Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Chad Thundercock]

Uff er blitt gjeldslave nå og må bruke mye av energien og humøret mitt på dette. Med en renteprosent på 5% i uka må jeg samle pengene samtidig som jeg må prioritere tiden på skole.

[b-real]

Uff er blitt gjeldslave nå og må bruke mye av energien og humøret mitt på dette. Med en renteprosent på 5% i uka må jeg samle pengene samtidig som jeg må prioritere tiden på skole.

9539429[/snapback]

Det er ganske drit å bli gjeldslave jah...jeg vet alt om det dessverre. Har slitt nå i ganske mange mnd med gjeld opp til ørene fordi en lever i den illusjonen at regninger bare forsvinner i stede for å ringe å gjøre avtaler med de som krever inn pengene.

 

Ta kontakt med banken din...få pratet med noen om rådgivning og hvordan du bør gå fram...

Det værste du gjør mann er å bare la det ligge...

[Gjest Guest]

Føler jeg ikke klarer mer nå. Livet er overveldende negativt, og jeg sitter med en klump i halsen døgnet rundt. Føles som jeg skal gråte hvert øyeblikk, men får ikke fram noe. Har hatt det slik siden 4 klasse omtrent da folk begynte å utvikle personlighet og jeg fikk en første smak av de.

 

Hvorfor kan ikke folk bare være hyggelige? Jeg er og har alltid hvert hyggelig mot alle mennesker jeg kjenner og har truffet. Det ender alltid opp med at jeg blir utnyttet i største grad. Mennesker bruker selvironien min, og mitt glade ytre mot meg. Det er patetisk, men jeg står alene om det og har alltid gjort det. Blir sint og lite glad i meg selv når jeg tenker på å flykte fra denne verden, ettersom jeg har vært heldig å ha foreldre som har tatt vare på meg og gitt meg husly, selv de er skilt og pappa er rusmisbruker. Begge er fantastiske mennesker som er glad i meg selv om jeg ikke snakker så mye.

 

Hater å omgås med folk, eller snakke med folk i det hele tatt. En kveld helt alene trives jeg godt med. Bare se på et eller annet dyreprogram på national geographic og glemme at jeg er et menneske og lever i denne verden. Elsker dyr. En kan godt si jeg hater alle de jeg ikke kjenner. Det har blitt min grunnholdning til mennesker. Jeg forstår godt disse skyteepisodene på skoler i usa, og har ingen sympati for ofrene.

 

Lurer på om det kan være en løsning å fortsette vgs fram til jul og ta resten som privatist. Men hvordan skal det gå med meg hvis jeg klarer å fullføre vgs? Jeg vil ha det verre med meg selv ettersom hvert eneste minutt på skole bryter meg ned. Utdanning? Klarer ikke tanken på det, og det gir meg en sterk følelse av at livet ikke er verdt å leve. Etter utdanning? Hadde jeg fungert med mennesker og andre mennesker vært hyggelige uten en agenda så er det en del ting jeg kunne tenke meg å jobbe med. Du sier mennesker kanskje forandrer seg? Er vanskelig å tro da mine nærmeste har sagt det til meg i alle år, og jeg har vært åpen for det, for å så bli nedbrutt og skuffet.

 

Har snakket med 4 psykologer, og alt de sa og fortalte er ting jeg vet/har tenkt på fra før. At det er jeg som må gjøre jobben er forstålig, men jeg har prøvd og prøvd, gitt ting en sjangse, for aldri å bli positivt overasket. Nå er framtiden usikker og jeg klarer ikke tenke helt klart.

[Nie]

*snip*

9539761[/snapback]

 

Høres ut som om du har vært max uheldig. Jeg føler med deg, å prøve gang på gang for så å bli skuffet like mange ganger kan umulig være lett. Men, kanskje den positive overaskelsen gjemmer seg bak neste gang? Det vet man jo ikke, så det er bare å fortsette å prøve.

 

Og du sier du går på vgs. Vel, unger på vgs er generelt sett drittunger. Unntakene finnes selvsagt, men det er jo en vanskelig del av livet. Det er her alle må yte max, hele tiden, forventningene er skyhøye og de fleste blir ofte sittende inne med aggresjon, dårlig selvbilde eller ett alt for godt selvbilde. Alle de tingene gjør folk til rævhull, ofte.

 

Men, vgs blir fortid. Folk vokser opp, og blir bedre mennesker. Tryggere mennesker som endelig vet hva de vil og hvordan de vil. Ting blir bedre, det er den troen vi må leve i, dersom vi i det hele tatt vil leve. =)

[Alastor]

Uff er blitt gjeldslave nå og må bruke mye av energien og humøret mitt på dette. Med en renteprosent på 5% i uka må jeg samle pengene samtidig som jeg må prioritere tiden på skole.

9539429[/snapback]

5% ukentlig rente? Hva i alledager er det du har lånt penger på? Det er jo en årlig rente på over 300%!

[Bruktbilen]

OT: Finnes det en tråd der man kan skrive om glade ting som skjer? Orker ikke lage nye poster på Gledesutbrudd hver eneste gang.

[Catkin]

Kanskje det?

[Nymph]

.....

9539761[/snapback]

 

Huff, nå ble jeg trist på dine vegne. Men du skal vite at det er sant som de sier, at folk på vgs fortsatt henger litt igjen i ungdomsskolen, og at det er "tøft" å hakke på folk. MEn når man går på universitet o.l har de fleste gutter vært i militæret (som er absolutt nødvendig!) og har blitt menn! Du merker en stoooor forskjell der.. å jenter er jenter, men de skjerper seg de også for å passe inn i miljøet. Dessuten får du velge AKKURAT den linja du vil, dermed er det en haug andre med dine interesser. Det er nå livet begynner ikke gi opp!

 

Selv trives jeg veldig godt på universitetet, men jeg vil aller helst bli veterinær. Så jeg må ta opp en deeeel fag nå, så er litt umotivert..

[Firesky]

Hater å omgås med folk, eller snakke med folk i det hele tatt. En kveld helt alene trives jeg godt med. Bare se på et eller annet dyreprogram på national geographic og glemme at jeg er et menneske og lever i denne verden. Elsker dyr. En kan godt si jeg hater alle de jeg ikke kjenner. Det har blitt min grunnholdning til mennesker. Jeg forstår godt disse skyteepisodene på skoler i usa, og har ingen sympati for ofrene.

9539761[/snapback]

Whoaw, dette høres mye ut som meg, jeg kan heller ikke fordra andre mennesker.

 

Du går på vgs, vgs består av tonnevis med drittunger, jeg trivdes ikke spesielt før 3. året, da folk begynte å bli voksne.

Ellers, så har jeg stort sett gitt opp det meste av folk, nettopp pga det du beskriver, venner familie osv.

 

Hør på denne, sean har mange gode meninger

ftp://ftp.rantradio.com/seankrants/Sean%2...edy-Suicide.mp3

[mushi]

Uff er blitt gjeldslave nå og må bruke mye av energien og humøret mitt på dette. Med en renteprosent på 5% i uka må jeg samle pengene samtidig som jeg må prioritere tiden på skole.

9539429[/snapback]

 

Snakk med foreldrene dine. De vil nok hjelpe deg med å ta opp et ordentlig lån så du får betalt alt tilbake. Så kan du heller gi dem penger, enn å risikere livet ditt med lånehaier.

[g@bb@]

Da må jeg få det ut. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Håper noen begir seg ut på bryet om å lese og kan se at alle har rett på en sjangse til og at alle kan bli lykkelige

 

 

Det hele begynte da min lesbiske mor fikk en kjæreste, Mona. Denne personen, som ofte ble adresert som "han" Mona var verre enn djevelen selv. Det ble fort klart at hun likte verken meg eller min bror. Min bror var litt smartere enn meg, og flyttet til min far.

Imens fortsatte terroren med Mona hjemme hos oss. Hun var en av de konservative personene som mener at unger skal sees og ikke høres, helst ikke eksistere.

Hun ble sur, eller nærmere forbannet da jeg kom hjem og spurte om det var middag. Jeg forsto fort at det ikke ble et spørsmål om det var mat, men heller et spørsmål om jeg kunne få mat. Dette gikk utover mine kamerater som ble med meg hjem. De sa direkte til meg at de ikke likte henne. Noe jeg forsto veldig godt.

 

Hjemme hos meg røykte de inne. Jeg ble stadig møt av en røykvegg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble vond i øynene som man kunne tenke seg og jeg gikk til legen for å sjekke hva det var. Jeg mistet kontakt med min mor, og vi ble ikke særlig fortrolige med hverandre etter hun ble sammen med denne Mona. Jeg ble stadig kontrollert for å passe på at jeg gjorde det jeg skulle å ikke gjorde noe annet. Hvis jeg glemte oppvasken en gang, da var det et 1-times langt foredrag om hvor vanskelig hun hadde det og bla-bla. Dette var ikke min mor som fortalte, men Mona. Moren min ble mer å mer utenfor. Jeg prøvde gang på gang å fortelle henne det, men det var nytteløst, siden jeg bare var en liten unge som tok feil, uansett hva jeg gjorde. Jeg ble vant med den stadige oppfølgningen av oppvask, rydding, å vaske klær vær dag, å ikke tulle bort tiden med kamerater. Jeg trodde dette var normal for unger, å ta ansvar i en alder at 10-11 år. Jeg ble stadig opplært i alle salgs straffer jeg kunne få hvis jeg gjorde noe galt. Å få 6-er i hvert fag, var selvfølgelig en selvfølge for alle.. Jeg ble vandt med at alle problemene som skjedde hjemme, var min feil, og bare min.

 

Trodde jeg. Jeg snaket med noen venner om hvordan de hadde det hjemme, og da forsto jeg at jeg hadde en ganske streng oppvekst. Jeg trodde dette var normalt for unger i 9-12 års alderen. Noe jeg ikke hadde så mye imot egentlig. Men så begynte jeg å se rundt meg, se hva som var forskjellen på meg å andre. Jeg merket at jeg ble mer og mer kontrollert av denne Mona, og jeg begynte å frykte henne. Ettersom jeg ble litt eldre, prøvde jeg igjen å snakke med min mor om dette. Hun nektet å høre, å mente at jeg burde ta ansvar selv. Jeg begynte å sette mer å mer pris på de stundene jeg fikk alene, og kunne slappe av, uten å være redd for å bli skjelt ut av en eller annen grunn. Jeg gjorde det greit nok på skolen, men fikk sjeldent noe igjen. Dette fikk jeg heller ikke hjemme. Jeg begynte å skulke skolen, fordi jeg ikke følte jeg hørte hjemme der. Jeg hadde mye å tenke på siden jeg trodde at alt jeg gjorde var feil noe som igjen resulterte i mer utskjelling og til tider, fysisk straff. Hun slo kanskje ikke hardt, men jeg følte de var rettet mot meg, i ren hat av min eksistens. Jeg begynte da å tenke på å flytte ut, men siden jeg bare var 14 år, kom det ikke på tale, og min far har ikke verdens største leilighet.

Jeg ble mer å mer innesluttet og snakket sjeldent med venner utenom skoletiden. Jeg har en dårlig håndskrift, noe som resulterte i timevis med skrivning med læreren. Jeg spurte min mor om jeg kunne få en bærbar pc, men det var hvis ingen vits. Jeg måtte lære meg å skrive fint. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde en lesbisk mor. Dette gikk videre til ren mobbing å jeg taklet ikke ting så godt som jeg burde gjort. Jeg fikk bare høre av lærerne at ”slik er unger”.

 

Jeg ble igjen mer og mer innesluttet og var mest hjemme, eller alene. Samme hvor, så lenge jeg fikk fred og ingen andre var rundt meg. Jeg begynte å få mareritt om nettene. Det var mareritt som gjentok seg ganske ofte. 2-3 ganger i måneden. Jeg drømte at jeg lå på romme mitt i senga, og stirret opp i taket. Jeg følte meg helt alene der jeg lå, men jeg var ikke alene på rommet. Jeg så en skikkelse som sto over meg. Jeg prøvde å skrike, men skikkelsen holdt meg over munnen så jeg ikke fikk frem en lyd. Jeg turte heller ikke å prøve å få frem en lyd. Skikkelsen satt oppå hendene mine samtidig som den holdt meg for munnen. Vær gang jeg prøvde å vri meg vekk, fikk jeg et kjapt og hardt slag over ansiktet eller hodet. Det endte med at jeg bare lå der, nesten livløs mens tårene rant. Jeg kjente en kald og ekkel berøring som nesten fikk meg til å spy. En hånd som beveget seg over meg. Tok på meg. Befølte meg. Hender som tok tak i hendene mine og førte dem over kroppen til skikkelsen.

 

Dette var et mareritt jeg ofte hadde. Et mareritt trodde jeg. Et mareritt som var like virkelig som at jeg eksisterte. Jeg så at personen som tok på meg, misbrukte meg, var Mona. Kjæresten til min mor. Dette så jeg da jeg våknet opp fra marerittet. Den personen jeg hatet over alt på jord, utnyttet meg, misbrukte meg mens jeg sov. Da hun så at jeg våknet og så hvem det var, fikk jeg et iskaldt blikk som så meg i øynene og slo til meg så jeg trodde hodet mitt skulle knuses og nærmest hveste at jeg ikke fortjente bedre, og dersom jeg sa noe til noen ville jeg bli drept. Av henne.

 

 

 

Jeg gjorde mitt beste, men fikk sjeldent høre noe bra igjen. Jeg kunne ikke lengre snakke til min mor, men en kamerat sin mor begynte å vise interesse for hvordan jeg hadde det. Jeg satte pris på denne godheten fordi jeg aldri hadde fått forståelse før. Jeg følte jeg kunne snakke fra hjerte til hun, og ikke det man forventet jeg skulle si. Det endte opp med at vi snakket alvorlig om dette og vi sa ifra til min mor om dette. Jeg nevnte aldri om marerittene mine, jeg klarte aldri å fortelle det til noen.

Jeg tenkte at nå kunne hun endelig ta til fornuft og se litt på hvordan hun hadde påvirket oppveksten min. Der tok jeg grundig feil.. Den samtalen der endte opp med at jeg ikke fikk gå ut, jeg var selvopptatt og egoistisk. Jeg ble skjelt ut nesten daglig av min mor p.g.a denne samtalen.

Etter dette forsto jeg at det ikke nyttet å snakke med min mor om dette, så jeg ga opp. Jeg fant ut standar svar på alle spørsmål og ble mer å mer innesluttet. Jeg snakket aldri meg folk om det, Samme svar hver gang de spurte.

 

Men heldigvis slo de opp. Mona var ute av mitt liv! For godt.

Ting begynte å bli bedre. Skolen gikk bra og jeg ble mer sosial. Jeg fikk kjærest og jeg trodde jeg kunne glemme det som hadde skjedd...

Men jeg var ikke så heldig. Først begynte min mor å bli mer å mer lik Mona. Jeg måtte gjøre ting rett, å komme hjem da og da. Ikke på tale om jeg kunne ta ansvar for mitt eget liv eller noe slikt. Jeg ble møtt av en kaldt vegg da jeg kom hjem, og ble mer å mer redd for å gå hjem. jeg kunne heller sitte i byen i 2-3 timer fordi jeg ikke ville hjem, fordi jeg visste hva som ventet der. Et langt foredrag om dop, alkohol og vold.

Jeg merket at jeg satte igjen mer pris på den lille stunden jeg hadde da jeg hadde lagt meg. Jeg kunne ta på headsett og flykte inn i en verden av musikk og alt annet enn familie å problemer å tenke på.

 

Min mor forbedret seg litt, men vendte stadig tilbake til det lignende nazi-regjerings metoden. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til, sålenge hun syns det var greit. Dette skjedde nå nylig, altså da jeg var 17 år. Jeg hadde da levd med Mona siden jeg var 8-9 år gammel.

 

Jeg fikk meg en kjæreste og trodde at nå gikk ting bedre. Men jeg klarte allikevel ikke at hun tok på meg de første månedene. Vær gang hun berørte ansiktet mitt, ble jeg nesten hvit i ansiktet og tårene presset seg frem. Etter hvert klarte jeg å legge vekk de gamle følelsene mine og begynte å se at hun gjorde fordi hun var glad i meg.

Heldigvis var kjæresten der for meg å støttet meg til en viss grad. Hun begynte også å bli mer å mer lik Mona og min mor. Dette tok jeg opp, men det var vist det siste jeg skulle gjort.

 

Jeg ble nesten daglig skjelt ut av henne også, og hun lovet dyrt å hellig at hun skulle forbedre seg. Men etter halvannet år, klarte jeg ikke mer. Jeg nesten bare eksploderte av sinne. Jeg skrek aldri men valgte å lide for meg selv siden jeg var vandt med det. Jeg skar meg selv. Ofte daglig. Over alt hvor jeg fant sted på kroppen. Jeg fikk en slags makt følelse av dette, siden da hadde jeg faktisk kontroll over noe som skjedde i mitt liv.

Men som sikkert mange vet, så er makt avhengighets skapende. Kuttene ble dypere og større.

 

Jeg hadde aldri gym, på grunn av tydelige sår på lårene og magen. Jeg klarte ikke å være halvnaken foran noen. Jeg hadde store problemer med å være naken foran kjæresten min også.

 

Selv om hun var kjæresten min, og de liksom skal være der for å støtte deg, fikk jeg ikke noe særlig med støtte. Det eneste hun sa hvis jeg hadde en dårlig dag, eller var blitt skjelt ut igjen, lignendes dette:

Pfff, ikke klag

 

Jeg klarte tilslutt ikke mer. Jeg har ikke verdens største selvtillit og det viste hun.

Vi begynte å krangle. Hver dag. Hun mente det var på grunn av humørsvingninger, men hvem hopper fra sur/glad/lykkelig/deppa/ hver eneste dag?

 

Hun hadde av og til noen småkrangler med faren hennes, og da var det selvfølgelig meg det gikk ut over. Jeg ble skjelt ut av henne fordi hun var sur på faren sin.

Dette gikk ofte over i store krangler. I enkelte tilfeller jaget hun meg ut og gikk ut å drakk uten meg. Dette var ikke et problem for meg, det at hun gikk ut uten meg, men hun nektet å snakke med meg på 2-3 dager etter det. På grunn av at hun var sur på en annen.

 

Dette gikk selvfølgelig innpå meg. Jeg kom inn i den samme rytmen med selvskading igjen. Hun så arrene og begynte igjen å skjelle meg ut pga det. Da jeg prøvde å forklare situasjonen og alt som hadde skjedd tidligere med meg, blåste hun det bare vekk. Hun ga enkelt og greit blanke faen i hvordan jeg følte det. Hun ødela den tilliten jeg hadde vist henne. Hun ødela tilliten jeg hadde gitt en person for første gang i mitt liv ved å være utro nesten vær gang hun gikk ut uten meg.

 

Etter nesten 1,5 år klarte jeg ikke mer. Da jeg slo opp, var det plutselig hun som trengte støtte fra meg. Jeg forklarte henne hvordan hun hadde oppført seg mot meg og hun lovet igjen at det aldri skulle skje dersom vi ble sammen igjen.

 

Jeg sa enkelt og greit at hun hadde ødelagt store deler av meg, på grunn av hvordan hun hadde oppført seg.

 

Etter vi hadde slått opp, gikk ting litt bedre. Jeg var med venner som jeg ikke hadde sett på en stund og hadde det egentlig ganske greit.

 

Så traff jeg en ny jente. Livet er herlig tenkte jeg da.

Men atter en gang, tok jeg grundig feil. Jeg tenkte "aldri i verden om samme situasjon kan gjenta seg" men der tok jeg grundig feil.

 

Denne jenta virker ikke så humørsyk. Og det stemte. Men til gjengjeld var hun utrolig kald og følelsesløs. Noe jeg ikke merket med en gang selvfølgelig.

 

Jeg var jo selvfølgelig glad i henne og ville derfor at hun skulle vite hvordan jeg hadde hatt det tidligere. Men dette var noe hun mente var tøys og gadd rett å slett ikke å høre på. Da jeg prøvde å snakke om det, begynte hun med en gang å snakke om noe annet.

 

 

 

Da hun så arrene, ble hun også forbannet, litt forståelig. Men det var ingen støtte what so ever og få. Hun kalte meg for "dum, teit, uansvarlig, barnslig osv".

 

Hvem har en kjæreste som ikke støtter deg?

Så jeg forsto raskt at jeg ikke kunne fortelle henne dette.

Jeg er også en person som trenger noen timer alene av og til. Men dette var noe hun ikke forsto i det hele tatt.

Hun forsto i hvert fall ikke om jeg bare ville være med kameratene mine en kveld. Hun sa også at jeg ikke fikk lov til å være med dem. Jeg trengte ikke dem.

Hun sa nesten daglig at jeg ikke kunne gå slik, ikke kunne snakke med kamerater. Hun kontrolerte meg. Ble forbanna dersom jeg hadde en avtale som ikke innebar henne. Vis jeg sa til henne at jeg skulle være med kamerater en dag, ble hun sur og lei seg og begynte å kalge over hvordan hun hadde det, hvordan hun hadde hatt det før og at jeg bare var dritt og ikke verdt en ting.

 

Hun sa at jeg fortjente det som hadde skjedd meg tidligere, at jeg ikke var verdt noe annet. Da jeg hørte det, fikk jeg en knekk. Jeg opplevde alt jeg hadde opplevd på et par sekund. Jeg så alt for meg, hvordan jeg ble behandlet, hvor mye slagene sved. Hvor mye marerittene hadde ødelagt meg. Jeg klarte nesten ikke mer. Da hun sa det, klarte jeg ikke mer.

 

Jeg gikk ut av rommet. Jeg så på klokken da jeg gikk ut, den var 7 om kvelden. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men da jeg våknet til igjen, var jeg hjemme. På rommet mitt. Jeg så at mobilen min hadde flere ubesvarte anrop og mange meldinger. Jeg så på klokken. Det hadde gått 7 timer. 7 timer som jeg ikke vet selv hva jeg hadde gjort. Jeg så på meldingene og så at hun spurte hvorfor jeg en slik kaldt og følelsesløs person. Jeg klarte ikke å gjøre en ting da jeg leste dem. Bare lå i sengen, stirret ikke i taket, men så tomt ut i rommet. Jeg prøvde å bevege meg men jeg lå som limt fast. Jeg kjente meg tung, Hele kroppen min var tung, jeg orket ikke å reise meg opp. Jeg snudde hodet og stirret rett på en kniv. Jeg følte ikke anger da jeg tok den opp, men en slags lettelse. Det kunne ta slutt. Nå. Aldri mer oppleve det hadde opplevd. Jeg prøvde å ta mitt eget liv. Jeg var fast bestemt på at det var det letteste. Enkleste. Lureste for meg.

 

Men jeg orket ikke. Orket rett å slett ikke å gi den ene personen som mente jeg hadde fortjent det jeg fikk, orket ikke å gi Mona den tilfredsstillelsen av hun ”vant” over meg.

 

Grunnen til at jeg husker disse opplevelsene så godt, er fordi det er det min barndom er bygget opp på. Det er det jeg husker når jeg ser tilbake på livet mitt.

Jeg slo opp. Jeg viste jeg fortjente bedre enn dette. Fortjente bedre.

 

 

Du kan nesten si at livet mitt gikk videre etter dette. Jeg ble mer sosial og hadde ingen minner som minnet meg om det som skjedde. 2 år etter dette her, traff jeg på ny en jente. Men denne gangen viste jeg at jeg ikke skulle bare hoppe rett inni noe. Jeg ble kjent med jenta. Med familien hennes før det ble noe mer seriøst mellom oss. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke tenkte tanken engang. Tanken på hva som hadde skjedd før, redd for at noe skulle gjenta seg. Jeg følte meg trygg på henne. På hele familien hennes.

 

Og for første gang, første gang i hele mitt liv, føler jeg meg velkommen et sted. Godtatt som en person, ikke en ting. Jeg føler meg likt. En følelse jeg aldri har hatt før.

En følelse at tilhørighet for å si det litt dypt.

[mushi]

Det det var ikke noen hyggelig lesning. Men det varmer så utrolig at du har klart og få det bedre! Kudos til deg. Begynnelsen av historien din minnet veldig om min. Hva som skjedde når mamman min ble lesbisk og fikk seg kjæreste. Akkurat det samme skjedde med meg, bare at mamman min støttet opp under "mona" og satt henne foran alt og gav ungene skylden for alt som kunne gå galt. Jeg var heldigvis 18 da det skjedde så jeg bare sluttet og snakke med henne og besøke henne mer.

Ta godt vare på kjæresten din, den var en kjæreste som reddet meg fra depresjon,angst, selvmord og selvskading. Håper du har funnet den rette for deg, du også. Lykke til videre i livet. Alt ordner seg til slutt.

Endret 21. september 2007 av mushi

[g@bb@]

Hun har hjulpet med en del med hva som har skjedd osv. Så jeg kan si at jenta jeg er sammen med nå er en av de viktigste personene i mitt liv .

Ei jente jeg ikke har tenkt å gi opp ihvertfall

[Chad Thundercock]

Så facinerende og vite at det finnes milliarder av slike livshistorier der ute, så uforståelig mye.

[Mrpusten]

Uff og uff... Ho der mona skulle hatt deng!

 

Men du drar tydeligvis masse damer.. Det burde du være glad for

[Honey Badger]

 

Da må jeg få det ut. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Håper noen begir seg ut på bryet om å lese og kan se at alle har rett på en sjangse til og at alle kan bli lykkelige 

 

 

Det hele begynte da min lesbiske mor fikk en kjæreste, Mona. Denne personen, som ofte ble adresert som "han" Mona var verre enn djevelen selv. Det ble fort klart at hun likte verken meg eller min bror. Min bror var litt smartere enn meg, og flyttet til min far.

Imens fortsatte terroren med Mona hjemme hos oss. Hun var en av de konservative personene som mener at unger skal sees og ikke høres, helst ikke eksistere.

Hun ble sur, eller nærmere forbannet da jeg kom hjem og spurte om det var middag. Jeg forsto fort at det ikke ble et spørsmål om det var mat, men heller et spørsmål om jeg kunne få mat. Dette gikk utover mine kamerater som ble med meg hjem. De sa direkte til meg at de ikke likte henne. Noe jeg forsto veldig godt.

 

Hjemme hos meg røykte de inne. Jeg ble stadig møt av en røykvegg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble vond i øynene som man kunne tenke seg og jeg gikk til legen for å sjekke hva det var. Jeg mistet kontakt med min mor, og vi ble ikke særlig fortrolige med hverandre etter hun ble sammen med denne Mona. Jeg ble stadig kontrollert for å passe på at jeg gjorde det jeg skulle å ikke gjorde noe annet. Hvis jeg glemte oppvasken en gang, da var det et 1-times langt foredrag om hvor vanskelig hun hadde det og bla-bla. Dette var ikke min mor som fortalte, men Mona. Moren min ble mer å mer utenfor. Jeg prøvde gang på gang å fortelle henne det, men det var nytteløst, siden jeg bare var en liten unge som tok feil, uansett hva jeg gjorde. Jeg ble vant med den stadige oppfølgningen av oppvask, rydding, å vaske klær vær dag, å ikke tulle bort tiden med kamerater. Jeg trodde dette var normal for unger, å ta ansvar i en alder at 10-11 år. Jeg ble stadig opplært i alle salgs straffer jeg kunne få hvis jeg gjorde noe galt. Å få 6-er i hvert fag, var selvfølgelig en selvfølge for alle.. Jeg ble vandt med at alle problemene som skjedde hjemme, var min feil, og bare min.

 

Trodde jeg. Jeg snaket med noen venner om hvordan de hadde det hjemme, og da forsto jeg at jeg hadde en ganske streng oppvekst. Jeg trodde dette var normalt for unger i 9-12 års alderen. Noe jeg ikke hadde så mye imot egentlig. Men så begynte jeg å se rundt meg, se hva som var forskjellen på meg å andre. Jeg merket at jeg ble mer og mer kontrollert av denne Mona, og jeg begynte å frykte henne. Ettersom jeg ble litt eldre, prøvde jeg igjen å snakke med min mor om dette. Hun nektet å høre, å mente at jeg burde ta ansvar selv. Jeg begynte å sette mer å mer pris på de stundene jeg fikk alene, og kunne slappe av, uten å være redd for å bli skjelt ut av en eller annen grunn. Jeg gjorde det greit nok på skolen, men fikk sjeldent noe igjen. Dette fikk jeg heller ikke hjemme. Jeg begynte å skulke skolen, fordi jeg ikke følte jeg hørte hjemme der. Jeg hadde mye å tenke på siden jeg trodde at alt jeg gjorde var feil noe som igjen resulterte i mer utskjelling og til tider, fysisk straff. Hun slo kanskje ikke hardt, men jeg følte de var rettet mot meg, i ren hat av min eksistens. Jeg begynte da å tenke på å flytte ut, men siden jeg bare var 14 år, kom det ikke på tale, og min far har ikke verdens største leilighet.

Jeg ble mer å mer innesluttet og snakket sjeldent med venner utenom skoletiden. Jeg har en dårlig håndskrift, noe som resulterte i timevis med skrivning med læreren. Jeg spurte min mor om jeg kunne få en bærbar pc, men det var hvis ingen vits. Jeg måtte lære meg å skrive fint. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde en lesbisk mor. Dette gikk videre til ren mobbing å jeg taklet ikke ting så godt som jeg burde gjort. Jeg fikk bare høre av lærerne at ”slik er unger”. 

 

Jeg ble igjen mer og mer innesluttet og var mest hjemme, eller alene. Samme hvor, så lenge jeg fikk fred og ingen andre var rundt meg. Jeg begynte å få mareritt om nettene. Det var mareritt som gjentok seg ganske ofte. 2-3 ganger i måneden. Jeg drømte at jeg lå på romme mitt i senga, og stirret opp i taket. Jeg følte meg helt alene der jeg lå, men jeg var ikke alene på rommet. Jeg så en skikkelse som sto over meg. Jeg prøvde å skrike, men skikkelsen holdt meg over munnen så jeg ikke fikk frem en lyd. Jeg turte heller ikke å prøve å få frem en lyd. Skikkelsen satt oppå hendene mine samtidig som den holdt meg for munnen. Vær gang jeg prøvde å vri meg vekk, fikk jeg et kjapt og hardt slag over ansiktet eller hodet. Det endte med at jeg bare lå der, nesten livløs mens tårene rant. Jeg kjente en kald og ekkel berøring som nesten fikk meg til å spy. En hånd som beveget seg over meg. Tok på meg. Befølte meg. Hender som tok tak i hendene mine og førte dem over kroppen til skikkelsen.

 

Dette var et mareritt jeg ofte hadde. Et mareritt trodde jeg. Et mareritt som var like virkelig som at jeg eksisterte. Jeg så at personen som tok på meg, misbrukte meg, var Mona. Kjæresten til min mor. Dette så jeg da jeg våknet opp fra marerittet. Den personen jeg hatet over alt på jord, utnyttet meg, misbrukte meg mens jeg sov. Da hun så at jeg våknet og så hvem det var, fikk jeg et iskaldt blikk som så meg i øynene og slo til meg så jeg trodde hodet mitt skulle knuses og nærmest hveste at jeg ikke fortjente bedre, og dersom jeg sa noe til noen ville jeg bli drept. Av henne.

 

 

 

Jeg gjorde mitt beste, men fikk sjeldent høre noe bra igjen. Jeg kunne ikke lengre snakke til min mor, men en kamerat sin mor begynte å vise interesse for hvordan jeg hadde det. Jeg satte pris på denne godheten fordi jeg aldri hadde fått forståelse før. Jeg følte jeg kunne snakke fra hjerte til hun, og ikke det man forventet jeg skulle si. Det endte opp med at vi snakket alvorlig om dette og vi sa ifra til min mor om dette. Jeg nevnte aldri om marerittene mine, jeg klarte aldri å fortelle det til noen.

Jeg tenkte at nå kunne hun endelig ta til fornuft og se litt på hvordan hun hadde påvirket oppveksten min. Der tok jeg grundig feil.. Den samtalen der endte opp med at jeg ikke fikk gå ut, jeg var selvopptatt og egoistisk. Jeg ble skjelt ut nesten daglig av min mor p.g.a denne samtalen.

Etter dette forsto jeg at det ikke nyttet å snakke med min mor om dette, så jeg ga opp. Jeg fant ut standar svar på alle spørsmål og ble mer å mer innesluttet. Jeg snakket aldri meg folk om det, Samme svar hver gang de spurte.

 

Men heldigvis slo de opp. Mona var ute av mitt liv! For godt.

Ting begynte å bli bedre. Skolen gikk bra og jeg ble mer sosial. Jeg fikk kjærest og jeg trodde jeg kunne glemme det som hadde skjedd...

Men jeg var ikke så heldig. Først begynte min mor å bli mer å mer lik Mona. Jeg måtte gjøre ting rett, å komme hjem da og da. Ikke på tale om jeg kunne ta ansvar for mitt eget liv eller noe slikt. Jeg ble møtt av en kaldt vegg da jeg kom hjem, og ble mer å mer redd for å gå hjem. jeg kunne heller sitte i byen i 2-3 timer fordi jeg ikke ville hjem, fordi jeg visste hva som ventet der. Et langt foredrag om dop, alkohol og vold.

Jeg merket at jeg satte igjen mer pris på den lille stunden jeg hadde da jeg hadde lagt meg. Jeg kunne ta på headsett og flykte inn i en verden av musikk og alt annet enn familie å problemer å tenke på.

 

Min mor forbedret seg litt, men vendte stadig tilbake til det lignende nazi-regjerings metoden. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til, sålenge hun syns det var greit. Dette skjedde nå nylig, altså da jeg var 17 år. Jeg hadde da levd med Mona siden jeg var 8-9 år gammel.

 

Jeg fikk meg en kjæreste og trodde at nå gikk ting bedre. Men jeg klarte allikevel ikke at hun tok på meg de første månedene. Vær gang hun berørte ansiktet mitt, ble jeg nesten hvit i ansiktet og tårene presset seg frem. Etter hvert klarte jeg å legge vekk de gamle følelsene mine og begynte å se at hun gjorde fordi hun var glad i meg.

Heldigvis var kjæresten der for meg å støttet meg til en viss grad. Hun begynte også å bli mer å mer lik Mona og min mor. Dette tok jeg opp, men det var vist det siste jeg skulle gjort.

 

Jeg ble nesten daglig skjelt ut av henne også, og hun lovet dyrt å hellig at hun skulle forbedre seg. Men etter halvannet år, klarte jeg ikke mer. Jeg nesten bare eksploderte av sinne. Jeg skrek aldri men valgte å lide for meg selv siden jeg var vandt med det. Jeg skar meg selv. Ofte daglig. Over alt hvor jeg fant sted på kroppen. Jeg fikk en slags makt følelse av dette, siden da hadde jeg faktisk kontroll over noe som skjedde i mitt liv.

Men som sikkert mange vet, så er makt avhengighets skapende. Kuttene ble dypere og større.

 

Jeg hadde aldri gym, på grunn av tydelige sår på lårene og magen. Jeg klarte ikke å være halvnaken foran noen. Jeg hadde store problemer med å være naken foran kjæresten min også.

 

Selv om hun var kjæresten min, og de liksom skal være der for å støtte deg, fikk jeg ikke noe særlig med støtte. Det eneste hun sa hvis jeg hadde en dårlig dag, eller var blitt skjelt ut igjen, lignendes dette:

Pfff, ikke klag

 

Jeg klarte tilslutt ikke mer. Jeg har ikke verdens største selvtillit og det viste hun.

Vi begynte å krangle. Hver dag. Hun mente det var på grunn av humørsvingninger, men hvem hopper fra sur/glad/lykkelig/deppa/ hver eneste dag?

 

Hun hadde av og til noen småkrangler med faren hennes, og da var det selvfølgelig meg det gikk ut over. Jeg ble skjelt ut av henne fordi hun var sur på faren sin.

Dette gikk ofte over i store krangler. I enkelte tilfeller jaget hun meg ut og gikk ut å drakk uten meg. Dette var ikke et problem for meg, det at hun gikk ut uten meg, men hun nektet å snakke med meg på 2-3 dager etter det. På grunn av at hun var sur på en annen.

 

Dette gikk selvfølgelig innpå meg. Jeg kom inn i den samme rytmen med selvskading igjen. Hun så arrene og begynte igjen å skjelle meg ut pga det. Da jeg prøvde å forklare situasjonen og alt som hadde skjedd tidligere med meg, blåste hun det bare vekk. Hun ga enkelt og greit blanke faen i hvordan jeg følte det. Hun ødela den tilliten jeg hadde vist henne. Hun ødela tilliten jeg hadde gitt en person for første gang i mitt liv ved å være utro nesten vær gang hun gikk ut uten meg.

 

Etter nesten 1,5 år klarte jeg ikke mer. Da jeg slo opp, var det plutselig hun som trengte støtte fra meg. Jeg forklarte henne hvordan hun hadde oppført seg mot meg og hun lovet igjen at det aldri skulle skje dersom vi ble sammen igjen.

 

Jeg sa enkelt og greit at hun hadde ødelagt store deler av meg, på grunn av hvordan hun hadde oppført seg.

 

Etter vi hadde slått opp, gikk ting litt bedre. Jeg var med venner som jeg ikke hadde sett på en stund og hadde det egentlig ganske greit.

 

Så traff jeg en ny jente. Livet er herlig tenkte jeg da.

Men atter en gang, tok jeg grundig feil. Jeg tenkte "aldri i verden om samme situasjon kan gjenta seg" men der tok jeg grundig feil.

 

Denne jenta virker ikke så humørsyk. Og det stemte. Men til gjengjeld var hun utrolig kald og følelsesløs. Noe jeg ikke merket med en gang selvfølgelig.

 

Jeg var jo selvfølgelig glad i henne og ville derfor at hun skulle vite hvordan jeg hadde hatt det tidligere. Men dette var noe hun mente var tøys og gadd rett å slett ikke å høre på. Da jeg prøvde å snakke om det, begynte hun med en gang å snakke om noe annet.

 

 

 

Da hun så arrene, ble hun også forbannet, litt forståelig. Men det var ingen støtte what so ever og få. Hun kalte meg for "dum, teit, uansvarlig, barnslig osv".

 

Hvem har en kjæreste som ikke støtter deg?

Så jeg forsto raskt at jeg ikke kunne fortelle henne dette.

Jeg er også en person som trenger noen timer alene av og til. Men dette var noe hun ikke forsto i det hele tatt.

Hun forsto i hvert fall ikke om jeg bare ville være med kameratene mine en kveld. Hun sa også at jeg ikke fikk lov til å være med dem. Jeg trengte ikke dem.

Hun sa nesten daglig at jeg ikke kunne gå slik, ikke kunne snakke med kamerater. Hun kontrolerte meg. Ble forbanna dersom jeg hadde en avtale som ikke innebar henne. Vis jeg sa til henne at jeg skulle være med kamerater en dag, ble hun sur og lei seg og begynte å kalge over hvordan hun hadde det, hvordan hun hadde hatt det før og at jeg bare var dritt og ikke verdt en ting.

 

Hun sa at jeg fortjente det som hadde skjedd meg tidligere, at jeg ikke var verdt noe annet. Da jeg hørte det, fikk jeg en knekk. Jeg opplevde alt jeg hadde opplevd på et par sekund. Jeg så alt for meg, hvordan jeg ble behandlet, hvor mye slagene sved. Hvor mye marerittene hadde ødelagt meg. Jeg klarte nesten ikke mer. Da hun sa det, klarte jeg ikke mer.

 

Jeg gikk ut av rommet. Jeg så på klokken da jeg gikk ut, den var 7 om kvelden.  Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men da jeg våknet til igjen, var jeg hjemme. På rommet mitt. Jeg så at mobilen min hadde flere ubesvarte anrop og mange meldinger. Jeg så på klokken. Det hadde gått 7 timer. 7 timer som jeg ikke vet selv hva jeg hadde gjort. Jeg så på meldingene og så at hun spurte hvorfor jeg en slik kaldt og følelsesløs person. Jeg klarte ikke å gjøre en ting da jeg leste dem. Bare lå i sengen, stirret ikke i taket, men så tomt ut i rommet. Jeg prøvde å bevege meg men jeg lå som limt fast. Jeg kjente meg tung, Hele kroppen min var tung, jeg orket ikke å reise meg opp. Jeg snudde hodet og stirret rett på en kniv. Jeg følte ikke anger da jeg tok den opp, men en slags lettelse. Det kunne ta slutt. Nå. Aldri mer oppleve det hadde opplevd. Jeg prøvde å ta mitt eget liv. Jeg var fast bestemt på at det var det letteste. Enkleste. Lureste for meg.

 

Men jeg orket ikke. Orket rett å slett ikke å gi den ene personen som mente jeg hadde fortjent det jeg fikk, orket ikke å gi Mona den tilfredsstillelsen av hun ”vant” over meg.

 

Grunnen til at jeg husker disse opplevelsene så godt, er fordi det er det min barndom er bygget opp på. Det er det jeg husker når jeg ser tilbake på livet mitt.

Jeg slo opp. Jeg viste jeg fortjente bedre enn dette. Fortjente bedre.

 

 

Du kan nesten si at livet mitt gikk videre etter dette. Jeg ble mer sosial og hadde ingen minner som minnet meg om det som skjedde. 2 år etter dette her, traff jeg på ny en jente. Men denne gangen viste jeg at jeg ikke skulle bare hoppe rett inni noe. Jeg ble kjent med jenta. Med familien hennes før det ble noe mer seriøst mellom oss. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke tenkte tanken engang. Tanken på hva som hadde skjedd før, redd for at noe skulle gjenta seg. Jeg følte meg trygg på henne. På hele familien hennes.

 

Og for første gang, første gang i hele mitt liv, føler jeg meg velkommen et sted. Godtatt som en person, ikke en ting. Jeg føler meg likt. En følelse jeg aldri har hatt før.

En følelse at tilhørighet for å si det litt dypt.

 

9541253[/snapback]

Jeg synes synd på deg som har opplevd noe slikt. Du har vært forferdelig uheldig med de første kjærestene dine også.

 

Det er godt at du ikke tok livet ditt, selv om jeg ville hatt forståelse for at du gjorde det når alt gikk så jævlig som det gjorde med deg akkurat da. Men når ting går så dårlig som det gjorde da, er det en trøst å vite at det bare kan gå en vei: oppover. Og det har det gjort med deg. Jeg tror aldri noensinne at du kommer til å angre på at du ikke tok livet ditt

 

Etter at jeg har lest dette kan jeg sverge på at jeg aldri kommer til å klage på foreldrene mine igjen.

 

Lykke til videre!

[Bruktbilen]

g@bb: Har du fortalt det der noen andre steder? Kan sverge på at jeg har hørt det før, klara-klok? Med en lesbisk mamma som har en kjæreste som heter Mona som er slem...

[Hamsterino]

Jeg tror jeg har lest det i denne tråden før. Men g@bb@, det at du vet at du fortjener bedre betyr at det vil ordne seg til slutt for deg tror jeg. Du virker som en snill person som har opplevd mye jævlig, og det er bare trist. Men du vet at du fortjener bedre og du kjemper for deg selv, og det er ekstremt viktig. Kanskje du ender opp med å hjelpe andre med liknende problemer en dag?

[L4r5]

Må gå over en høy bru hver dag for å ta bussen hjem. Alt jeg klarte å tenke i dag er hvor fri jeg hadde følt meg på vei ned om jeg hoppet

[vk2elev]

Vet dere hvor i verden depresjon er mest utbredt?, altså i rike eller fattige land?, klarte ikke å finne noen kilder om det på google, kanskje dere vet om noen?