Runar Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 Grunnen til at du ikke føler noe spesielt med engang kan være at du var forberedt på det (at du altså har vendt deg til tanken at det kan skje). Jeg var totalt uforbredt da min morfar døde for noen år siden, men likevel kom ikke følelsene før dagen etter. Det var som om det ikke kunne være sant. Jeg hadde ikke tenkt tanken en gang, siden han var så sprek og aktiv. Han døde da han skulle plukke en blomst på Madeira, så han døde mens han gjorde det han likte. Lenke til kommentar
Pasient Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 (endret) Fy faen. Jeg anser meg selv som et psykisk "sterkt" menneske, men nå i det siste så har det inntrykket fått seg en liten knekk. Av grunner jeg ikke skal gå inn på her, så har jeg fått en sånn "gi faen" innstilling. Det er ingenting som liksom betyr noe lengre. Bilen, jobben, ikke noe sånt, er bare drit. Når jeg er sammen med venner, så er det greit, men med en gang jeg blir alene igjen så tenker jeg bare på alt som har skjedd. Jeg får det ikke ut av hodet, uansett hva jeg gjør. Grunnen, er da ei jente, som det ble slutt med. Noe mer enn det sier jeg ikke, bortsett fra at det gikk ikke lett for seg, for og si det slik. Og hver gang jeg ser henne, ser hun har skrevet noe på et forum, kommer over bilder av henne, så gjør det vondt inni meg. Magen min vrenger seg. Jeg greier ikke og slutte å tenke på hva som har skjedd. For det svir så jævlig. Det gjør så inni helvette vondt. Jeg har aldri opplevd noe sånt før, jeg har aldri opplevd og bli såret på denne måten, jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en sånn smerte før. Jeg føler meg sviktet av personer jeg trodde jeg kunne stole 100% på, personer jeg aldri trodde kunne såre meg, men alikavell gjorde det. Det gikk egentlig ikke opp for meg før en liten stund siden da jeg var ute og kjørte. Jeg tok en forbikjøring, type stygg forbikjøring, og det som skremte meg var tankene jeg hadde etter jeg hadde gjort den. Jeg tenkte først "Fy faen, den var stygg, hva faen tenkte du med? Tenk om det hadde kommet en bil, eller noe annet ut i veien?", men så kom det som skremte meg noe jævlig. Jeg tenkte "Å så? Som om det hadde betydd noe". Jeg har aldri tenkt noe sånt før, jeg kan aldri aldri aldri tenke meg til å gjøre noe sånt. Men at jeg fikk den tanken der skremte meg virkelig. Og etter det så har jeg bare gått rundt i en eller annen zombie lignende modus. Jeg trener, jeg er sammen med venner, jeg er på jobb, jeg er sosial og har mange venner, og 4-5 virkelig GODE venner. Men jeg føler meg uansett "tom" når jeg er alene. Jeg vet at noen kommer til å si at "kjærlighetssorg" går over osv, og innerst inne vet jeg det. Men det hun har gjort mot meg, føles det ut som om jeg aldri kommer til å glemme. Det gjør så SINNSYKT vondt. 3 ganger i mitt voksne liv har jeg grått, 2 begravelser og pga henne. Jeg har slettet alt av bilder jeg har av henne, slettet henne fra msn, slettet henne fra mobilen, slettet alt av minner jeg måtte ha av henne. Men siden vi henger på "samme" plasser, er det nesten umulig og unngå å bli minnet på at hun faktisk eksisterer. Jeg vet innerst inne at jeg kommer meg over det, men akkurat nå så føles det ikke slik ut. Jeg sov 4 timer i natt, og siden klokka 10 har jeg sittet her foran PC-en og tenkt på at jeg burde legge meg, men jeg skulle bare "sjekke mailen" osv. Jeg lager meg unnskyldninger for og ikke legge meg, for når jeg har lagt meg, så kommer hun tilbake i hodet mitt, og jeg får ikke sove, uansett hvor trøtt jeg er. Dette går utover jobben min, jeg har kommet forsent altfor mange ganger nå, og sjefen er ikke akkurat blid. Men det bryr meg liksom ikke. Jeg får ikke sove, jeg sover lite, jeg kommer litt for sent, men jeg gir meg egentlig faen. Jeg har aldri vært sånn før, som jeg skrev tidligere så anser jeg meg selv som en psykisk sterk person. Jeg hadde ikke noen "problemer" før. Jeg har hatt kontakt med henne etterpå, for og snakke ut om det som har skjedd. Og jeg vet at jeg ikke burde ha kontakt med henne, at jeg burde prøve og glemme henne, men alikavel så er det en del inni meg som vil snakke med henne. Jeg sendte henne melding senest i dag.. Og jeg burde ikke gjort det, for da kom IHVERTFAL alt driten tilbake. Og her sitter jeg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er trøtt som faen, jeg får ikke sove, jeg har vondt inni meg og det føles rett og slett ut (sorry for klisjeen) som om noen har røsket ut hjertet mitt og trampet på det. Det gjør bare så forpult inni helvette vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få det til og gå over. Respekt til de som faktisk orka og lese dette innlegget, jeg følte bare for og få det ut og dette var faktisk den eneste plassen jeg fant... Herregud så langt dette ble.. Jeg bare skrev og skrev alt jeg hadde inni meg, var egentlig godt å få det ut. Nok en gang, respekt til de som gidder og lese. Endret 12. november 2007 av Pasient Lenke til kommentar
Bruktbilen Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 I går kveld så jeg "When everything goes wrong" eller noe slikt, handlet om bilcrasher og alt slags saker. En av delene jeg drømte var dette: Jeg var med ei jente som hadde ei tralle som hun hadde ei katt, plutselig fant vi skulle springe ned en bratt bakke med trallen, men jeg glapp taket og trallen ble revet i fillebiter sammen med katten. Etter dette gikk drømmen til badet i kjelleren, døren var litt på gløtt og jeg så noe mørkt som beveget seg utenfor baderomsdøra. Det mørke var bakhodet til ei lita jente og hun snudde seg slik at jeg fikk se det blekhvite ansiktet hennes. Våknet brått opp klokka 9 om morran meget skremt >.> sovnet vel 4 sekunder etterpå siden det var bare 5 timer siden jeg la meg. Er vel 5-7 år siden jeg har opplevd å bli skremt våken Var kanskje ikke så mye depping som skremmende, men måtte skrive det ned uansett, får se hvordan det går i kveld... Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 Faen, jeg har en egen greie med å drite meg ut. Flott. Jeg skal faen aldri mer sove. Aldri. Lenke til kommentar
Pasient Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 Lyst og utdype, EpleFe? Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 12. november 2007 Del Skrevet 12. november 2007 (endret) Jeg sovnet og sendte en melding jeg ikke skulle sendt og som jeg ikke mente i det hele tatt. Jeg var jo for faen ikke våken. Og nå er en av de menneskene som betyr mest for meg i hele jævla verden dritmuggen på meg. Jeg skal ALDRI mer sove. EDIT: Jeg klarte å kaste telefonen min fra meg på vei hjem etter å ha fulgt en venninne til bussen. Fant den igjen nå. Jeg stikker opp på rommet og ser i taket eller noe. FAen. Endret 12. november 2007 av Eplefe Lenke til kommentar
Pasient Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Sendt en melding som forklarer det hele da? Kan funke det Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Ja, ikke sant. Ikke i dette tilfellet, tydeligvis. Lenke til kommentar
Clintern Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Burde man prøve medikamenter mot angst og depresjoner hvis man går med selvmordstanker? Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Grei idè å få fagpersonell til å uttale seg. Lenke til kommentar
Clintern Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Been there. Ble spurt om mitt syn på medikamenter og jeg er skeptisk. Mye pga en bakgrunn med min mor som har vært gjennom alt mulig dritt, og ble bare pumpet full av piller til det gikk galt gjentatte ganger. Men hvis man står så fast at eneste utvei kanskje er piller for å gi et lite løft så man kan komme ut av det verste og jobbe seg opp igjen. Men å gi meg piller.. Vet ikke.. Liker ikke tankene jeg sitter med og de er der hele tiden Lenke til kommentar
Stian89 Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Har hatt både gode og dårlige erfaringer med medikamenter, handler om å finne noe som "passer deg". Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Jeg er for bruk av medikamenter som kontroll, om man føler man mister kontrollen bruker man det, men medikamenter fjerner ikke problemet, kun symptomene. Derfor syntes jeg at det er viktig å faktisk fokusere på problemet fremfor å bare gi noen piller.. Lenke til kommentar
Stian89 Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Riktig doseringer/medikament kan ofte gjøre det lettere å holde problemet i fokus, da en del av symptomene forsvinner. Jeg er vel egentlig for medisinering, så fremt det gjøres skikkelig. Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 (endret) Jeg har brukt tid på å skrike til speilet at jeg hater henne i dag. Og det har jeg planer om å fortsette med, om jeg ikke får til å gjøre noe mer drastisk enn det. Jeg er faen så latterlig teit, jeg orker ikke dette mer. >_< Så mye betydde jeg, liksom. Endret 13. november 2007 av Eplefe Lenke til kommentar
Notatblokk Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Hvorfor ikke ta kontakt med en venn og ha litt selskap? Trenger jo ikke gjøre så mye, bare ikke være alene. Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Venner er åpenbart oppskrytte dyr. Og jeg har nettopp fått bevist at en av de som betyr mest for meg løy da han sa at jeg betydde noe for ham. Han har slettet nummeret mitt, og nå vil jeg bare glemme.. Lenke til kommentar
Notatblokk Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Du må ha sendt en virkelig merkelig melding Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Jeg kalte ham tydeligvis emo. Mer skulle ikke til. Lenke til kommentar
Notatblokk Skrevet 13. november 2007 Del Skrevet 13. november 2007 Høres virkelig ut som en person som er verdt å stole på å kalle venn, om han velger å "slette deg" fra hukommelsen kun pga. det. Hvertfall når han ikke aksepterer en unnskyldning eller forklaring. Er jeg streng? Kanskje, men jeg syns da vennskap skal tåle mer enn det der.. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg