Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

Var hos legen i dag.

Har fått sykemelding og henvinsing til psyk. Har time der til mandag klokka 830...

Da jeg sto opp i dag hadde jeg særdeles lite lyst til å dra til legen. Heldigvis så fikk jeg kjempestøtte av Bazukh som kom helt hit bare for å følge meg til legen. Var utrolig godt å ha en hand å holde i mens jeg satt og snakket med legen. Hun gir i tillegg kjempegode klemmer.

 

Har sykemelding frem tilogmed den 21. i første omgang. Vet ikke hva som skjer videre, men nå har jeg litt tid til å finne det ut i hvertfall. Det var en utrolig lettelse å få ornet det.

 

Etter legen så gikk jeg og ida (bazukh) rundt og kikket litt i Skiens gater. Spiste lunsj på torget. Gav henne en liten sightseeing. Viste henne også et av mine favoritt fundere-steder. En gammel kryptkirke i Skien. Så tok vi en øl på Jimmy's i porsgrunn mens vi ventet på at togbussen hennes skulle gå.

Tusen takk for at du var der i dag, Ida. Vet ikke om jeg hadde klart å komme meg til legen om jeg hadde måtte dra alene.

[Gjest What_To_Do?]

Mitt problem er kanskje ikke like viktig som noen dere andre sliter med her, men here goes.

 

Siden starten av 10. klasse har jeg vært ekstremt forelsket i ei jente (går nå i andre klasse på VGS). Jeg snakket en god del med henne da vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen, men jeg følte aldri at det ble noe utover "vennesnakk", noe som var ekstremt kjipt for meg da jeg hadde veldig sterke følelser for henne. Hun er ei jente jeg veldig godt kunne tenke meg å være sammen med, hun er snill, smart, morsom og pen, hun har alt.

 

Jeg har aldri fortalt henne hva jeg føler, selv om jeg noen ganger i fylla har røpet hva jeg synes om henne til mine nærmeste kamerater som også kjente henne veldig godt på ungdomsskolen, kanskje til og med bedre enn meg. De har vært støttende ovenfor meg med dette, og har oppmuntret meg til å bare fortelle henne det. Men her er problemet; jeg tør rett og slett ikke. Jeg er pysete. Hver gang jeg får motet til å enten snakke med henne på msn (ja, det er faktisk så ille at jeg ikke tør å snakke med henne på msn i frykt for å si noe dumt), eller ha en samtale når jeg møter henne på bussen (som forsovidt er veldig sjeldent, but still...) gjør jeg ikke noe.

 

Dette gjør meg deppa, fordi jeg tenker hvor godt vi kunne hatt det sammen, men samtidig får jeg tanker om at "jeg ikke er god nok for henne" og "hun kommer til å si nei". Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, og det har vært ganske jævlig å hatt de samme tankene i over 3 år nå...

[Epixx]

Om hun sier nei har du i alle fall prøvd..bare si det til henne på MSN, hva er det verste som kan skje? Hun synes nok bare det er søtt at du har likt henne så lenge.

[Snorre]

Ikke si det på messenger. Maken til upersonlig måte å gjøre det på skal man lete lenge etter. Si det til henne øye mot øye! Da øker sjansene for at hun tar deg arvorlig. Og la henne for all del vite det! Bedre å ha gitt det en sjanse, enn å gå og irritere seg over det i lang lang tid.

[Gjest What_To_Do]

Ikke si det på messenger. Maken til upersonlig måte å gjøre det på skal man lete lenge etter. Si det til henne øye mot øye! Da øker sjansene for at hun tar deg arvorlig. Og la henne for all del vite det! Bedre å ha gitt det en sjanse, enn å gå og irritere seg over det i lang lang tid.

9631134[/snapback]

 

Du har et poeng der, men jeg vil rett og slett ikke klare å fortelle henne det ansikt til ansikt hvis jeg noen gang får sjansen. Det blir for jævlig... Gah, jeg hater meg selv for det og.

[Propofol]

Dette må være verdens mest suicidale tråd.

[Nie]

Dette må være verdens mest suicidale tråd.

9631261[/snapback]

 

Eller depresive, siden det tross alt er deppetråden. oO

Og de fleste suicidale ser ut til å være depresive. Merkelig nok. -.-'

[Kuffe]

Ikke si det på messenger. Maken til upersonlig måte å gjøre det på skal man lete lenge etter. Si det til henne øye mot øye! Da øker sjansene for at hun tar deg arvorlig. Og la henne for all del vite det! Bedre å ha gitt det en sjanse, enn å gå og irritere seg over det i lang lang tid.

9631134[/snapback]

 

Du har et poeng der, men jeg vil rett og slett ikke klare å fortelle henne det ansikt til ansikt hvis jeg noen gang får sjansen. Det blir for jævlig... Gah, jeg hater meg selv for det og.

9631164[/snapback]

 

For noen år tilbake var jeg i akkuratt samme situasjon som deg. Men jeg klarte å fortelle henne det til slutt, men det ble aldri oss

Uansett var det en lettelse å få det ut.

Endret 4. oktober 2007 av Kuffe

[Gjest member-101642]

Og der ble fremtidsplanene mine knust. Stryk på både fysikk- og matteprøven. Livet var virkelig på rett vei, men neida. Flere uker uten depresjon, i tillegg til at jeg har blitt mer sosial og endatil fått meg en nydelig kjæreste... Men så måtte det selvsagt komme noe og ødelegge alt.

[Alastor]

Så du mener at noe så enkelt som karakterer på 2 prøver skal få slå beina under sosialt liv OG kjæreste?

 

Sutt litt på det paradokset..

[mushi]

Ikke tenk på prøven. Det er lenge igjen av skoleåret. Stryker du har du et halvt år på deg å få til en forandring

[Stubbekropp]

Damn, så var jeg forelsket

Forelsket i den mest perfekte gutten jeg har truffet ;|

Han har fått for seg at jeg er en interessan person, han vil være med meg og alt det der

Skal på date nr 2 nå til Lørdagen og gruer meg som KUMØKK til å treffe han igjen selv om det var kjempefint forrige gang.

 

Det var så deiligt og være i Oslo, jeg kunne rett og slett være homo, forelsket uten at det vekket så mye oppmerksohet

 

uansett, jeg er så redd for når han ser at jeg ikke er noe tess

Han kjenner alle de mørke tankene mine, han har lest bloggen min, så det er vel et pluss at han liker meg tror jeg

 

Men det kjennes ut som om jeg er "to mutch to handle", for jeg tror på "en og dele livet med", vet ikke om han ser på det sånn

Det er det som er litt vanskelig med "Homolivet", det virker som om folk ikke vil ha noe "seriøst" før de er langt ute i trettiårene

 

Vet egentlig ikke hva jeg vil si, men jeg fikk sagt noe vertfall

[DNA]

Og der ble fremtidsplanene mine knust. Stryk på både fysikk- og matteprøven. Livet var virkelig på rett vei, men neida. Flere uker uten depresjon, i tillegg til at jeg har blitt mer sosial og endatil fått meg en nydelig kjæreste... Men så måtte det selvsagt komme noe og ødelegge alt.

9634158[/snapback]

Å stryke kan vel være dritt, men du må bare tenke at hvis du gjør enda mer insats til neste prøve så kanskje du får bra karakter. Selv var jeg elendig i matte før og lå på 3, men da jeg begynte på VGS ble jeg plutselig skikkelig god fordi jeg virkelig gadd å jobbe med matte. Så hvis man er god i noe blir det enda mer moro enn hvis man er dårlig. Så det jeg sier er: Gjør mer matte og fysikk så får du bedre karakter på neste prøve.

 

Du har jo fått deg kjærste og har blitt sosial, det er jo kjempebra og jeg synes ikke du skal sitte og deppe.

 

 

Stubbekropp: Hvis han vil dra på date med deg så er det helt klart noe han liker ved deg. Ikke noe å grue seg for.

Endret 4. oktober 2007 av DNA

[Snublefot]

Dette må være verdens mest suicidale tråd.

9631261[/snapback]

 

Dette er en tråd man selv velger å lese da. Så det er jo helt opp til deg om du vil ta det til deg dette som er skrevet her, eller ikke. Personlig syntes jeg det er bedre at folk skriver av seg litt av depresjonen, sorgen, angsten osv her enn å ta det ut aleine eller holde det inne.

[Gjest Guest]

Da er det på'n igjen med barnevern og psykolog pluss en salig bot på 3000.

Faen, jeg skader ingen andre enn meg selv uansett!

[L4r5]

hva ble du tatt med?

[Anders Moen]

Hva har skjedd gjest? :S

[Gjest Guest]

Jeg ble tatt med 4g tjall for andre gang i år og tredje gang til sammen. Jeg blir drittlei!

[L4r5]

Kjipt... Spør du meg så burde det ikke blitt BV-sak av slike ting men jeg bestemmer jo ikke. Er tross alt mindre farlig enn alkohol.

[1234entotrefire]

livet er hardt!