Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[chokke]

Jeg er så sykt lei av å være redd for alt. Skulle sykt ønske om det var noen andre enn meg selv som hindret meg i å være lykkelig. Hadde vært innmari lettere da.

Mhm...

 

I morra skal jeg ringe legen og vegvesen (noe ang. lappen). Hah, place your bets. Blir spennende, gruer meg allerede. Sitter her og funderer ut hva og hvordan jeg skal si det . Jævla patetisk av meg egentlig...

 

Bare idag: Mamma spurte idag tidlig om jeg ikke skulle invitere noen hjem (osv osv osv). Så på telefonen for jeg ringte og lurte på noe. Så ved middagsbordet, ganske lang blabla trenger du hjelp? blabla. Og så når jeg var innom stua for å hente en klemandarin (klementin eller mandarin...)... BRENN!

 

"FÅr du gjort noen lekser? ELler sitter du bare der?"

"Vi ser jo det på karakterene til jul." Oh shit. Kan de ikke bare forstå at jeg ikke klarer å forstå historie og alt det dritet der like bra som "alle" andre?...

Endret 20. november 2007 av chokke

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er så sykt lei av å være redd for alt. Skulle sykt ønske om det var noen andre enn meg selv som hindret meg i å være lykkelig. Hadde vært innmari lettere da.

 

 

Redd for hva da?

[Programvare]

Jeg er så sykt lei av å være redd for alt. Skulle sykt ønske om det var noen andre enn meg selv som hindret meg i å være lykkelig. Hadde vært innmari lettere da.

 

 

Redd for hva da?

 

Han skriver jo hva han er redd for da.

[Eplefe]

Hun skriver hva hun er redd for.

[Snublefot]

Etter å ha taklet angsten rimelig bra i noen år så har jeg på en måte møtt et lite endestopp. Føler liksom ikke at jeg kan utsette det lengre, siden det bare blir verre. Jeg har jo endelig innsett at det ikke er normalt grue meg så mye til helt daglige ting som jeg gjør. Siste jeg har lyst til er å oppsøke hjelp, men jeg vet ikke om det er så mye annet å gjøre.

[Gjest Bruker-95147]

Etter å ha taklet angsten rimelig bra i noen år så har jeg på en måte møtt et lite endestopp. Føler liksom ikke at jeg kan utsette det lengre, siden det bare blir verre. Jeg har jo endelig innsett at det ikke er normalt grue meg så mye til helt daglige ting som jeg gjør. Siste jeg har lyst til er å oppsøke hjelp, men jeg vet ikke om det er så mye annet å gjøre.

 

Jeg vil ikke gi deg råd, fordi jeg tror du sitter med løsningen selv, og den vil da virke best for deg.

 

Det jeg kan gjøre er å dele en erfaring i stedet. Jeg slet selv med negative "bilder" som dukket opp i bevisstheten, og det flere ganger om dagen. Etter hvert ble dette veldig plagsomt, fordi jeg kunne merke fysisk at dette tappet meg for energi. Ved en tilfeldighet forsøkte jeg å formulere "bildene" overfor en god samtalepartner, og kun ved hjelp av dette forsvant bildene, eller noen ble erstattet av nye positive bilder. Ingen hokus pokus altså, bare det å tørre å sette ord på "svineriet" altså.

 

Så det er ikke så sikkert at du trenger proffesjonell hjelp. Kan hende at det du trenger er ganske enkelt et lyttende menneske ...? Jeg har også erfart at man kan torturere seg med bekymringer om fremtiden, og da "fange" seg selv inn i merkelige forestillinger av virkeligheten. 99,99% av disse potensielle utfordringene skjer aldri, og de som likevel skjer finner man bestandig en løsning på. Slutt å uroe deg for fremtiden! Lev her og nå, og hold opp med å feilprogrammere deg selv. Snakk til deg selv på kun positive måter, så tror jeg du kommer videre.

 

Lykke til!

[Snublefot]

Jeg er typen som sitter å hører på andre sine problemer. Jeg er ikke så flink til å dele mine egne alltid.

[Alastor]

Og akkurat derfor så flommer alt over nå...

[chokke]

Herregud så latterlig jeg er. Fikk ikke ringt til legen og vegvesenet... Driver og lyver til meg selv hele tia om at "dette kan jeg" mens jeg prøvde å lese på matte til heldagsprøva imorra, men viser seg at jeg ikke kan det allikevel!

Sto faktisk 10-20 min foran speilet istad og bare stirra og tenkte fyfy-tanker som jeg ikke burde... Føler meg som en 13-åring i huet jo! Faen!

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er typen som sitter å hører på andre sine problemer. Jeg er ikke så flink til å dele mine egne alltid.

 

Se her! Nå gjør du akkurat det du ikke får lov til (av meg ). Slutt med å gi deg selv negative tilbakemeldinger! Du "er" ikke sånn, men du forteller deg at du "er" det, og derfor blir du det. Si heller: Jeg er den som tar utfordringene! Jeg er flink til å dele tanker med andre. Fjern "taperbildene" ut av bevisstheten, og erstatt dise med nye og positive heller.

 

"Man becomes what he dreams"

 

Og til sist: Du får bekreftelse, bla. av meg. Får du med deg det? Gleder du deg over det?

 

Jeg tror det handler om å "ta seg plass". Du kan kanskje bli flinkere til å prioritere deg selv ...?

 

Hvis du mangler samtalepartnere, så foreslår jeg at du kontakter en av de mulige i hjelpetråden til L4R5, eller bare Lars, som noen kaller han.

 

NB: Husk på å være snill med deg selv i dag også

Endret 22. november 2007 av Bruker-95147

[MK2]

En venninne av meg er sammen med en fyr. Men jeg vil så veldig ha denne jenta. Jeg er forelska i henne, men hun

har type som hun liker og har vært med godt over et år. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette ødelegger meg, og bryter meg ned dag for dag. Jeg får fysisk vondt når jeg ser dem sammen, kysse og kose. JEG TAKLER IKKE MER!

 

Helvettes urettferdige liv. Noen tips? Anyone?

[fox]

MK2, kjenner igjen denne situasjonen. Meget vanskelig å takle og det er ikke så mange løsninger å velge mellom. Hva med å fortelle til jenta om din følelse, kanskje det blir lettere for deg å lufte og bli "fri" selv om det kan føles veldig pinlig.

Endret 22. november 2007 av Jarmo

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

En venninne av meg er sammen med en fyr. Men jeg vil så veldig ha denne jenta. Jeg er forelska i henne, men hun

har type som hun liker og har vært med godt over et år. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette ødelegger meg, og bryter meg ned dag for dag. Jeg får fysisk vondt når jeg ser dem sammen, kysse og kose. JEG TAKLER IKKE MER!

 

Helvettes urettferdige liv. Noen tips? Anyone?

 

 

Glem henne, ta førstegangstjenesten og dra til Afghanistan! Da vil du før du aner det få et annet syn på livet

 

 

Ingenting du kan gjøre med mennesker sine følelser. Bare overse dem og fortsett på din egen sti. Krig er din lykkesti.

Endret 22. november 2007 av Slettet-1ZSK0pUMX2

[L4r5]

ON-TOPIC:

MK2: Trøst deg med at det blir lettere etterhvert. Det virker kanskje ikke sånn nå, men det gjør faktisk det. Jeg sier ikke at det kommer til å bli LETT noen gang, men det blir lettere

Endret 22. november 2007 av Jarmo

[MK2]

Et annet problem med å ta avstand fra henne er at jeg jobber med henne. Ja, vi jobber sammen, så det vil si jeg ser henne rundt 6 - 7 timer hver dag. Det er ikke slik at jeg kan bare glemme henne, og velge å aldri se henne igjen, fordi det går rett og slett ikke. Og aldri i verden om jeg slutter på jobben pga henne, bra jobb med bra lønn gir man ikke fra seg.

 

Forteller jeg situasjonen til henne, vil det ende opp med masse pinligheter. Jeg må omgås henne hver dag. Jeg kan liksom ikke bare glemme henne, og få henne ut av livet mitt.

[Gjest Bruker-95147]

En venninne av meg er sammen med en fyr. Men jeg vil så veldig ha denne jenta. Jeg er forelska i henne, men hun

har type som hun liker og har vært med godt over et år. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette ødelegger meg, og bryter meg ned dag for dag. Jeg får fysisk vondt når jeg ser dem sammen, kysse og kose. JEG TAKLER IKKE MER!

 

Helvettes urettferdige liv. Noen tips? Anyone?

 

 

Glem henne, ta førstegangstjenesten og dra til Afghanistan! Da vil du før du aner det få et annet syn på livet

 

 

Ingenting du kan gjøre med mennesker sine følelser. Bare overse dem og fortsett på din egen sti. Krig er din lykkesti.

 

Ikke gi råd du selv ikke ville fulgt!

[Notatblokk]

Syns det er drastisk å råde noen til å dra til Afghanistan "bare" for en kjærlighetssorg. Ja, man får sikkert et annet syn på livet. Men det er livsfarlig der. Vennen min ble jo sprengt av en bilbombe. Så det er ikke bare å dra dit, gå rundt og se elendighet og så reise hjem igjen.

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

En venninne av meg er sammen med en fyr. Men jeg vil så veldig ha denne jenta. Jeg er forelska i henne, men hun

har type som hun liker og har vært med godt over et år. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette ødelegger meg, og bryter meg ned dag for dag. Jeg får fysisk vondt når jeg ser dem sammen, kysse og kose. JEG TAKLER IKKE MER!

 

Helvettes urettferdige liv. Noen tips? Anyone?

 

 

Glem henne, ta førstegangstjenesten og dra til Afghanistan! Da vil du før du aner det få et annet syn på livet

 

 

Ingenting du kan gjøre med mennesker sine følelser. Bare overse dem og fortsett på din egen sti. Krig er din lykkesti.

 

Ikke gi råd du selv ikke ville fulgt!

 

Haha, fint du vet alt om meg da

Syns det er drastisk å råde noen til å dra til Afghanistan "bare" for en kjærlighetssorg. Ja, man får sikkert et annet syn på livet. Men det er livsfarlig der. Vennen min ble jo sprengt av en bilbombe. Så det er ikke bare å dra dit, gå rundt og se elendighet og så reise hjem igjen.

 

Nei, det er jo klart, men alikevel vil det jo få bort tankene fra det området. Utenom og reise dit nedover, så har jeg rett og slett ikke anelse, annet enn og bare leve med det, og etter tid og stund vil du forhåpentligvis bli ferdig med det. Kjærlighetssorg kommer jo og går for de fleste av oss, sånn igjenom livet.

 

 

Lykke til!

[freerun]

Min førstepost i deppetråden.

Blir litt trist å lese at det er mange som sliter med så mange alvorlige problemer. Men samtidig tror jeg også at det kommer til å gå med de aller fleste. hjelp finnes. Det er mange som sliter med vanskelige oppvekster, men som lever som lykkelige voksne senere.

Man er sin egen lykkes smed. Det handler om å gripe hverdagen og ikke bare drive med i samme meningsløse tilstanden av tristhet og tomhet.

 

Angående tipset om å reise til Afghanistan må jeg si at det høres veldig ekstremt ut. Det er ofte naivt å tro at alt vil bli så mye bedre om man reiser langt av gårdet og bryter med alt, da sinnet som egentlig er problemet følger deg hele veien. Og hvis man føler seg psykisk ustabil er nok ikke ett krigsherja land noe man vil oppsøke.

 

Og hva med all denne klaginga av folk som føler de ikke greier å prestere bra nok på skolen? Ikke bry dere så mye om skolen, det kommer til å være åpent for masse av jobber som ikke krever høy kompetanse. Sånn arbeidsmarkedet er i norge er det en veldig flat lønnsprofil. Det betyr at folk med høy utdanning tjener ikke så mye mer enn de med lav utdanning.

 

Mine tips til bedre humør:

-Tren

-Spis sunt

-fast døgnrythme med passe søvn(noe som for meg er ca. 8t)

 

Grunne til at jeg havnet i denne tråden er at jeg selv har hatt en skikkelig deppedag. Ikke noe alvorlig, bare trist. Og det som virker for meg når jeg er trist, er rett å slett å bare være trist til det går over. Jeg spiser is, hører på deppe-musikk, ser trash på tv og er ellers ganske asosial.

[chokke]

Jeg vil, jeg vil, men får ikke til er visst blitt en gjenganger for min del. Er direkte flaut.

Dere må sikkert se på meg som en hykler eller hva svarte det heter... Jajaja, bra liv da.