Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Jeg er egentlig svært deprimert om dagen. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Det har seg slik at jeg liker ei jente

som er nylig ex til en kompis. Men jeg vet at dette ikke er noe å gå etter pga at han er kompis, og det har vært mye frem og tilbake med de to.

 

Jeg er egentlig lei av livet slik det er nå. Hva er det egentlig å se fram til? Hverdagen min består som regel av; stå opp, skole, trening, middag, lekser, sove. Hva slags liv er dette? Hva er poenget med dette?

Jeg hater rett og slett livet for tiden. Alle damene jeg drev på med er borte vekk også. Jeg har vel ikke vært i et fast forhold på rundt 1 - 1 1/2 år nå, og jeg begynner virkelig å savne nærheten av ei jente. Hvorfor skal det være slik at alle de greie og hyggelig jentene (MOT MEG) er enten opptatte eller bor langt vekkistan?

 

Har mange kompiser som støtter meg osv, men dette er ikke nok for meg. Greit nok at jeg får alltid telefoner og meldinger fra kompiser, men jeg trenger ei jeg kan vise kjærlighet til, ei jeg kan være med en sen høstkveld foran tven. Jeg er så lutalei av å se andre kompiser får seg damer (varer ikke lenge da men ^^) uten at jeg har fått et jævla napp med noen.

 

Jeg har rett og slett ingen framtid, joa, jeg går Allmennfag på vgs nå, men jeg har ikke peiling på hva jeg skal bli! Dårlige karakterer lønner seg sjeldent.

 

Familielivet suger også, jeg har vel så godt som fått; ''Klar deg selv'' av fattern fordi han orker ikke å bry seg mer om meg. Jeg driter egentlig i dette, fordi jeg liker egentlig ikke å være med familien min uansett.

 

Noen ganger tenker jeg bare på å pakke alt av de viktigste tingene mine i en sekk, og bare stjele en motorsykkel og stikke dit veien fører meg. Starte et nytt liv, nye folk og nytt miljø. Jeg er egentlig luta lei av alt. :(

Endret av Nostrax
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Sikkert et ubetydelig problem for mange i denne tråden, men for meg er det nok til at jeg sturer litt.

Klokka 18.53 i dag norsk tid avgikk min elskede Dell laptop med døden etter noen timer i respirator og på operasjonsbordet. Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å redde stakkaren og nå er den på vei til himmelen, også kjent som Ragn Sells. (...eller hva det nå heter...)

:cry:

Sukk...Hadde backup i alle fall.

Lenke til kommentar
Nettopp! Jeg sitter faktisk og planlegger hvordan jeg kunne gjennomført diverse kriminelle handlinger. Jeg vil ikke tenke sånn. Jeg vil ikke tenke hvor lett den bilen der hadde vært lett å rane, jeg er ingen kriminell. Jeg vil ikke bli det heller.

Jeg er heller ingen kriminell. Jeg har aldri begått alvorlige kriminelle handlinger som har skadet andre (må innrømme jeg har gjort diverse tullball), men jeg føler meg "tiltrukket" av organisert kriminalitet som vi ser i blant annet Sopranos. Det høres sikkert helt tullete ut, for alle vet jo at sånn er det ikke i virkeligheten, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker "hadde det ikke vært kult om jeg var Tony Soprano".

 

Jaja, jeg vet ikke om jeg skal deppe over dette, eller være glad for at jeg i det minste har framtidsplanene klare.

Lenke til kommentar
Noen ganger tenker jeg bare på å pakke alt av de viktigste tingene mine i en sekk, og bare stjele en motorsykkel og stikke dit veien fører meg. Starte et nytt liv, nye folk og nytt miljø. Jeg er egentlig luta lei av alt. :(

 

har flere ganger tenkt på det samme... noe lignende ivartfall... har lyst til og pakke sekken min, og begynne og vandre innover i landet.. Se hvor jeg ender... Få litt tid til og tenke, slappe av i mitt eget selskap..

Flyttet nettop tilbake til arendal... bor hjemme hos mamma og pappa igjen, uten jobb, og ingen anelse om hva jeg vil videre med livet mitt....

 

heldigvis har jeg en utrolig kjæreste som støtter meg <3 Og hun er den som holder meg igjen, og hindrer meg i og legge ut på reisen :)

Lenke til kommentar
Nettopp! Jeg sitter faktisk og planlegger hvordan jeg kunne gjennomført diverse kriminelle handlinger. Jeg vil ikke tenke sånn. Jeg vil ikke tenke hvor lett den bilen der hadde vært lett å rane, jeg er ingen kriminell. Jeg vil ikke bli det heller.

Jeg er heller ingen kriminell. Jeg har aldri begått alvorlige kriminelle handlinger som har skadet andre (må innrømme jeg har gjort diverse tullball), men jeg føler meg "tiltrukket" av organisert kriminalitet som vi ser i blant annet Sopranos. Det høres sikkert helt tullete ut, for alle vet jo at sånn er det ikke i virkeligheten, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker "hadde det ikke vært kult om jeg var Tony Soprano".

 

Jaja, jeg vet ikke om jeg skal deppe over dette, eller være glad for at jeg i det minste har framtidsplanene klare.

Kanskje vi skal organisere oss?

Nei, men sånn seriøst så bekymrer jeg meg over dette. Ser ikke på meg som noe spesielt normal oppførselsmessig, føler at jeg går rart, går som om jeg skulle hatt et par gen for mye. Uansett hvor jeg er så ser jeg etter mønstre, symmetri, lette måter å slippe unna på. Hvor bra det ser ut på film når Bruce Willis tar ut to sikkerhetsvakter uten problemer, hvorfor skal ikke da jeg klare det?

Jeg skjønner også at det er på film, men allikevel. Føler meg redd for hva jeg kan finne på. Nå er det sikkert lett å mistolke det jeg skriver, men skal jeg være ærlig så ser jeg utseendemessig helt normal, bare EQ-dum, ikke IQ-dum for det eneste jeg gjør det bra i er matte og fysikk. Sliter bare med motivasjon/konsentrasjon, så det vises på de andre karakterene.

 

Jaja, rot rot fra min side.

Lenke til kommentar
duh. Hvem var det som kjørte i en time for å bare si hade til deg og kjøre tilbake..

Du er en hyggelig og fin kar. :) Husk det. Glad jeg ble kjent med deg. (sånn ganske lite kjent da.. men gjør ikke noe det heller)

Jeg lurer på om ikke det var deg :wee:

Litt kjent er bedre enn ikke kjent i det hele tatt da ;)

Lenke til kommentar

Jeg lurer på hvorfor jeg later som om jeg er så glad hele tiden. Når ting blir stille, mennesker eller msn eller whatever, så kjenner jeg sånne rare stikk i brystet, og det er noe som bare minner meg på at jeg er verdiløs, nytteløs og patetisk.

Jeg har begynt å bruke masken min, selv ovenfor venner, jeg har det bra, jeg har det bra. Jeg vil plutselig ikke en gang fortelle meg selv at "nei, du har det ikke bra, du har begynt å tenke på skarpe ting som gode ting igjen, og angsten din ser bare ut til å komme oftere og oftere, og du skjuler det for de du vet vil lytte, du bare orker ikke snakke om deg selv mer". Jeg vil ikke fortelle meg det, og jeg vil ikke fortelle andre det. Jeg tror jeg har begynt å tenke på at om jeg kanskje innbiller meg at det går bra lenge nok, så går det kanskje bra til slutt. Jeg vil ikke hjem i morgen, jeg. Jeg vil være med vennene mine i Oslo, og bare ha det bra.

Lenke til kommentar

1 skoledag i uka, og den skulker jeg? =/

Hu ene læreren ringte og sa (bare for at jeg skal komme), at det var greit at jeg kom for seint bare jeg kom

 

Prøver å få meg ned på skolen, ja :p

 

Og så i tillegg så står mora og faren min å skriker til meg for å få meg opp...gjør ikke akkurat mye for å føle meg bedre

Endret av Anders-Moen
Lenke til kommentar

Jeg vil anta du bare er lat, siden det ofte er vanskeligere å dra seg til f.eks skole dersom en bare går der én gang i uken. Jeg hadde det slik da jeg studerte på høgskole, men jeg tvang meg likevel til å gå.

Videre antar jeg at, siden det visstnok har blitt så vanlig å være deprimert, så er det enkelt å lure seg til å tenke at "uff, jeg har ikke lyst å gå på skolen i dag. Jeg er jo så deprimert...... Eller kanskje det er skolen som gjør meg deprimert..? Ja, uff.. Må være det. Nei, jeg nekter å gå på skolen i dag!".

 

Du sier du ikke vet om du blir mobbet? Javel. Dersom man blir mobbet, så er man klar over det.

Lenke til kommentar

Jeg føler jeg må utbrodere litt.

 

Innlegget over kan tydes slik at jeg avfeier depresjon konsekvent. Det gjør jeg ikke. Jeg har lest denne tråden nesten regelmessig det siste året, og opp til flere brukere har det nokså fælt.

Det jeg mener når jeg skriver "... siden det visstnok har blitt så vanlig å være deprimert" er at folk med depressive lidelser enklere får utløp for sine frustrasjoner og følelser i disse tider, eksempelvis her og i andre fora.

Dette kan, muligens, "inspirere" andre, som egentlig ikke er klinisk deprimerte, til å tillegge vanlig tenåringsangst og pubertetsproblemer en alvorlig lidelse, dvs depresjon. Jeg er jo ikke allvitende og vet ikke nøyaktig hva som er rett og galt, men mitt inntrykk er at man ofte skriker (klynker?) depresjon! i tide og utide. Eksempelvis når en ikke gidder å gå på skolen.

Jeg satt enkelte lørdagskvelder og gråt på datarommet i oppveksten når de andre var bedt på fest, mens jeg satt der med Amigaen. Jeg var vel ikke deprimert av den grunn, ei heller nå.

 

Poenget er at jeg ikke er ute etter å støte noen i denne tråden.

Endret av Olsenhower
Lenke til kommentar

Vekta nekter og gå ned

Jeg har veid 89 kg for ett år siden, ligger nå på 78kg og den NEKTER å flytte seg.

Er enda flinkere en før; Sykler til og fra skolen (8km?), jogger noen ganger og tar situps.

Spiser riktig, passer på og ikke bli overspisst og alt det der.

 

Kroppen blir ikke mindre

(178, gutt)

 

Og jeg har fått meg verdens beste kjæreste, jeg er så takknemlig for han, er så redd for at han dumper meg når han skjønner hvor bra han er ;|

Lenke til kommentar
Gjest bæææææ

Jeg vet ikke helt nårtid det sa stopp men jeg får ikke slike henvendelser lengre. Begynner å lure på om jeg har oppført meg helt rasshøl mot en eller anne og at jungeltelegrafen har funnet ut at han der må en sky unna. Ingen som tar kontakt å spør om jeg vil være med på noe...når en tar kontakt med folk så skjer det aldri noe.

Vi var jo en så tett vennegjeng før..vi gjorde alt sammen. Så ryker noen uvenner...vedkommende blir baksnakket i flerfoldige mnd og blir gruppas latter på en måte..hvis en kan gjøre en spøk om han så skal det gjøres så ofte som mulig. Greit nok, jeg skjønner at de har noe imot han men det å drive å støte folk ut på den måten der gidder jeg ikke, så jeg er vel nå den eneste som har kontakt med han av oss. Jeg gidder ikke å være uvenner med folk som ikke har gjort meg noe galt...

For ca 1 og et halvt år siden så oppdaget vi i vennegjengen harsj...det ble et bindepunkt blandt alle oss...vi samlet hos oss bekjente alle sammen å koste oss å var ordentlig venner alle sammen. Men alle er ikke stilt lik økonomisk å missnøyen med at noen betalte for alt mens noen ikke bidro med noe som helst å bare var snyltere. Så det endte med at de la han som jeg nå gir husly til ble lagt for hat fordi han ikke bidro til felleskapet...

Kan ikke fatte noe annet en at de har lagt meg for hat fordi at jeg nå har latt han komme til meg med pc osv for jeg hører intet fint lite fra de..

En har heldigvis trappe ned på den bruken...det går ikke i det lange løp å holde på slik..en må ta pauser å holde på slik en gjorde i nesten et år går rett og slett ikke og det er jeg fryktelig glad for.

 

Men av og til så lurer jeg på om det er meg...at det er jeg som ikke tar kontakt med andre. At det er jeg som isolerer meg fra andre. Ikke tar kontakt, ikke gjør det jeg skal..det en burde gjøre. Utsetter ting til det uendelige, i illusjonen av at "hvis jeg ikke gjør noe med det så forsvinner det"..noe som har gjort meg til en gjeldslave. Regninger hoper seg opp å jeg har null kontroll what so ever på økonomien min. Men det å søke hjelp...det å gå i banken..få pratet med noen om min økonomiske situasjon...jeg tenker på det hver dag, men jeg kommer meg FAEN IKKE TIL DET!

Ta for eksempel nå forrige helg. Jeg hadde no drikke stående fra en fest for lenge siden og jeg ville bli kvitt det. Så jeg varsler alle jeg kjenner om at jeg skal ha en fest hjemme hos meg, to uker i forrveien, men kommer det noen? Nops. INGEN tok kontakt, ingen kom.. Jeg skjønner det ikke. Har jeg vært rasshøl mot samtlige personer jeg kjenner siden ingen tar kontakt i det minste? Har alle plutselig fått hukommelsestap å glemt av meg?

Helga etterpå så får jeg invitasjon om å komme på fest...faktisk. Jeg var overlykkelig...noen vil gjøre noe sosialt sammen med meg! WOOHOO!!

Jeg var så glad at jeg sang høyt hele veien når jeg gikk til jobb når jeg gikk til jobb den lørdagen så folk stirret rart på meg som om jeg var rusa på et eller annet. Satt på jobb å gledet meg...gikk ned i matpausen å kjøpte meg øl, for annen drikke hadde jeg.

Så kommer jeg hjem..setter meg ned..spiser litt og så poff...så kommer stemmen i hodet som plutselig bestemmer seg for at nei denne festen kommer ikke til å bli noe artig, det kommer til å bli drit og bare negative tanker. Så det ender med at jeg ikke drar. Jeg blir sittende hjemme å kope å gjøre ingenting..

Men jeg har jo lyst til å være sosial...være ute med venner, gjøren ting..hvorfor sier det stopp? Hvorfor hører jeg på stemmen i hodet å klarer å ombestemme meg på sånn null komma niks?

Kom opp med en ræva unnskyldning om at jeg hadde kvinnfolkproblemer og at jeg ikke kunne komme.

Hah...kvinnfolk.

Faen meg et kapittel for seg selv...Å ville ha noen en har fått et nei fra er så...hun er så fantastisk, hun er en slik person som du bare blir gåen i knærne av å se på..full av idèer å artige ting å gjøre. Alltid et glimt i øye å en humor som er bortenfor noe jeg har vært borti noen sinne. Vi holdt på 2-3 mnd å rotet å styret men vi var ikke sammen eller.no og så kom det jeg har ikke følelser for det på den måten, men du er en veldig god venn..

Nå føles det som om jeg har mistet henne...at det vennskapet ikke er der en gang men at jeg bare er en bekjent eller.no.

 

Jeg føler meg stuck...samme evige loopen..kommer faen ikke ut. Ikke har jeg en jobb jeg liker heller...jeg blir bare gående i samme løpet hele tida å klarer ikke å bryte ut av mønsteret.

Jeg vil gjøre ting...reise..oppleve ting...men jeg blir bare sittende fast i samme forpulte mønsteret.

Lenke til kommentar
Vekta nekter og gå ned

Jeg har veid 89 kg for ett år siden, ligger nå på 78kg og den NEKTER å flytte seg.

Er enda flinkere en før; Sykler til og fra skolen (8km?), jogger noen ganger og tar situps.

Spiser riktig, passer på og ikke bli overspisst og alt det der.

 

Kroppen blir ikke mindre

(178, gutt)

 

Og jeg har fått meg verdens beste kjæreste, jeg er så takknemlig for han, er så redd for at han dumper meg når han skjønner hvor bra han er ;|

muskler veier med enn fett :) Det er vanlig at vekta stagner litt i perioder. Bare og smøre seg litt med tolmodighet. Vektnedgang tar tid. Altfor lang tid spør du meg :p

Endret av mushi
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...