Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Notatblokk]

En kamerat av meg som var på besøk hos meg i helgen er i Afghanistan, på den norske leiren i Meymaneh. Og der ble en i 20-årene drept i går, en med tilknytning til Hedmark Navnet offentliggjøres klokken tolv. Jeg gruer meg og håper det ikke er han.

[Anders Moen]

Oi. Håper det ikke var han kameraten din da

Ser at klokka er over 12, det var vel ikke ham?

[Notatblokk]

Nei, det var ikke ham.. Han som er drept heter Kristoffer og er fra samme tettsted, Stange. Men det er mulig det er han som er skadet da, siden han er 20 år.. Så jeg får bare vente. Har ikke nerver til å ringe den pårørendetelefonen. Vet hvertfall at han lever nå.

[Nie]

Uff, Juliess. Føler med deg, må være nervepirrende å sitte hjemme og vite at han kanskje er skadet. Men, han lever i det minste. =)

 

 

Vennligst overse det neste, spessielt hvis du har noe i mot banneord.

 

Helvete, satan, faen i svarteste, brennheite helvete. Forbanna fittedrit, kan gå å dø, og stikke hodet opp en plass der sola ikke skinner! Der har jeg fucka opp skolegangen min ja. Jeg venta på det, men helvete. Det kom fremdeles som ett kaldt sjokk. Fraværet mitt har passert 20 dager. Det betyr at jeg ikke får stipend. Uten stipend har jeg rett og slett ikke råd til å gå på skole. Det går bare ikke. Mamma og Pappa har betalt regningene mine til nå, men det er lån. Jeg KAN ikke miste stipendet.

 

Heldigvis har rådgiver troen på meg, han er villig til å skrive en avtale med meg. Om jeg ikke får noe som helst fravær den neste måneden, så sender ikke kontoret fraværet mitt til lånekassen. Noe som betyr at jeg får stipend. Men helvete, det har vært stress nok å komme seg på skolen denne uka. 4 uker til, uten NOE fravær? Og egentlig mer enn 4 uker. Jeg må egentlig klare meg uten fravær i over to måneder. Jeg aner ikke om jeg kan takle det. Jeg tror ikke jeg kan takle det. Men jeg MÅ takle det.

 

Helvete, satan, satan, helvete, forbanna faens dritt.

 

Jeg beklager, jeg er bare litt fortvila nå.

[Anders Moen]

Nie:

Jo da, du kan klare det. Bare tving deg selv til å gå, uansett hvor kjedelig det er

 

Etter krangelen med søstera mi i går, har jeg omtrent bare sitti innpå rommet mitt, har ikke dratt på smilebåndet en eneste gang =/

Bare føler for å ikke gjøre en dritt for jeg ser ingen grunn til å gjøre det

Kommer til å være her en stund og tror jeg, selvfølgelig går jeg ut for å spise og sånn, men det betyr ikke at jeg prater med noen

 

Det lover ikke bra =(

Endret 9. november 2007 av Snorre

[Snorre]

Dobbeltpost er helst ikke ønskelig. Har satt sammen de to innleggene for deg.

 

Snorre

[Nymph]

Juliess,jeg vet hvordan du har det. Barndomsvennen/bestevennen til samboeren min er også i Afganistan nå som sjåfør. Han heter faktisk KRISTOFFER også, men det var heldigvis ikke han. Han er i fra Trondheim. Det er sykt å sitte hjemme å "vente på en telefon"

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Hei

 

Jeg bare lurer på om jeg er deprimert?

Har ofte tanker om at jeg ikke har noe verdi, og lurer på hva som sjer hvis jeg dør/selvmord...

Jeg vet at dette ikke er rett å gå og tenke på men disse tankene dukker stadig opp i hodet på meg...

spørsmål slik som: Nårtid starter livet? Hvordan vil fremtiden se ut hvis jeg gjør sån og sån? Hva betyr jeg for folk runt meg? og hva er egentlig meningen med livet? Hvordan blir man lykkelig?

 

Jeg er veldig lei av at venner sier: Du er rar, Nærd, hvis du har problemer med dataen så bare snakk med (mitt navn), og dette burde du kunne. o.s.v.

 

Jeg lurer litt på om andre har slike tanker?

 

Hva kan hjelpe??

[L4r5]

kort svar: Det hjelper å snakke om det.

Langt svar: Det er bare DU som kan gi deg selv svarene på dette. Andre kan hjelpe deg å finne dem. Men å sitte å holde dem inne gjør ikke noe godt. Snakk med fastlegen din. Få en henvisning til psyk. Snakk med de der om tingene som plager deg. DE kan ikke gi deg noen absolutte svar, men de kan hjelpe deg til å spørre spørsmålene du må finne svar på selv.

Jeg kan ikke komme med noen absolutte sannheter som får ting til å virke så mye lettere. Jeg har i mange år lett etter de svarene selv. Men jeg har fått erfare at dette er noe som må komme innenfra. Andre kan hjelpe deg til å finne dem, men da mest ved å stille de rette sprørsmålene. Trenger du noen å snakke med så kan du sikkert ta kontakt med meg på PM eller så kan du ringe mental helse eller kirkens nødhjelp sin krisetelefon. Jeg vet at de har reddet livet mitt et par ganger før. Jeg kan ikke mye om noe men jeg kan litt om mye så ikke nøl med å ta kontakt.

[thomassit0]

Nei, det var ikke ham.. Han som er drept heter Kristoffer og er fra samme tettsted, Stange. Men det er mulig det er han som er skadet da, siden han er 20 år.. Så jeg får bare vente. Har ikke nerver til å ringe den pårørendetelefonen. Vet hvertfall at han lever nå.

 

 

Ei jeg kjenner kjenner både han og han som er skadet

[L4r5]

jeg kjenner ingen av dem. Men broren min har vært på airsoft-spill med i hvertfall han som døde. Jeg vet ikke om han som ble skadet var med. Uansett så er det tragisk. Plutselig så får Random-dude@nyhetene et ansikt.

 

Ting kommer veldig mye nærmere når man faktisk vet hvem det er snakk om. Man kan snakke veldig politisk korrekt om at man må forvente tap og sånn når man faktisk er i krig, men når det kommer nært på så er det ikke så lett å bære likevel. Man kjenner seg så lett igjen i dem da.

[Gjest Gjest_Usikker_*]

kort svar: Det hjelper å snakke om det.

Langt svar: Det er bare DU som kan gi deg selv svarene på dette. Andre kan hjelpe deg å finne dem. Men å sitte å holde dem inne gjør ikke noe godt. Snakk med fastlegen din. Få en henvisning til psyk. Snakk med de der om tingene som plager deg. DE kan ikke gi deg noen absolutte svar, men de kan hjelpe deg til å spørre spørsmålene du må finne svar på selv.

Jeg kan ikke komme med noen absolutte sannheter som får ting til å virke så mye lettere. Jeg har i mange år lett etter de svarene selv. Men jeg har fått erfare at dette er noe som må komme innenfra. Andre kan hjelpe deg til å finne dem, men da mest ved å stille de rette sprørsmålene. Trenger du noen å snakke med så kan du sikkert ta kontakt med meg på PM eller så kan du ringe mental helse eller kirkens nødhjelp sin krisetelefon. Jeg vet at de har reddet livet mitt et par ganger før. Jeg kan ikke mye om noe men jeg kan litt om mye så ikke nøl med å ta kontakt.

 

Jo, jeg har lyst til å snakke med noen. Det beste alternaltivet vil være helsesøster på skolen min.

Men det er bare det at jeg ikke vil at andre/venner skal få mistanker om noe som helst.

Fordi jeg bruker å møte opp til alle timene, sitte på klasse rommet i friminuttet, og så har jeg ikke vert borte fra skolen tidligere i år.

 

Det er bare det at vis jeg må inrømme noe så er jeg redd for og ikke bli tatt seriøst.

Nesten helt sikker at andre/venner ser på meg som en annen persjon en den jeg egentlig er...

[L4r5]

Så snakk med noen du ikke kjenner i det hele tatt. De kan ofte gi et helt annet syn på saken og hjelpe deg til å se løsninger du ikke ser selv

[Alastor]

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

 

For de som bare vil snakke .

[Feil]

nå har jeg gått hos PP-Tjenesten en god stund, fikk en ny terapeut / psykolog i januar i år, nå føler jeg at det ikke går særlig bra, det blir lite snakk om viktige ting og hun har ofte vært 'syk' eller ikke kunnet komme til avtalte møter, hvordan går jeg fram om jeg vil ha en ny kontaktperson?

[Eplefe]

Jeg er nødt til å være definisjonen på freak of nature. Noe må ha skjedd som virkelig har fucket meg. Jeg er alt for, alt for empatisk. Sitter og skjelver og har en helt forferdelig følelse i hele kroppen nå, selv om alt tilsier at jeg skal være glad, har hatt en kjempekoselig kveld, og er egentlig i godt humør, tilogmed. Men allikevel er det noe som lurer i bakgrunnen. Det er det alltid...

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ikke meg selv.

Jeg kan være verdens mest spydige person.

Jeg har en håndfull venner, jeg vil ikke ha flere venner, jeg er fornøyd med de jeg har,

men sier noen at jeg f.eks er respektløs, eller konstant spydig, blir jeg såret. Heh, jeg er jo det. Det er slik jeg er. Ikke respektløs, der må man ha missforstått meg, men jeg har en konstant spydig undertune, noe mine nære har lært seg å leve med.

Det er slik jeg er, og ingen, ingenting, kan forrandre meg, jeg liker å være meg.

 

Det som er så morsomt, at jeg føler meg såret nå, mer enn på lenge. Det stikker langt inn, inn til hjertet.

Hvorfor? En jeg har spilt wow med, i omtrent to år, slettet meg nettop fra msn.

Jeg vet ikke hvorfor. Ingen forklaring. I den tiden vi har spilt sammen, føler man jo at man liksom blir godt kjent med vedkommende. Jeg kjenner til en del av hans problem, og vice verca.

Dog, det er jo alt over teh internet.

Så hvorfor stikker det så forpult mye at han bare har trykket på 'delete', knappen? Jeg har jo gjort det så mange ganger selv, mot så mange mennesker.

 

Jeg kjenner virkelig ikke meg selv.

[chokke]

Ojda, sånn er jeg og. Jeg kan ikke for det. Jeg er bare naturlig frekk mot alle... Vet ikke om det er en maske eller om det er fordi jeg ikke klare å åpne meg.

Jeg vill ikke være sånn, jeg vil være en omgjengelig gutt. Ikke en drittsekk som hater alle og som alle hater.

Jeg absolutt KLARER ikke komme ut av det. Jeg klarer ikke ta meg selv i nakken å si at nå skal jeg ringe til noen og spørre om vi skal finne på noe. Jeg tør ikke, jeg er redd for å få et nei. Redd for at jeg ikke høres ut som "alle andre" når de ringer folk, at de skjønner min frykt. Ja, det er mildt sagt veldig lite gøy.

Jeg klarer ikke ta en simpel telefonsamtale til Nordea og spørre om de har mulighet til å ta bilde til kort. Jeg er redd de skal le, redd jeg skal stoppe helt i en setning. Herregud så lavt!

 

Imorgen kommer igjen den "hva gjorde du i helga?"-dagen. Prøver å si at jeg slappa av, eller at jeg var syk. Men de har skjønt det, de har skjønt at jeg er en asosial tulling man kan holde seg unna. En som man snakker med av sympati, ikke av lyst. Høre om alle de kule festene folk har vært på. Jippi, blir sikkert kjempegøy.

 

Tør ikke engang ringe legen og få henvisning til psykolog eller noen fornuftige å snakke med, istedet for å høre det jævla maset til mamma over hvor lat, dum, utrent, ditt, datt jeg er.

Og at jeg må få meg jobb, noe jeg ihvertfall ikke tørr. Tenk om jeg kjenner arbeidsgiver eller noe sånt. Tenk at jeg må møte mange fremmede folk. Nei huff, kommer bare til å få sparken pga dårlig holdning mot kunder og jobben generelt...

Herregud, har til og med prøvd meg på chat.no, eller jippii.no. Jeg er en outsider der og. Uforståelig. Har ingenting å snakke med tilfeldige mennesker om, har ingen interesser, har en musikksmak som er lite sosialt akseptert. Har "feil" holdninger, skriver for korrekt. Ja, er feil iforhold til "de andre"...

 

Mine tanker siden sist.

Endret 11. november 2007 av chokke

[J@cob]

Hva slags musikksmak har du, siden den blir sett på som 'lite sosialt akseptert"?

[chokke]

Det er nok trance. Får høre hele tia hver gang det er noe elektronisk musikk, "Detta er vel trance? haha *chuckle* *tullinglatter* *hahahehehaoahoa*" En som hører på dance, men ignorant som folk er kalles det visstnok techno, og prøver jeg å si at det ikke er techno så får jeg bare "ikke klag da, tranceboy"..... Er så jævla unødvendig og irriterende.

 

Men godt å få sagt det.