble han ene kameraten min kastet ut, så jeg, kameraten min, og en kamerat til stakk. festen var litt ute "på landet", så det var vanskelig å få skyss.

det var vått og kaldt. masse slaps. jeg og han som ble kastet ut klarte knapt å stå på beina, og var gjennomvåte. etter hva jeg har hørt sovnet/lå i snøen.

av en eller grunn, mens vi var ute, så har jeg sjelt ut flere kamerater, som egentlig bare ville hjelpe meg. jeg har forstuet fingeren til en fyr, og gjort mye unødvendig.

folk er irriterte og skuffet. etter mye krangling og dritt fikk den tredje kameraten min oss inn på festen igjen, inn på et soverom, der meg og han som ble kastet ut fikk ligge og varme oss.

det var et par-tre venner som satt med oss og passet på så vi hadde det bra. innimellom disse episodene er det MYE jeg ikke husker, og jeg er skikkelig forvirret.

jeg gruer meg skikkelig til å møte disse folka igjen, og det er visstnok mange som har lyst til å banke meg. jeg aner ikke hva jeg skal si, for jeg vet jo ikke 100% hva jeg har gjort.

jeg er rett og slett redd for å miste mange av de beste kameratene mine.

 

bah. godt å få det ut.