Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Korpmettaren]

Har ikke sovet på flere dager nå av den grunn at jeg nå til mandag skal starte i læra i firmaet til faren min. Hater jobben, hater han og hater at jeg ikke har noen andre tenkelige interesser i andre jobber.

Livet er bare dritt nå. Familien bryter bare mer og mer opp. Har ikke pratet med moren min på snart flere måneder, og forholdet til faren min er bare falsk idioti. Kjærlighet og hobby/sport går det dritt med og.

 

Sittet her en stund nå og tenkt over hva som har vært bra med livet mitt den siste uken, og det eneste jeg kommer på er at jeg fikk en liten ørret i går når jeg fiska. Ellers er det ikke noe annet å smile av. Skremmende.

[Stubbekropp]

Jøss, jeg fikk mitt første panikkanfall i stad

[L4r5]

Jøss, jeg fikk mitt første panikkanfall i stad

9302929[/snapback]

De første er skumle. Går det bra nå eller?

[chokke]

Jøss... Lurer på hva jeg skal gjøre når jeg blir eldre? Slik det er nå ser det ikke altfor bra ut. Har faktisk begynt å bli en av de jeg misliker, en asosial tulling som er utafor samfunnet uten noen form for sosial kontakt som sitter på gutterommet hele dagen. Woohoo for meg. Men kan da ikke fortsette sånn? Begynner å bli drittlei hele situasjonen, men føler meg hjelpesløs til å gjøre noe med det. Alt er farlig og alt er uhyggelig og alle mennesker vil meg vondt. Tror jeg kan telle antall ganger jeg har gjort noe "sosialt" (annet enn sånne dum familieferie til Dublin som var pisskjedelig) på begge hender... Resten har jeg, vel, gjort ingenting... *sukk*

Største "gleden" jeg har i livet mitt nå er vel midaggen idag... biff, resten er bare jævlig.

 

Bare av nysgjerrighet, hva er et panikkanfall?

[Alastor]

Det første skrittet til å få gjort noe med det man er drittlei er å innse at man er drittlei.

 

Så nå er du et skritt på vei til å snu :

[chokke]

Sant nok, men jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen. Jeg er bare en asosial skapning med EQ på høyde med en altfor lav døråpning. Klarer ei ta kontakt med folk. Og nå er det jo 3 dager til jeg begynner på skolen, samme klasse som de jeg gikk med i fjor og året før der, uten at det har skjedd noe da. Så jeg føler meg mildt sagt ganske hjelpesløs :O

"du kan begynne med å snakke med familien", blah, de skal bare spørre slike dumme spørsmål og kommentere alt som er galt og hvor dårlig jeg lever og at jeg må trene, at jeg må "bare" spørre noen om å gå på kino osv osv. Dette er ikke riktig for meg. Og muttern skal alltid sammenligne med hva de gjorde når hun var ung og hvor aktive/kule/hvor mye de drakk og røyka og alt det pisset.

Kommer mest sannsynlig ikke inn i militæret neste år heller fordi jeg sa nei til at jeg ville... Kanskje jegh adde hatt gått av det, men neida. Tenke fremover klarer jeg absolutt ikke...

Endret 17. august 2007 av chokke

[Patrick de Maar]

chokke: Grip fatt i problemet, uansett hvor fjernt det virker. Begynn med noe smått, ta deg en tur helt alene på byen, eller du kan begynne stort. Ditt valg.

 

For rundt 1-2år siden hadde jeg knapt venner, dette kan tildels skyldes at jeg har bodd 10-11 steder i livet mitt så langt(Og jeg er nettopp blitt 15), og har gått på *9* skoler tilsammen, uansett, nok om det. Nå derimot, har jeg begynt å komme meg ut, jeg sitter fortsatt i "skyggeland" kan man si, og er til dels asosial, til dels sosial, men det er virkelig deilig å faktisk ha noen.

 

Jeg ble med en i klassen hjem, og møtte siden mange folk gjennom han. Siden har jeg fått mer selvtillit selv og møtt folk selv, på skolen, og ellers bar efolk jeg har hilst på. Spør gjerne ei veninne om hu vil bli med på byen/kino/se en film/tur, og det pleier som oftest å gå uten problemer. Besteveninna mi som jeg har kjent i ett år ble siden til kjæreste, og det er virkelig den beste tiden jeg har hatt i mitt liv.

Vi slo opp for drøyt uke siden, det er ikke lett(tro meg..), og det er et stort hull sjel og kropp nå, men allikevell, hun støttet meg igjennom mye og er den beste perosnen jeg noengang har kjent.

 

Det virker vanskelig, og veldig fjernt, men du må virkelig bare hoppe i det. spørre en i klassen om dere skal finne på noe, prøve å få kontakt med noen. Kanskje spørre gamle bekjente, som du ikke har snakket med på en stund.

 

Jeg snodde meg vekk fra den gamle tilværelsen, begynte å trene, fikk venner...og om det er mulig for meg, ja da er det jammen mulig for deg også, for jeg var virkelig en nutcase.

[Stubbekropp]

Jøss, jeg fikk mitt første panikkanfall i stad

9302929[/snapback]

De første er skumle. Går det bra nå eller?

9303001[/snapback]

 

Hmm, det gjør vel det, nå som familien har dratt igjen

Det kom av at jeg har fått kjeft, blitt hakket på og blitt utstatt for stress 24/7 av foreldrene som oppfører seg som rævhøl

Det kom da jeg endelig fant meg et rolig sted, og kjerringa (morra mi) dukket opp der også

Da smella hennes begynte og gå kjentes det ut som om hjerte mitt stoppet!

Og da hun var vekk, låst jeg meg ute på verandaen i andre etg og fikk ikke puste, alt var så ekkelt

Trodde jeg skulle DØ rett og slett, at alt gikk til helvette

(Selv om jeg visste det ikke gjorde det)

Det var ubeskrivelig, så begynte jeg og gråte

 

Så sikkert kjempesmart ut når en 17 år gammel gutt sitter i joggebukse&tskjorte ute i det kjempekalde været på en veranda som bare består av 3 planker

Jadda

 

Og nå, ja nå skulle jeg gjerne kastet mor og stefar i en kjøttkvern

Hate hate HATE

 

Det morsomste blir på slutten av dette skoleåret når jeg røper at jeg mest sansynelig skal gå på skole i Trondheimf or og komme meg vekk fra det stygge stedet her

 

Planen var jo Oslo først, men det er for NÆRE dette stedet her!

Nekter og ha besøk av dem, jeg hater dem rett og slett

Kall det gjerne fjortissoppgjør, men det er faktisk ikke det, jeg er drittlei av måten jeg er behandlet på og oppveksten min er støgg

Stefar er alkis, jeg ble plassert hos mormor mens modern og han dro på fester

Joho...

 

Og jeg fant brev fra min ekte pappa...som jeg aldrig har fått se

[chokke]

chokke: Grip fatt i problemet, uansett hvor fjernt det virker. Begynn med noe smått, ta deg en tur helt alene på byen.

9303272[/snapback]

Håper ikke du mener det er i det små? Jeg sliter faktisk med å gå 10 minutter for å ta bussen til en kjøretime klokka 9 om morraen... Hadde vondt i magen hele dagen før av nervøsitet osv osv (nevnt tidligere)... Sånn at jeg ikke har lyst til å gå på skolen om dagen skal være litt annerledes (for eksempel at vi skal møte på et annet sted, gjøre noe "felles" med skolen og lignende...)

Vil bare bli født på nytt eller no og gjøre nye valg!

[Heilage]

Så flott å høre at det går fremover med han.

Har du vært og besøkt?

9300766[/snapback]

 

Nei, har ikke det. Kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første. Men vi skal alle skrive ned noen tanker til ham, så han vet at vi tenker på ham.

[L4r5]

Nei, har ikke det. Kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første. Men vi skal alle skrive ned noen tanker til ham, så han vet at vi tenker på ham.

9304567[/snapback]

Det er bra... det er sånn man trenger når man er på sykehus

[Gjest member-101642]

Faens helger. Jeg hater dem. Sitter i mørket alene og hører på musikk. Ingenting å gjøre. Ingen å besøke. Får ikke sove heller. Jeg får noia av at det er skolestart på mandag. Nok et skoleår med angst. Får håpe det ikke går utover karakterene mine. Har lyst til å få meg en utdanning og deretter komme meg bort fra hjembygden. For alltid. Aldri skal jeg se meg tilbake. Men først har jeg to smertefulle skoleår fremfor meg.

 

Jeg er så mislykket. Har aldri vært morsom, interessant eller smart. Heller ikke talentfull på noe område. Fotballen gikk dårlig. Fotograferingen går dårlig, så den har jeg gitt. Kun et av tusen bilder ble bra. 8000 kroner bortkastet. I tillegg har jeg skrevet litt i ny og ne, men der også manglet talentet. Mitt største ønske er å mestre noe. Føle at det er noe jeg virkelig er god i.

Endret 17. august 2007 av member-101642

[Stubbekropp]

Skolen blir dritt og fint på en gang

 

Det blir ikke så mye tid til den tenkingen som skjer når du er hjemme 24/7, og jeg kan bruke noe av energien på og være usynlig

Dra fram telefonen og leke opptatt når noen nærmer seg, gå rundt de som sitter i gangen etc

[chokke]

Skolen blir dritt og fint på en gang

 

Det blir ikke så mye tid til den tenkingen som skjer når du er hjemme 24/7, og jeg kan bruke noe av energien på og være usynlig

Dra fram telefonen og leke opptatt når noen nærmer seg, gå rundt de som sitter i gangen etc

9304640[/snapback]

mhm... En tom mobiltelefon er fin å ha for å leke sosial. Gjorde nok det litt mye de to foregående årene...

 

Satser selv at det ikke skal gå for mye utover karakterene (noe det vil, pga jævla bedriten "muntlige fag" og gym...)

[Niqābninja]

Jeg er i nøyaktig samme situasjon for tida. Det tar på.

 

 

Men jeg er litt glad, for fetteren min har kjempet seg ut av koma. Han var ved bevissthet en liten stund i går.

9300448[/snapback]

Det tar veldig på, ja.

 

Bra å høre at det går framover med han

 

Jøss, jeg fikk mitt første panikkanfall i stad

9302929[/snapback]

Uh. Lite kos -.-

[Patrick de Maar]

chokke: Grip fatt i problemet, uansett hvor fjernt det virker. Begynn med noe smått, ta deg en tur helt alene på byen.

9303272[/snapback]

Håper ikke du mener det er i det små? Jeg sliter faktisk med å gå 10 minutter for å ta bussen til en kjøretime klokka 9 om morraen... Hadde vondt i magen hele dagen før av nervøsitet osv osv (nevnt tidligere)... Sånn at jeg ikke har lyst til å gå på skolen om dagen skal være litt annerledes (for eksempel at vi skal møte på et annet sted, gjøre noe "felles" med skolen og lignende...)

Vil bare bli født på nytt eller no og gjøre nye valg!

9304550[/snapback]

Hva som er smått og stort er forskjellig fra person til person. Da begynner du med noe som er msått for deg, kanskje å mestre de 10 minuttene? Hva kommer angsten av? Er du redd for at folk skal se på deg to ganger? Er du redd for å sitte i nærheten av andre? Du må granske problemet ditt selv, det er bare du som vet hva som virkelig er "triggeren", kokepunktet som gjør at du er du, som "fullbyrder" angsten din. Når du vet hva det virkelige problemet er, så kan du begynne prøve å forandre det, om du vil, og utifra det jeg har sett, vil du det.

 

Det er ikke så vanskelig, virkelig, det er bare å flytte seg ut av stolen det, og gå i 10 minutter. Gjør det akkuratt nå, ingenting hindrer deg, utsett søvnen i 10 minutter. Ta deg en liten spasertur.. dessuten er det lite folk ute om kvelden, så det er gjerne litt greiere. Og du sier at familie klager på at du ikke trener? Neste gang de sier du må trene, så si du har vært ute å gått, du trenger ikke å nevne hvor lenge det var, men du var ute å gikk...og du kan si helt ærlig og redelig at du var ute å trente. Så kan du prøve å gjøre spaserturene lengre, og gjerne flytte de mer til dagen.

 

Det er mange måter å fikse det på. Du kan ta det gradvis, du kan hoppe i det. Finn ut hva som funker for deg, men det som ikke funker, er å sitte å fundere på det hele tiden, litt fundering må man ha, men det aller beste er å ta den turen, og finne ut om det funker for deg. Istedenfor 50min på pcen, 50min med for mye rom for tanker, så tar du heller å stjeler 10 av disse minuttene til turen.

 

Du kan selvfølgelig justere tallene etter slik du føler det..det må ikke være 10 minutter. De tkan være mer, det kan være mindre.. smak og behag. Gradvis, eller hopp i det.

 

På denne måten kombinerer du, slår to fluer i en smekk. Du får mosjon(det er bra uansett hvilken form du er i, stor, liten, tynn, spinkel, lubben, kraftig, veltrent, dårlig trent..) og du ser folk.

 

My two cents...

[Stubbekropp]

Det høres så lett ut, det er kanskje så lett også, men noen ganger er det ikke så lett fordet

 

Høres merkverdig ut, men aye

[chokke]

chokke: Grip fatt i problemet, uansett hvor fjernt det virker. Begynn med noe smått, ta deg en tur helt alene på byen.

9303272[/snapback]

Håper ikke du mener det er i det små? Jeg sliter faktisk med å gå 10 minutter for å ta bussen til en kjøretime klokka 9 om morraen... Hadde vondt i magen hele dagen før av nervøsitet osv osv (nevnt tidligere)... Sånn at jeg ikke har lyst til å gå på skolen om dagen skal være litt annerledes (for eksempel at vi skal møte på et annet sted, gjøre noe "felles" med skolen og lignende...)

Vil bare bli født på nytt eller no og gjøre nye valg!

9304550[/snapback]

Hva som er smått og stort er forskjellig fra person til person. Da begynner du med noe som er msått for deg, kanskje å mestre de 10 minuttene? Hva kommer angsten av? Er du redd for at folk skal se på deg to ganger? Er du redd for å sitte i nærheten av andre? Du må granske problemet ditt selv, det er bare du som vet hva som virkelig er "triggeren", kokepunktet som gjør at du er du, som "fullbyrder" angsten din. Når du vet hva det virkelige problemet er, så kan du begynne prøve å forandre det, om du vil, og utifra det jeg har sett, vil du det.

9304801[/snapback]

Seriøst, hvis jeg forlater huset nå blir det jo garantert avhør av muttern... Kjenner meg selv og henne godt nok til at det ikke lønner seg. "Hvorfor venter du ikke til i morgen?" "ER DU DEPRIMERT??!!" osv osv, så unødvendig....

Uansett, om jeg skal ta en liten granskning av angsten så vil problemet være at folk ser. Og de ser, skulle tro de stirra, ihvertfall sånn jeg føler det. Er vel redd for å bli direkte kommentert av folk, og få stygge blikk osv. Den aller verste følelsen er hvis jeg går på en buss og det sitter 7-8 fjortisser (ja, ikke gamle) bak i bussen og ler, om det er av "stygge" meg eller ikke, vet jeg ikke, så vil jeg bare ut. Går gjerne av på neste holdeplass og venter en halvtime på neste buss, selv om det kun er 3-4 stasjoner...

Tenker daglig hvorfor ikke noe alvorlig kan ramme meg, så kan jeg ha en "unnskyldning", for eksempel skulle jeg ønske at flyet til Dublin hadde kræsja på vei tilbake, for da hadde jeg hatt en unnskyldning for oppmerksomhet fra andre folk, ikke bare mamma og pappa... Kanskje en alvorlig sykdom kunne rammet meg? Jeg vet ikke. Føler meg som en idiot som sprer dette til halve norge (eller hvor mange osm kommer til å lese det) uten at noen av dere kommer til å se meg. Men KANSKJE, dere vet hvem jeg er? Jævla drit alt sammen

ROter meg bort når jeg skriver og, men det er ikke store problemet regner jeg med...

 

Skal vi se: Jeg har fått 8 meldinger hele sommerferien fra noen utenfor familie, og snakket med to stykker fra klassen på msn en gang hver.

Endret 17. august 2007 av chokke

[Anynom_Bruker_123]

Den aller verste følelsen er hvis jeg går på en buss og det sitter 7-8 fjortisser (ja, ikke gamle) bak i bussen og ler, om det er av "stygge" meg eller ikke

samme med meg. derfor holder jeg meg for det meste foran pc'en/tv'en

bare at jeg tenker egentlig det samme med voksne. derfor pleier jeg alltid å sette meg bakerst/nest bakerst hvis det da ikke sitter noen slike fjortiser baki der

 

 

Skal vi se: Jeg har fått 8 meldinger hele sommerferien fra noen utenfor familie, og snakket med to stykker fra klassen på msn en gang hver.

noe lignende for meg og

og på mandag begynner skolen igjen, det er den som har gjort meg så ille deprimert som jeg er og pga at det er det samme dag inn og ut, og så har jeg ingenting å finne på når jeg kommer hjem

[J@cob]

Ikke for å være slemm, men som du selv skriver; Du issolerer deg. Hva forventer du da? At de skal komme flyvende? Been there, done that, never happens.

 

Slutt å være ute med sarkasmens pigger, det er en kortsiktig forsvarmekanisme som gjør mer skade en du kan vente deg.

 

Når det gjelder angst, så kan du snakke om det så mye du vil, syvende og sist så er det du som må ta deg selv i nakken. Gi faen i moren din, mødre kan trekke deg ned, like mye som de kan trekke deg opp.

 

Stygge blikk sier du? Har en god venn som sliter med det samme. Bare noen går forbi han så friker hab ut; "Fy faen så stygt hun så på meg! Helvetes sossekjerring!", ofte uten at personen har ofret han den minste form for oppmerksomhet.

 

Det er veldig irriterende å sette seg på en buss, så begynner tilfeldigvis de bak deg å le. Det har hendt med meg og, derfor hater jeg å ta buss. Eneste bussen jeg tar, er den til skolen. De må komme til meg, eller gtfo.

 

Herregud, selv har jeg ikke deltatt på en eneste sossial happening i år, bare en musikal hvor en venninne danset, og selv da var jeg scared shitless, men det var bare å manne seg opp. Når jeg først var i bilen, var det 'point of no return'. Man må bare gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Den eneste som kan gjøre det beste ut av situasjonen for deg, fra ditt ståsted, din vinkel, er deg selv.

Endret 18. august 2007 av J@cob