Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Tuttebobo]

Prøvd å bo litt borte da? Hos søsken, besteforeldre eller noe? Kan være det hjelper?

[Gjest note-to-self:iSuck]

Prøvd å bo litt borte da? Hos søsken, besteforeldre eller noe? Kan være det hjelper?

 

Har egentlig lyst til å flytte på hybel elns. "Ta vare på meg selv". Se om jeg får det litt bedre, så godt som alt må være bedre en situasjonen slik den er nå.

 

Har så vidt viftet med ideen til både mor og far (skilt), men begge virker veldig skeptiske til det og mener at jeg vil slite veldig med å klare meg (så vidt jeg har forstått det). Noe jeg absolutt ikke er enig i.Sett bort fra alle problemene mine er jeg egentlig en selvstendig fyr.

 

Har gjort rede for situasjonen min ovenfor en av lærerne jeg har på skolen, og hun foreslo faktisk også at jeg kanskje burde flytte på hybel.

 

Når det gjelder å bo hos annen familie er ikke det aktuelt, ser ikke på det som noen mulighet.

 

Men kommer nok til å tenke litt mer på det med å flytte på hybel, og om jeg rett og slett skal gjøre det. Jeg er tross alt 18 - my decision.

 

Men hva om jeg flytter ut og INGENTING forbedrer seg, hva gjør jeg da liksom... vet ikke... er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre..

[g@bb@]

Det som skjer når og hvis du flytter på hybel, er for det første at du føler deg fri. Ingen "autoriteter" som bestemmer over deg. Du forstår raskt at den enestee som kan bestemme noe, er deg selv. Og ja, klart det kan bli kjedelig av og til, men det lønner seg også

[Gjest note-to-self:iSuck]

Det som skjer når og hvis du flytter på hybel, er for det første at du føler deg fri. Ingen "autoriteter" som bestemmer over deg. Du forstår raskt at den enestee som kan bestemme noe, er deg selv. Og ja, klart det kan bli kjedelig av og til, men det lønner seg også

 

Har egentlig tenkt på dette en stund nå, kanskje ville dette vært veldig bra for meg.

 

Har prøvd å søke litt rundt på en del annonse sider osv, men klarer ikke oppdrive så altfor mye.

 

Hvis jeg skal flytte ut er jeg ikke interesert i å dele hybel/lokale med noen. Jeg måtte bodd alene, og hatt tilgang på kjøkken. Hvor vanskelig burde noe sånt være å oppdrive? Hva snakker vi vanligvis om når det kommer til mndsleie.

 

Er på ingen måte ute etter noe fancy, stiller egentlig få krav. Men som sagt, kjøkken. Ellers må det bare være et lite krypin jeg kan ha for meg selv en stund, alene.

[chokke]

Jeg vil også på hybel ...

Muttern og fattern har igjen drukket rødvin med en plåsete "mammas siste dag på jobben imorgen"-feiring. Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder. Skal også være alene hjemme denne helga. Men ikke fan' om jeg tør å spørre om noen vil komme hit. Har null erfaring med sosiale begreper og kommer bare til å drite meg ut.

 

Karakterene går relativt dårlig (enda) og pappa truer med diverse ting om jeg går ned til jul.

Jeg er fullt klar over at 3,5-4.0 ikke er dårlig i den forstand. Men har null fremtidsplaner, har ikke lyst til noen ting. Har ikke lyst til å få meg jobb, selvom jeg burde. Men jeg tør ikke.

Faen.

 

Er 18 (gadd ikke lage en post hvor kun det sto, så håper du ser det).

Endret 25. oktober 2007 av chokke

[Stian89]

Jeg føler med deg chokke, du er ikke den eneste! Hvor gammel er du forresten?

[Gjest Art Vandelay]

Har veiet fordeler og ulemper ved å poste her en stund nå. Fant vel ut at det kunne være greit å skrive om hvordan jeg har det for tiden.

 

Jeg vet ikke helt om jeg er deprimert eller ikke. Men for tiden er det få ting som gleder meg, og egentlig relativt få ting å glede seg over. Jeg har ikke så veldig mange venner her jeg bor nå, men har to veldig gode venner, og noen flere som jeg ikke har så veldig god kontakt med. Studerer på BI og merker at jeg bryr meg mindre og mindre om skolen. Miljøet passer meg heller ikke så bra. Veldig få folk på skolen som faktisk er smarte oppegående personer, som man kan føre en intelligent samtale med. Veldig mange folk fra oslo/akershusområdet og veldig mange av disse bekrefter mange av mine steriotypier for hvordan bærumssnobber oppfører seg. Det er ikke vanskelig, egentlig relativt lett for meg å gjøre det veldig bra på skolen, men jeg bare gidder ikke jobbe så mye med det nå for tiden. Jeg lover meg selv at jeg skal bli litt mer seriøs, men jeg klarer alltid å snike meg unna. Dette er vel noe jeg har sagt til meg selv siden jeg begynte på ungdomskolen. Når det gjelder damer er det en relativt uaktuell sak for tiden. Jeg føler ikke at jeg har sjanse på noen som jeg kunne vært interessert i, og jeg gidder heller ikke gjøre de nødvendige endringer i mitt liv for å kunne få dette. Jeg vet ikke helt hvorfor, men slik som med skolen, så blir det bare til at jeg ikke gidder å gjøre noe. Jeg er 23 år og har fortsatt ikke hatt sex. Men dette er det vel bare jeg, og nå dere som vet. Måtte faktisk manne meg opp litt for å i det hele tatt kunne skrive det der, selv om jeg poster som gjest og greier. Av og til føler jeg det som at jeg klarer å lure meg selv til å tro at det ikke stemmer også. Ingen av mine nære venner vet dette, da jeg tror det ville vært sosialt selvmord å si dette høyt. Her i Oslo henger jeg stort sett med samme gjeng, og denne gjengen er ikke alltid like bra. De fleste er ok folk, men synes de "mobber" hverandre litt for mye. Mesteparten av dette er selvsagt bare vennskalig erting, og det har jeg ikke noe i mot. Jeg er ikke overfølsom eller noe, men av og til blir det rett og slett litt vel mye, og når det som oftest er jeg som er målet, så begynner terskelen å bli stadig lavere. Av og til går jeg med en følelse av at jeg ikke føler ting helt som jeg skal. At jeg bare går rundt som en slags drone, for å sette det veldig på spissen. Men dette går litt i bølger, av og til blir jeg fortsatt veldig glad. Så dette er nok mer paranoia enn noe annet.

 

Her ble det mye negativt, og det er sikkert mange flere ting jeg kunne tatt med. Men jeg er ikke suicidalsk eller noe. Det er også mange lyspunkter i livet mitt som jeg ikke har skrevet om. Trening for eksempel er blitt veldig viktig for meg. Dette er vel nesten det eneste jeg har gjort her i livet som jeg ikke har gjort mer eller mindre halvveis. Trening alene er mer enn god nok grunn til å leve, og rushet jeg får hver gang jeg forbedrer meg er ubeskrivelig.

[Inhocsignovinces]

Har veiet fordeler og ulemper ved å poste her en stund nå. Fant vel ut at det kunne være greit å skrive om hvordan jeg har det for tiden.

 

Jeg vet ikke helt om jeg er deprimert eller ikke. Men for tiden er det få ting som gleder meg, og egentlig relativt få ting å glede seg over. Jeg har ikke så veldig mange venner her jeg bor nå, men har to veldig gode venner, og noen flere som jeg ikke har så veldig god kontakt med. Studerer på BI og merker at jeg bryr meg mindre og mindre om skolen. Miljøet passer meg heller ikke så bra. Veldig få folk på skolen som faktisk er smarte oppegående personer, som man kan føre en intelligent samtale med. Veldig mange folk fra oslo/akershusområdet og veldig mange av disse bekrefter mange av mine steriotypier for hvordan bærumssnobber oppfører seg. Det er ikke vanskelig, egentlig relativt lett for meg å gjøre det veldig bra på skolen, men jeg bare gidder ikke jobbe så mye med det nå for tiden. Jeg lover meg selv at jeg skal bli litt mer seriøs, men jeg klarer alltid å snike meg unna. Dette er vel noe jeg har sagt til meg selv siden jeg begynte på ungdomskolen. Når det gjelder damer er det en relativt uaktuell sak for tiden. Jeg føler ikke at jeg har sjanse på noen som jeg kunne vært interessert i, og jeg gidder heller ikke gjøre de nødvendige endringer i mitt liv for å kunne få dette. Jeg vet ikke helt hvorfor, men slik som med skolen, så blir det bare til at jeg ikke gidder å gjøre noe. Jeg er 23 år og har fortsatt ikke hatt sex. Men dette er det vel bare jeg, og nå dere som vet. Måtte faktisk manne meg opp litt for å i det hele tatt kunne skrive det der, selv om jeg poster som gjest og greier. Av og til føler jeg det som at jeg klarer å lure meg selv til å tro at det ikke stemmer også. Ingen av mine nære venner vet dette, da jeg tror det ville vært sosialt selvmord å si dette høyt. Her i Oslo henger jeg stort sett med samme gjeng, og denne gjengen er ikke alltid like bra. De fleste er ok folk, men synes de "mobber" hverandre litt for mye. Mesteparten av dette er selvsagt bare vennskalig erting, og det har jeg ikke noe i mot. Jeg er ikke overfølsom eller noe, men av og til blir det rett og slett litt vel mye, og når det som oftest er jeg som er målet, så begynner terskelen å bli stadig lavere. Av og til går jeg med en følelse av at jeg ikke føler ting helt som jeg skal. At jeg bare går rundt som en slags drone, for å sette det veldig på spissen. Men dette går litt i bølger, av og til blir jeg fortsatt veldig glad. Så dette er nok mer paranoia enn noe annet.

 

Her ble det mye negativt, og det er sikkert mange flere ting jeg kunne tatt med. Men jeg er ikke suicidalsk eller noe. Det er også mange lyspunkter i livet mitt som jeg ikke har skrevet om. Trening for eksempel er blitt veldig viktig for meg. Dette er vel nesten det eneste jeg har gjort her i livet som jeg ikke har gjort mer eller mindre halvveis. Trening alene er mer enn god nok grunn til å leve, og rushet jeg får hver gang jeg forbedrer meg er ubeskrivelig.

 

Det virker som du har veldig lav selvtillit for tiden. Tror du må gå i deg selv for å se hvordan du kan endre deg. For dette handler om deg. Det er du som må ta tak. Nytter ikke å skylde på snobbete bærumsungdom.

 

Tror kanskje du burde finne deg noen nye venner. Den type mennesker som hele tiden hakker på andre er ikke særlig oppbyggende for selvtilliten. Tror faktisk ikke det er så vanskelig heller. Bare slå av en prat på byen, så er man i gang.

 

Hvorfor har du problemer med damer. Vanskelig å snakke med dem? Føler deg underlegen? Sånt kan fikses med trening på sosiale situasjoner, og relativt enkle forandringer som klesstil, fremtoning osv.

Endret 26. oktober 2007 av Inhocsignovinces

[MK2]

Å herregud, jeg holder faen ikke ut noe lengre. Jeg er desperat. Jeg har ikke vært i et fast forhold på veldig lang tid nå.

Jeg føler at ingen vil ha meg, uansett om jeg slår ann tonen med mange jenter. Jeg takler ikke å sitte alene på en lørdagskveld som dette (kompiser er ikke nok). Jeg vil ha ei jeg kan kose med, holde rundt, kyssse, kose med på sofaen foran tven en sen høstkveld.

 

Jeg hater meg selv. Jeg hater at kjærligheten skal være så forbanna forjævlig.

[Honey Badger]

Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder.

Hvem har satt standarden for "normal"?

 

Jeg vil tro det er de som vises klarest - altså de mest sosiale og utadvendte - men jeg kan garantere deg at det finnes drøssevis av andre som deg

[chokke]

Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder.

Hvem har satt standarden for "normal"?

 

Jeg vil tro det er de som vises klarest - altså de mest sosiale og utadvendte - men jeg kan garantere deg at det finnes drøssevis av andre som deg

JEG vet at det finnes mange (flere) som meg, men mamma og pappa vet ikke det. De leser i avisen (sannhetens budskap...) og der nevnes ikke den delen av samfunnet...

Men heldigvis er de ute av huset denne helga. Ikke at jeg gjør noe interesant, men jeg slapper i det minste av.

Yey, internett...

Endret 27. oktober 2007 av chokke

[Bruktbilen]

Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder.

Hvem har satt standarden for "normal"?

 

Jeg vil tro det er de som vises klarest - altså de mest sosiale og utadvendte - men jeg kan garantere deg at det finnes drøssevis av andre som deg

JEG vet at det finnes mange (flere) som meg, men mamma og pappa vet ikke det. De leser i avisen (sannhetens budskap...) og der nevnes ikke den delen av samfunnet...

Men heldigvis er de ute av huset denne helga. Ikke at jeg gjør noe interesant, men jeg slapper i det minste av.

Yey, internett...

 

Sånn er det for meg også, mamma er konstant bekymret for at jeg har for dårlige karakterer, eller at jeg har for mye fravær og alt mulig som hun overreagerer på, men som det er ingen grunn til å bekymre seg hvis hun visste det jeg vet. Hun hører selvsagt ikke på meg.

[chokke]

Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder.

Hvem har satt standarden for "normal"?

 

Jeg vil tro det er de som vises klarest - altså de mest sosiale og utadvendte - men jeg kan garantere deg at det finnes drøssevis av andre som deg

JEG vet at det finnes mange (flere) som meg, men mamma og pappa vet ikke det. De leser i avisen (sannhetens budskap...) og der nevnes ikke den delen av samfunnet...

Men heldigvis er de ute av huset denne helga. Ikke at jeg gjør noe interesant, men jeg slapper i det minste av.

Yey, internett...

 

Sånn er det for meg også, mamma er konstant bekymret for at jeg har for dårlige karakterer, eller at jeg har for mye fravær og alt mulig som hun overreagerer på, men som det er ingen grunn til å bekymre seg hvis hun visste det jeg vet. Hun hører selvsagt ikke på meg.

Forskjellen er at jeg bekymrer meg. Jeg vil inn på nth (ntnu?) eller noe ingeniørutdannelse, men karakterene sier noe helt annet. De sier rema eller mcdonalds...

[Fuskepels]

Og når jeg sa det til kjæresten min, fikk jeg kanskje frem to setninger i halvtimen mens tårene rant nedover kinnet mitt. Syns nesten litt synd på henne egentlig.. Hun har liksom funnet seg en kjæreste som skal være mann og jeg skal passe på henne og beskytte henne, men jeg klarer ikke å snakke om min egen barndom uten å la tårene renne...

 

Men tilbake til saken, og ja, jeg er i litt "skrivehumør" i dag kan man si. Ikke for å få oppmerksomhet eller virke sutrete eller noe slik, men det er på en måte lettere å snakke med hardwareforum.no enn andre.. Vet ikke helt hvorfor... Kanskje fordi jeg føler det egentlig ikke er så personlig.. Dere stopper meg liksom ikke på gaten og sier " Hey! Det er jo Gabba! Hvordan går det etter bla-bla-barndom-bla-bla-overgrep-bla-bla-søvnløs-bla-bla."

 

uffameg.. Masse dritt som skjer ute i verden eller, hva?

 

 

Jeg misunner deg. Du har en kjæreste som kan hjelpe deg og som elsker deg. Jeg tror at hun setter pris på det at du fortalte henne om fortiden. I hele verden bare noen få personer som vet dette, så hun føler dette nok som en ære.

 

Jeg er alene og jeg tror ikke at jeg klarer til å finne noen. Klarer ikke å stole på folk såpass mye. Det er rart at man kunne kjøre razzia i et vanskelig sted, men klarer ikke å spise sammen med andre eller gå å dansefest med venner. Jo hyggeligere, jo verre for meg. Jeg klarer ikke å være med på en hyggelig sammenkomst, da får jeg bare angsteanfall.

 

Folk som godtar at jeg er sterk har det vanskelig å gadta mine "svakheter". Folk som kan godta at jeg har PTSD klarer ikke å godta at jeg er ressurssterk. Dette skaper konflikter. Har aldri møtt noen som klarte til å forstå meg bortsett "krymperen" min. For et par uker siden klarte jeg å dagdrømme for første gang for noen år. Dette var en latterlig drøm som inkluderte en helt fra et dataspill, men jeg fikk ikke noen av de vanlige utslager av vold og blod, så jeg betrakter dette som et stor progress.

 

Du har rett omgående at man har det lettere å snakke i forumet. Man har et kallenavn og man vet ikke hvem som svarer deg - man eller kvinne, gammel eller ung. Ingenting kan brukes mot deg. Du er trygg.

 

Forresten, jeg har merket en ting. Når jeg har det dårlig og sutrer, og noen prøver å si at "alt er bare småtteri og du må ta deg sammen", så blir jeg bare verre. Men snart noen setter seg at med meg og nikker enig, eller sier noe som "stakkars deg", så jeg plutselig tar meg sammen og skjønner at jeg er sterkere enn så. Derfor tok det to måneder for min terapeut å sykmelde meg.

[Fuskepels]

Jaha, det betyr jo at de da sier alt de mener. Om hvor dårlig jeg gjør det på skolen, hvor lite liv jeg har, hvor forskjellig (unormal?) jeg er fra alle andre på min alder.

Hvem har satt standarden for "normal"?

 

Jeg vil tro det er de som vises klarest - altså de mest sosiale og utadvendte - men jeg kan garantere deg at det finnes drøssevis av andre som deg

 

I Russland eksisterer en spesiell skole for folk som vil forebedre sitt liv. Den første dagen starter med at lektøren kommer på podiet og sier: "Hei, idioter!" Og nesten alle svarer "Hei" og begynner å le. Den første motto der er "Ikke ta deg selv så alvorlig".

For en man med PTSD (som meg) det er vanskelig.

 

Hvem sa at det finnes "normale" folk? Hva er det for noe "en norme" vi skal dømme alle på? Det finnes ikke to like mennesker i verden. Så "normaliteten" er noe ikke-eksisterende myte. I denne russiske skolen lærer de at "normal person" er egentlig en diagnose. "Akutt normaltitet" = .

[Fuskepels]

Faen heller, jeg er så dritt lei!

 

Jeg sliter med angst, depresjon, tvangshandlinger og et ekstremt sinne. Har tidligere gått hos to psykologer, uten at jeg fant det særlig hjelpsomt. Går nå hos min tredje, det går som så. Har tidligere gått på efexor (anit depressiva), hjalp lite. Går nå på remeron slik at jeg skal ha en sjangse til å sovne om kveldene, samt risperdal for å roe ned angsten. Hjelper ikke så veldig mye. Går også til psykiater.

 

I dag er jeg 18 år, og har slitt mer eller mindre i 6. Jeg orker snart ikke mer. Akkurat nå tenker jeg på om jeg skal styrte en del piller remeron bare for å bli "slått skikkelig ut". jeg vet ikke...

 

Brakk nettopp mobiltelefonen min i to, samt at jeg splintret opp en relativt dyrt og fint kaffebord (bokstavelig talt - jeg sparket det i stykker, ligger strødd utover gulvet akkurat nå).

 

 

Bor hjemme, og er dritt lei! Jeg blir provosert av alt, går veldig sjeldent på skolen, stryker i de fleste fag! Jeg hater å bo hjemme, jeg orker faen ikke mer. Nettopp kranglet til helvete med moderen og får beskjed om å komme meg ut - jeg har faen INGEN steder å gå! HELVETE!

 

Det er surt at du gåt hos to psykologer uten å få noe hjelp. Det finnes flere muligheter å forandre livet, som f.eks. å flytte til hybel, men saken er at man kan ikke rømme fra seg selv. Du tar dine smerter i det nye livet og gjentar den onde sirkelen.

Ingen psykolog kan hjelpe deg før du forsøker å hjelpe deg selv. Den eneste måte å slutte med å ødelegge for seg selv er å lære seg å være brutalt ærlig i forhold til hva som foregår. Dette betyr ikke at du skal ta deg for nakke og dra på skolen fra i morgen. Du kan godt sitte hjemme, bare husk at du gjør noe du ikke skulle, uten å dømme eller å være sint på seg selv. La deg ærlig å gjøre gale ting.

Problemer hos mange ligger i det at man eier veldig lite innsikt i hva som foregår inne i ens sjelen. De viktigste spørsmålene er "Hva jeg føler" og "Hvorfor jeg føler dette". Svarene kan være overraskende. Slutt å lyge til deg selv omgående hensikter eller årsaker. Mange ting i en mans indre er ikke slik man tror. Husker du komedien "Analise this"?

Du kan være sint på meg, men jeg strever selv med angst, depresson, tvangstanker, sosial angst og har PTSD med seinskader. Jeg vet hvor langt jeg kunne falle. Jeg gikk i perioder på grensen mellom selvskading og å begynne med å drepe folk. Men jeg skaffet meg innsikt i det som foregikk og jeg prøver å lære meg å leve i stedet. En dag jeg skal bli fri.

Jeg tar ingen medisin. En gale dose medisin kan føre til at man blir mer deppa enn man var fra før.

 

Å krige meg kaffebord hjelper ikke, tro meg. Bank puter i stedet. Lær deg å vise sinne på ikke-ødeleggende måte. Skaff deg noen gode selvhjelpningsbøker. Lær deg å meditere (verdens beste måte å roe nerver på). Begynn å krige i den rette rettning. Lykke til.

Endret 28. oktober 2007 av Fuskepels

[MK2]

Å herregud, jeg holder faen ikke ut noe lengre. Jeg er desperat. Jeg har ikke vært i et fast forhold på veldig lang tid nå.

Jeg føler at ingen vil ha meg, uansett om jeg slår ann tonen med mange jenter. Jeg takler ikke å sitte alene på en lørdagskveld som dette (kompiser er ikke nok). Jeg vil ha ei jeg kan kose med, holde rundt, kyssse, kose med på sofaen foran tven en sen høstkveld.

 

Jeg hater meg selv. Jeg hater at kjærligheten skal være så forbanna forjævlig.

[Gjest frustrert til tusen]

Blir litt vanskelig å formulere, men jeg skal gi det ett forsøk. På barneskolen var jeg på en måte en av de ”kule”, og hang sammen med de ”kule”. Begynte å henge litt med jenter, og jeg hadde det veldig bra.

 

På ungdomsskolen startet på en måte problemene. Jeg klarte ikke å få meg nye venner, og ble derfor hengende mye alene. De jeg hang sammen med før, fikk seg nye venner, og jeg fikk følelsen av at jeg ikke var ”god” nok. Disse tre årene drev jeg allikevel mye med idrett, og støttet meg derfor på dette. Ble aldri på noen måte mobbet, eller holdt utenfor, men da skolen var slutt gikk alle hver til sitt og jeg var igjen alene. Dette var mer eller mindre sånn det var hele ungdomsskolen, selv om jeg innimellom var sammen med andre.

 

Ferden gikk så over til videregående, og jeg bestemte meg for å bli mer frempå, og skaffe meg nye venner. Dette gikk delvis bra, og jeg begynte å henge en del sammen med noen var nærområdet mitt. Dette var allikevel en ganske sammensveiset gjeng, og det tok tid å komme ”inn”. I klassen fikk jeg nye kammerater, men allikevel ble det som før at våre veier skiltes etter skoleslutt. Jeg ble aldri invitert på fester, og følte meg på en måte litt utafor, selv om jeg hadde mine kammerater fra dette området.

 

Problemet med denne gjengen er at vi mer eller mindre henger sammen bare oss. Vi drar på kino og andre ting, men det blir liksom aldri andre enn oss. Aldri noen jenter.

 

Nå trodde jeg det hadde begynt å løsne litt mer, og jeg begynte plutselig å henge sammen med noen fra klassen. Jeg dro blant annet på en fest med dem. Men nå viser det seg plutselig at ”gjengen” begynner å ”droppe” meg. Er nå redd for å havne på ”ungdomsskole-stadiet” igjen.

 

Har også slitt en del med lav selvtillit de siste årene, dette delvis pga utseende. Når jeg står foran speilet eller der jeg er på bilder synes jeg at jeg ser gaske bra ut, men så fort noen ser på meg på gata føler jeg at de ser på meg fordi jeg ser rar ut. Hørers sikkert litt rart ut, men er faktisk tilfelle.

Har prøvd å få opp selvtilliten i det siste, men får det liksom ikke til. Det at de jeg pleier å være sammen med plutselig begynner å overse meg hjelper heller ikke.

 

Klarer heller ikke å forsestille meg at noen jenter kan synes jeg er tiltrekkende. Jeg har funnet ut at noen har lurt på om jeg har vært singel osv. men det hjelper ikke  har bare rota med jenter på fest, og er mellom 17 og 20år..

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, men er vel bare godt å få det ut…

[chokke]

Det er jo nesten meg!

Jeg vet (tror jeg) hvordan du har det. Du kan ikke fortsette med idretten din da?

Selv så venter jeg på ingenting. Jeg bare er her, som en byrde på de rundt meg. Glederm eg til jeg blir litt voksen i huet iaffal, søren meg på tide.

[Sonja84]

Det du skriver i innlegget ditt, kan jeg kjenne meg selv i, selv om jeg er jente. Jeg hadde som deg en bra periode på barneskolen, til familien flyttet til en annen del av byen. Gjett om jeg fikk det tøft da, alle kritiserte meg for den minste lille ting, for klesstilen min, for min måte å snakke på, for absolutt alt.

 

Etter ett år, begynte jeg på ungdomsskolen. Hver eneste dag tenkte jeg på den dagen da jeg skulle bli ferdig med ungdomsskolen og starte på videregående. Det var sinnsykt. Det opptok meg, og ingen oppdaget at jeg hadde det så tungt. Jeg vurderte både det ene og det andre, var en negativ periode. Spesielt to gutter som mobbet meg dag ut og dag inn, det var så intenst. Den ene kom til og med til huset vårt.

 

Så begynte jeg på videregående, perioden jeg trodde alt skulle ordne seg. Men, nei, det var om mulig enda verre. Savnet faktisk å bli mobbet- så ødelagt hadde jeg blitt. Det endte med fryktelig høyt fravær, og jeg risikerte å måtte ta noen fag som privatist grunnet for mye fravær, men spesielt en lærer så noe i meg, og så gjennom fingrene.

 

Etter videregående tok jeg et friår fra skole, og bare jobbet. Jeg tror at det året endret meg svært mye. Jeg klarte å få litt distanse fra det som hadde skjedd. Den mobbingen ødela mye av meg. Tro meg, jeg skulle gjort hva som helst for å unngå den mobbingen.

 

Jeg studerer nå for å bli lege, og føler at mye har falt på plass, min redning ble å finne ut av hva jeg vil gjøre med livet mitt. Når jeg fant ut av det, så kom mange ting i bakgrunnen, og det spilte mindre rolle hva andre mente om meg.

 

Jeg skjønner virkelig hva du snakker om, fordi jeg har vært i samme situasjon. Jeg vet at ting sikkert føles litt tungt nå, men prøv å finn ut av hva du vil med livet ditt- hva du er flink til. Jeg har merket at fordi jeg gjør noe jeg er flink til, noe jeg vil, så gir det meg en selvtillitt som jeg ikke hadde før.

Endret 29. oktober 2007 av Sonja84