Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Honey Badger]

Noen av oss har ikke opplevd det da (unødvendig syting, jaja, tiden går heldigvis fremover).

Time will show.

 

Din tur kommer nok også, skal du se.

[Gjest Gjest_Unknown_*]

Psykisk vondt i hodet for tida.

Jeg tenker for mye, jeg tenker konstant. Jeg fører samtaler med meg selv i hodet mitt, og tenker rare ting om det meste. Det har jeg alltid gjort, men i det siste er det begynt å ta overhånd. Kraftig overhånd slik at hodet mitt fungerer for seg selv. Og hodet mitt er en negativ ting, for å si det slik. Det maser hele tiden, og noen ganger blir det så masete at det bare blir en sterk summing i bakhodet.

 

Jeg har skulket en del skole i år, jeg er så hardt skolelei at jeg omtrent spyr når jeg skal gå ut døren. Men, nå i det siste har jeg klart å karre meg på skolen omtrent alle dager. Men jeg henger jo så klart en del etter, blant annet så har jeg ganske mange oppgaver som må gjøres på noen dager, mens resten av klassen har fått UKER. Og jeg kommer ikke i gang med dem. Jeg setter meg foran PC-en, og tenker "nå skal jeg gjøre den oppgaven, og den skal bli bra". Så klarer jeg ikke begynne, for hodet mitt er negativt. "Er faen ikke vits i å gjøre den, den blir bare elendig likevel" osv. Og da blir det til at jeg skyver både oppgaven og de negative tankene ut, eller, så langt bak i hodet som det er mulig å få det. Så sitter jeg der. I 12-1 tiden om natta innser jeg endelig at jeg må komme i gang, også kommer jeg i gang. Er jeg heldig er jeg ferdig til klokken 6, kanskje 5. Og da er det ikke vits i å legge seg, for da kommer jeg meg ikke opp likevel. Så jeg er sliten på skolen dagen etter. Også klarer jeg ikke følge med i timene og slikt, også sitter jeg igjen med masse oppgaver som jeg ikke får gjort på skolen, og derfor må ta med hjem. Vel, greit nok. Men når jeg kommer hjem fra skolen bare slokner jeg. Som ett fucking lys. Så sover jeg noen timer, og våkner superstressa i 11-12 tiden om kvelden, og begynner på oppgavene. Og slik går det.

 

Det sier seg kanskje selv at det ikke blir så mye sosialt liv. Noe som kanskje er til det beste slik jeg fungerer nå. Jeg føler meg som en hest i en enhjørningflokk. En ekstra elegant enhjørningflokk, egentlig. Jeg har bare vakre venner. Alle jeg er glad i, bryr meg om, eller eventuelt bare tenker på innimellom er vakre. Folkene på bussen er vakre. Også kommer jeg, som det helvetes utskuddet. Jeg kan sitte på bussen og være ordentlig positiv. "Oi, han hadde pene øyne", "oi, hun hadde pene pupper", "omg, han fyren er nødt til å være snill, han så så omtenksom ut!" osv. Så slår den negative delen av hodet til. "Fy faen, du ødelegger hele verdensbildet jo!" "Tenk at mennesker, som egentlig er så vakre, kan bli så stygge som du" osv. Det er så slitsomt.

 

Og vel, når selvbildet mitt knuses, så blir ikke jeg den mest happy personen. Jeg takler ingenting da. Jeg kan seriøst bli deppa av at det er tomt for Coca Cola (og jeg liker egentlig ikke Coca Cola). Og da siper jeg. Og jeg VET det er plagsomt. Men noen ganger renner ordene av meg, og da er det ett problem. Når jeg er stille, er det ett problem.

 

Jeg kom meg nemlig til psykolog for noen uker siden jeg. Fortalte henne masse rart, hun spurte, jeg svarte. Var til og med flink idiot, og svarte utfyllende. Så, for litt siden (2 uker?) fikk jeg beskjed om at hun ikke trengte se meg på en stund, jeg så jo ut til å klare meg fint. Vel, ja, jeg ser kanskje ut til å klare meg fint. Men guess what? I DON'T! Og av alle ting, av alle mulige ting som gjorde at jeg ikke kunne komme nedom henne igjen før en måned etter eller noe, vel, det var SELVSKADINGA mi. Jeg hadde såpass kontroll på den, at det ikke var noe galt med meg. Vel, eneste grunnen til at jeg har kontroll på den er faktisk at jeg ikke tør noe annet. Om jeg begynner aktivt med den nå, så mister jeg kontrollen. Ikke bare kontrollen over når jeg gjør det, men hvor hardt jeg gjør det. Jeg har aldri kutta dypt, bare små risp. Trengte bare kontrollert svie, kanskje litt blod. Men begynner jeg nå, blir det dypt.

 

Noe av det verste er at jeg lurer på om det hadde blitt det beste. Og når jeg tenker det, da føler jeg meg stereotype emo da. Jeg vil bli tatt seriøst, samtidig som jeg vil at folk skal fortelle meg at jeg er helt normal. Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg vil at noen skal høre på meg. Noen skal lytte, forstå og være i stand til å gjøre noe med det.

 

Men jeg er jo såpass sipete at jeg dytter bort venner og bekjente i en rasende fart, føles det som. Jeg bare venter på at de skal snu seg mot meg, og bare trykke meg bort fra seg, og ned i søla. Jeg hadde fortjent det, og de kunne gått videre.

 

Jeg hadde en drøm i natt da. Den var litt skummel, for den traff meg litt, hardt, egentlig. Jeg var en hest, en gammel, skadet hoppe. Jeg stod i ett jernbur (sånn rutete, kind off) på toppen av ett lite fjell. Rundt meg gresset det vakre, nydelige enhjørninger. Også så snille som de var, de kom med gress til meg og greier. Plutselig, omtrent helt uten videre stanget den ene enhjørningen hornet sitt inn gjennom sprinklene, for å treffe meg. Så var de andre i gang også, og jeg fikk utallige skader og rifter. Plutselig skyter den ene enhjørningen sin hornet sitt rett mot hjertet mitt. Jeg våkner akkurat i det jeg ser hestehuden bøye seg, og skal til å gi etter. Og det er det jeg frykter. At jeg på ett eller annet vis skal klare å virkeligjøre den drømmen. Eller, marerittet.

 

Uff, dette ble langt, en smule veldig rotete, men godt å få ut en del. Ikke spør hvorfor jeg gjestepostet, de som kjenner meg kjenner meg sikkert igjen, og for dem som ikke kjenner meg, så driter jeg i det. Men jeg prøver nå likevel, og håper at ingen kjenner meg igjen...

[Gjest Slettet-EIV2CS]

JIPPI!! Da har jeg begynt på min tredje pencilinkur på veldig kort tid noe ala annenhver dag siden slutten på august.

 

 

edit: Åpen og dyp historie

Endret 4. november 2007 av Slettet-EIV2CS

[Shiktu]

Siden det ser ut som om det er mange som legger frem problemene sine på denne tråden, kaster også jeg med på.

 

 

Uff vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har slitet med mengder depresjoner igjennom en del år nå.

 

Jeg vil ikke se på mitt liv som å ha vært et helvete eller noe slik, mer som uheldig gjentatte ganger.

Alt begynte vel da jeg var nesten 2 år og ble tvangsflyttet til nye foreldre med hemmelig navn og adress osv, de nye foreldrene mine var jo supre dem. Etter 3 år sammen med dem brandt huset våres ned til grunn og vi mistet alle slags mulige verdig saker. Da vi skulle igjenbygge huset ble det store problemer mellom mine foreldre siden min far var alkoholiker og ikke gadd noen ting. Etter hvert ble det skillsmisse siden min far oppførte seg som en dritt.

Et halvt år senere fikk min mor en ny samboer, han var igrunn grei til tider. Men en del ganger under 2 år ble jeg slått og sparket av han. Dette kunne være grunner som å ikke låne leker til hans sønn (min stebror), også fikk juling om stebroren min løy til han og sa at jeg gjorde ting som jeg aldri hadde gjort. På den måten mistet jeg all tillit til min stefar, også min mor siden jeg følte at hun ikke handlet raskt nok. Jeg har vokst opp i frykt for min stefar og juling, men han sluttet etter hvert jeg ble større. Jeg startet å tilbringe mer og mer tid forann datamaskinene dermed mistet jeg en del venner, jeg ble fetere, flere plager osv. Hos min far som var alkoholiker og levde på sosialen elsket jeg å være i de helgene jeg var der. For der kunne jeg sitte for datamaskinen uten at noen startet å klage, han bare spurte om jeg ville ha middag nå eller senere, thats it.

Men ting gikk verre for min far ettersom hans mor og bror døde av alder og kreft med et kort mellomrom. Han ble mer ustabil og jeg fikk ikke være dere lengere av mine foreldre. På skolen ble jeg stadig vekk mobbet for mitt utseende og fete kropp, hver skoledag var et helvete for meg. På ungdomskolen ble jeg utelatt fra alle slags fester og feiringer. Jeg ble så leit av det at jeg startet på en annen skole 1 time ifra hvor jeg bodde og som hadde mer data undervisning. Jeg fikk meg selv en hybel og bodde alene, var vel mest sannsynelig det beste jeg har opplevet i livet mitt så langt. Der fikk jeg den roen jeg ville ha rundt meg og mulighetene til å gjøre hva jeg ville. Skolen startet bra, men senere ble jeg dyttet ut av klassemiljøet rett og slett fordi de ikke likte meg, jeg hadde aldri sagt noe stygt om noen av dem til noen. Ikke gjort en dritt, bare var så "heldig" å bli den utvalgte som skulle bli dyttet ut. Dette ga meg liten motivasjon og jeg startet å skulke skolen, meste av skole året var skulk eller forsoving til halve dagen. Jeg startet å drite mer og mer i ting. Midt i alt dette dro min far til Thailand siden hans problemer ikke ble borte med alkohol trodde han å reise var den beste ideen. Jeg var stort sett deprimert hele tiden. Jeg lå hjemme på hybelen i sengen og hørte på beroligende trance. Jeg fant ut senere at jeg hadde sluttet å drømme siden jeg ikke hadde noen drømmer lengere, ga rett og slett faen i alt, ventet på at jeg skulle rottne. Alt gikk til dundas på den skolen og jeg dro hjem til foreldrene mine etter skoleåret, noe jeg hatet. Jeg fikk aldri fred, mas, smelling av dører, skriking, kjefting, jeg ble rett og slett kvalm. Jeg spurte om jeg kunne få fred enkelte ganger men de svarte med at bare gamle folk trengte fred. De helgene de var borte og jeg kunne få fred, fikk jeg selvfølgelig ikke det. Da skulle den forbanna stebroren min spille høy musikk som braka i veggene så bildene datt ned på gulvet ett etter ett og hadde mange venner på esøk som skrek rundt. Enkelte ganger følte jeg for å stikke uti skuret, hente en hammer og smokke til det jævla trynet hans slik at jeg slapp hans bidrag for en jæveligere hverdag. Men jeg hadde selvfølgelig nok fornuft til å la være. Jeg hater rett og slett livet midt, jeg føler at jeg trenger en kjæreste å dele livet mitt med slik som de fleste av de få¨vennen jeg har har. Jeg fikk en lærlingjobb i en kommune for noen måneder tilbake, grei jobb. Men jeg hater å jobbe, hater å komme meg opp fra sengen, hater å se folk inn i ansiktet, hater å vise meg frem ettersom jeg har fått det fortalt gjentatte ganger at jeg rett og slett er stygg. Hver gang jeg reiser et sted og ser store trailere komme imot meg på den andre siden av veien, tenker jeg alltid: Skal jeg kjøre over i hans kjørefelt og bli ferdig med livet eller skal jeg fortsette?. Problemet er at jeg er redd for å dø på en smerteful måte, redd for at jeg overlever kræsjet osv. Jeg føler ingen glede over livet. Jeg har mest lyst på å leve på sosialen for ett år med egen leilighet slik at jeg kan finne ut av hva jeg egentlig vil. Slik det er nå får jeg aldri tid til det. Noe må ivertfall skje fort, jeg har for mye å tenke på, vet ikke hva jeg vil og trenger fred og tid for meg selv. Hva burde jeg gjøre og er det flere som har mye av det samme problemene som jeg har?

[Clintern]

Veldig bra med en slik tråd på flere måter. Man ser at man er ikke alene, flere har tilsvarende/omtrent samme ting man sliter med og man får åpnet seg litt ved å skrive.

 

Jeg kjenner meg igjen litt i Shiktu sitt innlegg.

 

Jeg orker ikke skrive hele livshistorien min. Per idag ser jeg ingen fremtid og livet kunne godt stoppet nå for min del. Tenker daglig på diverse måter å ende det på og er litt redd at den dagen tilslutt kommer.

 

For 1 år siden var ting helt annerledes. Jeg flyttet til en sentralt beliggende leilighet. Nær venner, utesteder, butikker og alt man måtte trenge av offentlige fasiliterer. Kom meg da endelig bort fra den avsideliggende leiligheten ute på "landet". Jeg fikk det så mye bedre her i byen. Hadde funnet _stedet_ mitt. Jeg var sosial og hadde en bra betalt men psykisk og fysisk slitsom jobb. Men livet var på topp(selv om kjæresten min hadde slått opp med meg sommern som var)!

 

Vintern kom. Jobben ble tyngre. Så tung at jeg tilslutt mistet den i februar. Og det var vel da det hele skulle begynne. Gradvis men sikkert gikk jeg mindre og mindre utenfor døra. Det ble vanskeligere og vanskeligere å gå ut. Tilslutt var det omtrent umulig. Eneste jeg greide var den daglige turen til kiosken på hjørnet for å handle pizza og røyk(da helst etter at mørket har lagt seg).

 

Litt bakgrunn: Jeg har egentlig aldri vært så sosial av meg. Aldri vært den som skriker høyest eller starter en samtale. Og jeg isolerte meg hjemme i 1 1/2 år etter jeg sluttet på skolen i 2001(fullførte ikke). Ble utrolig vanskelig å komme seg igang igjen etter den tiden.

 

Da burde jeg av erfaring fra den tiden visst at isolering er noe jeg aldri må finne på igjen. Men det skjedde altså igjen. Uten å tenke over det gikk tiden. Dagene ble til uker, uker ble til måneder. Og plutselig sitter jeg der blakk med gjeld oppover øra og ingen sjans til å dekke husleie og lån.

 

Det sosiale, venner, glade tanker og i det hele tatt lysten å leve fins ikke lenger.

 

Har hatt nedgang i livet ørten ganger før med vond oppveks, familie som splittes, mobbing på skolen,miste gode nære venner, null selvtillit/bilde, sosial angst,selvskading, kjærlighetssorger osv osv. Men alltid klart å reise meg opp igjen til et respektabelt nivå igjen(tror jeg da).

 

Nå er vel egentlig bunnen nådd og jeg lurer bare på hvor lenge jeg orker dette. Nå er jeg jo også plutselig redd for hjelp og endringer fordi jeg er så vant til tilværelsen nå.

 

Vennene mine fortjener hvertfall masse creds for å prøve og hjelpe meg..

[Sidious]

I dag var jeg innom helsesenteret for å bestille time til lege. Jeg har sikkert ikke skrevet (iallfall ikke mye) om det i denne tråden, men jeg har slitt med spenning i sammenheng med fremföringer (blir nervös som bare pokker, pulsen går amok, får ikke sove ordentlig og sliter med å konsentrere meg om andre ting) i lang tid. Nå bestemte jeg meg altså for at det er på tide å snakke med en lege om dette. Kanskje få beroligende medisiner, om det er mulig. Jeg har pratet med andre på forumet og det har hjulpet de. Föler meg iallfall litt lettet. Om det kan fjerne spenningsymptomene er jo det bare en positiv ting.

Endret 5. november 2007 av Sidious

[L4r5]

Min tur å sutre igjen.

 

De siste fire dagene har vært noen av de verste i mitt liv. Alt føles totalt håpløst. Angsten henger over meg som en demon jeg ikke klarer å bli kvitt. Det begynte når jeg var hos psykologen på torsdag. Jeg fikk et kraftig angstanfall inne på selve kontoret. Jeg klarte på en eller annen måte å komme meg gjennom det. Men siden har jeg ikke klart å bli kvitt angsten som nå følger meg konstant. Selv de minste ting er en utfordring. Bare noe så enkelt som å ta en liten telefon til en webshop jeg skal sende en defekt disk tilbake til, er en uoverkommelig oppgave. Jeg isolerer meg mer og mer. Likevel så har jeg klart å såre mennesker jeg bryr meg i løpet av denne helveteshelgen.

Jeg føler at jeg bare skader de som bryr seg om meg. Jeg VIL at de skal bry seg om meg men jeg skyver dem bort. Det er vel egentlig for deres eget beste. Jeg fører bare vondt med meg.

 

Mye mer jeg skulle skrevet men jeg finner ikke ordene lenger. Alt føles bare fånyttes

[Clintern]

Kjent det der med å skyve venner og familie bort. Selv om man ønsker og vil de skal bry seg om deg.

 

Jeg gjør det både bevisst og ubevisst. Bevisst med at jeg ikke vil hive problemene mine over på andre, ubevisst ved at jeg rett og slett isolerer meg.

 

Angstanfall er mildt sagt jævli. For man kan omtrent ikke styre det, og vite når,hvor og hvordan den kommer. Noe som i mitt tilfelle fører til at jeg prøver unngå det meste av frykt for anfall. Og nå i mitt tilfelle gjelder det så og si alt.

 

Et anfall jeg husker veldig godt som var for over 10 år siden. En av de verste jeg har hatt for da trodde jeg seriøst jeg skulle dø. På vei til skolen. Bussen var full og jeg måtte stå. Menneskene strømmet på og det ble fryktelig trangt! Jeg stod i et hjørne midt i bussen og kikket ut. Eneste jeg tenkte på var å gå av bussen men ventet til jeg var framme dit jeg skulle.

 

Plutselig merker jeg hjerte slå tyngre og økende takt. Hele brystet dunket, jeg pustet tyngre og synet ble gradvis svekket. Passet på å prøve å puste ordentlig, blunket ofte for å prøve å se men det ble tilslutt helt hvitt. Selv med åpne øyne så jeg ingenting. Kun et hvitt teppe. Klarte utrolig nok å stå selv om jeg følte jeg skulle kollapse helt. Svett som f*** gikk jeg av bussen på neste stopp etter jeg hadde kommet meg og kunne se igjen.

[FrenChie]

L4r5: Er det noe spesielt du har angst mot, eller er det mer en generell livsangst?

[TanglewoodD]

Jeg savner håret mitt på Lørdag.

[Anders Moen]

JD_Scrubs: hæ? :s

 

Ahh, trodde det å ta et fri-år og jobbe i stedet for skole skulle bli bedre for meg jeg, men det har vist seg at det meste jeg får igjen fra familien, er bare dritt...så hvorfor gidder jeg å gjøre noe som helst??

Endret 6. november 2007 av Anders Moen

[TanglewoodD]

Anders; Får igjen drit fra familien ? en ting som er relativt i saken din er jo alderen. Har du jobb hver dag, så ser det greit ut fra min side ^^

 

Håret mitt er vanligvis bare drit, det ser drit ut, føles drit ut, å er generlet drit. En veninne retta det og fiksa det jævlig fett på Lørdag, å seff klarer ikke jeg gjøre det samme.

[Anders Moen]

Ja, altså...de er bare sure på meg, eller klager på det jeg gjør uansett hva jeg gjør...nei, har ikke jobb 5 dager i uka, bare 4. Den siste dagen skal jeg egentlig på skolen, men jeg orker bare ikke. Slutta ikke på skolen for å begynne igjen

 

Føler for å bare drite i alt, og ikke gjøre noen ting i det hele tatt...evt bare være nede på byggelokalet til modellflyklubben, siden der tenker jeg på andre ting - altså å bygge fly og det liker jeg å gjøre så...

 

Edit:

Spør hu venninna di om hu kan lære deg den der frisyren hu lagde på håret ditt eller hva nå enn a' gjorde

Endret 6. november 2007 av Anders Moen

[TanglewoodD]

Men da forklarer du foreldra di det du forklarer her, at du er skolelei og klarer ikke utføre studier da du ikke intreserer deg for det, det klarer ikke jeg, å se på karakterene.

 

Kanskje jeg skal det ^^

[Anders Moen]

Nå kom mamma hjem...spurte om jeg var på skolen, jeg svarte nei (hadde ikke noe å anna å svare for jeg tror hu har ringt å spurt om jeg kom)...

 

Og nå er det bare så vidt a' prater til meg, og når hu gjør det så gjør hu det en skuffa og sint stemme

 

Kanskje jeg skal ta meg en laaaaang tur ut, og rett og slett bare være ute til langt på kvelden/natta...så får jeg se hva de gjør med det..men selvfølgelig bare dra innom butikken å kjøpe noe å spise og drikke først lol

 

 

Edit:

Fant noe som kanskje kan være interessant:

http://www.ung.no/psykiskhelse/160_For_sto...som_er_ung.html

 

 

Edit 2:

Føler du at livet er trist og at det er lite å glede seg over, eller vet du at du trenger noen å snakke med, må du gjøre det!

problemet er hvordan man skal det

hva skal man liksom si da? leste et sted (om det ikke var der) at det var lettere å prate med noen man ikke kjenner, og det er det...det jeg har sagt her i tråden hadde jeg aldri klart å si til noen jeg kjenner

Endret 6. november 2007 av Anders Moen

[Niqābninja]

hva skal man liksom si da? leste et sted (om det ikke var der) at det var lettere å prate med noen man ikke kjenner, og det er det...det jeg har sagt her i tråden hadde jeg aldri klart å si til noen jeg kjenner

Om du syns det, kan du jo ringe Mental Helses hjelpetelefon? (:

Nummeret er 810 300 30.

[Anders Moen]

Vel, jo..det kan jeg jo, men når jeg sa at jeg syns det er lettere å prate med noen jeg ikke kjenner, så mente jeg ikke muntlig..

 

Lettere skriftlig...

 

Men jeg spurte de der fra sidetmedord.no (si det med ord) om noe, så kanskje jeg får hjelp gjennom dem da

[chokke]

Huff, ringe. Tenk om at det kankskje er en bitte liten sjanse for at en som kjenner meg er der. Kommer ikke til å klare å si noe

[Anders Moen]

Huff, ringe. Tenk om at det kankskje er en bitte liten sjanse for at en som kjenner meg er der. Kommer ikke til å klare å si noe

Selv om de ikke vet at de kjenner deg, (om de ikke skulle kjenne igjen stemma di mener jeg), så blir det vanskelig å si noe ja

 

Der er fordelen med mail/forumer hvor man kan være anonym (ikke det at jeg er så veldig anonym nå men)

[chokke]

Huff, ringe. Tenk om at det kankskje er en bitte liten sjanse for at en som kjenner meg er der. Kommer ikke til å klare å si noe

Selv om de ikke vet at de kjenner deg, (om de ikke skulle kjenne igjen stemma di mener jeg), så blir det vanskelig å si noe ja

 

Der er fordelen med mail/forumer hvor man kan være anonym (ikke det at jeg er så veldig anonym nå men)

Har vel brutt den anonymitetsfaktoren ganske bra selv. Men om noen virkelig hadde gått inn for å finne hvem je ger, hadde de nok klart det. Men prøver å unngå å si ting som kan spores unikt til noen av sammensetningene som nevnes i profilen.

 

Hadde en helt merkelig følelse på skolen idag, føltes som om alle skulle være sånn "bry seg"-humør. Var jævla plagsomt, skulle tro de visste noe...

 

Kan ta et konkret eksempel: Vi hadde en lek i klasserommet i storefri, og vi skulle si ord. Vi var vel en 5-6 stykker totalt, og jeg sa noen ting, og andre sa andre ting. Men jeg ble ikke hørt, følte jeg. Totalt ignorert og jeg vet ikke om det var med vilje eller om det var stemmen min som er bare helt fucka eller jævlig lav. Men uansett, et av disse "bry seg"-menneskene sa jo det jeg sa. Om det var for medlidenhet eller ei, jeg følte meg ganske dum etterpå. Klarer jegi kke si ting selv?...