Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Heilage]

Fikk akkurat telefon om at søskenbarnet mitt er på vei til Haukeland Sykehus med annengradsforbrenninger. Bensinseksplosjon var visst årsaken. Føler meg helt hjelpeløs nå... Hva gjør man når man hører sånt og man ikke kan hjelpe til på noe vis?

[Stubbekropp]

Stubbekropp, kom deg ut en tur. Selv om det er jævlig så vet du at det gjør godt også! Gå ut, ta deg en kopp kaffe (eller noe annet du har lyst på) og bare sitt der og se på folk. Utrolig hvor mange rare mennesker det finnes bare du titter litt. Å tenke sånn hjelper hvertfall for meg, og jeg har litt sosial angst jeg også.

9216598[/snapback]

 

Problemet er; Jeg våknet kl 6, sovnet igjen, nå er kl 17:20.

Se, jeg klarte det ikke! >.<

 

Og hvorfor finnes det så mange som får enn til og føle seg EKSTREMT dårlig?

Du prøver, så kommer "Jeg er så skuffet"+ignorering

Kjøpe ting er tilogmed vanskelig.

"Kaffe..." det fungerer ikke, for da kommer:

"Skal du ha mojajajalalalalchinopinowione, eller cholocopoco-jo-jo"

 

"Vanlig svart kaffe"

"Hva er det?"

 

Jeg liker at kaff'en er kaffe!

17 år gammel kaffesvin her

Endret 6. august 2007 av Stubbekropp

[Mushaboom]

Fikk akkurat telefon om at søskenbarnet mitt er på vei til Haukeland Sykehus med annengradsforbrenninger. Bensinseksplosjon var visst årsaken. Føler meg helt hjelpeløs nå... Hva gjør man når man hører sånt og man ikke kan hjelpe til på noe vis?

9218925[/snapback]

Hvis du ikke kan gjøre noe, så kan du ikke gjøre noe.

[J@cob]

Fikk akkurat telefon om at søskenbarnet mitt er på vei til Haukeland Sykehus med annengradsforbrenninger. Bensinseksplosjon var visst årsaken. Føler meg helt hjelpeløs nå... Hva gjør man når man hører sånt og man ikke kan hjelpe til på noe vis?

9218925[/snapback]

 

Du skriver ett brev til ham. Ja, det funker.Skriv det og post det til han, så har han noe å lese når han kommer ut.

 

2. grads forbrenninger er heldigvis ikke like vannsirende (ødelaggende) som tredjegrads, det går nok bra, skal du se, selv om det er litt av ett sjokk å få.

[Glufsa]

fått svar, og litt til

Endret 7. august 2007 av DukeCoke

[Espen pai]

fikk nettop vite att pappa skal til sykehuset og operere 21 eller 22... krysser fingrene

[Glufsa]

takk

 

 

|

|

|

|

\/

Endret 6. august 2007 av DukeCoke

[Eplefe]

Elsker en du ble sammen med på fredag...? Vel, du viste jo tydeligvis at hun faktisk ikke kan stole på deg, ved å lyve til henne, så jeg tror egentlig ikke du kan gjøre annet enn å skjerpe deg litt. Og sånne poster som "jeg får vel ty til selvmord eller noe da.." virker bare som at du er ekstremt higen etter oppmerksomhet, og du viser nesten forakt for de som faktisk sliter med suicidalitet.

 

Til problemet ditt; Du må bare krype om du vil beholde henne. Du har faktisk ikke noe annet valg, siden du faktisk brøt løftet ditt til henne.

[Heilage]

40% av kroppen er forbrent, og hva verre er; 20% av det er tredjegrads. Han ligger i koma nå, de begynner å operere en gang i morgen.

 

Stakkars gutt... 11-12 år gammel og er i en eksplosjon.

[Skosåle]

trist tråd denne skal jeg følge med på

[theoriginalAidskake]

Auda. Men ja, hva er det å gjøre.. Får bare håpe på det beste, få den støtten du trenger, og gi støtte til andre i familien som trenger det like mye. Tviler ikke på at det er en bedriten situasjon.

[Heilage]

Jeg kommer til å være tilstede så mye som mulig for familien min fremover.

 

 

Det er en av de tingene man aldri tror skjer med en man er glad i, alltid er det sånt som skjer med de andre. Aldri oss...

[FrenChie]

Hva slags eksplosjon?

[DJ_Dark]

Hva slags eksplosjon?

9222530[/snapback]

Han skrev bensineksplosjon litt over.

 

 

Trist å høre Heilage..

[jasid]

Dagens medisin er heldig vis ganske bra når det gjelder brannsår og lignende, men det viktigste du kan gjøre for han er å være der når han kommer ut av sykehuset, Med så store deler med 3grads forbrenninger kommer han til å ha arr.

å komme ut i samfunnet igjen etter noe sånt kan bli vanskelig og han kan komme til å trenge støtte.

[Demonfudge]

Problemet er; Jeg våknet kl 6, sovnet igjen, nå er kl 17:20.

Se, jeg klarte det ikke! >.<

 

Og hvorfor finnes det så mange som får enn til og føle seg EKSTREMT dårlig?

Du prøver, så kommer "Jeg er så skuffet"+ignorering

Kjøpe ting er tilogmed vanskelig.

"Kaffe..." det fungerer ikke, for da kommer:

"Skal du ha mojajajalalalalchinopinowione, eller cholocopoco-jo-jo"

 

"Vanlig svart kaffe"

"Hva er det?"

 

Jeg liker at kaff'en er kaffe!

17 år gammel kaffesvin her

9219540[/snapback]

 

Jau, jeg døgna igår, sovna kl 24 i natt, våknet kl 03.30 fordi jeg hadde mareritt og har vært våken siden.

 

Hvem er det som er så skuffet da? Sier folk at dem er skuffet eller er det bare noe du tror?

 

Jeg har faktisk fått sansen for homofisert kaffe i det siste, men vanlig svart kaffe er jo det jeg drikker mest da. Bare prøv igjen. Får du ikke vanlig svart kaffe så prøver du noe annet. Så kan du sette deg ned og se på folk.

Endret 7. august 2007 av DemonFudge

[fox]

Har skrevet noe av dette før men trenger en liten utblåsning og noen råd.

 

Da jeg var 14 slet jeg lenge med det jeg trodde var "slatters" og knasket flere paracet enn det som kan være sunt per dag. Var flere ganger hos lege men fikk fortsatt vite at det var slatters og at det var lite jeg kunne gjøre med det. 3 måneder senere drar jeg til legen igjen, denne gang til en annen siden fastlegen min hadde ferie. Han tar en kjapp kikk på leggen min og sender meg videre til sykehus for å ta MR og CT. Før jeg drar fra legekontoret klarer jeg å få lest ordet "tumor" blant notatene hans, jeg tror det allerede viste det da, men nektet for det. Etter å ha tatt prøvene på sykehuset så fikk jeg beskjed om at de var sendt til Radiumhospitalet og jeg hadde en time der for undersøkelse. Dagen etter prøvene fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft i høyre legg. Ewing's Sarconium, noe bare gjennomsnittlig 3 personer får i året, jeg var en av de. Hva faen tenkte jeg, jeg som så og si aldri var syk. Jeg ble sendt ut igjen hoppende på et par krykker jeg skulle bruke i neste 2 og et halvt år. En uke senere fikk jeg min første cellegift kur, noen uker senere mistet jeg håret og alt som var stabilt i livet mitt falt fra hverandre. Alt dette hendte 2 uker etter at stefaren min og moren min gikk fra hverandre.

 

Litt over et halvt år senere, da jeg egentlig skulle ha gått i niende klasse hadde jeg min siste cellegift kur, en såkalt høydosekur. Det vil si at den er det sterkeste kroppen kan tåle uten å gi etter. Siste delen før starten av 10 brukte jeg på å trene opp igjen benet mitt hos fysioterapeut, 3 måneder etter operasjonen som var i oktober kom jeg meg opp fra rullestolen og kunne gå rundt på krykker så lenge armene mine orket.

 

10klasse: Jeg humper fortsatt rundt på krykker, og har begynt å få igjen håret. Jeg trives for så vidt veldig godt på skolen, jeg har de samme vennene som i 8 og de er alltid der for meg. Det eneste som plager meg er fagene, fag som norsk og matte er vanskelige pga av at jeg mangler mye grunnleggende fra 9. klasse. 6 timers skoledager tar også på, og jeg sovner som regel med en gang jeg kommer hjem fra skolen. På slutten av året er det tid for å søke vgs. jeg har siden 8. klasse ville gå Media og Kommunikasjon, men uheldigvis så er snittet på de nærmeste skolen på 5,2. Snittet mitt var på 4,2 , noe jeg var fornøyd med, med tanke på at jeg mistet 9. klasse, men det hjalp så lite. Jeg var inne på tanken om å søke på "særskilt grunnlag" men fikk vite at jeg ikke "hadde godt nok grunnlag". De andre valgene mine blir almenn fag og resturant og matfag.

 

Sommeren før VGS: Jeg møter min nåværende kjæreste, som er 4 år eldre over nett. Vi snakker i en måneds tid, før hun flytter til en by nærme meg og da møtes vi. Etter det har vi hengt sammen så ofte vi kan. Det eneste problemet våres var at vi begge slet med psykiske problemer.

 

VGS: Jeg begynner på almennfag, en halvtimes busstur unna. Jeg fant meg aldri til rette. Fagene interreserte meg ikke og pendlingen tok knekken på meg fysisk. At alle vennene min fra U-skolen havnet på andre skoler hjalp heller ikke. I frimunittene var jeg enten alene, eller sammen med folk jeg egentlig aldri hadde syntes noe om. Det hele endte med at jeg sluttet ved juletider, jeg var ødelagt psykisk. Heldigvis var det helsesøster som fikk meg til å slutte. Da det var tid for søking av skole igjen var en ting sikkert, annen skole og annen linje. MEN, denne gangen får jeg beskjed om at jeg kan søke på særskilte grunnlag. Denne gang søker jeg Media og Kommunikasjon 2 steder, en av de 2,5 timer unna. Og har helse og sosial som 3 valg.

 

Da jeg fikk svar fra inntakskontoret i sommer var svaret: At jeg ikke hadde sendt med vurdering fra PP tjenesten (noe jeg aldri hadde hørt at trengtes), at sykdommen min ikke var god nok grunn, og at jeg hadde gode nok karakter til å komme inn andre steder. Altså pga at jeg gjorde mitt beste i 10. kom jeg ikke inn der jeg ville. Hadde jeg hatt dårligere karakter hadde jeg mest sannsynlig kommet inn.

 

I dag fikk jeg svaret fra 2. inntaket, 4 plasser unna å komme inn på medier og kommunikasjon. Da ble det altså helse og sosial på meg, på ny skole, enda lengere unna enn den forrige. Nå gjenstår det bare å se om jeg får borteboerstipend så jeg kan flytte på hybel og slippe pendling. Selv om jeg kanskje flytter er jeg redd det ikke vil funke også. Jeg er egentlig redd alt nå, kommer jeg til å finen venner på den nye skolen, vil jeg klare det fysisk og psykisk? Vil det gå som i fjor? Jeg er et nervevrak... Etter en god periode er ting på vei til å gå til helvete igjen, døgnrytme, psyke, alt.

 

Unnskyld for laaangt og rotete innlegg, jeg måtte bare få det ut. Det er nok noen rare setninger her pga av at jeg har vært våken i et døgn ++

9216358[/snapback]

 

Gi denne personen god råd og hjelp?

Endret 8. august 2007 av Fox

[Heilage]

Dagens medisin er heldig vis ganske bra når det gjelder brannsår og lignende, men det viktigste du kan gjøre for han er å være der når han kommer ut av sykehuset, Med så store deler med 3grads forbrenninger kommer han til å ha arr.

å komme ut i samfunnet igjen etter noe sånt kan bli vanskelig og han kan komme til å trenge støtte.

9223638[/snapback]

 

Jeg vet. Sannsynligheten for arr er veldig stor ved annengradsforbrenninger, for ikke å snakke om at hudtransplantasjon kanskje er nødvendig under tredjegrads. Det er bra han ligger i koma, for da kjenner han iallefall ikke den uutholdelige smerten det må være å ha overkroppen og ansiktet nesten brent istykker.

[L4r5]

Auda, Heilage... Dette var virkelig trist å høre. Håper virkelig det går så bra som det kan gå

[Skosåle]

Forferdelig og høre Arnold.

Du må ha hatt det fælt de siste årene

Forbanna tulling han fast legen du hadde!? hva tenkte han på da?