Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Deadringer]

Det er langt ifra godt å ha heftig panikk fordi jeg er redd ei jeg er utrolig glad i løper rundt og finner på dumme ting. Har helt vondt i brystet og den høyeste pulsen jeg kan huske å noen gang ha hatt.

Endret 30. oktober 2007 av Nyhus

[akristina92]

Har også slitt en del med lav selvtillit de siste årene, dette delvis pga utseende. Når jeg står foran speilet eller der jeg er på bilder synes jeg at jeg ser gaske bra ut, men så fort noen ser på meg på gata føler jeg at de ser på meg fordi jeg ser rar ut. Hørers sikkert litt rart ut, men er faktisk tilfelle.

Har prøvd å få opp selvtilliten i det siste, men får det liksom ikke til. Det at de jeg pleier å være sammen med plutselig begynner å overse meg hjelper heller ikke.

 

Kjenner meg ikke igjen i det andre du nevnte, men akkurat det der kjente jeg meg skikkelig igjen i! Kan se meg selv i speilet og tenke "tja, jeg ser jo ikke så værst ut jeg, egentlig", men med en gang jeg går ut blandt folk (noe som ikke skjer ofte for å si det sånn) føler jeg at jeg ser helt jævlig ut.

[SpecialForce]

Nå har jeg i lang LANG tid tenkt på miljøet rundt meg. Jeg har få venner, mang en tulling rundt meg og kjærlighet...? Fins det?

For øyeblikket er jeg en sunn frisk gutt som går på [skole], Der er det masse tullinger som går rundt, ødelegger skolemateriell og gjør generelt hærverk. Jeg synes synd på dem, jeg synes synd å meg selv jeg ser rundt meg hvert friminutt, hvert sekund av min dag. Hva ser jeg? Jeg ser digre flokker med venner som henger rundt, er jeg en av de?

vet jeg hvorfor det er slik?

 

Ja, delvis

Vet jeg hvorfor jeg tenker slik? Ja

Vet jeg hvorfor jeg ikke er i en slik gruppe? Devis

 

Hvis vi starter med hvorfor jeg ikke er i en slik gruppe så kan vi begynne med de siste 3 åra.

De siste tre årene har klassene vokst. Folk har blitt eldre, mer tøffere og mer selvsikre. Jeg er blant gruppen som er mer selvsikker, men hvorfor i all verden er jeg ikke blant noen av de andre guttene eller jentene for den saks skyld?

Jeg har valgt en vanskelig vei, en vei som ikke involverer og si at [jente] er der og hvor digg [mindre enn jeg selv jente] er og selvfølgelig hvor mye man ønsker å "ta"(koffert) nevnte jente.

Vel saken er vel den at jeg ikke ønsker å være Lik 2Pac 50Cent eller noen av de wankstaene der, jeg ønsker å være meg selv, hvem nå enn det må være.

jeg vet selvfølgelig at det og ikke være sånn som nevnt ovenfor og oppføre meg sånn ikke gir særlig creds av lærerne, men det ser ut til å være den eneste måten å faktisk nærme seg jentene på er å si "hvor digge pupper du har" og at jeg har lyst til å "stikke hånda oppi fitta di"

Jeg er ikke en slik person og ønsker definitivt ikke å være en slik person.

Hvorfor det har blitt så overveldende i det siste vet jeg ikke, men når jeg ser hvor "mange" mennesker jeg har rundt meg HVER eneste jævla dag hver eneste jævla sekund så blir jeg så trist at om at hvis utsiden min hadde vært som innsiden så hadde det vært noe av det gråeste ever..

 

Dette måtte jeg få ut, har virkelig veldig lite med personer som forstår alvoret i dette..

 

Det skal også nevnes at jeg får mange søte små kommentarer i dusjen grunnet store forandringer fysisk grunnet en meget normal prosess som forekommer under 13-20 årsalderen.

Jeg synes selv at jeg ser grei ut, men alle ser ut til å dømme meg enstemmig, noe som ikke henger helt på greip...

Endret 31. oktober 2007 av SpecialForce

[chokke]

Okok, savnet blir sterkere. Hadde lyst til å legge meg på gresset når jeg skulle gå til kjøretimen istad. Jeg savner utrolig sterkt noe å holde fast (overført betydning) ved, en person å være sammen med, en å holde rundt. En å gå rundt i høstværet og mørket, kjenne regndråpene plystre i vinden (metaforer eller whatever), gå ute og fryse, komme hjem til henne, kjenne varmen. Men neida. Dette blir nok aldri noe av, jeg føler at alle er så falske. Man har ingen omtanke for hverandre, kun en slags sosial maske.

Hvorfor kan ikke jeg være normal? Hvorfor må jeg være en slags freak som ingen egentlig liker, en negativ drittsekk folk like gjerne klarer seg uten. En byrde for samfunnet.

Hva skal det egentlig bli av meg?

[Gjest Gjest_ukjent_*]

Det har seg slik at livet er greit i det siste, men jeg kan ikke få selvmordstankene ut av hodet. Gjennom hele dagen er alt normalt, men med en gang det begynner å bli kveld og når jeg har lagt meg så begynner jeg å tenke. Tenker på død og liv og selvmord hele tiden. Tenker på hvordan det vil være for foreldrene mine, vennene mine og alle andre som kjenner meg. Noen ganger når livet føles meningsløst eller dumt så kommer tankene igjen. "Hvorfor ikke bare avslutte alt og se hva som skjer?" "Simpelthen ta mitt eget liv?"

Kan ikke få selvmordstankene ut av hodet. Kan ligge i mange timer å bare stirre tomt i lufta. Jeg er ikke depressiv eller trist eller sint. Kanskje litt trist når jeg tenker på sånne ting, men generelt sett ikke egentlig. Veldig rart. F.eks. hvis jeg hører på noe veldig trist musikk som jeg liker så kommer tankene igjen.

 

Håper det er noen som har erfart noe lignende så jeg kan få tips?

 

Gruer meg nesten litt til å legge meg nå.

[Alastor]

Eneste tipset jeg har er faktisk å snakke med noen om tankene dine - få fortalt de, delt de, og snakket om, med noen som forstår.

 

Det er første skritt på veien til å bli kvitt de.

[Mekker`n]

En liten historie som passer ypperlig her..

 

Det siste halve året har livet mitt vært tankefullt og livsgnisten langt nede. Har hatt mest lyst til og sitte hjemme med tlf. avskrudd. Jeg hater mobiler og det vil jeg alltid gjøre. Jeg har gitt mye faen i jobben i og med at alle mine gode gamle ansatte har slutta så jeg sto igjen alene i et firma jeg ikke liker. Har klort meg fast her og det er utrolig at jeg ikke har fått sparken. Så fort jeg får tilbake førerkortet er det rett ut og søke ny jobb.

 

De siste par mnd har jeg hatt mye økonomiske problemer og mye krangling med dama. De økonomiske problemene har kommet fordi jeg har gitt totalt f i jobben og jobba akkurat når jeg har følt for det. Jeg er veldig tolerang og flink til og svelge mine egne problemer. Dette gjelder på alle områder, men til slutt brister det. Har hatt mye kjipe tanker i det siste samt vondt i hodet, nakken og korsryggen.

 

Dro til legen med vond rygg og håp om en sykemelding tidligere i dag. Med en gang jeg kom inn til det andre ventelokalet så legen rart på meg og spurte om han kunne få unna noen grinete unger først og ta meg helt til sist på arbeidsdagen. Greit nok.

Når jeg kom inn til legen sa jeg hva som var galt. Vondt i huet og ryggen. Han så bare rart på meg og begynte og gå igjennom historikken min. Fikk så se et notat hvor sjefen min hadde ringt inn og fortalt åssen jeg oppfører meg, spurt etter sykemld osv. Jeg fikk helt hakeslepp da han framstilte meg som totalt sinnsyk. Det værste av alt var at det var ikke så langt unna sannheten, men mye overdriving.

 

Jeg fikk totalt sammenbrudd og knakk helt sammen. Var hos legen fra kl 1700-2000 og bare prata. Legen sa at han så det på meg med en gang at det ikke var ryggen eller hodepine som var årsaken. Jeg var likbleik og så sliten og tankefull ut. Dama har ofte spurt meg om hva jeg tenker på så han hadde vel litt rett der.

 

Kom ut derifra med 2 mnd sykemld og blåresept på antideprisiva. Jeg skal ete sånne i et år!!!

Cipralex for og være nøyaktig. Den første uka kan visst være ganske slitsom.

 

Jeg ble et helt nytt menneske etter legebesøket i dag. Det var godt og få ut litt tanker/problemer. Jeg og dama har seff pratet mye om dette, men det har ikke vært det samme. Hun fikk sjokk da jeg kom hjem med den diagnosen. Håper dette blir starten på en lettere periode av livet mitt!

 

Jeg er en helt vanlig fyr og jeg er 100% sikker på at de som kjenner meg som person ikke vil tro at jeg går på lykkepiller. Jeg har alltid vært en tøffing og den som har mobba mange andre på skolen.*ikke stolt av det* Kommer ikke til holde tett om medisinen til kompiser osv. da jeg ikke orker og holde ting inne lenger. Nå skal alt ut!

 

Til deg felixersvart ville jeg ringt legen og tatt en seriøs prat. Bare legg ut om alt og ikke hold noe inne. Det hjelper.

Personlig syntes jeg selvmord er egoistisk. Som jeg skjønte det er depresjoner mer en folkesykdom. Resepten jeg fikk i dag var den 4 legen hadde skrevet ut i dag. Trodde ikke på han så jeg fikk faktisk se beviser... 3 av dem var blå!

[Mekker`n]

Må bare legge til legen`s enkle forklaring av depresjoner...

 

Tenk deg at du har en rundkjøring i hodet ditt. Tankene dine er bilene. Når man er deprimert klarer man ikke gi slipp på kjipe tanker så de kjører bare rundt og rundt. De finner ingen utvei og du grubler og tenker. De kjører bare rundt og rundt og etterhvert vil det komme fler og større biler. Tankene blir værre og mer bestemte som f.eks selvmord.

 

En god tanke vil gå rundt og rundt den og, men den blir overkjørt av kjipe tanker og har en lettere vei ut av hodet ditt. Avkjøringene står oppe så glade tanker svinger ut av rundkjøringen med en gang.

 

Antideprisive vil åpne avkjøringene til denne rundkjøringen så de "onde" tankene kommer seg ut. Da vil du også få mer rom for glade tanker. Legen min fortalte meg og pasienter som plutslig hadde glemt ting som f.eks en selvmordstanke. De hadde nesten glemt at de noen gang hadde tenkt tanken. Vips! borte vekk! Det er et akseptabelt resultat.

[Gjest Gjest_qwerty_*]

Det har seg slik at livet er greit i det siste, men jeg kan ikke få selvmordstankene ut av hodet. Gjennom hele dagen er alt normalt, men med en gang det begynner å bli kveld og når jeg har lagt meg så begynner jeg å tenke. Tenker på død og liv og selvmord hele tiden. Tenker på hvordan det vil være for foreldrene mine, vennene mine og alle andre som kjenner meg. Noen ganger når livet føles meningsløst eller dumt så kommer tankene igjen. "Hvorfor ikke bare avslutte alt og se hva som skjer?" "Simpelthen ta mitt eget liv?"

Kan ikke få selvmordstankene ut av hodet. Kan ligge i mange timer å bare stirre tomt i lufta. Jeg er ikke depressiv eller trist eller sint. Kanskje litt trist når jeg tenker på sånne ting, men generelt sett ikke egentlig. Veldig rart. F.eks. hvis jeg hører på noe veldig trist musikk som jeg liker så kommer tankene igjen.

 

Håper det er noen som har erfart noe lignende så jeg kan få tips?

 

Gruer meg nesten litt til å legge meg nå.

Erfarer noe lignende. Selvmordstankene kommer sterkt i perioder, og har hatt de i flere år nå. Liker ikke å skrive eller snakke noe særlig om det. Er bare lei av alt. Gidder ikke mer. Tenker seriøst på at jeg kanskje ikke skal eksistere mer fra i morgen av, men skal ikke gå mer inn på det, ettersom alt slik slettes på dette forumet. Sikkert greit det, ettersom det kan ha "uheldige" konsekvenser.

Har prøvd. Kanskje ikke mitt beste, men et godt forsøk i hvert fall. Når jeg likevel gang på gang faller inn i dypere og dypere depresjoner, og bare får et enda mer pessimistisk og negativt bilde av verden, får jeg ikke særlig mye lyst til å leve.

Sitter bare hjemme. Har ikke lyst til å gjøre noe. Gidder ikke. Har ikke energi. Føles bare som et ork og i det hele tatt gjøre noe som helst. Ironisk nok vet jeg at det ikke skal alt for mye til for å forandre hele tilværelsen, i form av handlinger og atferd. Kanskje kreves det mer av mentaliteten. Føles nesten som om jeg med vilje gjør meg slik jeg er, ettersom jeg er så vant til å være slik. I det siste ser det også ut til at jeg med vilje prøver å psyke meg ned, fordi jeg i underbevisstheten vil dø.

Jeg vet hva jeg gjør mot meg selv, og jeg vet akkurat hva jeg burde gjort, men ikke gjør. Føler ikke det er noen vits i å gjøre det som vil gagne meg godt, siden jeg ikke har noe særlig lyst til å bli bedre. Høres vel rart ut -- ikke ville bli bedre? Hvem vil vel ikke det? I hvert fall føler ikke så alt for stor lyst til det. Selvfølgelig tenker på det, men det bryr meg ikke noe særlig. Kanskje fordi jeg har lave forhåpninger om og i det hele tatt bli bra. Tankegangen min er i det siste preget av en del likegyldighet. Trist at jeg har surret meg så langt inn i rotet. For å bli bedre må man først ville det. Jeg vil ikke. Føler bare for å dø. Vet at det er fullt mulig å bli bedre. Om et par år kunne jeg sikkert sett tilbake på dette og flirt. Sannsynligvis vil ikke dette skje.

Ble vel ikke akkurat den tilbakemeldingen du hadde håpet på. Kommer ikke på så mange råd i farten, men her er noen:

1. Du sier selv tankene kommer når du er alene. Dette er riktig for mange. Ikke mur deg inne med problemene. Kom deg ut. Dra på skole osv. Ikke bli sittende hjemme bak nedtrukne gardiner. Det gir bare grunnlag for videredyrking og mer tid til negative tanker. Prøv å finne ting å fylle hverdagen din med.

2. Skaff hjelp. Samtalebehandling, og i alvorligere tilfeller medikamenter. Psykolog (høres kanskje helt på jordet ut akkurat nå, men like greit å være føre var. Er ikke noe som helst nederlag osv. å gå til psykolog, selv om det er litt tabu i Norge; bare bli kvitt slike tanker med en gang.) Et godt utgangpunkt er fastlegen din. Føler du å gå til legen blir for mye, kan du snakke litt med bekjente/familie. Ikke kast vekk dette rådet. Vet det kan være vanskelig å ta kontakt, men hvis du har det veldig vanskelig kan det være til stor hjelp. Selvfølgelig trengs ikke dette hvis du ikke føler det er så alvorlig.

3. Ha en stabil og god livsstil. Spis forholdvis sunt og riktig (mengde, regelmessig osv.). Trening er veldig viktig. Du må få deg litt trening i hverdagen. Trenger ikke å være noe treningsnarkoman, men det er veldig viktig å få brukt kroppen litt. Gjerne friskluft ofte. Forholdsvis stabil søvnsyklus. Høres sikkert ut som moren din, men disse grunnleggende tingene er viktig.

Bare noen råd, ikke nødvendigvis bare til deg, men også til andre som sliter med depresjon og/eller selvmordstanker.

[Anders Moen]

Det har seg slik at livet er greit i det siste, men jeg kan ikke få selvmordstankene ut av hodet. Gjennom hele dagen er alt normalt, men med en gang det begynner å bli kveld og når jeg har lagt meg så begynner jeg å tenke.

Sånn er det for det meste meg med og..derfor er jeg for det meste i byggelokalene til flyklubben så lenge jeg kan om kvelden Endret 31. oktober 2007 av Anders Moen

[notalive]

Gah, i dårlig humør akkkurat nå. Har det vel ikke helt bra. Det jeg ser på som dagenes høydepunkter er å sitte på toget på tur til skolen om morgenen, ligge å slappe av med mobilen på skulderen og høre på tre av favorittsangene mine. Det andre høydepunktet er bussturen hjem. Skulle gjort noe, hva som helst, really, men ... Hadde det vært så lett.

[Programvare]

notalive

 

Har du ingenting å gjøre på fritiden? Jeg skjønner ikke helt problemet. Dra ut på byen og treff mennesker! Ikke lås deg inne i en kjeller. Gjør ting du liker. Dra på fotballkamp, rockekonsert, ikke vet jeg.

[notalive]

Jeg vet ikke jeg heller. Det er ikke så mye jeg har en interesse for. Sport har aldri vært av en interesse. Møte folk ... Det er rådene de fleste får. Selv er jeg sjenert, og er ikke av den som ... ja, tar kontakt, for å si det slik.

 

Ikke vet jeg helt *hvor* jeg skulle gått for å møte folk.

 

Edit: I bunn og grunn er det vel mangel på venner som er utfordringen. Jeg går på skole fire mil fra her jeg bor. Og de i klassen som jeg "henger med" er 10 år eldre enn meg.

 

Tror jeg skal prøve å komme meg gjennom dette året, og flytte nærmere skolen til neste år, og gjøre et forsøk på forbedring da ... Tror det er litt lenge å vente, men er sliten.

 

Edit2: Det er forresten ikke et problem, men en mulighet i forkledning, eller utfordring, alt etter hvordan man ser det.

 

Så optimistisk yet så ... deppa.

Endret 1. november 2007 av notalive

[MK2]

Jeg har absolutt alt jeg trenger i livet for å lykkes. Men hva er det som skjærer og bryter meg ned? Jo, at jenten i livet mitt ikke har dukket opp. Jeg tæres ned så kraftig at det er skummelt. Jeg er overasket over meg selv hvor lite følelse bestemt jeg her. Jeg skammer meg, men samtidig syns jeg synd på meg selv. For en taper jeg har blitt.

[ThaDuckMan]

Jeg deltar!

 

Jeg har så liten selvtillit at det nesten ikke går an.

 

- Se meg i speilet - Deprimert

- Fikse på håret - Deprimert

- Uansett frisyre - Deprimet

- Familie - Ofte deprimert

- Sykdommer og angst - Deprimert

- Skole - Deprimert

- Venner - Innimellom Deprimert

 

------

 

My life is far from perfect, but still, some girls like me. I guess God is watching me.

[MK2]

Mange jenter syns jeg er en kjekk kar, men det er nok det. Har fått høre fra flere akkurat det. Men jeg har det så forjævlig nå at jeg vet ikke om jeg orker mer. Ja, jeg er en forbanna taper.

 

Jentene som liker meg er enten opptatte eller bor usannsynlig langt unna.

[chokke]

Du har ihvertfall noen som (tydelig) liker deg. Synes det er godt nok å holde fast ved. Du har en fast sten å klamre deg rundt. En bekreftelse på at du ser bra ut, er hyggelig og alt det der.

Noen av oss har det ikke sånn, en tydelig kontakt med jenter, en bekreftelse på utseende/oppførsel av positiv karakter.

 

Personlig har jeg aldri fått noen positiv bemerkning på utseendet mitt (ikke negativ heller forsåvidt), nesten ikke fått noe positivt om holdningen/oppførsel heller.

Ikke tør jeg gjøre en drit heller, ikke ta kontakt med folk, ikke noe, ikke lese høyt i timen/svare på spørsmål i timen/diskutere i timen av den grunn at jeg føler at alt jeg sier er så dumt og alle er uenige med meg og ler av noe, enten stemmen min eller noe annet...

Jeg holder ut, det er ikke det, men jeg kan ikke si jeg koser meg. Buddhismen taler sant: Livet er lidelse...

Endret 1. november 2007 av chokke

[MK2]

Det er akkurat det jeg sier. Jeg føler meg dritt når jeg har omtrent alt. Jeg har alt. Jeg er oppfattet som en kjekk og kul kar, ''som sikkert ikke har problemer med damene''. Jeg er ifølge venninner pen og kjekk. Men likevell sliter jeg med at jeg hater meg selv. Jeg finner ikke den rette, så noen ganger tror jeg det de sier er bare bullshit, siden ingen jenter går etter meg.

 

Greit nok at jeg har fått positiv tilbakemelding om meg, men ingen jenter ser det. Jeg har så lyst på ei jente som jeg kan ha et ordentlig forhold til. Jeg savner å kose, klemme, kysse og ikke minst ha ei jente i armkroken en sen vinterkveld.

[notalive]

Ikke tør jeg gjøre en drit heller, ikke ta kontakt med folk, ikke noe, ikke lese høyt i timen/svare på spørsmål i timen/diskutere i timen av den grunn at jeg føler at alt jeg sier er så dumt og alle er uenige med meg og ler av noe, enten stemmen min eller noe annet...

Jeg holder ut, det er ikke det, men jeg kan ikke si jeg koser meg. Buddhismen taler sant: Livet er lidelse...

 

Hvor i klasserommet sitter du? For min del hjelper det utrolig mye å sitte fremst i klasserommet. Da er det omtrent kunn læreren som jeg ser ser på meg.

 

Men sliter for så vidt også med å ta kontakt med folk. De fleste virker så ... avvisende. Satt på bussen en dag i forleden uke, der det var rimelig fullt. Jeg spurte om hvor hun skulle, og hun svarte med navnet på plassen. Litt senere spurte jeg sånn omtrent hvor det ligger i forhold til skolen, hvorav hun svarte "noen kilometer", hvis jeg husker riktig.

 

Jeg synes det er en ekkel situasjon. Det virker for meg som hun ikke viser noen interesse - men for alt jeg vet så stiller jeg spørsmålene feil. Dersom jeg fortsetter føler jeg at hun/folk rundt meg tenker "omg, han er desperat..." ... Litt knotete forklart, men dere skjønner sikkert.

[Nie]

Notalive: Du har en del mulige løsninger der, men en mangler. Har det slått deg at hun kanskje er sjenert/usikker på situasjonen? oO