Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Nie]

For å få kommentert det Eivolele skrev, så tror jeg det er ett veldig godt poeng. Man kan ha mye moro som mangemillionær, men når det man får ikke kommer som frukten av hardt arbeid, så smaker det ikke like godt.

 

Er det bare meg som har merket at når man leverer inn en oppgave (for eksempel) som man skriblet sammen på 5 min, og får en 5'er på den, så blir man glad/stolt, men når man jobber virkelig hardt med en oppgave, og får 5, så blir man enda gladere/stoltere? Når man faktisk jobber for noe blir det bedre liksom.

 

Håper noen tok poenget, hodet mitt er rotete, så det kom litt merkelig ut.

 

 

 

Eplefe: Jeg er glad i deg. Du har meg noen minutter med buss unna. Jeg er der for deg any time. Any fucking time. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke vært i live. Intet motbydelig menneske kunne holdt meg i live på det viset du har holdt meg i live. Du -finnes- ikke motbydelig. I det hele tatt.

[Deadringer]

Jeg er også veldig glad i deg Rebecca. Jeg er riktignok en ti timer unna elns, men det er bedre enn ingenting? Dessuten er det alltid å ringe.

[Niqābninja]

Jeg er så sinnsykt sliten.

Og så lei forventninger og press. Lei av dårlig samvittighet. Lei av at jeg er så forbanna egoistisk. Lei av å være så forbanna pliktoppfyllende.

Jeg prøver å gjøre alt riktig, jeg prøver helt hinsides hardt, men jeg gjør ikke anna enn å feile. Gang på gang. Det er så vanlig at det blir ikke lagt merke til lenger engang. Ingen som gidder heve på øyebrynet og tenke "Jasså, igjen, ja." lenger. Ikke det at det er så forbanna koselig, men da blir forsøket i hvert fall lagt merke til, i steden for at alle tror jeg gir faen, at jeg har gitt opp.

Det er ingen som noengang skjønner at de kan kjefte på meg og fortelle meg hva jeg gjør feil gang på gang, men at det ikke nytter. Jeg har sagt det allerede. Jeg har fortalt meg sjøl det, og jeg skal love deg at du ikke kan bli slemmere med meg enn jeg sjøl er. Du kan gi opp. Du når ikke opp, du er ikke grusom nok.

 

Noen ganger skulle jeg ønske noen kunne leve litt inni hodet mitt. Om så bare i noen timer. Se hvor koselig innreda det er, se hvor lite jeg virkelig bryr meg.

 

Jeg er lei av å ta alt personlig. Det er helt ekstremt.

Jeg er lei av meg sjøl og måten jeg behandler vennene mine på.

 

Jeg er lei av at jeg pusher meg sjøl langt forbi egne grenser og ikke får et klapp på skulderen engang. Det eneste jeg får er dritt om at jeg må gjøre mer. Prøve hardere.

Jeg er lei av at ambisjonene mine (de få gangene jeg faktisk har noen) blir tråkka ned i søla og spytta på. Jeg lurer på hvordan de kan forvente at jeg skal klare å oppnå noe som helst med den "støtten" jeg får.

 

Jeg er ikke så sterk som folk tar meg for. Jeg vil ikke være den som må trøste. Jeg vil ikke være den som får beskjed om å passe på andre fordi jeg er så forbanna sterk, når jeg har mest lyst til å legge meg ned og stenge hele verden ute og har alt anna enn energi til å holde andre oppe.

 

 

Jeg er så lei av at jeg aldri får noen pause fra meg sjøl.

Så lei av at jeg aldri blir bra nok.

 

 

Jeg trenger ei hånd å holde i. Og jeg tør faktisk være så kravstor at det ikke kan være en hvilkensomhelst hånd. Jeg trenger tryggheten den hånda gav meg.

Å vite at akkurat den tryggheten aldri kommer til å være der igjen noengang er hjerteskjærende.

 

 

edit: oi, detta blei langt å rotete.

Endret 23. september 2007 av bazukh

[jasid]

Langt å rotete er ofte slik tankene våre vandrer.

det er mange prosesser man skal gjennom og flashbacks fra ting man trodde man hadde glemt, tankene gjør at vi kan bearbeide ting, men også at vi kan kjøre oss selv i grøfta..

det er verdifult å ha et sted å skrive det ned, å få tilbakemelding på ting..

Syntes det er bra at du tør.... å dele

[theoriginalAidskake]

9556804[/snapback]

Kjære, kjære Ida. Du er sterk! Du greier å sette ord på problemene og følelsene. Du lar noen få vite at du ikke har det bra, og det er modig gjort søta.

 

Bare å ringe, så dropper jeg skole, jobb og alt for å være med deg. Skal ta med sjokolademelk og holde deg i hånda hele tiden. Jeg vet jeg ikke er den personen, men kanskje det hjelper litt.

 

Veien til å få det fint er lang. Lang, krevende og tøff. Det er ikke lett, og det kreves mye av et menneske. Ting blir ofte mer dritt før de blir fine. Men du kommer dit, og hver gang du prøver er du et skritt nærmere, selvom det ikke føles sånn.

 

Og - det er ikke uvanlig å savne noen. Du har jo fine minner, selvom ting ikke blir på samme måte. Faktisk, jeg tenker på fine stunder med personer som har behandlet meg som møkk gjentatte ganger enda. Personer som har såret meg mer enn jeg trodde gikk ann. Selvom det er lenge siden. I blant kommer man ikke over ting, spesielt ikke de fine stundene. Det er jo de man vil beholde, sant.

 

Ida, jeg er så forbanna glad i deg.

[Catkin]

Det gjelder å heve seg over sånt, IdaAids. Ikke knug deg fast i de gode minnene. Du kan få flere av dem med en som behadler seg slik du fortjener. For du er verdt det, søta mi. Det finnes for mange idioter i verden. Styr unna dem.

Endret 23. september 2007 av KittyCat

[Deadringer]

9556804[/snapback]

Kjære, kjære Ida. Du er sterk! Du greier å sette ord på problemene og følelsene. Du lar noen få vite at du ikke har det bra, og det er modig gjort søta.

 

Bare å ringe, så dropper jeg skole, jobb og alt for å være med deg. Skal ta med sjokolademelk og holde deg i hånda hele tiden. Jeg vet jeg ikke er den personen, men kanskje det hjelper litt.

 

Veien til å få det fint er lang. Lang, krevende og tøff. Det er ikke lett, og det kreves mye av et menneske. Ting blir ofte mer dritt før de blir fine. Men du kommer dit, og hver gang du prøver er du et skritt nærmere, selvom det ikke føles sånn.

 

Og - det er ikke uvanlig å savne noen. Du har jo fine minner, selvom ting ikke blir på samme måte. Faktisk, jeg tenker på fine stunder med personer som har behandlet meg som møkk gjentatte ganger enda. Personer som har såret meg mer enn jeg trodde gikk ann. Selvom det er lenge siden. I blant kommer man ikke over ting, spesielt ikke de fine stundene. Det er jo de man vil beholde, sant.

 

Ida, jeg er så forbanna glad i deg.

9557909[/snapback]

Jeg lar være å svare på det ida skrev, da ida2en ordla seg langt bedre enn hva jeg kan håpe på å gjøre selv. Det hun skrev stemmer når det kommer til meg også, det vet du. Ikke mange jeg tilbyr senga mi for at jeg så skal sove på gjesterommet isteden. Den senga er hard og ekkel. Og det hadde ikke blitt første gangen du hadde sovet i senga mi, mens jeg tok gjesterommet heller. Du breier deg sånn.

 

Utrolig glad i deg miffen min.

Endret 23. september 2007 av Nyhus

[b-real]

My head is a fucking mess...

 

I can't do anything right..

Went to work 0745 and sat down and worked for about a half hour and then one of my bosses came over to me and asked me what I was doing at work at this hour..guess what..I was supposed to work today 1630...and I haven't slept at all cause I thought I could try and get a normal rhythm when it comes to sleeping..but no..

 

And it ain't the first time...it's like the 5 time this month..they must think I'm retarded or something.

Sleeping now before work? forget it..drank 2 big coups of coffee and I'm totally awake.

 

I'm heading nowhere...stuck in the same old routine..nothing changes..doing the same old things over and over and over again..

Thught this week of from work that I just had would give me some time to recharge my batteries but I still feel empty and with no motivation...same apathy taking control.

Hate this.

 

*sigh*

[mushi]

Gå til nav. Søk på alle de tøffe jobbene du finner, før du flytter dit du får jobb. Ny start, ny sjangse.

[chokke]

Bleh, andre gang på rad jeg ditcher gymmen (forrige gang tok jeg hele mandagen). Mongo løpetest som jeg "må" fullføre når alle vet at jeg kommer til å stryke (på testen) uansett, men gud så morro de synes det er å spørre om hvilken karakter jeg fikk.

 

Har også kommet frem til at iløpet av tre år (så igjenom gamle PM's) har jeg vokst til å bli en ignorant, frekk, arrogant drittsekk. Klarer bare ikke være positiv til noe som helst. Må bare si noe nedlatende, kan overhodet ikke si "det kjedet var fint", må ha en ironisk/sarkastisk undertone. Jeg bryr megi kke om andre, gir da blanke F* i om hvorvidt du kjøpte gjenstand A i butikk B eller whatever. Jeg bryr meg ikke.

[L4r5]

Faen i helvete...

Nå kjenner jeg angsten er på vei. Jeg kjenner det i nakken. I hele kroppen.

Jeg klarer så vidt å holde den på avstand med å mobilisere alle krefter jeg har, men jeg kjenner den kommer krypende.

Som en slange som sakte men sikkert snører meg inn. En mørk skygge som overmanner meg totalt. Jeg skvetter av min egen skygge og klarer ikke gjøre en dritt.

 

Skulle ønske jeg klarte å plukke opp telefonen og ringe noen som kunne snakke meg ned fra dette, men jeg klarer det bare ikke.

Har vrengt opp anlegget og prøver å tenke minst mulig nå.

[b-real]

Skulle ønske jeg klarte å plukke opp telefonen og ringe noen som kunne snakke meg ned fra dette, men jeg klarer det bare ikke.

Har vrengt opp anlegget og prøver å tenke minst mulig nå.

9563921[/snapback]

Yo mann...du kan ringe nårtid du vil, mkay? Du vet det?

 

Edit: det gjelder alle her egentlig..

Endret 24. september 2007 av b-real

[Korpmettaren]

Faen. De siste dagene har det bare gått nedover og nedover (har ikke hattt noe oppgang siden 8/9 ). Klarer ikke reise meg opp. Vil heller ikke.

Ble skremmende deppa i bilen når jeg kjørte i går kveld. Ble bare i transe og før jeg visste ordet, var jeg oppe i 160km/t. Er så og si konstant deprimert, men får ofte bølger hvor det går rett ned en stund.

 

Nå har jeg igjen blitt avhengig av en gammel vane med skarpe ting. Faen. Vil ikke komme i dette sporet igjen, men klarer ikke annet. Blir bedøvet på en måte. En slags rus som blokker alt annet ut. Jeg vil ikke, har snart ikke mer plass, og stygt er det og.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Patetisk, men måtte bare få det ut.

Endret 24. september 2007 av conzeed

[b-real]

Hva deffinerer du som oppgang mann?

Hvis du får transe-lignende ting der du bare flyter ut av konsentrasjon så...vel..bør du tenke litt på bilbruken din mann...

 

Patetisk er det ikke. We all have problems..det er bare ikke alle av oss som tør å innrømme det!

Endret 24. september 2007 av b-real

[Korpmettaren]

Hva deffinerer du som oppgang mann?

Hvis du får transe-lignende ting der du bare flyter ut av konsentrasjon så...vel..bør du tenke litt på bilbruken din mann...

 

Patetisk er det ikke. We all have problems..det er bare ikke alle av oss som tør å innrømme det!

9564466[/snapback]

Oppgang er vel å få et smil som holder seg mer en halv time, og som man kan minnes tilbake til uten å tenke dritt.

Hater tv. Ser familier som har det koselig og som finner på noe sammen. Drar på skogstur, restaurant og spiser, spiller, og ellers prater sammen. Har ikke pratet med moren min på snart en 3 uker igjen. Faren min går det ikke ann å prate med. Satt i bilen hans i dag, og det tok 15 min før alt ble fuck som vanlig.

Har snart glemt hvordan det er å smile.

 

ang. den transen så har det aldri skjedd mens jeg kjører bil. Bare i det siste det virkelig har gått så nedover.

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette noe mer..

Livet mitt er en stor løgn. De vennene jeg har kjenner ikke mitt sanne jeg. Aldri fortalt om mine problemer. Når vi er ute, så må jeg finne opp ting jeg 'har gjort' for å holde en positiv samtale.

Arrene har jeg aldri vist heller. Har de sett dem, så sier jeg bare det er klatreskader og skjuler de med en gang og ror meg bort.

Endret 24. september 2007 av conzeed

[Eplefe]

Å måtte finne på ting til vennene sine for at de ikke skal komme seg bak masken er ufattelig kjipt, og ikke en situasjon noen fortjener å være i. Når det gjelder skarpe ting, så er det til tider lurt å finne en annen måte å avreagere på, dog det er ikke alltid det er lett å "ta seg selv i handlingen", da den ofte er i kombinasjon med noen av de jævligste følelsene et menneske kan ha. Da jeg prøvde å kutte ned (hey, ordspill) så pleide jeg å prøve å stoppe meg selv om jeg merket tankene og heller ringe noen, rydde, gå en lang tur med musikk, slå i vegger, knuse nipsfigurer eller stå midt ute på marken og skrike. Det er ikke en fasit, men det er kanskje en pekepinn til noe som fungerer? Husk at det finnes folk der ute som bryr seg <3

[Korpmettaren]

Føles som vennene mine ikke kjenner meg. De kjenner en helt annen person i min kropp. Da slipper de å beskymre seg. Hater at folk skal syntes synd på meg (ironisk nok så skriver jeg her.. -.-)

 

Tro meg, jeg vil ikke leke med skarpe ting, men klarer ikke la vær. Hver dag ser jeg tilbake på arr som bare har jævelskal som historie, og det å måtte skjule de hver, og juge for å ikke si hvorfor de egentlig er der, er jo bare idiotisk.

Liker skarpe ting. Det å føle smerten. kontrolere den. Se sjelen min farge min hvite hud rød. Jeg liker det. Jeg hater det. Og er avhengig.

 

Dette blir bare surr. Vil ikke være deppa mer. Kan det ikke bare slutte, sånn at jeg kan leve et godt liv med en familie som faktisk smiler til hverandre, og sier hei når vi møtes..

Har nesten lyst til å bryte familien opp enda mer med å stape arrene opp i ansiktet på foreldra. Kanskje de da ser hva som skjer her i huset ><

Men nei. De har ikke noe grunn til å vite noe.

Takk for meg. Amen -.-

 

Btw: Takk Rebecca. Flink er du til å trøste. (selv om det nesten ikke hjleper noe særlig akkuratt nå. Gah!)

*pjuske på eplefe som takk for støtte =)*

Endret 24. september 2007 av conzeed

[mushi]

conzeed: det tar lang tid før man klarer og akseptere at skader faktisk en en del av deg nå. De går aldri vekk. Bit tenna sammen og gi faen. Det tok meg fem år, og nå tenker jeg nesten ikke på at de er der.

[Catkin]

Gone

Endret 7. oktober 2007 av KittyCat

[Semikolon]

mi kjære mormor forlot oss, 65 år gammal, for to veker sia, det var veldig trist. ho var ei veldig flott dame som alle var gla i.

 

mamma ringte meg rett etter eg var komt på jobb. ho hadde problem med å snakke åntli. eg reiste heim og der satt ho å grein, det var utrulig trist. eg har aldri sett mamma grine før.

 

vi reiste for å møte resten av familien. tanter, onkel og bestefar. vi var å såg ho i kapellet på sjukeheimen. ho berre låg der helt i ro. alle berre stod der og snufsa og tørka tårer. onkelen min og bestefaren min, min bror, søster, mamma og tantene mine. men ho berre låg der. og ho var helt kald. det er det verste eg har vert med på i heile mitt liv.

 

ho var alltid så smilande og fornøgd. alltid positiv. så fekk ho kreft. det vart oppdaga for seint. ho gjekk gjennom operasjon, laser og cellegift. dette var forsåvidt greit, ho vart dårleg fysisk av cellegifta, men ho hadde heile tida trua på at alt skulle ordne seg. og så vart ho friskmeldt. det var ein stor dag for ho. endeleg skulle ho få møte igjen folka på lensmannskontoret der ho vaska og stelte. ho var veldig gla i arbeidsplassen sin. lensmannskontoret var veldig gla i ho... dette gjekk bra ei god stund og alle var fornøgde.

 

så fekk ho svar på ein etterkontroll ho var på. det var på nytt oppdaga kreft i kroppen. dette tok ho betydelig tyngre enn første gangen. påan igjen med cellegift. denne gangen vart ho mykje dårlegare av behandlinga. dårlege hofter gjorde ikkje saka bedre. ho hadde store smerter. den neste tida var forma både opp og ned. ho budde mesteparten av tida heime, med nokre små besøk på sjukeheimen og sjukehuset. bestefar min var der og paste på ho.

 

for nesten fire veker sia vart ho sendt på sjukehuset med vatn på lungene. eg hadde ingen aning om at dette var veldig alvorlig. etter få dagar vart ho sendt heim, men måtte på sjukehuset igjen dagen etter. ho var der ei lita stund før ho vart sendt på sjukeheimen. der låg ho frå lørdag til ho dødde tirsdag.......

 

eg fekk ikkje besøkt ho før ho dødde. eg var ikkje klar over kva som foregikk.

ho dødde mest sannsynlig av alle medisinane. lungene og hjertet slutta å fungere.

 

 

naturliegvis tok eg dette veldig tungt. det har og gåt ut over mi kjære søte lille Malena, som berre har prøvd så godt ho kan. eg har oppført meg som en tosk og det har ikkje gjort saka bedre i det heile tatt.

 

off eg har det helt forferdelig.... men eg trur forholdet ordnar seg. vi skal snakkast om alt i mårra og eg reknar med vi skal klare å bli einige. ho har ikkje gitt meg opp enda, sjøl om siste tida ikkje har vore anna enn problem. det er no i alle fall bra..

 

 

off..... korleis skal dette ende?

Eg trur det skal gå bra, men eg er helt nedbrutt og viljen til å utrette noko er så godt som vekke...

 

og dette i tillegg til at Malena (kjæresten min) har ein kronisk sjukdom som påvirkar livet ein del meir enn ønskelig og behandlinga involverar medisinar eg syns er forferdelig skumle, og eg føler eg ikkje har kontroll på ka som foregår. dei seier alt skal gå bra. det hjelper litt, men eg er fortsatt redd.

 

 

skulle ønske eg hadde hatt et hål å grave meg ned i til alt har ordna seg.............

 

eg går i alle fall å legge meg....