Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Eplefe]

Jeg har ufattelig blandede følelser akkurat nå.

Jeg er kjempeglad fordi Brann vant kampen, og jeg skal endelig komme meg til Oslo igjen og treffe Idaene, Eivind, Kim, Idunn og Jon. Og fordi jeg har fått meg en ny venn som jeg har lært meg å stole på ekstremt kort tid.

Men familien min sin manglende evne til å bry seg gjør faen meg vondt. Jeg hikster overlykkelig fordi jeg skal til Oslo, og mamma reagerer med "Du har enda ikke ryddet etter dere på din lillebror sitt rom". Jeg hater dette. Jeg hater å være så ustabil at jeg nesten knekker sammen fordi en fjorten år gammel guttunge behandler meg som dritt, og jeg hater at jeg ikke takler at mamma tar vare på ham fordi han er yngst. Jeg vil og være yngst, jeg vil og bli dullet med. -_-

[L4r5]

Kan noen please gi meg de 6 siste årene av mitt liv tilbake?

[wewwen]

Kan noen please gi meg de 6 siste årene av mitt liv tilbake?

 

Here you go!

 

Fra spøk til revolver, hva med og ikke kaste bort de neste seks årene?

[L4r5]

Here you go!

 

Fra spøk til revolver, hva med og ikke kaste bort de neste seks årene?

Egentlig så har jeg vel ikke kastet bort de siste 6 årene heller. Skulle bare ønske jeg hadde en sjanse til å gjøre ganske mye anderledes

[lain]

ikke alene om det akkurat.

[Nie]

Jeg er så sinnsykt tard.

 

Jeg har akkurat hatt høstferie. Forige uke, faktisk. Joda, greit nok. Nydeligste uka på lenge. Siden sommerferien, omtrent. Men, i alle fall. Før det var jeg fire timer på skolen på to uker. Skolelei deluxe. Så var jeg ikke på skolen mandag (som var i går), og kom på skolen i dag for å delta på en viktig prøve. Holdt på å spy før jeg gikk, og jeg skalv som faen. Omtrent eksamensnerver, bortsett fra eksamen. Så, jeg rørte skarpe ting igjen. Noe som igjen får meg til å føle meg jævlig, for det skulle jeg liksom være slutta med. (Åja, ingenting er som å gå i rask gange opp en masse trapper og bakker for å få masse blodomløp når man akkurat har blødd!)

 

Men i alle fall. Jeg kommer inn i klasserommet. Takket være tardebussen er jeg to minutter for sen til den timen. Men joda, det er sikkert ikke noe problem. Det var det heller ikke. Men jeg kom gående inn midt i klasseråd. Faen så tard jeg følte meg da. Negativt tard. De snakket om klassemiljø, og hvor mye skulkerne ødelegger. Fikk så sinnsykt dårlig samvittighet. Men jeg syns det var dårlig gjort av dem også.

 

"De gidder ikke gå på skolen, og det burde ikke være vårt problem, men det er det!". Vel, det er vårt problem, men har det i det hele tatt falt dem inn at det kanskje ikke er fordi vi ikke gidder? At det kanskje er fordi vi ikke -orker-? Vel, synd. Jeg vet ikke med de andre, men jeg orker ikke. Eplefe skal følge meg på skolen i morgen da, og da skal hun følge meg til helsesøster. Jeg må få orden på hodet mitt, og det har jeg snakket om siden 8. klasse. (2. klasse nå). Sikkert før 8. også. Jeg vet ikke. Husker ikke så langt tilbake jeg.

 

Men helvete, jeg orker ikke skole. Det er så sinnsykt tungt! Altså, skolearbeidet er lett nok. Det er ikke vanskelig stoff, det er ganske logisk (ikke matte-logisk, men norsk-logisk, lær noen regler, så faller resten på plass), og ganske intresant. Men det er ett ork. Jeg er så LEI. Jeg fatter stoffet, men jeg intreserer meg ikke bæret for det. Og jeg føler ikke jeg trenger det. (Og dette kommer fra jenta som mener hun trenger å kunne diktanalyse like mye som pytagoras.) Jeg bare gleder meg til jeg blir ferdig, for jeg er så sinnsykt lei media. Gleder meg jo for faen til tredje klasse, når det er allmenne fag det går i.

 

Og selvbildet plager meg. Joda, det har det gjort alltid. Det er dessverre realistisk, stort sett. Men tror kinda jeg overdriver en smule med hvor stygg jeg er, når jeg har problemer med å sitte på bussen, fordi jeg er redd at personen jeg sitter ved siden av bare forbanner bussturen fordi jeg satte meg ved siden av ham. Jeg er redd for å ta bussen fordi jeg er redd ingen vil sette seg ved siden av meg, for jeg er for stygg. Jeg klarer ikke spise offentlig (har problemer med å drikke også), for jeg tenker for mye på hva folk tenker. "Hun burde faen ikke stappe i seg det der!". Bare tanken på at noen tenker det skremmer vettet av meg.

 

Og jeg er stokk dum. Føler meg STOKK dum. Jeg kan littegrann om noe, føler jeg. Noen sa det på kødd (håper jeg) at joda, jeg hadde IQ. Den var bare ikke så høy. Vel, enten det var sagt på kødd eller ei, jeg føler det stemmer. Og at jeg ikke klarer skolearbeidet streker jo fint under det.

 

Uff, en liten utblåsning fra en sliten Nie her ja...

*banke hodet i veggen litt og be det holde kjeft*

 

 

Edit: Jeg har btw den beste masken jeg har hatt på lenge. Men faen så tung den er.

Endret 9. oktober 2007 av The-Nie

[Peppep]

Da ser det ut til at skilsmissen mellom mine foreldre faktisk skjer, som omtrent alle i omgangskretsen vår har fryktet/forventet i årevis(vil jeg tro). Det blir sikkert for det beste på lengre sikt, men er ufattelig kjipt nå. :/ Tror nok det med årene har gått for langt til at rådgivning o.l. kan redde det. Nærmere 30 års ekteskap...og that's it. *deprimert* På toppen av dette skal jeg liksom greie å finne konsentrasjon til å skrive ferdig oppgave som skal leveres i morgen.... mister studieplassen hvis jeg ikke leverer. Livet er herlig.

[Gjest Gjest_Jasid_*]

Skilsmisse trenger ikke være så kjipt som det høres ut, selvfølgelig er det ille, men for en del ting kan det være ganske godt.

veninna mi har aldri hatt så god kontakt med foreldrene sine, de brukte mye tid å energi på å dulle med lillebror hennes og kjefte på hverandre.

Det endte opp med at de skilte seg, å nå besøker hun og lillebror far annahver uke, det vil si, lillebror er hos far en uke og hun den neste, hun har forandret seg utrolig mye.

Når de er alene med henne har de tid, hører etter og bryr seg, hun har fått et godt forhold til dem begge.

Så noen ganger kan det være deilig også tror jeg.

Har ikke egnetlig så mye jeg skulle sagt, Mamma og pappa er fortsatt gift og vi har et supert forhold egentlig. så er vel en av de heldige..

Men mye anna dritt som ligger på lur bak maska... men det får vi ta en anna gang.

[Nie]

Takk guuud for Becca (Eplefe). Hun ble med meg på skolen i dag, og til helsesøster. Helsesøster var der ikke, så vi snakket med skolelegen. Vel, på tirsdag skal jeg til skolepsykolog. Det skremmer vannet av meg. Jeg er ikke den mest lukka personen, men jeg vet ikke om jeg klarer å åpne meg. Menmen, det får gå som det går.

 

Men FAEN så redd jeg er nå.

[Firesky]

Går bra det The-Nie

Husker jeg også var pissnervøs første gangen jeg skulle til psykolog, men det går helt greit skal du se, andre gangen blir ikke like ille :=)

[Eplefe]

Jeg holdt på å dø av nerver første gangen jeg skulle til psykologen, og ikke fikk jeg foreldrene mine til å følge meg heller. Begge var opptatt den dagen. Eksen min gadd ikke, og bestevennen min (utenom Nie) var blakk som en kirkerotte. Trøst deg med at jeg skal snakke med min psykolog, og min kjære mentordame, og så skal jeg følge deg, så kan jeg heller gå ut om psykologdamen ikke vil ha meg der. Skal holde hånden din, jeg (:

[Aiven]

ikke alene om det akkurat.

 

Stemmer det...

 

Takk guuud for Becca (Eplefe). Hun ble med meg på skolen i dag, og til helsesøster. Helsesøster var der ikke, så vi snakket med skolelegen. Vel, på tirsdag skal jeg til skolepsykolog. Det skremmer vannet av meg. Jeg er ikke den mest lukka personen, men jeg vet ikke om jeg klarer å åpne meg. Menmen, det får gå som det går.

 

Men FAEN så redd jeg er nå.

 

Lykke til hvertfall. Å gå til psykolog er et godt skritt på veien videre, når man sliter med noe, du er heldig som har muligheten. Jeg har også hatt sosial angst i mange år, så skjønner litt hvordan du har det. Ellers vil jeg bare si at venner og familie er viktige i dårlige faser av livet, selv om det er kjipt å ha dårlig samvittighet for å "mase". Og musikk er en fin ting. <3

[Nie]

*snip*

 

Jeg vil ikke engang ha en andre gang, så nervøs er jeg. Vil bare ha det helvetes fritaket fra gym. -.-'

 

*snip*

 

Vel. I would love that, men du er der ikke da. Du er most likely på vei hjem fra oslo, så jeg kan bare late som om jeg holder hånden din. But, THAT I will.

 

*snip*

 

Sosial angst er den ene type angst jeg aldri har trodd jeg hadde.

Men jeg vet ikke jeg. Misunner deg i alle fall ikke.

Men takk, og lykke til videre med deg også. =)

 

 

 

Men jeg tror jeg skal gå og dø under dyna mi jeg. =)

[ShaNickolas]

off, snart 7 mnd siden det ble slutt med dama. Likevel så savner jeg henne så jævlig til tider. Jeg har så lyst å bare hyle ut. Hun gikk fra meg når jeg trengte henne som mest, selv om hun sa hun ville være der for meg forsvant hun ut av livet mitt fortere en jeg klarte å skjønne.

 

Jeg vil ikke tenke på henne , men det skjer likevel. savner noen å ligge inntil om natta, stryke å kose med

 

Noen å dele tanker å historier med, noen å lytte til . Men mest av alt savner jeg hennes daglige nærvær å humør som poff" bare ble helt borte. ikke et farvelkyss eller noe klarte hun å gi fra seg etter 3 år

 

Jeg vil ikke tenke mer på henne!

 

Min sjelevenn , er bare blitt en gammel venn

[Gjest Anonym diskusjon.no-bruker]

Jeg har lyst til å deppe. Velger å være anonym inntil denne saken har løst seg.

 

Jeg er nå i en kjipa situasjon jobbmessig. Jeg takket ja til en stilling i vår som egentlig var helt flott slik jeg fikk forklart den. Hva jobben går ut på er uvesentlig. Denne jobben skulle jeg ta sammen med en kollega som er 30-40, mens jeg er 24. Fram til sommerferien gikk denne jobben ganske greit da jeg hadde ansvar for 5-6 andre personer. Dette var akkurat passelig og jeg hadde en helt grei arbeidsdag.

 

Etter sommerferien snudde det seg. Mens jeg hadde vært borte, hadde bemanningen økt til 16 stk. Kollegaen som skulle hjelpe meg med jobben, er tilstedeværende kun et par timer et par ganger i uken. Dette skjedde før ferien også, men da var det ikke noe problem så lenge vi var så få.

 

Jeg kjente etterhvert at arbeidsoppgaven min var vel omfattende i forhold til min erfaring og min kompetanse. Jeg etterlyser min kollega og ønsker at han tilbringer mer tid sammen med meg på prosjektet. Dette skjer ikke, og jeg spør om hjelp nok en gang. Blir lovet hjelp og den kommer smått i form av en annen kompetanseperson som stikker innom av og til. Da er vi kommet til dagens ståsted på jobb.

 

Jo lenger etter ferien vi er kommet, jo verre har det vært å komme på jobb. Jeg vet at jeg ikke har kontroll og jeg tror at folk merker dette. En autoritær person person skal vise styrke og kontroll, noe som er det motsatte av jeg har hatt denne siste tiden. Dette har gjort at jeg "gjemmer" meg på jobb og unnviker de problemene jeg kan. Jeg greier langt ifra å utføre den jobben jeg skal og dette irriterer meg så mye at jeg nesten kvalm på jobb.

 

Jeg har nå gått til det skritt at jeg har bestemt meg for å si opp. Dette er egentlig ganske kritisk for meg og firmaet. For min del er det fordi jeg har jobbet der i 4 år, for firmaet sin del er vel at de mister en som skulle være med å bygge opp firmaet pluss at det er jeg som har ansvaret for dette prosjektet som pågår. I tidligere prosjekter har andre ansvarspersoner enten sluttet eller blitt forflyttet frivillig. Dette har resultert i at de blir stempet som syndebukker siden de hopper av midt i et prosjekt. Dette regner jeg med at jeg blir stemplet som også.

 

I morgen skal jeg på guttetur til søndag. Denne har vært planlagt siden i vår og jeg har gledet meg siden den til. Helt til i dag. Sitter i sofaen nå med en klump både i magen og i hjertet. Dagen på jobb i dag har vært en drittdag som de fleste andre i den siste tiden, så jeg er skikkelig kjørt. Det at mandagen kommer ligger og kverner i bakhodet mitt og tanken på at jeg skal være blid og hyggelig en hel langhelg, tærer på.

 

Crap altså.

 

Godt å få det ut.

 

(Stor respekt til de som faktisk har lest hele innlegget.)

[Bruktbilen]

Kan du ikke snakke med han du fikk jobben av og forklare situasjonen? Si at du trenger en ekstra person med deg, og at fyren som egentlig skulle være der ikke kommer.

[Liebling]

Hei.

 

Dette er mitt første innlegg i dette forumet. Har problemer med å snakke med venner og familie om ting som plager meg, så jeg tenker det at et forum der jeg kan forholde meg anonym kan være et slags fristed.

 

Til Anonym: Situasjonen du er i høres ikke lett ut, jeg håper du kommer deg gjennom det greit. Og kanskje gutteturen kan være en mulighet for deg til å få pratet med noen om det du sliter med? Lykke til! Håper på å få se en oppdatering på et senere tidspunkt på hvordan det gikk. Og husk at du og din trivsel er viktigere enn et firma.

[Gjest Anonym diskusjon.no-bruker]

Kan du ikke snakke med han du fikk jobben av og forklare situasjonen? Si at du trenger en ekstra person med deg, og at fyren som egentlig skulle være der ikke kommer.

 

Jeg har forklart situasjon to ganger, men føler at jeg ikke blir tatt på alvor. Firmaet er i presset situasjon som de fleste andre firmer innen denne bransjen, så det er mangel på personer som har den kompetansen dette prosjektet krever. Min teori er rett og slett at de sliter med å bemanne den stillingen som jeg savner. Dette tviler jeg sterkt at vil forandre seg framover og prosjektet skal være ferdig rundt våren 2008. Akkurat slik jeg har det nå, skal det ikke mer enn en dag til før jeg bryter sammen.

[Bruktbilen]

Hvis de ikke kan ansette noen flere til å hjelpe deg, og du har forklart problemet ditt til dem så burde dem forstå at du har problemer på jobben. De under deg burde også forstå dette og være litt "skånsom" mot deg hvis du har forklart situasjonen din til dem.

 

Hvis det er så ille kan du forklare at du må slutte hvis ikke de finner en løsning.

[Gjest Anonym diskusjon.no-bruker]

Til Anonym: Situasjonen du er i høres ikke lett ut, jeg håper du kommer deg gjennom det greit. Og kanskje gutteturen kan være en mulighet for deg til å få pratet med noen om det du sliter med? Lykke til! Håper på å få se en oppdatering på et senere tidspunkt på hvordan det gikk. Og husk at du og din trivsel er viktigere enn et firma.

 

Takk skal du ha. Trøsten min er at det vil bli bra når denne tiden er over, men er redd oppsigelsen og oppsigelsestiden blir et helvete. Blir heldigvis bare en måned siden jeg ikke har arbeidskontrakt, men når hver dag er et mareritt, blir nok måneden lang.

 

Vil helst la dette bli igjen hjemme fra den gutteturen ettersom jeg tror det vil ødelegge litt av stemningen. Jeg har heldigvis personer jeg kan betro meg til her hjemme, så gutta skal nok slippe å høre meg whine.

 

Skal gi en oppdatering i desember ca. Er vel i slike situasjoner en har lov til å være så egoistisk at en tenker på seg selv framfor firmaet.