Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Nie]

Du har jo allerede hintet til din mor jo. oO

Men vi skal få renset de sårene. =)

[Eplefe]

Hintet, ja. Men når hverken hun eller pappa svarer, tolker jeg det dithen at de faktisk gir faen

[lain]

Hvor mye har du hintet da? Har de skjønt hva som foregår?

Om de har, kanskje de er redde for hva de skal si, kanskje ikek det enkleste å finne svar på sånn på direkten. Enklest å bare håpe det går over kanskje.

Ikke snilt mot deg, men er gjerne den enkleste måten folk flest takler ting på.

[Korpmettaren]

Hadde den mest helvettes dagen min forleden. Kanskje deppe litt for å få det ut.

 

Moren min er dratt på jakt, så faren min er hjemme med to bikkjer. Mandagen startet helt greit. En viss pjusk av en latsabb orket ikke stå opp på rommet mitt, så ble hjemme mens jeg gikk på jobb. Halv ett dukker det opp en far som allerede har begynnt å drikke og finner ut at jeg har en på rommet mens jeg er ute. Greit nok. Timene gikk, og han blir bare mer og mer drita.. Jeg kommer hjem og vi unslipper omsider det herlige herskapet med å ta en kjøretur. Plutselig stoppet det helt i hjernen min. Turte ikke kjøre på en god stund. Ikke i det humøret.

Tirsdagen kom, gikk på jobb, så trening. Der begynner alle å spørre om alle de kuttene som er på armen og magen. Jeg finner som vanlig ikke noe å si, så ender bare opp med å små le meg ut av det med de gode setningene 'heh, neida. nei det er bare... ' osv osv. snur meg vekk så de ikke ser sårene noe mer.

 

På vei hjem Begynnte marerittet. Hadde nettopp kjørt bort fra den traffikerte veien, og var på en øde vei inne i skogen hvor jeg bor. Angsten kommer, og jeg får helt blackout. Klarer ikke gjøre noe. Ikke vet jeg hva som skjer før jeg kjører rett ut i en jord/fjellvegg i 60 km/t rett inn med fronten først. Gjort på hundredeler.. Bilen smalt inn i veggen og alt ble stille. Fronten er helt trøkket inn, og er nok for dyrt å reparere, så må nok selge den som delebil mest sansynligvis.

 

Angsten ble ikke borte. Fikk opp bilen etter litt leking med lavgir serien og kjørt hjem. Hele kroppen min skalv. Ikke av kolisjonen. Det dreit jeg i. Har bare mistet bilen min. samma faen. Er bare en helt rar angst som torturerte kroppen min. Endte opp med at jeg satt meg i et hjørne og pådro meg ca 43 arr. Jeg måtte. Var som om noen befalte meg det. Klarer ikke la vær.

 

Selvfølgelig så faren min alle sårene dager etter, og klikket mentalt. Jeg har ikke sagt et ord siden rett før jeg kjørte ut. ikke til faren min, jobben, venner mm.

Jeg er redd. Virkelig redd. Vet ikke for hva. Jeg er redd for å være her hjemme. For å bli skadet. Redd for å gjøre den tanken som kun har vært i hodet mitt de sisde dagene. Aldri følt denne angsten noen gang.

Dette er første gang jeg virkelig er redd. alt er ille, og det blir bare værre..

Endret 17. oktober 2007 av conzeed

[Eplefe]

Foreldrene mine har innsett at jeg har problemer for lenge siden. De har vist seg som verdifull støtte for meg for å kjempe meg igjennom det, men i det siste har jeg bare følt meg helt hinsides ignorert og tilsidesatt av dem. Jeg skrev i meldingen at jeg hadde slitt noe helt sykt med angsten, og at det var derfor jeg ble hos Unni (Nie) i natt, men at det gikk gale og jeg mistet kontrollen fordi hun sovnet. Dette er ting de virkelig burde kjenne igjen, ting jeg har sagt til dem før, og hvis de brydde seg da, så burde de kjenne igjen at hele holdningen min blir mer submissiv og undertrykt når jeg har skadet meg. Jeg blir rett og slett mer sjenert av å skade meg.

[Bruktbilen]

conzeed: Du burde hvertfall ikke kjøre bil før du får løst problemene dine, kan lett skade/drepe noen hvis du får blackout når du kjører.

 

Forresten, har du snakket med noen profesjonelle folk om selvskadingen din?

Endret 17. oktober 2007 av Bruktbilen

[Alastor]

Foreldrene mine har innsett at jeg har problemer for lenge siden. De har vist seg som verdifull støtte for meg for å kjempe meg igjennom det, men i det siste har jeg bare følt meg helt hinsides ignorert og tilsidesatt av dem. Jeg skrev i meldingen at jeg hadde slitt noe helt sykt med angsten, og at det var derfor jeg ble hos Unni (Nie) i natt, men at det gikk gale og jeg mistet kontrollen fordi hun sovnet. Dette er ting de virkelig burde kjenne igjen, ting jeg har sagt til dem før, og hvis de brydde seg da, så burde de kjenne igjen at hele holdningen min blir mer submissiv og undertrykt når jeg har skadet meg. Jeg blir rett og slett mer sjenert av å skade meg.

Det er ofte slik at når man ønsker at ting skal være bra..som gjør man seg selv blind for det som ikke er bra..foreldre kan ofte være slik .

[Korpmettaren]

Bruktbilen:

Jeg tør ikke kjøre bil noe mer. Det har hendt en gang før og. Angsten kommer for fort nå i det siste.

 

Jeg har ikke snakket med noen om selvskadingen nei. Har ikke penger til det heller.

Vært hor psykolog en stund før, men hjalp ikke en dritt. Var der vel sånn 6 mnd..

Jeg vil bare være alene! Vil ikke ha noen andre rundt meg som driver å spør og ser på meg.

Endret 17. oktober 2007 av conzeed

[Gjest bdd-gjest]

har nå gått til en terapeut i ca 2 år nå og vært i kontakt med psykologer som skulle være de beste i landet, men ingen kan hjelpe meg føler jeg. heller aldri visst hva jeg feilte, ble bare stemplet som deprimert. føler meg like håpløs som da jeg startet med å snakke terapeuter, så jeg visste at det ikke var det som feilte meg

 

En dag da jeg satt å så på tv helt tilfeldig, så ser jeg en gutt på oprah som forteller om lidelsen han har. jeg kjente meg igjen umiddelbart! det kaltes BDD (Body Dysmorphic Disorder) hvor man rett og slett forakter sitt utseende og får endel sosiale vansker av det, og det jeg ikke skjønte var at denne gutten var så pen. men det er det som er så fælt med denne lidelsen; klarer ikke se hvilket flott menneske man er.

 

dette tok jeg da selvfølgelig opp med henne jeg går hos, men hun hadde aldri hørt om det hun tok deretter det opp med flere psykologer osv, men ingen av dem hadde noe kunnskap om BDD.

dette fikk jo meg til å føle ENNÅ bedre, yeah right. ingen kan hjelpe meg..

 

føler at alt går til helvette for meg om dagen, skolen orker jeg nesten ikke tenke på. venner er det eneste jeg klarer og vil investere i, men føler at dem ikke skjønner meg helt de heller. jeg sier jeg ikke liker å bli tatt bilde av for eksempel, men gjett hvem som tar bilder og legger de ut på nettet.

 

jeg gråter nesten hver dag..

orker det ikke lenger...

[Fuskepels]

Jeg er ikke deppa.

Dette er rart. Jeg har ingen jobb. På konto 120 kr til slutten på måned. Fikk avslag på bostøtte. Barnet har ADHD og vil ikke ha medisinen sin. Har ingen kjæreste. Min PTSD prøver å komme seg unna kontroll. Siste to uker snudde dagen om. Sov fra kl.9 om morgen til kl.17-18 om ettermiddagen, levde om natten.

Jeg er nesten alene nå. Venner er opptatt og kan hverken prate på telefon eller møte meg for fredagen.

 

Var rasendes noen dager siden pga folk som behandlet meg dårlig igjen. Skrev en post i "Samfunn" avdelingen. Gjorde denne tabben å fortelle for mye om meg selv. Dette skulle jeg ikke gjøre! CV-ene mine er avskyelig fine, så noen ble rasendes for alt "skrytingen". Dessuten, så skrev jeg i raseriet. Egentlig, så skrev jeg på den slags måte, som jeg og venner bruker oss imellom.

Jeg trodde at jeg skulle bli smurt utover Forumet. Var overrasket å få masse snille meldinger! Dette var helt utrolig! Har møtt flere snille folk i løpet av disse 3-4 dager enn jeg møtt i løpet av alle mine 5 år i Norge. Dette var atskillig salve på sårene mine.

 

På toppen av alt klarte jeg til å drømme. Jeg mener, jeg fikk til å holde og utvikle seg en hel ordentlig drømmehistorie fra "hva om jeg gikk ditt og møtte den slags kjekke fyren" til ganske så veldig langt i framtiden. Og alt sammen uten å falle tilbake til det vanlige: vold, voldtekt, forakt, grådighet, utroskap, andre typer misbruk.

Dette er for første gang for siste 3-4 år!

 

Så livet er bra.

Endret 18. oktober 2007 av Fuskepels

[chokke]

Våkna med en bedriten følelse i meg, en slags klump i magen. Blir visst ikke skole på meg idag, for å si det sånn.

[L4r5]

Jeg snakka med ei vennine på msn i dag.

Fikk vite hva eksen fikk i dom. 1 år og 8 måneder... Det er en stund det. Jeg TROR jeg er lettet. Kanskje hun klarer å bli rein der inne? Tviler forsåvidt. Norske fengsler flyter over av dop om man vet hvordan man skal få tak i det. Og det vet hun, tro meg...

Håper det går bra med henne der, men likevel. Det er LENGE. Har ikke snakket med henne face2face siden mai. Da hadde hun svarte merker oppover armen pga. infeksjoner fra den jævla nåla.

 

Jeg savner henne fortsatt av og til. Eller.... jeg tror egentlig ikke jeg savner HENNE. Jeg savner den hun var og den jeg vet hun kan være. Men det er ikke den hun er lenger. Skulle ønske så mye hadde gått anderledes.

 

En ting er bra da. Når hun sitter inne så slipper jeg å bekymre meg for at hu får juling av typa igjen. Hun er relativt trygg der. Kanskje hun kan få hjelp med problemene sine også. Men likevel. 1 år og 8 måneder. Det blir vel egentlig regna som 20 måneder det. Nå vet jeg ikke hvordan de regner måneder i fengsel. Er det 30 dager per måned de regner? Eller er det 28? Er det kalendermåneder?

Om man oppfører seg som man skal så må man vel som regel bare sone 2/3 (eller er det70%) av tida. Uansett så blir det over et år. Regner man 20mnd av 28 dager og trekker fra en tredjedel så er det 373 dager. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er.

 

Selv så klarer jeg ikke finne motivasjonen for noe for tida. Jeg ligger bare og ønsker å gi opp. Har en gnagende følelse i kroppen hele tida. Vil bare bli ferdig med alt sammen. ORKER ikke mer.

Snakket med en på msn i natt som snakket om at jeg hadde så mye livserfaring og greier. Men hva har den livserfaringa lært meg? Alt jeg kan si at det har gitt meg er at jeg ikke ser vitsen med livet i det hele tatt. Ser ikke vitsen med NOE. Vil bare bli ferdig med alt..

Likefullt ber jeg andre om å holde ut. Jeg føler meg som en egoistisk hykler. Når jeg ikke ser vitsen med å holde ut all jævelskapen, hvorfor skal jeg be andre gjøre det da? Eneste jeg kan si er at om andre hadde gitt opp så hadde det gjort så utrolig vondt for meg. Og det er bare hyklersk. Som om ikke deres smerte er noe mer verd enn min. Men det er også noe av det som holder meg tilbake. Hadde jeg gjennomført det så hadde jeg såret så mange rundt meg og det vil jeg ikke. Det og feighet... En idiotisk feighet for en smerte jeg vet bare hadde vært midlertidig i motsettning til den smerten jeg går gjennom hver eneste dag.

 

Jeg SKULLE ha vært på NAV denne uka. Jeg har bare ikke klart det. Har ikke klart å gå dit. Det er som om noe stopper meg. En kvalmende og pressende følelse hver gang jeg tenker på det.

Skulle ha ringt legen også for å få forlenga sykemeldinga. Jeg må prøve å ta meg sammen i morgen og gjøre begge deler

 

Blei mye tanker frem og tilbake her. Kudos til den som leser alt og skjønner hva jeg mener for det er jeg ikke sikker på at jeg gjør selv.

[Deadringer]

Likefullt ber jeg andre om å holde ut. Jeg føler meg som en egoistisk hykler. Når jeg ikke ser vitsen med å holde ut all jævelskapen, hvorfor skal jeg be andre gjøre det da? Eneste jeg kan si er at om andre hadde gitt opp så hadde det gjort så utrolig vondt for meg. Og det er bare hyklersk. Som om ikke deres smerte er noe mer verd enn min. Men det er også noe av det som holder meg tilbake. Hadde jeg gjennomført det så hadde jeg såret så mange rundt meg og det vil jeg ikke. Det og feighet... En idiotisk feighet for en smerte jeg vet bare hadde vært midlertidig i motsettning til den smerten jeg går gjennom hver eneste dag.

Jeg er glad du nagger på oss og passer på jeg lars. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten "refsen" du ga meg for noen dager siden. Den var verdt gull.

[mushi]

Har jobbintevju i mårra. Har vært kvalm og svimmel i hele dag. Har nesten ikke klart å spise noe. Har hatt så mye angst at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Tror faen ikke jeg er klar for jobb.

[b-real]

Har jobbintevju i mårra. Har vært kvalm og svimmel i hele dag. Har nesten ikke klart å spise noe. Har hatt så mye angst at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Tror faen ikke jeg er klar for jobb.

Go for it

 

Det er bare å hoppe i det. Grip dagen, det værste svaret du kan få er nei

Det er bare å møte opp...grip sjangsen...prat litt med folk som har lyst på nye ansatte og vil betale!

 

Jeg tror jeg skal prøve å sette meg opp en CV eller.no

[Alastor]

Har jobbintevju i mårra. Har vært kvalm og svimmel i hele dag. Har nesten ikke klart å spise noe. Har hatt så mye angst at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Tror faen ikke jeg er klar for jobb.

Det er faktisk helt normalt å være redd for jobbintervju - jeg husker følelsen før alle jobbintervjuer jeg har vært på, den er mye lik den du forteller om.

 

Viktigste er at du mentalt prøver å gå igjennom intervjuet, en del ganger, vær så forberedet du klarer.

 

Resten går fint, når du er på selve intervjuet så er du garantert rolig og fin . Lykke til!

[b-real]

Har jobbintevju i mårra. Har vært kvalm og svimmel i hele dag. Har nesten ikke klart å spise noe. Har hatt så mye angst at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Tror faen ikke jeg er klar for jobb.

Det er faktisk helt normalt å være redd for jobbintervju - jeg husker følelsen før alle jobbintervjuer jeg har vært på, den er mye lik den du forteller om.

 

Viktigste er at du mentalt prøver å gå igjennom intervjuet, en del ganger, vær så forberedet du klarer.

 

Resten går fint, når du er på selve intervjuet så er du garantert rolig og fin . Lykke til!

Prat med noen om det..Prat med noen andre å få noen feedbak på hvordan du bør gjøre et jobbintervju. Venner, bekjente..prat høyt om det til deg selv..prat om de tankene og tingene du har lyst til å si og de tingene du ikke har lyst til å si..ha med noen notater rundt om kring, ta med en lapp, postit eller no å ha i bukselomma, ta den opp å les på den å tenk på hva du har lyst til å si. Er ikke vanskelig,du skal bare prate med noen akkurat som en prater med folk ellers

[mushi]

Fikk jobben. Eller det er bare praksisplass, så får ikke betalt. Takk for råd selv om de kom 6 timer for seint

[Eplefe]

Å herregud, er det mulig? Min storebror har blitt dumpet av forloveden sin. Forloveden. Og mitt hode bare raste sammen. For Richard er kanskje slem med meg til tider, og unødvendig harsk med både meg og lillebror omtrent alltid. Men han har sine stunder der han virkelig har vært nødvendig for meg, og tider der jeg har vært nødvendig for ham, og vi har alltid hatt et ekstremt spesielt bånd, til tross for alt det vonde som har vært mellom oss (han har en ganske voldelig personlighet, orker ikke utdype det akkurat nå). Og for første gang på så lenge jeg kan huske, så snakker han om noe som er vanskelig for seg uten irritasjon i stemmen, uten noen form for frustrasjon eller mistro. Han er faktisk deprimert.

 

Det skjærer inni meg ved tanken på at han og damen aldri finner sammen igjen, så jeg krysser fingrene for at de gjør det. Men herregud, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta et brudd så tungt. Dette er mye tyngre enn mine egne brudd, dette er nesten like tungt som da mamma og pappa skilte seg. Det er så fælt, for hun var omtrent familie for meg. Og nå er alt bare helt teit. Jeg skjønner ikke hvorfor, jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre, jeg har bare helt vondt inni meg.

 

Herregud, jeg har lyst til å drikke meg hinsides.

[McBitch]

Herregud, jeg har lyst til å drikke meg hinsides.

Do it, do it