Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Deadringer]

Starter med å nevne at det under er skrevet over flere dager og redigert endel for å få vekk det verste. Så det er grunnen om saker blir litt lettere usammenhengende og jævlig:

 

Skulle tro jeg hadde en eller annen lett overførbar og dødelig sykdom. Som om det beste ville være at jeg døde akkurat nå, så folk rundt meg i det minste ville sluppet å bli smittet av meg. Slik at de slipper å bruke energi på å holde seg vekk, enten fysisk eller psykisk. Ikke at det er så mange av de ”gode” igjen som trenger å bruke energi på slikt, virker som om de slipper tak raskere enn hva jeg hadde forventet mine verste fiender ville klart.

Ikke at de sier noe til meg, jeg merker det mer på at de slutter å bry seg om eller med meg. Har jeg det vondt, får jeg en klem og høre at alt går bra. Deretter går de og finner på noe annet. Prate i telefonen, sende sms, sitte på PC-en, bruke tiden på å trøste andre enn meg(jeg er mindre viktig vet dere), se på tv, eller andre fritidssysler. At jeg blir dyttet nedover prioritetslisten til venner og familie er for så vidt noe jeg er vandt med, det har jeg alltid blitt og kommer mest trolig alltid til å bli det. Folk tror og forventer jeg skal sitte å vente på de, uansett hva de gjør eller ikke gjør for/mot meg. Her tar de feil. Slik er det faktisk ikke.

 

Jeg har godtatt at jeg har feilet på de aller fleste punkter. Folk kan godt fortelle meg at det er galt, men jeg vet at jeg har gjort nettopp det. Alle punktene jeg ønsket å gjennomføre bra i livet mitt har endt dårlig. Alle.

Skole kunne gått bra, jeg har det i meg til å vellykkes skikkelig, men pga personlige problemer som bunner ut i starten av vk1 gikk også denne til helvete.

Musikk har jeg gitt opp, det forrige bandprosjektet mitt var bortkastet. Folkene jeg spilte med var rett og slett udugelige, og jeg klarer ikke fokusere nok til å lage musikk om alle rundt meg kun spiller piss eller bråker. Lagde jeg noe godt uten de til stede, var det umulig å få de til å lære seg dette, da de heller ville holde seg til å spille tilfeldig piss på instrumentene sine. Om det var fordi de ikke ville, eller ikke klarte aner jeg ikke.

Treningen gikk fantastisk bra en stund, men etter et ukesopphold på sykehuset i slutten av juni har jeg aldri kommet i gang på nytt. Nå forfaller alt jeg har jobbet og slitt for treningsmessig.

Jeg har venner, men de blir færre og færre. En jeg trodde var bestekompisen min dolket meg i ryggen for en kort stund siden, kun for å holde ei jente han tydeligvis er helt besatt av unna meg. Da mistet jeg han, og pga idiotien han liret av seg som hun faktisk trodde på, har jeg lite lyst til å bruke for mye energi på henne heller. Så der forsvant to av de ”beste vennene” mine. De andre virker egentlig som om de kjører /care på alt jeg gjør og foretar meg. Som jeg skrev over, er det noe galt får jeg en klem, et klapp på skulderen og det er stort sett alt. Enten det eller beskjed om å skjerpe meg. Som om det hjelper. At det kun er et fåtall venner igjen må jeg ta kritikk for selv, og den tar jeg gjerne. Jeg skulle bare ønske de som var igjen kunne opprettholde statusen de en gang hadde, istedenfor å bare trekke seg vekk fra meg. Jeg har intet problem med å forstå at de gjør det, jeg ville gjort det samme om jeg var i deres posisjon. Det er lettest og om en ikke egentlig bryr seg om min velvære, og absolutt det beste å gjøre.

 

De siste 3-4dagene har jeg merket en liten sving i humøret mitt. Istedenfor å gå vekk for meg selv, være trist og føle meg jævlig har jeg trukket meg vekk og vært kokende forbannet. Det har skjedd at jeg har sittet for meg selv og ristet fordi jeg har vært så sint. Bare ønsket å havne i krangel med noen så jeg kunne fått ut litt frustrasjon psykisk, men kanskje hovedsakelig fysisk. Kanskje jeg burde håpe nevnte kamerat skulle flytte tilbake til Oslo slik at jeg har noen å la frustrasjonen gå skikkelig utover, som virkelig fortjener det?

Jeg har også begynt å merke at snusen spiller en litt vel stor rolle i livet mitt. Ikke avhengighetsmessig, men på en annen måte. Jeg synker ikke like langt ned og føler meg ikke like jævlig om jeg har snus som da jeg er tom. Den har blitt som en airbag for meg, passer på at jeg ikke ender som totalt krøpling om jeg kolliderer, heller bare får en skikkelig smell i fjeset.

 

Røyk hjelper ikke på samme måten. For tiden har jeg har mest lyst til å dunke hodet hardt i murveggen, men regner med at det ikke hadde vært så populært om jeg søler til veggene her med blod. Kan også nevne at jeg har begynt å irritere meg for mindre og mindre, selv helt uviktige ting. Jeg føler at folk gir faen og jeg tror dette sinnet og helvete er kroppens reaksjon på å ha det ille over lengre tid. At den ikke klarer mer, og heller blir destruktiv ovenfor andre enn meg selv. Jeg liker det. Det er godt å ikke alltid skulle føle seg trist og jævlig, heller ha et dypt ønske om å skade noen. Heldigvis gjør jeg det aldri og kommer aldri til å gjøre det.

 

Det skal sies at dette sinnet aldri kommer når venner er til stede, da er det kun tristhet og kvalme. Sinnet kommer når jeg er alene.

 

Så til noe litt mer relevant. I dag beviste jeg det igjen. Beviste det nå for 20minutter siden. Jeg er en udugelig venn. En virkelig udugelig en. Ikke bare ligger jeg konstant og rakker ned på meg selv, men under denne rakkingen, klarer jeg å rakke ned på andre også. Noe jeg nettopp gjorde. Folk som betyr mye for meg, og som ligger der og skal trøste meg.

Jeg er og blir et elendig menneske og en elendig venn. Når jeg relativt ofte sitter bekymret for at ”folk” skal ta livet av seg pga meg og mine idiotiske uttalelser er noe veldig, veldig galt.

 

Jeg burde avlives.

[Alastor]

Jeg burde avlives.

 

Pisspreik, jeg har hørt rimelig mye godt om deg siste uka, så det VEIT jeg er tull.

 

Det andre har jeg ikke oversikt til å si noe særlig om, men..nå veit du hva jeg mener iallefall.

[theoriginalAidskake]

Du vet, selvom folk "gjør andre ting" etter å ha trøstet deg, betyr det ikke at de ikke bryr seg noe mer om det. Men folk har i blant behov for å koble av. Jeg har hvertfall lett for å ta på meg andres problemer, når jeg har mer enn nok med mine egne. Det betyr ikke at de ikke bryr seg av den grunn, Eivind. Man kan ikke alltid sette enkeltpersoner over alt annet, spesielt ikke seg selv.

 

Du er ikke mislykka. Du er ikke det, selvom du ikke ser det selv. Du er god venn, og seriøst - jeg digger deg. Selvom vi krangler som faen og er ulike på mange måter. Du har vært veldig uheldig, men du jobber med saken.

[Deadringer]

Du vet, selvom folk "gjør andre ting" etter å ha trøstet deg, betyr det ikke at de ikke bryr seg noe mer om det. Men folk har i blant behov for å koble av.

Jeg snakker ikke om "etter å ha trøstet meg", jeg snakker om å ikke trøste i det hele tatt.

 

Pisspreik, jeg har hørt rimelig mye godt om deg siste uka, så det VEIT jeg er tull.

Du har hørt feil.

Endret 14. oktober 2007 av Nyhus

[theoriginalAidskake]

Er ikke alltid folk veit hva de skal si heller, dessverre. Som oftes mener de det godt, og prøver hvertfall.

[Deadringer]

Som oftes mener de det godt, og prøver hvertfall.

Som oftest prøver de ikke i det heletatt. Men jeg skjønner hvorfor, jeg er relativt ubrukelig. Folk kan være mer til hjelp på alle måter over sms eller telefon, enn hva jeg kan face to face.

[Mrpusten]

Sier bare jeg...

[Runar]

Er faktisk redd for å ende opp som en kaldblodig kriminell innimellom. Føler det er så enkelt, ser ingen verdi i folk. Shit.

Jeg har den samme tanken. Det er nesten som om jeg planlegger væpnede ran når jeg sitter på bussen. Det "eneste" som får meg til å ikke gjøre det er sjansen for å kunne skade uskyldige. Hadde det vært f.eks. en ubevoktet bank om natten, tror jeg ikke jeg hadde hatt store problemer med å gjøre det.

[chokke]

Jeg har den samme tanken. Det er nesten som om jeg planlegger væpnede ran når jeg sitter på bussen. Det "eneste" som får meg til å ikke gjøre det er sjansen for å kunne skade uskyldige. Hadde det vært f.eks. en ubevoktet bank om natten, tror jeg ikke jeg hadde hatt store problemer med å gjøre det.

Nettopp! Jeg sitter faktisk og planlegger hvordan jeg kunne gjennomført diverse kriminelle handlinger. Jeg vil ikke tenke sånn. Jeg vil ikke tenke hvor lett den bilen der hadde vært lett å rane, jeg er ingen kriminell. Jeg vil ikke bli det heller.

Jeg misliker også generelt folk "på ekte", de kan dra til helvete. Falske er de sikkert. De er hyggelige, første gang siden 7. at flere personer faktisk snakker relativt normalt til meg. Men hvorfor? jeg er bare en frekk idiot som ikke har sosiale antenner, som sier bare dumme ting og er sarkastisk. Det må jo være av medlidenhet. Begge parter hadde hatt det bedre uten meg, jeg er så sikker! Stikk! Jeg trenger dem sikkert like lite som de trenger meg. Jeg liker egentlig å være i lag med folk, men jeg hater å si hadet, det er da falskheten begynner og tankene tar overhånd. Faen jeg sliter.

[Gjest Gjesten]

Velger å gjesteposte her, ettersom det er enkelte på dette forumet som vet godt hvem jeg er, og, og grunner bare jeg trenger å vite, har jeg ingen interesse av at de skal vite hvem som skrev dette

 

Gud hvor fantisk lei jeg er av plassen jeg bor på. Jeg har lenge hatt lyst til å bare komme meg lang, langt bort. Nesten skremmende hvor lei jeg er. Mye av grunnen er at jeg etter at jeg begynte på VGS har mistet kontakten med mange av vennene mine fra Ungdomskolen, noe som er ganske trist. i og med at de var fine folk.

 

En annen grunn er vel at jeg også er generelt lei av det meste. Jeg trenger en miljøforrandring. Møte nye folk, oppleve noe nytt. Så planen er og begynne på skole i USA. Men da har jeg ett annet problem. Jeg er en av de folkene som rett og slett aldri har vært noe flink på skolen, uansett hvor mye jeg har prøvd, så da mister man selvfølgelig motivasjonen til å prøve veldig fort. Så jeg er veldig redd for at karakterene mine ikke skal være gode nok for å komme inn på ett College. Men jeg skal nå i det minste prøve så godt jeg kan frem over, uansett hvor hardt det måtte bli.

 

Det sosiale har også blitt ganske dårlig i det siste, kan faktisk nesen ikke huske siste jeg var på fest. Og det å være sosial på fest er ikke noe jeg har problemer med, bare så det er sagt. Men det at jeg ikke har vært på fest på en stund er vel også mye på grunn av alle jeg har mistet kontakten med. Virker som om jeg er den som blir glemt når det skjer noe. Har prøvd å spørre av og til, men da har det som regel ikke vært noen fest i nærheten. Og når det først er noe får jeg som regel ikke vite det før man kommer på skolen igjen. Noe som selvfølgelig er veldig frustrerende, og trist.

 

Takk til alle som faktisk gadd å lese hele denne posten

Nå begynner det å bli sent, må vel få meg litt søvn. Beklager alle skrivefeil, om det er noen, orker ikke lese over.

[Gjest Gjest]

jrg tar denne anonym forikke å avsløre noen.

Jeg er litt stolt av meg selv i dag. Jeg tror jeg reddet et liv per telefon

[Mrpusten]

jrg tar denne anonym forikke å avsløre noen.

Jeg er litt stolt av meg selv i dag. Jeg tror jeg reddet et liv per telefon

 

 

Vil du fortelle hva du gjorde da?

[Gjest Gjest]

Vil du fortelle hva du gjorde da?

Fikk en beskjed på msn som vaar vanskelig å missforstå. Inneholdt tilogmed de magiske ordene "hadet" Jeg Sitter over tre timer unna med bil og er ikke edru (eller har lappen) så alt jeg kunne gjøre vare å ringe rundt og prøve å folk til å finne h*n.

Endret 15. oktober 2007 av b-real

[jasid]

Sitter å venter på at klokka skal gå, en time til jeg begynner på jobb.

Jobb er greit nok, selv om jeg føler at jeg ikke får gjort alt det jeg skulle ha gjort, føler at jeg ikke er så livlig og motiverende som jeg gjerne skulle vært.

Endelig ferdig med skolen, det er hvertfall godt, alle de teite folka der, seriøst ble direkte kvalm av noen av de.

Gikk ut derifra med hevet hode, de fleste trodde ikke at jeg noen gang kom til å få jobb i det hele tatt og hvertfall ikke som det jeg ble utdannet som.

Fikk jobb nesten med en gang, nå er jeg Avdelingsleder, har jobba i 3 mnd snart:)

 

Men det er noe som mangler......

Det er mange her som snakker om selvmord, og om kynisme og kriminalitet, hvordan de leker med ideen, hvordan ting ville vært.

Kjenner meg igjen, tenker på hvordan livet ville vært hvis jeg bare kjørte av veien, hvis jeg bare krasja bilen?

 

Men så tenker jeg på hvilke konsekvenser det ville fått, min elskede, jeg tror ikke han hadde klart å leve uten meg.

Jeg henta han hjemme hos foreldra for 2 år siden, da satt han med 9mm.... Siden har vi hatt det godt.....

 

Det er snart 3 år siden bestekompisen min hang seg, men det gjør fortsatt vondt, så inderlig, for det er så mye jeg gjerne skulle ha spurt om, snakket med han om....bare hatt en å sitte ved siden av å høre på musikk med.

Det er ikke at jeg ikke kan gjøre disse tingene med min kjære, men det var disse tingene jeg pleide å gjøre med han, bestekompisen...

 

Han er grunnen til at jeg er på dette forumet. han skrev her.... mye.....

 

Posted on: 20/05-2005 : 16:24 Da posta han sist på Forumet... Ironisk nok ikke på denne tråden.

 

Aeternus for de som kjente han/ husker han....

[theoriginalAidskake]

Hang on. Finn de små gleden i livet som gjør ting så mye lysere, selvom det ikke alltid varer like lenge. Jeg vet at kompisen din ikke ville at du skulle deppe over han, selvom det er naturlig at du gjør det. Jeg depper fortsatt over venninnen jeg mistet i selvmord. Men du vet, selvom vi aldri kommer til å forstå det, så må vi akseptere det. Lære å leve med det. Jeg har hvertfall lært utrolig mye av den opplevelsen, selvom jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne sitte ved siden av hun og drikke solo.

 

Idag sa det bare stopp. Jeg dro på skolen, overlevde den første dobbelttimen, men etterpå måtte jeg bare dra hjem. Sende melding til sjefen min og spørre om jeg får byttet vakt idag, for jeg orker bare ikke. Jeg orker ikke. Kroppen min orker ikke mer, og jeg burde hørt på helsa mi for lenge siden.

Alle sa "Ida, du må ikke slite deg helt ut da" osv. Petter beordret meg til å jobbe mindre for å ikke bli helt utbrent. Alle de som har merket at jeg har null energi ba meg roe ned, og jeg skulle ønske jeg hadde hørt på de for lenge siden. Jeg går siste året på VGS, i tillegg til at jeg spiller fotball og har ikke en, men TO jobber. Den ene frivillig, men ettersom jeg sitter i styret har jeg en del forpliktelser. Og jeg må jo ha penger.

Er jeg ikke opptatt med skole eller jobb, så er det ut med venner og gudveit hva. Jeg kan ikke huske sistgang jeg hadde en kveld for meg selv hvor jeg ikke gjorde en dritt. Har jeg lyst til å ta det med ro får jeg mas av venner og "skuffa" tilbake. Misforstå meg rett, jeg syntes det er fint at jeg har så mange venner som vil tilbringe tid med meg, men går det ikke ann å ta det helt piano hjemme? På torsdag hadde jeg fri fra jobben, men endte opp hos en venninne etter en shoppingtur jeg aldri burde ha tatt. Vi så film på kvelden, og jeg holdt på å sovne fordi jeg var helt tappet for energi. I helgen burde jeg hvertfall ha tatt det med ro, for jeg var minimalt på skolen resten av uka - men neida. Da var det jobb i 14 timer, bursdag og fyll. Søndag var det rett ut etter jeg hadde stått opp, mer eller mindre. Det må ta slutt, jeg orker ikke mer. Legen min bekreftet at jeg er fullstendig utbrent, men jeg har ikke tid til å slappe av.

Jeg elsker virkelig jobbene mine, og det gir meg så utrolig mye å hjelpe mennesker.

 

Jeg tror ikke jeg har lyst til å spille fotball mer heller. Eneste grunnen til at jeg faktisk holder på enda, er fordi pappa blir så skuffa om jeg slutter. Jeg liker det sosiale og det, men jeg har ikke tid eller motivasjon til å spille mer. Det er ingen del av meg lenger, men jeg veit hvordan han blir hvis jeg forteller han det. Han vil så gjerne se meg satse på fotballen, spesielt etter vi fikk beskjed om at vi muligens rykker opp til 1.div om vi gjør det like godt som i år, neste år

 

Phew. Nå skal jeg sove litt.

[Keldon]

Første du kan gjøre er å dempe forventningene vennene dine har til deg. Hvis du ikke er med på alt hele tiden så slutter de å tro at du blir med som fast entertainer.

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Why does my heart, feel so bad. Why does my soul, feel so bad.

[chokke]

Oh, det tærer mer og mer på meg å være blandt folk. Blir så oppgitt over hvor tragisk sosialt sett jeg er. Klarer jo ingenting!

[Gjest oppbrukt]

Jeg svikter tydeligvis bare fler og fler rundt meg.

Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, og det virker som de bare vil at jeg skal stikke av. Gå og dø. Endelig?

De har andre. Bedre mennesker. Mindre egoistiske. Passer på de, ser etter, bekymrer seg åpenlyst. Veit hva de skal si og når de skal si det.

 

Jeg har ikke peiling. Jeg kan by på meg selv, det lille som er igjen. But than again - det er aldri nok.

Jeg har leita etter grunner til å ikke gi opp, jeg trodde jeg fant én. Eller, kanskje ikke en grunn til å ikke gi opp, men en grunn til å fortsette søke etter det. Men jeg tok tydeligvis feil. Jeg overvurderte meg selv igjen.

 

Evig ond sirkel. Jeg må slutte overvurdere meg sjøl.

 

 

Jeg blei nesten påkjørt i dag, kunne nesten kjenne kjøretøyet stryke på panna mi.

Tankene begynte selvfølgelig å vandre. De hadde nok ikke oppdaget det på lenge, hadde det ikke vært for at jeg jobber og de trenger meg på jobb hver dag.

 

Jeg skulle virkelig ønske noen ga meg en grunn til å ikke gi opp, men jeg er redd det er for seint.

Jeg tror jeg allerede er død.

[Nie]

*snip*

 

 

Jeg kjenner meg utrolig igjen i det du skriver.

At du føler du ikke gjør nok tror jeg ikke på, nær sagt. Det høres ut som om du gjør det du kan, og det hjelper alltid når folk gjør det. Du bryr deg, og det hjelper folk. Det hjelper alltid folk å vite at noen bryr seg. Alltid.

 

Bare ikke gi opp. Om du føler for å snakke med noen som ikke kjenner deg eller dine folk, så er det bare å registrere seg/logge inn og sende meg en PM, eller legge meg til på MSN. =)