Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Alastor]

Hva med å fortelle faren din at du faktisk har fått deg ei jente da? Kanskje han vil forstå det litt bedre enn om han tror du drikker eller kaster bort tiden din.

 

Han er snål når det kommer til slikt. Han mener man ikke kan være forelsket i noen eller ha et seriøst forhold til ei jente når man ''bare er 18år'' ^^ Har sagt slike ting før og det har faktisk ikke hjulpet en døyt. Virker som jeg er tilstedet bare for å være sammen med ''familien'' min, som jeg ser hver dag uansett.

Så fortell fyren at han har hatt 18 år på å oppdra deg, og at om han ikke er fornøyd ennå så er det ikke noe mer han får gjort med det - 18 år er oppbrukt.

[Gjest Trist&maktesløs]

Jeg er en forbanna emo. Skjuler det bare godt for omverdenen. Tar meg nær av den minste lille ting, hører depressiv og eller agressiv metal mens jeg gråter. Kun mine aller nærmeste vet at jeg er deppa. Resten tror jeg er en generelt glad, fornøyd og humoristisk person. Er redd jeg kan ha ødelagt noe som var veldig betydningsfullt for meg fordi jeg er så tilbakeholden og har så lite tiltro til meg selv. Er redd mange kan oppfatte meg som en kjedelig person. Frykter det jeg sier når jeg snakker med noen er lite interessant i deres øyne. Jeg tenker på selvmord igjen. At jeg bare vil avslutte alt. Bli borte for godt. Jeg spekulerer over den minste ting. Driver meg selv til vanvidd noen ganger. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må få fiksa den selvtilitten snart ellers kommer jeg til å ødelegge meg selv psykisk. En av mine venner sier at jeg fremstår som en mer selvsikker person nå enn jeg gjorde for et par år siden. Hvorfor i helvete føles det ikke slik da? Hvorfor føles det som om jeg kan bryte sammen når som helst?

[Firesky]

Det begynner å bli en stund siden jeg har skrevet her nå, for ca et år siden, fikk jeg orden på hodet mitt og ting begynte å bli bedre, å nå kan jeg ikke klage, jeg har det greit.

Men det er noe jeg savner med den tiden der jeg var langt nede, noe jeg ikke var bevist på, men som jeg nå ser mangler.

Jeg savner ikke det å være langt nede å ha det vondt, tvert imot, jeg er livredd for å havne der igjen, men det var noe positivt med den tiden som jeg ikke så, som jeg mangler nå! >_<

Vet ikke om dette på noen måte er forstålig, men jeg savner det jeg aldri så

[Alastor]

Jeg er en forbanna emo. Skjuler det bare godt for omverdenen. Tar meg nær av den minste lille ting, hører depressiv og eller agressiv metal mens jeg gråter. Kun mine aller nærmeste vet at jeg er deppa. Resten tror jeg er en generelt glad, fornøyd og humoristisk person. Er redd jeg kan ha ødelagt noe som var veldig betydningsfullt for meg fordi jeg er så tilbakeholden og har så lite tiltro til meg selv. Er redd mange kan oppfatte meg som en kjedelig person. Frykter det jeg sier når jeg snakker med noen er lite interessant i deres øyne. Jeg tenker på selvmord igjen. At jeg bare vil avslutte alt. Bli borte for godt. Jeg spekulerer over den minste ting. Driver meg selv til vanvidd noen ganger. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må få fiksa den selvtilitten snart ellers kommer jeg til å ødelegge meg selv psykisk. En av mine venner sier at jeg fremstår som en mer selvsikker person nå enn jeg gjorde for et par år siden. Hvorfor i helvete føles det ikke slik da? Hvorfor føles det som om jeg kan bryte sammen når som helst?

Når vennene dine sier ting..så betyr det iallefall at du har kontakt med de.

 

Hva med å prate med de du stoler mest på, innrømme både for deg og de at ting ikke er som de skal være? Det første skritt for faktisk å fikse opp i ting..

[Eplefe]

Fy faen. Jeg kan ikke gjøre noenting rett, jeg.

Nå går jeg og legger meg. Eller går på rommet i hvert fall.

Syk, syk blodlyst som former seg i hodet mitt akkurat nå.

Fy faen, fy faen, fy faen. Mislykket menneske.

[mushi]

Legg deg. Da gjør du i det minste ikke noe dumt. I morgen er en ny dag

 

 

-------

 

Begynner i jobb i mårra. Går altfor fort. Er som om hele livet mitt plutselig går i fast forward.

[Alastor]

Fy faen. Jeg kan ikke gjøre noenting rett, jeg.

Nå går jeg og legger meg. Eller går på rommet i hvert fall.

Syk, syk blodlyst som former seg i hodet mitt akkurat nå.

Fy faen, fy faen, fy faen. Mislykket menneske.

Vennen min..i dag, i går og hele tiden gjør du fine og rette ting, får folk til å le, smile eller kose seg sammen med deg. At det føles ut som alt du gjør er feil er ikke lett..men det stemmer jo ikke..Du er ikke mislykka, du er ikke engang i nærheten - mislykkete mennesker er de som andre ikke klarer å bry seg om, eller de som viser ren ondskap. Du er ikke blant noen av de..

 

Du veit jeg er glad i deg..det er ikke fordi du har bare gjort feil, eller fordi du er mislykka, for å si det sånn..

[lain]

Har nektet å gi opp til nå, men begynner å bli sliten, veldig sliten, vært tapt i mørket før, kan ikke forsvinne i det igjen, redd jeg ikke finner veien tilbake.

[chokke]

Nå begynner jeg å bli veldig lei av folk, selv om jeg savner å være noen

[Snublefot]

Dere som ofte er deppa, går dere ofte å "kjenner" etter om dere har det bra eller dårlig? At dere liksom hele tiden vil definere, eller spørre deg selv hvordan du har det? Husker jeg gjorde det enormt ofte før. Det var aldri greit å bare ha det ok, måtte alltid være alt eller ingenting. Tror det bare er en feil mange gjør. Er man deppa så har man ALT for mye tid for seg selv som man bare sitter å tenker på hvordan man har det. Såkalte normale mennesker gjør ikke dette. De har ikke tid til å granske seg selv og tankene sine 24/7. Høres dette logisk ut i det hele tatt? Sittet å fundert litt på dette selv. Hva som konkret var forskjellen var mellom når jeg var skikkelig deppa og når jeg har det bra. Det er vel egentlig en av de mange tingene som er forskjellen fra før til nå. Jeg går ikke å "kjenner" etter hele tiden. Jeg bare er liksom.

[Snowbunny]

en venninne av meg har en cyste i livmoren med 60% sjanse for kreft jeg føler meg helt tom...hu har vært min aller beste venninne i 4 år nå...tanken på at det kan hende jeg kan miste henne er uutholdelig... og hu tar det hele med ro og er kjempesterk for vennene sines skyld..hu sier at det sikkert ikke er kreft, er så optimistisk atte!

 

når hu fortalte det satt hu og trøsta oss mens vi satt der og grein og mimra over alt det morsomme vi har gjort sammen...den eneste som klarte å være virkelig støttende mot henne var typen hennes..men han satt der med tårer i øynene og holdt gråten tilbake...

 

er heldigvis hjemme i et par uker til, så jeg får vært her når hu får svaret denne uka og når hu skal ha operasjonen(for hu må operere bort cysten uansett)....håper jeg snart klarer å samle meg og hjelpe henne... jeg og ei annen venninne skal ta hu med på en ballettforestilling og restaurant snart...håper det letter stemningen

 

jeg skjønner det bare ikke..hu blir snart 19, og er altså veldig ung og har hele livet sitt foran seg...og mange drømmer hu vil oppnå...håper bare inderlig at det ikke er kreft, og hvis det er det at det ikke er for sent...hu har opplevd så mye dumt allerede(mista kjæresten i en bilulykke, hatt et hjernevirus som egentlig er dødelig, slitt med deprisjoner osv) når er det hennes tur til å slappe av og nyte livet? noen som har noen ideer hvordan jeg kan hjelpe henne? syns det blir feil at hu trøster oss hele tiden...

[chokke]

Er bare en sånn tanke som kommer poppende ut av intet som jeg uheldigvis klarer å fokusere på, så da bare gir jeg blanke F* i alt annet og generelt tenker hvor verdiløst/nytteløst alt er. Jeg prøver å ikke fokusere på den, men når absolutt ingen andre ting virker som er verdt å ta tak i, for så å se meg rundt hvor mye bedre alle andre har det når jeg er "anonym" bidrar vel ikke positivt. Se hvor vellykka de er, hvor populære, hvor kule, hvor bra utseende de har iforhold til meg. Shit

[loathsome]

Snowbunny: Du mister hun vel ikke nødvendigvis om det faktisk er kreft? Er ikke dagens teknologi såpass bra at det som oftest går helt fint, selv om man har kreft? Morfar hadde kreft, men det fjernet legene vha. laser og noe slike fine greier Det går nok helt fint, skal du se ...

Endret 21. oktober 2007 av loathsome

[Gjest Gjest_Yes_*]

Dere som ofte er deppa, går dere ofte å "kjenner" etter om dere har det bra eller dårlig? At dere liksom hele tiden vil definere, eller spørre deg selv hvordan du har det? Husker jeg gjorde det enormt ofte før. Det var aldri greit å bare ha det ok, måtte alltid være alt eller ingenting. Tror det bare er en feil mange gjør. Er man deppa så har man ALT for mye tid for seg selv som man bare sitter å tenker på hvordan man har det. Såkalte normale mennesker gjør ikke dette. De har ikke tid til å granske seg selv og tankene sine 24/7. Høres dette logisk ut i det hele tatt? Sittet å fundert litt på dette selv. Hva som konkret var forskjellen var mellom når jeg var skikkelig deppa og når jeg har det bra. Det er vel egentlig en av de mange tingene som er forskjellen fra før til nå. Jeg går ikke å "kjenner" etter hele tiden. Jeg bare er liksom.

Jeg blir ofte nedfor når jeg er aleine, men også når jeg er sammen med andre. Absolutt alle jeg er med til vanlig (da snakker vi uten unntak) lykkes mer på det området jeg mest vil lykkes i, men ikke klarer. Tenker det bare jeg ser på dem. Med mindre jeg lurer meg selv til å tro annet.

[SurfingElite]

Savner mine bestevenner i Norge og det å bare kunne snakke på norsk med dem

[Snowbunny]

Snowbunny: Du mister hun vel ikke nødvendigvis om det faktisk er kreft? Er ikke dagens teknologi såpass bra at det som oftest går helt fint, selv om man har kreft? Morfar hadde kreft, men det fjernet legene vha. laser og noe slike fine greier Det går nok helt fint, skal du se ...

 

Er sant det...men man kan jo aldri vite helt sikkert, kommer jo ann på hvor langt utviklingen har gått...men er sikkert det hu tenker på siden hu klarer å være så sterk nå..det hu er mest redd for er narkosen hu må være under når hu skal operere..redd for at hu havner i koma på en eller annen måte(hu har det før) eller si noe hu ikke mener under narkosen som kan såre typen hennes eller familien hennes når de er der før hu våkner!

[g@bb@]

Vel, da er jeg uoffisielt tilbake til dyp depresjonsnivå...

 

Har hatt det samme mareritte gjentatte ganger i de siste to-tre ukene. Et mareritt som viser meg igjen hvordan jeg ble seksuelt misbrukt.. Bare at akkurat i natt var det verre enn før. Jeg kjente det mye bedre... Kjente smerten enda verre.. Følte meg enda mindre verdt... Følte meg enda verre... Har akkurat vært ute å gått i hagen og videre rundt på området her jeg bor i nesten 2 timer. To timer i bare joggebukse og flippers. Kjente ikke at det var 3 grader før jeg kom igjen. Tok meg nesten 30 sigaretter der ute..

Og når du egentlig har sluttet, å ikke tatt en på nesten 2 måneder, så kjenner du hva du sluttet med.

Nikotin-sjokk er ikke å anbefale

 

Så nå sitter jeg her på romme mitt å hører på musikk.. Eneste stedet hvor jeg kan klare å tenke klart, "flykte" fra verden, for å si det på den måten.

 

Jeg for vel prøve å legge meg til å sove igjen egentlig.. Dere for ha god natt folkens!

 

Jeg har PTSD. Så jeg vet hvordan dette føles. Bare at jeg var ikke så mye misbrukt seksuelt som banket til halvdøde tilstand. I perioder sitter jeg og venter på noen som kommer for å drepe meg.

 

Mitt første råd er å skaffe seg en psykolog.

 

Den andre er å skaffe seg en god kjæreste. Livet føles lettere når du kan favne noen. Jenter liker å pleie sårede folk. En normalt jente ikke dømmer folk for det som ble gjort mot dem. Du trenger den støtte du kan få.

 

Den tredje og viktigste er å slutte å flykte. Det finnes tre måter, som folk vanligvis anbefaler:glemme, kontrollere eller konfrontere. Alle tre er bare feller. Du tvinger deg til å flykte, å glemme, derfor får du mareritter. Dette kommer aldri til å slutte. Skulle du prøve å kontrollere eller fornekte saken, så skulle du få problemer med raseri- eller angsteanfaller. Konfrontasjon kan ikke hjelpe oss, den kan bare skade. Så drit i alt som folk sier vanlig. Lær deg å meditere i stedet.

 

Jeg mediterer ganske ofte. Liggende eller sittende spiller ingen rolle. Det viktigste er at du kan sitte og se på det som foregår uten å ryke tilbake eller å prøve å gjøre noe med det. La deg å føle, men ikke la deg å handle. De første gangene er helt jævlige. Jeg gråt massevis og var rasende når ting kom tilbake. Men meditasjon hjelper, jeg sverger!

Smerten blir mindre, mareritene svakere og du kan leve igjen.

 

 

 

Jeg har faktisk vært hos psykolog og snakket osv. Har hjulpet, det kan jeg ihvertfall si. Fikk diagnosen kompleks PTSD...

 

Den kjæresten jeg faktisk har, som er for øvrig det beste mennesket jeg noen gang har truffet, hjelper meg sinnsykt mye.

Men det som er en gjenganger som jeg tenkter er at de andre jeg har fortalt dette til, har på en måte "skjøvet" det vekk. bare kastet vekk følelsene mine. Så derfor har jeg faktisk store problemer med å binde meg til andre mennesker.

 

kropps kontakt er noe jeg ikek takler fra andre enn kjæresten min, av en eller annen grunn. Jeg elsker at hun berører meg, for å si de slik, at hun klemmer meg, holder meg i hånda, gir meg et kyss nå og da osv, men bare tanken på at andre skal "ta" på meg, får meg til å vike unna. Setter en person seg veldig nærme meg, hopper jeg litt vekk. Legger noen bena på foten min, eller et eller annet slik, ber jeg dem fint ta dem vekk. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppfører meg slik ovenfor andre, når jeg elsker at kjæresten min er nær meg.

 

 

Jeg "skjuler" også fortiden min kan du si. Dersom noen spør hvordan det går, hvordan jeg hadde det da jeg var mindre, sier jeg bare greit. Ikke no'stress.

 

Selv de første 2-3 timene hos "krymper'n" var det slik. jeg klarte bare ikke å snakke om det.

 

Og når jeg sa det til kjæresten min, fikk jeg kanskje frem to setninger i halvtimen mens tårene rant nedover kinnet mitt. Syns nesten litt synd på henne egentlig.. Hun har liksom funnet seg en kjæreste som skal være mann og jeg skal passe på henne og beskytte henne, men jeg klarer ikke å snakke om min egen barndom uten å la tårene renne...

 

Men tilbake til saken, og ja, jeg er i litt "skrivehumør" i dag kan man si. Ikke for å få oppmerksomhet eller virke sutrete eller noe slik, men det er på en måte lettere å snakke med hardwareforum.no enn andre.. Vet ikke helt hvorfor... Kanskje fordi jeg føler det egentlig ikke er så personlig.. Dere stopper meg liksom ikke på gaten og sier " Hey! Det er jo Gabba! Hvordan går det etter bla-bla-barndom-bla-bla-overgrep-bla-bla-søvnløs-bla-bla."

 

uffameg.. Masse dritt som skjer ute i verden eller, hva?

[kverna]

Hmm tror jeg har en eller annen greie med å faktisk ønske meg noe dritt i livet, for faktisk å "ha en grunn til å være deppa".. Rart med det, klarer ikke å finne noe særlig som er verdt å grine over.. Ingenting jeg faktisk kan ordne selv hvertfall.

[Gjest note-to-self:iSuck]

Faen heller, jeg er så dritt lei!

 

Jeg sliter med angst, depresjon, tvangshandlinger og et ekstremt sinne. Har tidligere gått hos to psykologer, uten at jeg fant det særlig hjelpsomt. Går nå hos min tredje, det går som så. Har tidligere gått på efexor (anit depressiva), hjalp lite. Går nå på remeron slik at jeg skal ha en sjangse til å sovne om kveldene, samt risperdal for å roe ned angsten. Hjelper ikke så veldig mye. Går også til psykiater.

 

I dag er jeg 18 år, og har slitt mer eller mindre i 6. Jeg orker snart ikke mer. Akkurat nå tenker jeg på om jeg skal styrte en del piller remeron bare for å bli "slått skikkelig ut". jeg vet ikke...

 

Brakk nettopp mobiltelefonen min i to, samt at jeg splintret opp en relativt dyrt og fint kaffebord (bokstavelig talt - jeg sparket det i stykker, ligger strødd utover gulvet akkurat nå).

 

 

Bor hjemme, og er dritt lei! Jeg blir provosert av alt, går veldig sjeldent på skolen, stryker i de fleste fag! Jeg hater å bo hjemme, jeg orker faen ikke mer. Nettopp kranglet til helvete med moderen og får beskjed om å komme meg ut - jeg har faen INGEN steder å gå! HELVETE!

[Gjest note-to-self:iSuck]

kunne ikke redigere... and ive got more

 

Foruten overstående har jeg veldig få venner, og har de siste årene tilbrakt tiden minne hjemme, på rommet mitt. På skolen snakker jeg av og til med noen jeg har kjent ganske lenge, men når det er snakk om å gjøre noe i helga eller komme seg ut, ta del i russefeiring e.l detter jeg ut umiddelbart. Jeg bekymrer meg egentlig utrolig mye over at det snart er russetid, hele greia får det til å spenne seg kraftig i magen.

 

Jeg klarer ikke se frem til noe som helst, alt er svart som faen.

 

Overstående er kanskje en liten løgn, da jeg faktisk har EN ting i livet mitt som er konstant, og så langt ikke har skuffet meg. Jeg trener, trener styrke. Det er alt jeg har, og det er den eneste grunnen til at jeg gidder å stå opp om morgenen

 

im done