Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

Jeg begynner å bli redd for hva jeg kan finne på å gjøre.

Jeg takler det ikke mer. Jeg orker snart ikke mere. Jeg er så lei av alt.

Og jeg vil ikke være den personen.

 

Jeg faller... Jeg klarer ikke holde meg oppegående lenger. Jeg klarer ikke på masken

[vk2elev]

Jeg begynner å bli redd for hva jeg kan finne på å gjøre.

Jeg takler det ikke mer. Jeg orker snart ikke mere. Jeg er så lei av alt.

Og jeg vil ikke være den personen.

 

Jeg faller... Jeg klarer ikke holde meg oppegående lenger. Jeg klarer ikke på masken

9608651[/snapback]

 

Nå vet ikke jeg hva du har skrevet før, men om du har det skikkelig ille bør du nok ta kontakt med lege, som kan henvise deg til psykolog.

[Gjest Guest]

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg bestemmer meg for noe, men klarer aldri følge opp... ALDRI.

Jeg tenker: Nå skal jeg gjøre det, denne gangen skal jeg klare/fullføre det. Hva det nå enn er, så ender det for det meste opp med å ikke gjøre det. Det er som på en måte at tankene mine streifer imot hverandre, og tilslutt tar den 'ikke orke/gjøre' siden over.

Jeg spekulerer over ting i dager, som f.eks: "Jah, ok, må gjøre leksa til skolen på mandag" -- "Kan gjøre det litt senere" -- "Bah, for sent, jeg gjør det heller på skolen imorgen" -- "Skal jeg dra på skolen?" -- "Kanskje jeg ikke orker?" -- "JO, jeg MÅ på skolen (samtidig som hjernen min ALLEREDE har bestemt seg for å si nei)"... Det ender simpelthen opp med å ikke gå; derimot, skulke.

Dette skjer ikke bare med skole, men også med andre ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; alt virker håpløst, og dette gjør meg bare tristere og tristere, mens jeg sakte graver meg selv en dypere og dypere grav.

Jeg VIL så gjerne, men psyken min sier nei... uansett hvor mye jeg vil.

 

Jeg klarer å følge opp litt, så går det rett vest... Jeg gjør 'det' bare ikke, uansett hvor vitikig det er, hvor mye jeg har lyst/motivert meg til det.

 

Nei huff, tragiske saker :/

[Gjest Guest]

EDIT: Føltes godt å bare få det ut, da det ikke er så lett og si ting som dette til folk jeg kjenner.

[Stian89]

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg bestemmer meg for noe, men klarer aldri følge opp... ALDRI.

Jeg tenker: Nå skal jeg gjøre det, denne gangen skal jeg klare/fullføre det. Hva det nå enn er, så ender det for det meste opp med å ikke gjøre det. Det er som på en måte at tankene mine streifer imot hverandre, og tilslutt tar den 'ikke orke/gjøre' siden over.

Jeg spekulerer over ting i dager, som f.eks: "Jah, ok, må gjøre leksa til skolen på mandag" -- "Kan gjøre det litt senere" -- "Bah, for sent, jeg gjør det heller på skolen imorgen" -- "Skal jeg dra på skolen?" -- "Kanskje jeg ikke orker?" -- "JO, jeg MÅ på skolen (samtidig som hjernen min ALLEREDE har bestemt seg for å si nei)"... Det ender simpelthen opp med å ikke gå; derimot, skulke.

Dette skjer ikke bare med skole, men også med andre ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; alt virker håpløst, og dette gjør meg bare tristere og tristere, mens jeg sakte graver meg selv en dypere og dypere grav.

Jeg VIL så gjerne, men psyken min sier nei... uansett hvor mye jeg vil.

 

Jeg klarer å følge opp litt, så går det rett vest... Jeg gjør 'det' bare ikke, uansett hvor vitikig det er, hvor mye jeg har lyst/motivert meg til det.

 

Nei huff, tragiske saker :/

9609944[/snapback]

 

I know exactly how you feel!

 

Sitter for eksempel hjemme nå jeg, fordi jeg ikke har gjort noe av det jeg skulle har gjort til i dag. Hadde f.eks en stor innlevering i historie, som jeg skal ha "jobbet med" i mer enn 2 uker nå. Leveringsfrist 1600 idag. Har ikke begynt enda.

 

Ellers "orker" jeg ikke gå på skolen akkurat nå (som så mange andre dager), ergo ender jeg opp med å skulke.

 

Dritt lei.

[FrenChie]

Det er bare å ta seg selv i nakken og tvinge deg selv på skolen. Det er da enda værre å sitte hjemme med dårlig samvittighet og vite at man egentlig har ting man skulle ha gjort. Alle går igjennom en periode hvor de er dritt lei av skolen. Skulker du en dag, så er sannsynligheten stor for at du vil gjøre det igjen.

[Stian89]

Det er bare å ta seg selv i nakken og tvinge deg selv på skolen. Det er da enda værre å sitte hjemme med dårlig samvittighet og vite at man egentlig har ting man skulle ha gjort. Alle går igjennom en periode hvor de er dritt lei av skolen. Skulker du en dag, så er sannsynligheten stor for at du vil gjøre det igjen.

9611376[/snapback]

 

Joda- hadde det bare vært så enkelt...

[L4r5]

Jeg regelrett rømte fra jobben i stad. Hadde over en time igjen, men jeg klarte det ikke. Stakk fra laptop og alt. Måtte bare UT.

 

Jeg er så FUCKINGS patetisk. Her har jeg jobba i lange tider for å få en jobb og hva skjer når jeg får den? Som alt annet så takler jeg det ikke.

Bussen hjem var et helvete med alle folka. Nå sitter jeg på rommet og venter på at angsten skal gi seg.

 

Takk gud for beroligende.

 

Hva faen skal jeg gjøre nå? Jeg takler tydligvis ikke den jobben... Må jeg starte helt på nytt igjen? Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare en "normal" jobb... Og hva sier det om meg? Jo jeg er en taper som ikke klarer det alle andre gjør dag inn og dag ut uten å bryte sammen.

Hvor jeg år herfra vet jeg ikke. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte en gang. Eller hvordan jeg skal klare å starte...

 

Tilslutt takk til ida som holdt ut med whiningen min på sms mens jeg satt på bussen. Det hjalp veldig

Endret 1. oktober 2007 av L4r5

[lain]

Litt whineing må til innimellom.

 

Ingen mulighet for å stikke tilbake på jobb og snakke med sjefen, kanskje få til en ordning der du kan få gå, evt bare få fred, om du trenger det? Eller føler du det er helt håpløst å gå tilbake til jobben?

 

Btw, du er ikke patetisk, ut ifra det jeg har lest av komentarer fra deg i tråden. Jeg blir gjerne beskyld for å være en "lurker", og med rett, da jeg ikke klarer å dele av meg selv, og havner derfor gjerne utenfor. Men kan si så mye som at du er langt ifra den eneste som ikke fungerer i en 9-4 jobb, og vet det er vanskelig, og lite jeg kan si.

 

Men tilbake til jobben og at du måtte stikke hjem. Er det jobben i seg selv som er problemet? eller er det alt av krav og forventninger til jobben du skal gjøre? Kanskje det bare ble for mye for deg i dag, og at om du får ting litt tilrettelagt, at du kan gjøre en god jobb likevel?

 

Vanskelig å vite om du misstrives med selve jobben, eller hva som drev deg til å reise hjem. Du ønsker sikkert ikke å diskutere noe særlig rundt det, men om du har noen du kan ta det opp med, kanskje du hadde tjent på å tatt en samtale med dem. Hjelper gjerne å få et annet syn på saken fra noen som kjenner deg.

 

Nå vet jeg at jeg er en ukjent, og du mest sannsynlig har andre å ty til, men om du trenger det, send meg en pm, kan alltids dele mine synspunkter.

[Nie]

Nå sitter jeg på rommet og venter på at angsten skal gi seg.

9612401[/snapback]

 

 

Bare det lille jeg lot være igjen i quotet tilsier at du ikke er patetisk. Du har fått andre spillekort enn de andre folka, så det er ikke patetisk å ikke klare ting uten problemer. Og at du har holdt ut til nå er imponerende. Utrolig imponerende faktisk.

 

Jeg tror du kan klare det, om du vil. Jeg har troen på deg, for du har allerede vist at du er sterkere enn de andre folka på jobben. =)

[Melisma]

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg bestemmer meg for noe, men klarer aldri følge opp... ALDRI.

Jeg tenker: Nå skal jeg gjøre det, denne gangen skal jeg klare/fullføre det. Hva det nå enn er, så ender det for det meste opp med å ikke gjøre det. Det er som på en måte at tankene mine streifer imot hverandre, og tilslutt tar den 'ikke orke/gjøre' siden over.

Jeg spekulerer over ting i dager, som f.eks: "Jah, ok, må gjøre leksa til skolen på mandag" -- "Kan gjøre det litt senere" -- "Bah, for sent, jeg gjør det heller på skolen imorgen" -- "Skal jeg dra på skolen?" -- "Kanskje jeg ikke orker?" -- "JO, jeg MÅ på skolen (samtidig som hjernen min ALLEREDE har bestemt seg for å si nei)"... Det ender simpelthen opp med å ikke gå; derimot, skulke.

Dette skjer ikke bare med skole, men også med andre ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; alt virker håpløst, og dette gjør meg bare tristere og tristere, mens jeg sakte graver meg selv en dypere og dypere grav.

Jeg VIL så gjerne, men psyken min sier nei... uansett hvor mye jeg vil.

 

Jeg klarer å følge opp litt, så går det rett vest... Jeg gjør 'det' bare ikke, uansett hvor vitikig det er, hvor mye jeg har lyst/motivert meg til det.

 

Nei huff, tragiske saker :/

9609944[/snapback]

 

 

vet dere hva dette kalles? Giddaløshet! er rett og slett bare å gidde å gjøre det!.. uansett om man er utbrent eller lei..

[mushi]

Lars: har du har ikke vurdert å kjøpe deg en bil? Du får en liten mazda for under 10k.

[L4r5]

Litt whineing må til innimellom.

 

Ingen mulighet for å stikke tilbake på jobb og snakke med sjefen, kanskje få til en ordning der du kan få gå, evt bare få fred, om du trenger det? Eller føler du det er helt håpløst å gå tilbake til jobben?

Vi jobber heldigvis ganske fritt der så det er ikke uvanlig at folk går hjem litt før klokka fire selvom det ikke er meningen at vi skal det. Egentlig så håper jeg at han ikke merka noe at jeg stakk før klokka halv fire eller noe. Da kan jeg bare skylde på at jeg stakk litt tidligere for å rekke et eller annet.

Btw, du er ikke patetisk, ut ifra det jeg har lest av komentarer fra deg i tråden. Jeg blir gjerne beskyld for å være en "lurker", og med rett, da jeg ikke klarer å dele av meg selv, og havner derfor gjerne utenfor.

lurking er fullstendig lov i slike tråder som dette. hjelper ofte å lese andre sine er faringer selv om man ikke orker poste selv

Men kan si så mye som at du er langt ifra den eneste som ikke fungerer i en 9-4 jobb, og vet det er vanskelig, og lite jeg kan si.

 

Men tilbake til jobben og at du måtte stikke hjem. Er det jobben i seg selv som er problemet? eller er det alt av krav og forventninger til jobben du skal gjøre? Kanskje det bare ble for mye for deg i dag, og at om du får ting litt tilrettelagt, at du kan gjøre en god jobb likevel?

 

Vanskelig å vite om du misstrives med selve jobben, eller hva som drev deg til å reise hjem. Du ønsker sikkert ikke å diskutere noe særlig rundt det, men om du har noen du kan ta det opp med, kanskje du hadde tjent på å tatt en samtale med dem. Hjelper gjerne å få et annet syn på saken fra noen som kjenner deg.

 

Nå vet jeg at jeg er en ukjent, og du mest sannsynlig har andre å ty til, men om du trenger det, send meg en pm, kan alltids dele mine synspunkter.

9612481[/snapback]

Hva som fikk meg til å stikke eller hva som gjør at jeg ikke takler det er litt vanskelig å si egentlig. Jeg føler at på enkelte områder så blir det stillt urealistiske krav til meg, mens på andre områder hvor jeg faktisk KAN det jeg skal gjøre så får jeg ikke lov til å gjøre det jeg ønsker fordi "de" undervurderer meg totalt.

 

Jeg føler at det er et press om at jeg skal prestere noe jeg ikke tror jeg kan klare å levere. Og det blir så sinnsykt overveldende. At jeg faktisk sliter med angst har jeg ikke turt å fortelle. Jeg er ikke fast ansatt engang enda.

 

Jeg vurderer å snakke med legen og sykemelde meg for en periode og prøve å finne en mindre krevende jobb jeg faktisk tror jeg hadde klart. Men jeg vil ikke ende opp i kassa på rimi elns. (no offence til de som jobber der)

Har lekt litt med tanken om å kontakte en av de større netshopene og høre om de trenger folk på lager/pc-produksjon/support. Det burde være en jobb jeg klarer å takle og samtidig innenfor noe av det jeg interreserer meg for. Men da dukker det opp et nytt problem. Har jeg råd til å flytte fra langesund og dit de holder til? Jeg har ikke lappen en gang liksom... Har jeg råd til å bo der? Klarer jeg å bo der på egenhånd? Svaret på alt det der er kort og godt; Jeg vet ikke. Jeg har ikke filla peil...

 

Bare det lille jeg lot være igjen i quotet tilsier at du ikke er patetisk. Du har fått andre spillekort enn de andre folka, så det er ikke patetisk å ikke klare ting uten problemer. Og at du har holdt ut til nå er imponerende. Utrolig imponerende faktisk.

 

Jeg tror du kan klare det, om du vil. Jeg har troen på deg, for du har allerede vist at du er sterkere enn de andre folka på jobben. =)

9612495[/snapback]

Takk for støtten

Skulle bare ønske at jeg trodde på det selv.

 

 

Lars: har du har ikke vurdert å kjøpe deg en bil? Du får en liten mazda for under 10k.

9612563[/snapback]

Det hadde løst problemet med bussen og angsten der, men 10k er like uoppnåelig for meg som 100K akkurat nå føles det ut som. Og dessuten så må jeg da få lappen først også. Og den er langt fra billig.

[lain]

Jeg vurderer å snakke med legen og sykemelde meg for en periode og prøve å finne en mindre krevende jobb jeg faktisk tror jeg hadde klart. Men jeg vil ikke ende opp i kassa på rimi elns. (no offence til de som jobber der)

Har lekt litt med tanken om å kontakte en av de større netshopene og høre om de trenger folk på lager/pc-produksjon/support. Det burde være en jobb jeg klarer å takle og samtidig innenfor noe av det jeg interreserer meg for. Men da dukker det opp et nytt problem. Har jeg råd til å flytte fra langesund og dit de holder til? Jeg har ikke lappen en gang liksom... Har jeg råd til å bo der? Klarer jeg å bo der på egenhånd? Svaret på alt det der er kort og godt; Jeg vet ikke. Jeg har ikke filla peil...

 

Hvordan føler du sjefen din er? Kan du ta det opp med han før en evt sykmelding? Forklare situasjonen, mer eller mindre hva du skriver her, om at du føler at de presser deg veldig på enkelte områder, men at du ikke får bidra på de feltene du er sikker og kunskapsfull. Man vil gjerne at ingen skal vite, men om det kunne vært en løsning, hadde det vært verdt å prøve?

 

Netshop jobb er kanskje ikke så dumt om du kan få det i orden. Men det å flytte på seg er gjerne både skremmende og kan virke mot sin hennsikt om angst spiller en stor rolle. Og du spør deg selv endel spørsmål allerede (som jeg også har stilt meg 300 ganger det siste året), som man gjerne vil ha en form for sikkerhet for, før man føler man kan ta steget.

 

Igjen, vanskelige spørsmål, ikke noe du burde plages med alene, angst er noe herk.

[L4r5]

Jeg vet som sagt ikke hva jeg skal gjøre enda, men akkurat nå er ikke tidspunktet å bestemme meg. Jeg tror jeg begynner å bli litt smådopa. Tok først to sobril og så tok det så lang tid før de funka så jeg heiv i meg to til og nå kom plutselig alle fire på en gang...

 

Jeg har ikke angst lenger i hvertfall og DET er vel positivt?

[lain]

tja, du kan ikke gå dopa hele tiden, men bør såklart tenke klart når man bestemmer seg for ting. Regner med at du har jobb i morgen, derfor jeg stiller endel spørsmål og plager deg med å tenke på hva du kan se på som muligheter.

[L4r5]

tja, du kan ikke gå dopa hele tiden, men bør såklart tenke klart når man bestemmer seg for ting. Regner med at du har jobb i morgen, derfor jeg stiller endel spørsmål og plager deg med å tenke på hva du kan se på som muligheter.

9613003[/snapback]

Nei jeg kan ikke gå dopa rundt hele tida. Jeg har sett på andre hvor det ender da og slik vil jeg ikke bli. Regner med det ikke er like ille i morgen som det vsr i dsg. Lenge siden det har vært så ille i grunn. Jeg vet ikke hva det hadde hjulpet å snakke med sjefen i grunn. Og bare tanken på å snakke med ham gjøre at jeg kjenner nervene. Ja jeg burde kartlegge mulighetene mine. Men jeg vet ikke hva jeg orker og jeg burde ha gjort det i lengre til . Jeg Bare VILE så gjerne at dette skulle gå bra

[lain]

skjønner deg så godt, og kjenner følelsen godt. Jeg sier ikke at du må snakke med sjefen i morgen, men tenk litt på det, hva som kan hjelpe, ikke tenk på selve møte eller hans respons.

 

En samtale med fastlegen er kanskje heller ikke å forakte, selv om det å søke hjelp ikke alltid er like enkelt. Brukte selv 5 år før jeg klarte å møte opp på legekontoret.

 

Men noe som er viktig å tenke på, er at du har ikke ødelagt noe enda, og sier ikke enda fordi jeg forventer at du gjør det i morgen, men du må ikke grave deg ned og tenke at du ikke klarer jobben, at det ikke er noe poeng å komme på jobb i morgen, det er ikke et nederlag å trenge en pause.

 

Ta et skritt av gangen, prøv å slapp av i kveld, se film, snakk med venner, om du ikke ønsker å "diskutere" dagens episode, så prøv å bare koble av en stund. Også prøver du å se hvordan ting er på jobb i morgen. Det er ikke for sent til "at dette skulle gå bra" enda.

 

Vet det er enkelt for meg å si alt dette, og alt annet enn enkelt for deg å gjøre noe med det. Og jeg skulle ønske jeg kunne formulere meg bedre, å gi av min egen erfaring, eneste jeg kan gjøre er å ønske deg lykke til, og si at det er bare å si ifra om det er noe. Du/dere ser meg kanskje ikke så ofte, men jeg er som oftest bare like rundt hjørnet

[L4r5]

Å dra til legen hørtes ikke ut som noen dum idet, men jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det aleine. Og jeg vet ikke om jeg klarer å be noen om å bli med meg

[Matias]

Det er på høy tid at du kommer deg til lege, i likhet med mange andre her i tråden.