Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Eplefe]

Jeg blir faktisk småparanoid av at ingen snakker med meg på msn eller sender meldinger til meg. Herregud, patetisk. Og i morgen er det psykolog igjen. Jeg vet at jeg egentlig bare har godt av å komme inn i rutinen igjen, men jeg bare takler ikke tanken på det. Det er bare ekkelt, og jeg blir kvalm, og har vondt i magen og.. æsj.

[Nie]

Der ja. Da hadde jeg hatt min første psykologtime, som jeg har tenkt på siden 8. klasse eller deromkring. Og nå er jeg vg2. Joda, ting tar tydeligvis tid. Men nå er jeg fucking redd for å skuffe psykologen. Altså, det der ble merkelig sagt. Men poenget er at nå har jeg endelig karret meg til henne, og det glapp ut av meg at jeg har tenkt på psykolog siden 8. klasse. Vel, da bør jeg ha en SABLA god grunn. Og det har jeg ikke. Ikke lider jeg av depresjoner, jeg er kanskje mer deppa enn gjennomsnittsmennesket, men det er ikke det samme som depresjoner. Det er å ha lett for å overreagere.

 

Jeg har ikke depresjoner. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg har angst. Gudene må vite, jeg driter ærlig talt i det. Jeg er ikke så intresert i en diagnose, egentlig. Samme kan det være. Jeg er svak, sippete og pysete. Det er det jeg er. Pluss mangel på motivasjon og ork. Jada, kall det latskap. Sikkert det det er. Men jeg tror kanskje det er mer nervøsitet. Altså, ny klasse. Nå tenker folk "ooh, big deal, det har vel alle vært gjennom". Ja, jeg også. I fjor gikk det helt fint, men jeg vet ikke. Jeg er mer nervøs for hva klassen tenker, tror jeg. Ikke vet jeg. Samme kan det være.

 

Jeg vet faen ikke hvor jeg vil med dette engang. Få ut litt? For jeg er ordentlig tard i hodet nå. Jeg har ikke depresjoner, aner ikke om jeg har angst, jeg har ikke blitt utsatt for overgrep, har hatt en fantastisk barndom (med unntak av litt mobbing som jeg husker svært lite av nå). Så hva faen er det som gjør at jeg ikke takler hodet mitt? Elendig selvtillit, oooh, big deal. Jeg tror jeg er utrolig mye svakere enn gjennomsnittet. Hvem i helvete har problemer med å takle hodet sitt, når det ikke er noe form for realistiske problemer inni bildet?

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør, eller hva jeg skal gjøre. Jeg er så forvirret. Jeg har så mye å gjøre, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Å se hvor mye det egentlig er er så utrolig demotiverende. Og bare tanken gjør meg sliten, og jeg tenker "bare skipper dette, og skjerper meg i neste omgang", selv om jeg vet det ikke går. Jeg må skjerpe meg. Jeg vet det. Men det er så vanskelig, når jeg ikke engang har oversikten på mitt eget hode...

[Runar]

Jeg vet ikke hva jeg gjør, eller hva jeg skal gjøre. Jeg er så forvirret. Jeg har så mye å gjøre, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.

Akkurat der føler jeg det samme. I det siste har jeg gått rundt og tenkt at "nå er det noe jeg har glemt" eller noe jeg må huske til neste dag, uten at jeg kommer på hva. I tillegg føles det som om det er så uendelig mye jeg skulle ha gjort.

 

Det var visst ikke helt det samme. Du vet hva du må gjøre, i motsetning til meg som bare innbiller meg alt.

[Snublefot]

Vekta nekter og gå ned

Jeg har veid 89 kg for ett år siden, ligger nå på 78kg og den NEKTER å flytte seg.

Er enda flinkere en før; Sykler til og fra skolen (8km?), jogger noen ganger og tar situps.

Spiser riktig, passer på og ikke bli overspisst og alt det der.

 

Kroppen blir ikke mindre

(178, gutt)

 

Og jeg har fått meg verdens beste kjæreste, jeg er så takknemlig for han, er så redd for at han dumper meg når han skjønner hvor bra han er ;|

muskler veier med enn fett Det er vanlig at vekta stagner litt i perioder. Bare og smøre seg litt med tolmodighet. Vektnedgang tar tid. Altfor lang tid spør du meg

 

Mushi: Du er jo bare skinn og pein pus, trenger ikke å gå ned i vekt du. Stubbekropp: Det er jo en bra vekt du har nå, i forhold til høyden din. Det viktigeste er jo ikke hvor mye du går ned hver uke, men at du klarer å holde motivasjonen oppe, og merker litt treningsglede rett å slett. Personlig tror jeg at å se på vekten alt for ofte ødlegger for dette.

[Gjest Gjest_vetikke_*]

Da lå jeg her. Søvnløs for tredje natt på rad. Skulket skolen to dager på rad, noe som ikke er helt ulikt meg. Herregud, hva skal det bli av meg?

 

Føler jeg bare må få skrevet ned dette en eller annen plass og er ganske trøtt og sliten, så jeg må bare unnskylde hvis det virker noe... Ustrukturert og lite gjennomtenkt...

 

Vel, hvor skal man begynne? Kan vel si såpass at jeg alltid har vært den i vennegjengen som later som alt er bra, når ting egentlig ikke er på topp. Tja, huff.. Får nesten begynne med å skrive om hvorfor jeg i det hele tatt har det slik for tiden. Så langt tilbake jeg kan huske har jeg vært sjenert, og hatt dårlig selvtillit. Min mor har aldri vist forståelse for noen av mine "problemer", ikke at jeg tør å si noe heller,for jeg er redd for å bare bli ledd av. Faren min har jeg ikke hørt fra på mange år. Oppveksten min har vel ikke vært noen dans på roser heller, med diverse problemer hjemme hos mamma der jeg i hovedsak har bodd hele oppveksten, og en far med voldelige tendenser.

 

Har såvidt jeg kan huske aldri fått noe mye støtte fra verken mamma eller pappa, i noen ting jeg har interessert meg for, og det er kanskje grunnen til at jeg nå aødri orker å gjennomføre ting jeg setter meg fore. det gjenspeiler seg nok litt i hvordan jeg gjlør det på skolen nå. Jeg gjør ikke oppgavene jeg får utdelt, grunnet total mangel på motivasjon. Kjenner ingen i klassen enda, og har bestandig også hatt problemer med å bli kjent med nye personer, siden jeg, som nevnt, er ganske sjenert og tilbaketrukken. Skolen driter jeg i. I tillegg har jeg fkyttet på hybel et stykke unna kompisene mine, så de har jeg heller lite kontakt med for tiden, bortsett fra helger. enda værre er det at jeg ikke kjenner en kjeft her. Jeg kommer hjem fra skolen, spiser middag, og sitter på rommet og råtner bort. Jeg kan ikke huske sist jeg fikke ne melding hvor det stod: "Hei, hvordan går det med deg da?" Bare noe slikt hadde gjort meg litt gladere enn jeg er nå.

 

Jaja, frem til hovedproblemet mitt akkurat nå: Var en ganske gjennomsnittlig fyr vil jeg si, på barneskolen og gjennom ungdomsskolen, hva karakterer og venner angår, bortsett fra litt småmobbing her og der. Kan vel si det slik at jeg alle de årene vandret litt rundt i min egen lille verden og murte meg litt inne, og savnet vel litt å ha virkelig gode venner å støtte seg til. Men, så skjedde det: Sommeren for et par år siden var jeg på en privatfest hos noen bekjente. Var vel som en vilken som helst annen fest, drakk littegranne og hadde det morro. Traff også på ei jente som jeg hadde blit kjent med tidligere, ei skikkelig søt og snill ei, slik som alle de i guttegjengen var keen på. Etter å ha drukket litt småflørtet vi en del, og helt ut av det blå skjedde det: *SMASK* Det ene førte til det andre, og vips var vi sammen. For ei helt utrolig jente, sier jeg bare. Har aldri, merk ALDRI vært noen pikenes jens, og så ville denne jenta være sammen med meg! Jeg tilbrakte resten av sommeren i en slags lykkerus jeg aldri før hadde opplevd. Jeg følte meg virkelig lykkelig for første gang. Det var hands down den beste sommeren i mitt liv.

 

vi var sammen gjennom grunnkurs på videregående, og hadde det strålende, jeg og jenta mi. Problemet var at jeg merket det ble litt kaldere mot slutten av det året. Sexlivet var ikke det samme, hun var heller ikke helt seg selv, ppå en måte, ble liksom litt kaldere. Tror nok det kan skyldes min oppførsel etter hevrt også. GUUUD, som jeg angrer! F.eks. kunne jeg velge å bli med en kompis hjem for å spille ett eller annet i stedet for å bli med henne, og masse annen dritt jeg ikke prker å skrive nå. Har aldri vært utro, tanken har ikke streifet meg engang. forholdet ble gradvis kaldere etter som skoleåret nærmet seg slutten, og kanskje en uke eller to etter skoleslutt ringte hun meg, og sa at hun kom en tur; det var noe vi måtte snakke om. Hun kom hjem til meg og virket så trist, jeg skjønte at det var noe. Hun så meg inn i øynene og sa at "Jeg føler det bare ikke sånn lenger". Å, herregud som jeg gråt.

Jeg stod der og holdt rundt henne, jeg visste det var site gang jeg skulle få gjøre det, og gråt. Tårene strømmet som de aldri hadde gjort før.

 

Ukene etter var jeg knust. Det man sier om at "du vet ikke hva du har før du mister det" har aldri stemt så bra før det. Jeg hadde sommerjobb, og når jeg var på jobb gikk jeg i en slags transe og enset liksom ikke mye rundt meg. Jeg ville bare glemme alt. Men det gikk ikke. Gjennom VK1, og så langt ut i VK2 tenker jeg fremdeles på henne. det kan gå uker uten at jeg ser henne, og da går det forholdsvis bra, men så treffer jeg på henne igjen. Det vekker minner hver gang. Jeg følte ting for henne som jeg aldri hadde følt for noen annen person før: en type hengivenhet og kjærlighet jeg bare kunne føle for henne. Og så til det som kanskje er det mest tragiske: det er over et år siden det ble slutt, og hun har ansett meg kun som en venn siden dengang. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne.

 

så, i helgen var jeg på fest. Og hvem traff jeg? Jo, seff. Henne. Jeg snakket en del med henne om ditt og datt, musikk og sånne hverdagslige ting. Når jeg står der og ser henne inn i de nydelige øynene hennes, kan jeg ikke slutte å tenke på en ting: Hva om jeg tar mot til meg og spør om hva hun synes om at vi prøver en gang til? Hva har jeg å tape på det? Ikke spør meg. De siste ukene har det altså vært ille. Ikke har jeg fått mye nattesøvn, (for å si det slik, jeg skal på jobb om 4 timer), mat smaker ikke godt lengre, jeg er generelt et jævla vrak. ALT som svirrer rundt i hodet mitt er henne, det nydelige ansiktet hennes, den søte, snille, livlige personen hun er.

 

FAEN!FAEN!FAEN! ALT i hodet mitt dreier seg om henne nå- jeg tenker på henne fra jeg står opp til jeg legger meg, jeg drømmer om henne. Er det jeg som har alvolige psykiske problemer? er det feil at jeg går rundt og tenker at jeg må være den mest tragiske personen i hele verden, eller er det faktisk slik? for sånn er jeg, dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, og deppa. faen, livet er noe dritt. Jeg klarer så vidt å dra meg opp av sengen om morgenen. Det er EN eneste kompis jeg tør å snakke med om slike litt personlige ting, og det er i tillegg bare når jeg er litt påvirket av alkohol at jeg tør det. Jeg sperrer meg inne. Låser alle ut. synes ikke kompisene mine skal nedtynges med mine problemer, det får meg til å føle meg som en større byrde enn det jeg allerede er.

 

Faen, kanskje jeg bare skal ta mot til meg, ta henne til siden og si det som det er nste gang jeg treffer henne? Hva har jeg å tape? Ikke en dritt, egentlig. For livet mitt er bare dritt akkurat nå. Hva faen gjør man...

 

Huff, dette innlegget ga veldig lite mening, tror jeg, selv om det også var litt godt å få det skrevet ned en plass. Uansett, kjære forumfollk, god natt.

[theoriginalAidskake]

You know, noen mennesker vil alltid være en del av deg. Alltid. Selvom ting forandres og mennesker gjør det samme, så lever man jo på minnene. Vet ikke helt hva jeg vil råde deg til å gjøre. Du kan tape på å spørre hun om å prøve på nytt hvis hun velger å isolere seg litt fra deg etterpå om hun ikke føler det samme. Men på en annen side, da vet du det hvertfall?

 

Huff, vanskelig situasjon. I blant må man bare gi slipp også, selvom det er ekstremt vanskelig.

[Deadringer]

Jeg blir faktisk småparanoid av at ingen snakker med meg på msn eller sender meldinger til meg. Herregud, patetisk.

Klarer ikke se for meg at den telefonen ligger stille lenger enn 2 minutter om gangen. Jeg vil ikke vite hvor mange meldinger som har krabbet fra oslo til bergen den siste tiden. Det blir litt mye for meg. Takk gud for gratismeldinger.

[Nie]

Jeg forsov meg. Igjen. Fantastiske greier.

Og nå har jeg bomull i hodet, sånne ekle dotter i ørene, og jeg tror jeg besvimer.

Men jeg må gjøre meg klar til den satans bussen. Satan, satan, satan, satan, satan, satan. Argh. -.-'

 

Og om jeg blir tvunget til å intervjue de jævla ungdommene fra hvornåenndetvar, så klikker det for meg. Jeg er ikke i stand til å snakke norsk engang, langt mindre engelsk. Kommunisere nå, det tror jeg er en tapt drøm. Jeg svimler, og jeg sitter ffs. -.-'

 

 

Update: Det ble ikke skole på meg i dag nei. Flotte greier...

Endret 17. oktober 2007 av Nie

[Gjest Gjest_Håpløs_*]

Dette blir sikkert ett helt ekstremt rotete innlegg, men får så være, jeg er ekstremt rotete i hodet akkurat nå.

 

Alt har bare gått til helvete. Jeg tenkte jeg skulle være med venner en hel helg, i stedet har jeg bare ødelagt for alt og alle, virker det som, og jeg føler meg så ufattelig håpløs. Jeg har det sykeste suget etter skarpe ting, og jeg vet at jeg gir etter for det i dag, ikke fordi jeg ikke orker å kjempe mer, men fordi det er så jævlig mye lettere å bare få det unnagjort. Jeg må bukke under en eller annen gang, hvorfor ikke i dag? Jeg må få psykologen til å ringe legen min, så han gir meg beroligende og ikke nervemedisiner, for jeg vil ikke fremmedgjøre angsten.

 

Og jeg må ha fritak fra gymmen, for den motivasjonen til å stå opp på dagen det er gym trenger jeg. Jeg har ikke vært på skolen en eneste en av de dagene. Det vil si, jeg var, men gikk feil og endte opp et helt annet sted, og bare ga opp. Jeg er vel den eneste på hele skolen som ikke har vært inne til elevsamtale enda, og jeg får meg ikke til å gå heller. Jeg blir smått kvalm av tanken.

 

Angsten holder så godt fast i meg for tiden. Jeg skjelver omtrent. Alt er bare så tungt og vanskelig og nærmest umulig, og jeg får så lyst til å bare droppe ut fra skolen og gå og henge meg i skogen et sted. Her er problemet, men og løsningen; Jeg føler meg trengt. Jeg føler det er noen som trenger meg der ute, noen som faktisk trenger å snakke med meg når de har det vondt, noen som jeg har reddet. Eller. Jeg vet faktisk at de finnes der ute. Og jeg er veldig glad i vennene mine, men jo mer jeg bryr meg om dem, jo bedre grep får angsten på meg. Jeg har fått angstanfall flere ganger det siste døgnet (forsåvidt hele helgen), jeg har bare gjort det jeg har kunnet for å skjule det. Jeg er så redd for å ende opp uten dem. Jeg vil bare gjøre alt bra for dem, og jeg klarer det ikke.

 

Jeg føler jeg ikke strekker til på noe område. Alt bare floker seg til, og fordi jeg prøver å dele meg opp over hele Norge omtrent, så føler jeg at enkelte bare velger å distansere seg i stedet. Jeg går rundt og er konstant redd for tiden, jeg vil bare skade meg selv, straffe meg selv for å være så jævlig svak som det jeg er. Selv om jeg sliter med angst osv. så vurderer jeg å ta meg en jobb, bare fordi da får jeg råd til å reise tvers over landet oftere. Jeg skulle ønske at det ikke var så langt til mange av dem jeg bryr meg om, jeg skulle ønske de bodde tvers over gaten og at jeg kunne fått en klem når jeg ville. At jeg kunne gitt en klem når jeg ville det. Det skjer så ofte at vi sier "Uff, jeg skulle ønske jeg var der og kunne gi deg en klem", og jeg vet ikke med vennene mine, men jeg mener det i hvert fall 100% seriøst, at jeg skulle ønske jeg kunne klemmet dem, samme hvor miserable de ser ut, samme hvor jævlig humøret deres er, samme hvor mange sår det er på armer og ben og you name it, så vil jeg være der for dem, jeg vil være til støtte. Men jeg bare feiler igjen. Jeg skjønner ikke hvirfir jeg fremdeles er i live. >_<

[Gjest Anonym diskusjon.no-bruker]

Håper på å få se en oppdatering på et senere tidspunkt på hvordan det gikk.

 

Jeg har nå sagt opp min stilling. Det var veldig tungt og litt merkelig. Fikk beskjed om å ta meg et par dager fri for å tenke meg om. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å forandre mening, men å få fri fra en hverdag som suger, takkes ikke nei til. Blir spennende å se hvordan det går i dagene framover.

[bögfisk]

Asj, fikk litt dårlig samvittighet når jeg ser på postene over meg, som har mer serriøse problemer enn meg. Vet egentlig ikke helt hva jeg kan si, så går for en good ole' Stå på!

 

Anyhoo, så er det en jente som har hytte ganske nært der jeg har hytte, og vi har kjent hverandre fra vi var ganske små. Før hadde hun egentlig bare vært "datteren til vennen til pappa" kindof, men i år var det andreledes. Det hadde skjedd litt av hvert, pubertenen bla blah, og jeg følte vi fikk en helt annen kontakt. Men jeg klarte selvsagt ikke å spørre hun om nr elns. Da hun dro hjem igjen, mistet vi all kontakt i en måned og glemte hun nesten. I slutten av sommerferien hadde vi en slags "gutteklubb" fest som pappa holder med noen barndoms venner og familie. Vi spilte en del kort og snakket sammen og følte vi kom ganske close den ene kvelden. Neste dag skjedde det liksom ingenting, vi hadde det gøy for all del, men men. Så skulle de plustelig dra og det ble lixm ikke noe mer. Vi snakket litt på facebook, og litt på msn, men hun er der bare en gang i uken ca. Hun har et liv, fint for hun. Men for noen dager møttes vi ganske random på en sånn skole-ting. Tang. Og da bestemte jeg meg for at jeg endelig skulle få fingeren ut, for å seia det slik. Så jeg sendte hun en melding på facebook. Og hun svarte: Kan vi godt, velg en dag du:)Det merket en av venninene hennes. Så hun spurte meg på msn:

 

Skal du og "Kari" møtes?

Jess, blir digg det.

Hva skal dere gjøre?

Vettaf, får vel finne på noe lurt.

Liker du henne litt eller?

Liker henne litt mer enn litt. tihihi:) (Mest på kødd, fordi jeg syntes samtalen ble litt teit.)

 

Ble egentlig bare kødd ut av den smatalen.

 

anyways, så forandret "Kari" is feltet på facebook, for de som har litt peil, til "Kari is bare lei av av hele driten." noen timer senere. Så ble litt usikker på om det var det jeg hadde sagt til veninnen hennes. Vet lixm ikke hva jeg skal gjøre, blir litt awkward hvis hun egentlig bare liker meg som en "venn", og jeg må skrive noe ellers blir det bare teit. Og hun er datteren til en god venn av pappa, og vi har hytte rett i nærheten av hverandre, så vil ikke ødelegge vennskapet heller.

 

Gad, aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Endret 17. oktober 2007 av NisseGutteN

[Runar]

Når er det du skal møte "Kari" da? Hvis hun ikke har avlyst avtalen deres (jeg tolker posten din som at dere avtalte en dag), har det nok ikke noe med deg å gjøre.

[bögfisk]

Njaei, vi har egentlig ikke avtalt noe konkret enda. Skulle egentlig inn og svare på den forige posten hennes da jeg oppdaget det og ble litt usikker.

[Bruktbilen]

Kan være så mye annet som gjør at folk skriver slikt, bare å ignorere det og ta det som det kommer. Hvis hun ikke sier noe så er det nok ikke rettet mot deg.

[bögfisk]

Jess, det er nok det lureste, takker for svar:)

[Runar]

Svar du, så finner du fort ut om det er deg hun er sur på. Det kan godt hende at hun er lei av skole og alt det andre, det behøver ikke ha noe med deg å gjøre

[Honey Badger]

Hvem i helvete har problemer med å takle hodet sitt, når det ikke er noe form for realistiske problemer inni bildet?

Mange flere enn du tror. Akkurat det er noe jeg tror så godt som alle sliter/har slitt med, men som ingen tør å innrømme. Men det finnes sikkert forskjellig grader.

[Eplefe]

Jeg burde sydd dem. For de kommer ikke til å gro fort nok til at jeg kan skjule det fra mamma.

[Alastor]

Du burde vel sy dem pga risk for infeksjon og...:/ *klemme*

Endret 17. oktober 2007 av Alastor

[Eplefe]

Jeg er ikke redd for infeksjoner og crap, jeg er redd for at mamam skal se dem.