Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Lurvefranzen]

Fikk du "jeg liker deg som en venn", kanskje?

 

JA. Og; "men vi er fortsatt venner, sant?"

 

Selvfølgelig er vi venner, men faen heller. Lett for hun å si det..

[Simkin]

pådrog meg ankelbrudd sist søndag, så nå ligger jeg våken i senga og kjeder dritten ut av meg, døgnet er jo allerede snudd på hodet. går med gips. helt ufattelig kjedelig å gå hjemme, og det har kun gått 1 uke!

 

må jo ligge i ro, sitte i bil blir slitsomt i lengden, grunnet beinet bør være høyt, å gå på krykker ute nå på glattisen er uaktuelt. ikke får jeg kjørt bil heller.. HAU, det er så kjett! må vel også belage meg på å gå slik i kansje 7-12 uker til , er så lei krykkene allerede att jeg er spykvalm. jeg vil tilbake på jobb!

 

skal inn til kontroll på tirsdag, da blir det bestemt om jeg skal operere eller ikke. føler en liten operasjons angst her nå også

 

nei, dette er det kjedeligste jeg har opplevd per dags dato..

 

unner INGEN å brekke et bein

Endret 26. november 2007 av Simkin

[SpecialForce]

to sovepiller da?

[L4r5]

Fikk du "jeg liker deg som en venn", kanskje?

 

JA. Og; "men vi er fortsatt venner, sant?"

 

Selvfølgelig er vi venner, men faen heller. Lett for hun å si det..

Den der er grusom! Like jævlig hver gang... Selvfølgelig vil man være venner, men man vil jo helst være noe mer da....

 

 

 

-----------------------

 

And on another note:

 

Dette høres kanskje ikke så mye ut for mange av dere, men jeg fikk en liten personlig seier i dag. Klarte å komme meg på møtet mitt på NAV. Gruet meg sinnsykt og var bare så vidt jeg klarte å komme meg ut av døra i dag. Presset meg likevel til å gjøre det. Satt litt småskjelven på bussen og sugde i meg en røyk på et par trekk før jeg gikk inn. Men saksbehandleren min var jo kjempegrei! Det gikk kjempebra og han var lett å snakke med.

Nå skal jeg over på rehabiliteringspenger etter hvert. Selvfølgelig så får jeg ikke tak i legen min. Er opptatt hele tida. Får ikke engang beskjed om at jeg er på vent så sentralbordet er nok fyllt opp der. Får håpe at det ikke tar alt for lang tid før jeg får time.

[relaps3]

Heisann.

Tenkte at jeg kunne skrive litt i denne tråden.

Skal hvertfall prøve å utdype meg slik at dere forstår.

 

Siden jeg startet som lærling har jeg vært utfor mange problemer, og hindre i livet mitt.

Jeg startet på en lærlingebedrift (en kommune) hvor jeg fikk veldig dårlig oppfølgning, og ble generellt behandlet som en dritt, er i en mye bedre jobb nå for tiden, og fortsatt lærling.

 

Saken er det at etter at jeg flyttet ut med dama, og startet dette nye livet som en arbeidskar så fikk jeg noen problemer med å tilpasse meg når det omhandlet det sosiale på arbeidsplassen, jeg har jo trossalt gått på skole i 13 år før jeg startet med dette, og dette ble veldig brått for meg.

 

Etter dette har jeg egentlig mistet litt av kontakten med "verden" for å si det sånn

Går ofte rundt med mine egne tanker, og har mistet mange av gledene jeg hadde før når jeg gikk på skole. Før så likte jeg å spille, og se på filmer, nå har jeg mistet de gledene, kan ikke forstå hvorfor jeg har mistet noe som jeg elsket å drive med før.

 

Synes at dette er ganske kjipt med tanke på at jeg går rundt og føler meg deppa nesten alltid.

 

Tror at dette kan ha noe med den plutselige overgangen til arbeidslivet, og at alt jeg har vært vant til måtte gjøres om, når man gikk på skolen så kunne man liksom være seg selv ved å kunne si det man hadde lyst til. I arbeidslivet så har man regler å følge, sier man noe dritt kan det ha følger for karrieren sin.

 

Hehe, håper at dere forstod dette, og at jeg ikke bare skriver en masse tull dere ikke forstår. Hadde bare lyst å få det ut

 

Thanks..

[Myst]

Bedre å få det ut istedenfor å stenge det inne og la det vokse, sier nå jeg. Veldig bra skrevet, forstår deg godt. Det er denne overgangen mellom skole og jobb som du sier, for oss unge. Å komme inn i et nytt miljø med nye mennesker og regler å forholde seg til.

Jeg er også forholdsvis ny i arbeidslivet og forventningene ikke alltid stemmer overens. Man møter utfordringer som er langt høyere enn skolenivå.

 

Når det gjelder livets gleder, må du bare bruke litt av fritiden på dem. I jobben min får jeg ikke så mye fritid og de prøver jeg å utnytte. Og du har den fordelen av at du har din kjære ved siden av deg. Enkelte av oss prøver å komme seg gjennom dagene helt alene.

 

Apropos det (og for å være litt on-topic), så savner jeg også en kjære. Blir nå alene rundt en måneds tid og det er kjipt å være alene.

[Lurvefranzen]

Fikk du "jeg liker deg som en venn", kanskje?

 

JA. Og; "men vi er fortsatt venner, sant?"

 

Selvfølgelig er vi venner, men faen heller. Lett for hun å si det..

Den der er grusom! Like jævlig hver gang... Selvfølgelig vil man være venner, men man vil jo helst være noe mer da....

 

Nemlig. Virker veldig klisjé hele greiene, men det er som du sier, like jævlig hver gang.

[Snublefot]

Burde aldri sagt noe til folka mine. Hadde seriøst glemt hvorfor jeg faktisk ikke hadde noe med dem å gjøre lengre. Av en eller annen syk grunn falt det dem naturlig å ringe læreren min. Hva i helvete har hun med mitt privatliv å gjøre? At hun vet hva jeg sliter med får meg bare enda mer til å grue meg til å gå ut den døren. Dette var liksom det værste de kunne ha gjort. Jeg er er 18 år gammel og mitt liv er mitt liv. Når jeg først manner meg opp til å si noe så privat så finner de det naturlig å si det til en dame jeg har ingen forhold til? Føler meg bare så sykt trampet på. Trodde jeg kunne stole på dem igjen, jeg tok tydeligvis totalt feil. Nå har jeg det bare verre enn før. Lyst til å bare legge meg ned å dø.

[Alastor]

Hvorfor har foreldra dine ringt læreren din egentlig? Om du er 18 så bestemmer faktisk ikke de sånt.

 

Det er jo håpløst...

[Snublefot]

Jeg har problemer med å skrive dette liksom. Bare skrive om angsten. Tok meg tre år å manne meg opp til å gå til legen. Si det til læreren min, uten min viten og vilje, er liksom som å trampe på den lille biten av selvtillit jeg hadde igjen. Er bare helt knust nå.

 

Jeg har vært selvstendig og klart meg selv siden jeg var 14-15. Nå skal de liksom leke foreldre? Er bare helt paff.

[Sidious]

Jeg lurer på hva jeg skal gjöre ang. skole og min fremtidige karriere. Jeg begynte på sykepleien i höst og har altså studert ved höyskolen i ca. 4 måneder nå. Jeg har begynt å bli VELDIG usikker på om jeg har valgt rett utdanning. Vil jeg egentlig arbeide som sykepleier? Det er så mange som hevder at det i hovedsak kun dreier seg om å vaske folk samt törke rumper. Dessuten sies det at det er mye stress på sykehus, at man ofte jobber når det er helligdager og at lönna ikke matcher oppgavene og ansvaret. Dette har medfört at jeg har mistet utrolig mye motivasjon. Jeg jobbet på et sykehjem i sommer og begynte allerede å tvile da, men jeg hadde jo allerede sökt og kommet inn ved en skole, så da var det egentlig verdt å forsöke - å pröve å få seg et bilde av hvordan denne utdanningen er. Sommerjobben var grei den (jeg var assistent), men besto faktisk av å mate, törke og vaske pasienter. Jeg trodde at sykepleiere kanskje får gjöre noe mer, men folk hevder at sykepleiere faktisk gjör samme type oppgaver. Ikke vet jeg. Det virker iallfall ikke fristende å bruke 3.5 år på en utdannelse som dette om det faktisk er det det dreier seg om. En ting som fikk meg litt mer interessert var jo dette med spesialisering - å kanskje videreutdanne seg og få jobbe innom operasjon, psykiatri eller barn og unge, men nå vet jeg ikke om det er så glamoröst det heller. Det er vel ingen av dere som har noen synspunnkter/erfaringer ang. dette?

 

Jeg er så redd for å velge feil utdanning. Jeg har ikke lyst til å bli noe jeg misliker. Jeg er ikke akkurat så keen på tanken på å ta en annen utdanning etter endt höyskoleutdanning heller. Jeg vil gjerne gjöre rett valg förste gangen. Hvorfor velgte jeg sykepleier til å begynne med? Vel, er ikke helt sikker - kanskje er det p.g.a. at min sösters partner studerer til å bli det og at det på en måte smittet over på meg, dessuten mente mange at jeg vil bli en bra sykepleier...kanskje det, men jeg vil heller ikke slite meg helt ut (sykepleiere klager ofte over ödelagt rygg, burn-out o.s.v.). Jeg har rett og slett blitt jävlig usikker.

 

Andre utdanninger jeg kunne ha tenkt meg er hotell-, reiseliv og restaurantbransjen, psykologstudiet og allmennlärerutdannelse. Psykologyrket er jeg dog usikker på - vet at det kreves sinnsykt mye og at det er veldig vanskelig å komme inn på det.

 

Andre som har slitt med yrkesvalg og sånt? Synes dette virker så håplöst. Ikke morsomt at jeg sliter med disse tankene nå i juletida heller... :/

[Eirikant]

Da er det en uke siden kjæresten min ville ha pause, eller ikke være sammen med meg på en stund...

 

ikek altfor gøy å tenke på..

[Pasient]

1 måned siden det ble slutt mellom meg og dama.

 

Om det skulle vise seg at det blir slutt etter denne pausen, så har jeg bare et par ting og si til deg. Det går over! Det svir noe så sinnsykt, det gjør vondt, du vet ikke hva du skal gjøre, men til slutt går det over.

 

Er ikke helt ferdig med det, tenker på henne hver dag nesten. Eller, jeg tenker ikke på henne, men hva hun gjorde mot meg, og det er det som svir noe så jævlig.

 

Men det begynner og gå seg til, på det værste var jeg ikke på jobb en gang. De tingene som reddet meg var vennene mine og musikk. Musikk var spesielt viktig. Følelsen av og sitte alene er forbanna bedriten, men en god sang, en sang som kan gi deg "håp" fikser det.

 

Nå skulle jeg jo egentlig si at "ting ordner seg", også kom det masse skriverier, men men.

 

Det går bra, uansett hva som skjer.

[mushi]

*sykehus-stuff*

Jeg tror du trenger å snakke med en som har vært sykepleier noen år. Prøv å legg ut en tråd her på forumet Prøv i denne tråden. Du kan også høre med et sykehus om det er mulig å få snakket med noen.

 

Lykke til. Håper du ikke gir opp før du er 100% sikker på at det er sånn det er å være sykepleier.

[Gjest Bruker-95147]

Heisann!

Her kommer det en liten epistel fra meg (selvopplevd). Den er hentet fra et lengre foredrag vi bruker ved Coachingsenteret, og kan kanskje gi noen av dere gode ideer, eller bare litt energi.

 

Egen erfaring med coaching:

 

· April 2006, satt jeg å stirret inn i veggen, og det hadde jeg gjort da i fire sammenhengende måneder. Fremtidsutsiktene var trygd, medisinering, og flere endeløse sykehuskøer.

 

· Hvis jeg skal sette ord på følelsene skal jeg bruke en metafor, og siden jeg er nordlenning må det bli en lite Sjark, dere vet en sånn båt vi bruker nordpå for fisking, ja så klart når det ikke er mer trygd å få tak i. Oppi styrhuset (hodet), var det ikke værende for en fattig faen. Der stod det på 40 tv-kanaler med lyden på fullt, og så klart fantes det ingen fjernkontroll. Likevel må man jo av og til bare være der, men med det kaoset, orket man ikke lange stunden av gangen. Nå kan man jo selv tenke seg hvor trygt det var å seile denne sjarken uten skipper, eller det vil si skipperen satt nede i kahytten og drakk kaffe, hehe, eller en kald pils.

 

· Selv om viljen var tilstede, ville ikke fantasien dra i samme retning, og da klarte jeg ikke å mønstre nok energi til å ta tak i noe som helst. Dessuten var det slett ikke lett å få øye på hvilken problemstilling man skulle ta fatt i.

 

· Tilfeldigvis begynte jeg på coachingskolen, og traff da mine kjære medsøstre. Vi hadde mange livlige og meningsfulle samtaler, og virkningen av disse har ikke sluttet å forbløffe meg

 

· Kort fortalt ble jeg bevisst på mine egne tanker og følelser. Jeg fant ut hva som tappet meg for energi, og hvor jeg kunne finne påfyll.

 

· Etter å ha foretatt loftsrydding, som bestod av utskifting av en del "venner", innhenting av nye gode venner, samt kvittet meg med søppeltenking, og sluttet å bekymre meg for fremtiden. Fant jeg endelig tilbake til den tilstanden jeg hadde mistet grepet på.

 

· Så nå når jeg går opp i styrhuset, og det gjør jeg mange ganger for dagen, så er styrhuset mye mer innbydende, med tepper på alle skott, og veldig dempet belysning, samt en liten transistorradio som står på og spiller dempet musikk. På disse veggteppene er det brodert masse symboler og bilder. Disse er alle mine egenskaper, minner (både gode og vonde), utfordringer, muligheter, håp og drømmer. Som sagt så er det veldig dempet belysning, så jeg ser ikke disse tydelig, men jeg vet at de er der. Så når jeg har lyst til å granske en av broderiene nærmere slår jeg ikke på takbelysningen, men bruker bare en lommelykt for å se alle detaljene. Ved å se på bildene enkeltvis, blir jeg heller ikke forvirret, eller overveldet. Slik får jeg sortert utfordringene ned til et antall som jeg kan jobbe med.

 

· Når jeg ellers ser om noe er endret i livet mitt, så er det egentlig veldig lite. Fysikken er like ræva. Kona mi skramler enda med kjelene når hun vil si noe viktig. Guttungene mine, som for øvrig er godt voksne unge menn, har heller ikke sluttet å forbause meg. Økonomien er stabilt dårlig, Rønna jeg bor i er bare blitt et år eldre, ikke er bilen heller noe å skryte av. Så det er ingen fysiske endringer å få øye på.

 

· Så hva har da egentlig skjedd? Jo, jeg har uten å egentlig merke det selv, foretatt en 180 graders usving i egen bevissthet. Gått fra å være negativ pessimist, til positiv realist. Og det beste med det hele er at det har ikke gjort det minste vondt.

 

Alt dette bare på grunn av noen samtaler med helt vanlige medmennesker. Så for meg er ikke miraklenes tid forbi.

[Anders Moen]

H***** altså!

Alt går galt for meg for tida

 

Har klart å snu døgnet, møter verken opp på skole eller jobb fordi jeg forsover meg hele tida siden jeg har klart å snu døgnet, og ingenting går som det skal

 

Føler meg skikkelig ille nå

 

+ at de fant regninga fra da jeg var på legevakta halv 4 på søndag morgen...ville ikke fortelle dem om den siden da hadde de sikkert tatt helikopteret mitt fra meg som forårsaket at jeg måtte på legevakta =/

og så er det en i flyklubben som rett og slett får meg til å føle meg dårlig, han er voksen og sånn men jeg tror ikke han tenker over hva han gjør. Når jeg sitter der å bygger fly og han kommer, så står han over meg som en hauk for å se at jeg gjør det riktig selv om det går helt fint

 

Har lyst til å bare dra ned dit en kveld, som jeg vet han ikke er der, hente et fly og helliet mitt og seilfly-byggesettet og ta det med hjem og heller gjøre det hjemme pga han *sint*

 

Edit:

Ahh, føltes deilig å bare få sagt dette

 

Edit 2:

En annen ting som jeg glemte å nevne, er at foreldrene mine tydeligvis ikke tror på meg...sier noe, og nei da, det er bare jug, selv om det er så sant som det kan bli

Endret 28. november 2007 av Anders Moen

[Runar]

Hvordan går det med hånden din, Anders? Jeg overhørte et par elever i 1MK nevne at du hadde kuttet av deg to fingre.

 

Nå er halve skoleåret over, men jeg skulle nesten ønske det akkurat hadde begynt.

[Anders Moen]

Hva i all verden?

Jeg logga på msn i stad, og det var det første jeg fikk høre og, at jeg hadde kutta av meg en eller flere fingre

 

Skjønner ikke hvem som har sagt at jeg gjorde det, men...mangla en del for å gå helt gjennom, men såret var dypt ja

Men nei, har ikke kutta av meg fingerne

 

1MK...som kjenner meg?

Hvem kan det være da? Vet bare om 1 som jeg kjenner som går på Gausdal, men han går på idrettslinja.. vet du hvem det er som prata om det? Og så åssen vet du at vet var meg de prata om?

 

Edit:

Kanskje vi skal ta det på pm eller noe sånt, så vi ikke detter helt ut av emnet?

Men det at jeg kutta av meg fingre er bare tull...eneste skade var masse masse masse blod som aldri ville slutte å renne, et dypt sår og en finger jeg har en veldig begrenset..røre-faktor på (sorry, fant ikke på noe bedre hehe)

 

 

Edit 2:

Nå er halve skoleåret over, men jeg skulle nesten ønske det akkurat hadde begynt.

Det er det jeg har minst lyst til å høre

Hadde jeg gått på skolen, så hadde jeg bare kommi til å drømt om at dagen snart var over hele tida..er så piss lei skolen, og folk prøver å få meg til å begynne igjen, men jeg orker bare ikke så lange dager bare sittende på en stol med skrivekrampe

Er en måte som kan få meg til å orke hele dagen: maks 2-3 timer om dagen, med programmering (PHP, MySQL osv), minst 1 av de dagene - da hadde jeg begynt igjen skal du se. Men, men...sånn får jeg det nok ikke

Endret 29. november 2007 av Anders Moen

[Gjest member-101642]

Herregud, følelsen av å ikke passe inn er sterkere enn noen gang.

[Heilage]

Jeg hater situasjonen min. Det kan vel lett forklares her: http://irant.tard.no/?p=9