Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest member-101642]

Andor, det er heldigvis ikke lenge til skolestart. Da kommer fineværet som vanlig, og du får se vennene dine igjen. Begynn og spill fotball igjen fortest mulig, hvis ikke kommer du til å angre senere. Jeg meldte meg ut for noen år siden, og har ikke gjort annet enn å angre siden.

[Flexi]

Jaja, da har damen dumpet meg. Har ikke grini siden jeg var liten gutt, og dette er første gangen siden da at jeg har hatt lyst, men fortsatt sitter jeg og holder det inne.

 

Hadde jeg fått en sjanse til skulle jeg faen meg ha gjort alt annerledes (nesten alt hvertfall).

 

 

 

Nå er det på tide å henge opp punchingbaggen snart

 

EDIT: Sendte et par meldinger med hu i stad. Hu sa det at det kunne jo hende at vi ble sammen igjen en gang. Det gjør jo alt bare værre når hu sier det, siden jeg vet at det ikke kommer til å skje..

Jeg hater meg selv for at jeg ødela dette forholdet. Hu var min beste (og en av de veldig få) venna mine jeg har hatt, i løpet av mine 17 år. Det er trist å tenke på at jeg aldri mer får holde rundt henne, eller kysse henne..

Endret 3. august 2007 av Flexi

[Stubbekropp]

Har hjulpet flere folk som har slitt med depresjon og angst på nett og bli kvitt den, det ser ut til at det er min tur og være "pasienten"

Det er så mange som prøver og hjelpe meg, skumle intensjoner eller ei, men de prøver

Og jeg klarer ikke noe, gjør ikke progresjon i det hele tatt

 

I natt mens det var tåke gikk/løp jeg ned på barneskolen jeg gikk på for en haug år siden og mimret over hvor enkelt alt var

Søvn går bare an fra kl 06:00-14:00 virker det som, selv om jeg er trøtt hele tiden.

Og mormor er kjempebekymret for meg, min mor sier masse løgner til henne om meg...

 

Blæ, vil ikke være sånn her mer

I dag var egentlig planen; Dra til Oslo, hver der i dag og se

[L4r5]

Bare en liten utblåsning fra min side:

 

FAEN I HELVETE! Det suger så å måtte dra fra noen man elsker.

Bestillte akkurat billett til toget. Skalv som en tulling mens jeg tastet.

Skal ikke dra før mandag kveld da, men jeg merket det godt.

Skulle ønske jeg ikke måtte dra

[Eplefe]

Jeg kan vel egentlig ikke trøste deg, for jeg har litt å komme med selv.

Tar meg selv i å ville mase meg til en kattunge for trøst, når kjæresten min reiser. Det er faen ikke så lett å bare gå tilbake til happy-mode da. Jeg vil egentlig bare sitte meg ned og gråte, for jeg føler meg skikkelig håpløs bare av tanken på at han skal reise. ><

Som oftest gleder jeg meg til å begynne på skolen igjen, for å få sysselsatt meg, men alt jeg klarer å tenke på nå er at jeg kommer til å være ensom. Det er den jævligste håpløsheten jeg har følt på lenge. og jeg klarer ikke å hindre den på noen måte heller. Klarer ikke gråte en gang.

[mushi]

En av dere pakker sammen sakene sine og flytter inn hos den andre. Problem solved!

[Eplefe]

Om det bare hadde vært så lett. L4r5 har andre grunner for å reise hjem, og jeg har kommet inn på skole her i Bergen og betalt depositum for det. Jeg har ikke råd til å la være å gå der, rett og slett.

[Kakofoni]

Jeg poster her egentlig for å ha den i mine innlegg, ikke fordi jeg er en sadist som liker å lese om andres problemer (don't get me wrong. Kan jeg hjelpe noen, blir jeg glad), men det er det faktum at denne tråden aldri er her når jeg trenger den.

 

For å ikke bli helt off-topic så kan jeg jo nevne mitt største problem i min egentlig luksuriøse og glade verden.

 

På tre år har jeg ikke vært forelska. Ikke på tre år i mitt seksten år gamle liv. Jeg blir ikke lett forelska, og det er jo bare sånn jeg er. De følelsene jeg hadde mot den jeg var forelska i er nesten helt glemt, men nå tror jeg jeg er forelska igjen, bare i en person som bor så evig langt borte. Tenk det, da. >_>

 

Når jeg tenker meg litt mer om, har jeg litt av hvert å fortelle, men føler at det ikke passer å fortelle om da mange folk vet om min bruker her, og den er lett å finne om en ikke gjør det. Men det er da bra vi har gjesteposting her.

[Niqābninja]

FFS! Bazukh har logga på pcen min! Er nyhus som har skrevet innlegget under!

 

EDIT: Sendte et par meldinger med hu i stad. Hu sa det at det kunne jo hende at vi ble sammen igjen en gang. Det gjør jo alt bare værre når hu sier det, siden jeg vet at det ikke kommer til å skje..

Jeg hater meg selv for at jeg ødela dette forholdet. Hu var min beste (og en av de veldig få) venna mine jeg har hatt, i løpet av mine 17 år. Det er trist å tenke på at jeg aldri mer får holde rundt henne, eller kysse henne..

9201828[/snapback]

Jeg har vært igjennom mye av det samme og har kun et tips til deg. Gråt. Å holde det inne hjelper ikke. Det hjelper ikke å prøve å være manndig. Jeg prøvde da jeg gikk igjennom det samme for et halvt år siden, det fungerte ikke. Men det hjalp å gråte. Om du prøver men ikke klarer, tenk på alt det fine du har hatt med henne, men aldri har noen mulighet til å få tilbake. Det gjør vondt å tenke på, derfor er det mulig du begynner å gråte, men ha alltid som baktanke at det er gode minner du kommer til å nyte godt av resten av livet. Jeg ville ikke miste henne, men hadde ikke noe valg. Jeg kan se tilbake på det nå og si at jeg er takknemlig for alt jeg fikk, at jeg fikk være med henne og at vi hadde det utrolig bra. Hun ga meg det beste året og den beste ene ekstra måneden(vi var sammen i et år og en måned) jeg har hatt noen gang. Det er jeg takknemlig for. Tenk sånn og ikke at hun har stukket deg i ryggen med en dolk. Det er ikke slik det er. Min nåværende eks hadde ikke lyst å miste følelsene hun hadde for meg, men gjorde det. Hun gråt langt mer enn hva jeg gjorde og jeg vet det var det verste hun har gått igjennom noen gang. Det samme som meg. Så ikke vær sint eller fornærmet på henne, for om dere har hatt noe ekte, men hun har mistet følelsen er det lite hun får gjort med det. Å være sammen med deg, kun for å være sammen med deg er å leve på en løgn. Ikke gjør de feilstegene jeg gjorde. Vær glad for tiden dere hadde sammen, men gråt nå, få det ut. Det er det klart beste du kan gjøre.

Endret 5. august 2007 av bazukh

[Deadringer]

Jeg som skrev det over, Ida logga på kontoen sin på min pc uten at jeg var klar over det.

[Zappza]

Argh. Som vanlig har jeg ikke no tyngre å deppe om, og irriterer meg sånn smått at jeg kommer å ødelegger denne tråden med mine små hverdagsproblemer.

 

But hell. Let's keep writing.

 

Mobilen har klikka, vil ikke slå seg på og alt av bilder/filmer fra tre år tilbake i tid med en drøss gode minner ligger låst på minnekortet siden jeg ikke husker passordet til det.

 

PCen funker heller ikke. Aner ikke hvorfor.

 

Jeg flytter vekk fra hjemplassen min i 16 år i morgen. Det kommer til å bli tungt, jeg elsker hjemplassen...

[mushi]

Skulle liksom sende henne dette til svar tilbare, men jeg feiga ut. Hun bruker det alltid mot meg ved en senere anledning eller gjenforteller det til søstra si eller foreldrene.

 

 

>Det har nå gått over et år siden du ga meg beskjed om at du trengte en pause fra meg. Jeg har nå latt deg i fred lenge.

-Masing annenhver mnd for å få meg til å få dårlig nok samvittighet til å komme tilbake igjen er ikke å la meg være "ifred"

 

 

>At du har hatt mye press på deg i oppveksten er både og. I tidlig barneår styrte du mye selv og snurret alle rundt lillefingeren. Du opplevde mye og hadde mange gode barneopplevelser. Jeg kan fortelle deg om dem en dag, om du har glemt det bort.

-WTF!? Hvorfor legger du all skyld på meg? Det var min[\i] skyld at dere lagde et helvete uten like fordi jeg hadde fått en 4-er eller var syk en dag?

 

 

>Og, ja, det er vanskelig å ha to foreldre som er lærere. Ingen drømmesituasjon. Og vi la nok en del "press" på deg. Men det var fordi vi var glad i deg og ville at du skulle klare deg i godt i livet. På gymnaset valgte du selv å skulke mye, byttet fram og tilbake mellom skoler og valgte å flytte tidlig hjemmefra. Det var dine valg.

- Ja familiesituasjonen hadde ingenting med det å gjøre Du er så utrolig manipulernde og vender og vrir på alt! Det kan jo ikke være din eller far sin skyld, det er min, fordi det er mitt liv, og dere bare prøver å dytte (tvinge) meg i riktig rettning. Ikke kom her og si at det var jeg som skapte den situasjonen jeg var i. Hadde dere vært normale og ikke forsømt ungene deres så jævlig ville jeg hatt en jobb og vært som alle andre nå!

 

 

>Så jeg forstår at det ble for mye, og håper at du nå har mindre press i hverdagen din. Men hadde vi vært flinkere til å snakke sammen, ville vi kanskje unngått å havne i denne situasjonen?

- Jeg prøvde å snakke med deg! Gang på gang. Det eneste det endte med var at jeg var utakknemlig og bortskjemt. At jeg var en liten unge og måtte vokse opp. Du sa t.o.m. til meg at jeg aldri burde få barn fordi jeg kom til å være en mye dårligere mor i forhold til deg, som hadde gjort alt du klarte for at vi skulle ha det bra. Avlive kattene måtte jeg også. Jeg kunne jo ikke ha katter når jeg hadde dårlig råd. Hvem er det som sier sånt til datteren sin?

 

 

>Jeg vet også at dere legger veldig mye i rideturen min i fjor sommer. Og de valg jeg gjorde da. Jeg vet ikke hva du har hørt om den turen, men jeg kan si så mye som at jeg også har en versjon av hva som hendte i fjor. Og det er en litt annen historie enn fars. En historie som jeg kan fortelle deg en dag du har tid og lyst til å høre. Men det er svært vondt å høre hvor vondt og leit dette har blitt for Margrethe i etterkant. Men hun får ingen historier fra meg. Jeg ser henne ikke lenger. Husk det.

- Hvordan kan det ha blitt missforstått? Du, ingrid og margrethe skulle på ridetur. Du bestemte deg

for å ta med Siv, selv om du da viste at ingen ville være med deg. Så dere dro alene sammen, mens ungene dine satt igjen hjemme.

 

 

>Jeg ønsker ikke at dere barn skal ta "parti" mellom far og meg. Jeg vil at dere skal ha to foreldre som dere kan støtte dere til, søke råd hos og som er glad i dere. Jeg vil ikke slåss med far. Jeg hater han ikke. Jeg er bare uendelig trist over at situasjonen er som den er. AT du ikke har det bra, at Margrethe har det vanskelig og at Ingrid sliter med sine greier.

- Hvorfor prøver du alltid å få meg til å "skifte side" da? Bestikker meg med gaver, penger og ting. Jeg vil ikke ha det. Jeg skjønner hva det er du gjør. Jeg er ikke tolv år og dum lengre. Du brude kanskje prøve å ta litt skyld selv? Siden dere to så fint har klart å ødelegge alle ungene.

 

 

 

>Dette har du lagt opp til selv.

 

 

>Din strenge/dårlig oppvekst ville jeg veldig gjerne diskutert med deg, om jeg hadde kunnet. Men kanskje du selv får barn en dag, og da ser at hverdagen ikke alltid er så lett. Og så vondt det kanskje er å høre for deg, så var aldri far og jeg noen god match på endel områder. Barneoppdragelse var et område vi hadde svært ulike meninger om. Men jeg håper du får hjelp til å bearbeide og sortere disse tankene. Og kommer styrket ut.

- Fem år med terapi har ikke hjulpet, men hvis jeg kommer på kveldskos med deg blir alt bra? Sign me up!

 

 

>Når det gjelder mine manipulerende evner så har jeg ikke annet å si, enn at jeg er lei for at du opplever det slik. Og ber om unnskyldning dersom jeg har såret deg.

- Det er litt seint nå, i en mail, når jeg ikke vil snakke med deg uansett. Bare la meg være i fred.

 

 

 

>Vel, det var et lite hjertesukk av et kveldsbrev.

>Klemmer fra mor.

>

>

>

[Espen pai]

ligger og tenker på faren min i dag... var en tur hjemme i Arendal for noen uker siden... Pappa kom og hentet meg når jeg kom med bussen. skulle slenge baggen min inn sidedøren på bilen, når jeg så det sto en rullestol i bilen... fikk vite da att han har en nesten helt tett hoved blodåre som går ned til beina. har en puls på 10 i venstre benet, og 20 i høyre. kan ikke gå mer enn 5-10 meter om gangen, og risikerer og miste begge bena om det kommer noe mer.

han skal operere forhåpentligvis i løpet av måneden.

 

Men det er så frustrerende og sitte her i Oslo, og ikke vite hvordan det går med han.

Har på en måte lyst til og reise ned, passe på han, og bare være der. Men mine besøk der har en tendens til og ende opp i krangler, og det orker jeg ikke nå... Om jeg reiser fra Oslo, så vil jeg også stå i fare for og miste jobben, leiligheten og livet mitt her...

[Eplefe]

Fy søren, du har det ikke lett, Espen. Det jeg tror er at det er minst like viktig for faren din at du støtter ham mentalt som at du støtter ham fysisk. Jeg ville heller kanskje ringt et par ganger mer enn vanlig i uka og snakket med ham, og prøve å forhindre at det skal skli ut i krangler. Du kan jo ikke risikere å miste et helt liv du har bygget selv. Du skal se at ting ordner seg, bare vær der for pappaen din, psykisk. Det hjelper mer enn du aner.

[L4r5]

Skulle liksom sende henne dette til svar tilbare, men jeg feiga ut. Hun bruker det alltid mot meg ved en senere anledning eller gjenforteller det til søstra si eller foreldrene.

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

 

>Det har nå gått over et år siden du ga meg beskjed om at du trengte en pause fra meg. Jeg har nå latt deg i fred lenge.

-Masing annenhver mnd for å få meg til å få dårlig nok samvittighet til å komme tilbake igjen er ikke å la meg være "ifred"

 

 

>At du har hatt mye press på deg i oppveksten er både og. I tidlig barneår styrte du mye selv og snurret alle rundt lillefingeren. Du opplevde mye og hadde mange gode barneopplevelser. Jeg kan fortelle deg om dem en dag, om du har glemt det bort.

-WTF!? Hvorfor legger du all skyld på meg?  Det var min[\i] skyld at dere lagde et helvete uten like fordi jeg hadde fått en 4-er eller var syk en dag?

 

 

>Og, ja, det er vanskelig å ha to foreldre som er lærere. Ingen drømmesituasjon. Og vi la nok en del "press" på deg. Men det var fordi vi var glad i deg og ville at du skulle klare deg i godt i livet. På gymnaset valgte du selv å skulke mye, byttet fram og tilbake mellom skoler og valgte å flytte tidlig hjemmefra. Det var dine valg.

- Ja familiesituasjonen hadde ingenting med det å gjøre Du er så utrolig manipulernde og vender og vrir på alt! Det kan jo ikke være din eller far sin skyld, det er min, fordi det er mitt liv, og dere bare prøver å dytte (tvinge) meg i riktig rettning. Ikke kom her og si at det var jeg som skapte den situasjonen jeg var i. Hadde dere vært normale og ikke forsømt ungene deres så jævlig ville jeg hatt en jobb og vært som alle andre nå!

 

 

>Så jeg forstår at det ble for mye, og håper at du nå har mindre press i hverdagen din. Men hadde vi vært flinkere til å snakke sammen, ville vi kanskje unngått å havne i denne situasjonen?

- Jeg prøvde å snakke med deg! Gang på gang. Det eneste det endte med var at jeg var utakknemlig og bortskjemt. At jeg var en liten unge og måtte vokse opp. Du sa t.o.m. til meg at jeg aldri burde få barn fordi jeg kom til å være en mye dårligere mor i forhold til deg, som hadde gjort alt du klarte for at vi skulle ha det bra. Avlive kattene måtte jeg også. Jeg kunne jo ikke ha katter når jeg hadde dårlig råd. Hvem er det som sier sånt til datteren sin?

 

 

>Jeg vet også at dere legger veldig mye i rideturen min i fjor sommer. Og de valg jeg gjorde da. Jeg vet ikke hva du har hørt om den turen, men jeg kan si så mye som at jeg også har en versjon av hva som hendte i fjor. Og det er en litt annen historie enn fars. En historie som jeg kan fortelle deg en dag du har tid og lyst til å høre. Men det er svært vondt å høre hvor vondt og leit dette har blitt for Margrethe i etterkant. Men hun får ingen historier fra meg. Jeg ser henne ikke lenger. Husk det.

- Hvordan kan det ha blitt missforstått? Du, ingrid og margrethe skulle på ridetur. Du bestemte deg

for å ta med Siv, selv om du da viste at ingen ville være med deg. Så dere dro alene sammen, mens ungene dine satt igjen hjemme.

 

 

>Jeg ønsker ikke at dere barn skal ta "parti" mellom far og meg. Jeg vil at dere skal ha to foreldre som dere kan støtte dere til, søke råd hos og som er glad i dere. Jeg vil ikke slåss med far. Jeg hater han ikke. Jeg er bare uendelig trist over at situasjonen er som den er. AT du ikke har det bra, at Margrethe har det vanskelig og at Ingrid sliter med sine greier. 

- Hvorfor prøver du alltid å få meg til å "skifte side" da? Bestikker meg med gaver, penger og ting. Jeg vil ikke ha det. Jeg skjønner hva det er du gjør. Jeg er ikke tolv år og dum lengre. Du  brude kanskje prøve å ta litt skyld selv? Siden dere to så fint har klart å ødelegge alle ungene.

 

 

 

>Dette har du lagt opp til selv.

 

 

>Din strenge/dårlig oppvekst ville jeg veldig gjerne diskutert med deg, om jeg hadde kunnet. Men kanskje du selv får barn en dag, og da ser at hverdagen ikke alltid er så lett. Og så vondt det kanskje er å høre for deg, så var aldri far og jeg noen god match på endel områder. Barneoppdragelse var et område vi hadde svært ulike meninger om. Men jeg håper du får hjelp til å bearbeide og sortere disse tankene. Og kommer styrket ut.

- Fem år med terapi har ikke hjulpet, men hvis jeg kommer på kveldskos med deg blir alt bra? Sign me up!

 

 

>Når det gjelder mine manipulerende evner så har jeg ikke annet å si, enn at jeg er lei for at du opplever det slik. Og ber om unnskyldning dersom jeg har såret deg.

- Det er litt seint nå, i en mail, når jeg ikke vil snakke med deg uansett. Bare la meg være i fred.

 

 

 

>Vel, det var et lite hjertesukk av et kveldsbrev.

>Klemmer fra mor.

>

>

>

9210621[/snapback]

Skriv som svar at du begynte på et brev tilbake men ikke orket for det blir bare bråk av det. Og det orker du ikke.

Kort og konsist og får fremdet du mener uten at du går inn på detaljer...

Famile er noe skikkelig drit noen ganger. Selv så har jeg kuttet all kontakt med morra mi fordi det bestandig går til helvete.

 

 

 

ligger og tenker på faren min i dag... var en tur hjemme i Arendal for noen uker siden... Pappa kom og hentet meg når jeg kom med bussen. skulle slenge baggen min inn sidedøren på bilen, når jeg så det sto en rullestol i bilen... fikk vite da att han har en nesten helt tett hoved blodåre som går ned til beina. har en puls på 10 i venstre benet, og 20 i høyre. kan ikke gå mer enn 5-10 meter om gangen, og risikerer og miste begge bena om det kommer noe mer.

han skal operere forhåpentligvis i løpet av måneden.

 

Men det er så frustrerende og sitte her i Oslo, og ikke vite hvordan det går med han.

Har på en måte lyst til og reise ned, passe på han, og bare være der. Men mine besøk der har en tendens til og ende opp i krangler, og det orker jeg ikke nå... Om jeg reiser fra Oslo, så vil jeg også stå i fare for og miste jobben, leiligheten og livet mitt her...

9211503[/snapback]

Enig med Eplefe. Bare vær der psykisk så hjelper det utrolig. Ring ham av og til og hør hvordan det går.

Det går an å holde kontakten uten å fysisk være der og risikere alt du har jobbet for.

Han har sikkert ikke så lyst til å ta kontakt hele tiden med deg pga. han er redd for å belaste deg med sine problemer. Men vær ivrig på telefon/msn/epost så skal du se at du varmer et pappa-hjerte mer enn du aner.

[Espen pai]

Det jeg tror er at det er minst like viktig for faren din at du støtter ham mentalt som at du støtter ham fysisk. Jeg ville heller kanskje ringt et par ganger mer enn vanlig i uka og snakket med ham, og prøve å forhindre at det skal skli ut i krangler.

9212105[/snapback]

 

er ikke så lett det heller... siden vi aldri har pratet ordentlig. bare sånn overfladisk liksom... så derfor hadde det vært bedre og hjelpe han med noe konkret istedenfor..

[Gjest Gjest_Arnold_*]

Har skrevet noe av dette før men trenger en liten utblåsning og noen råd.

 

Da jeg var 14 slet jeg lenge med det jeg trodde var "slatters" og knasket flere paracet enn det som kan være sunt per dag. Var flere ganger hos lege men fikk fortsatt vite at det var slatters og at det var lite jeg kunne gjøre med det. 3 måneder senere drar jeg til legen igjen, denne gang til en annen siden fastlegen min hadde ferie. Han tar en kjapp kikk på leggen min og sender meg videre til sykehus for å ta MR og CT. Før jeg drar fra legekontoret klarer jeg å få lest ordet "tumor" blant notatene hans, jeg tror det allerede viste det da, men nektet for det. Etter å ha tatt prøvene på sykehuset så fikk jeg beskjed om at de var sendt til Radiumhospitalet og jeg hadde en time der for undersøkelse. Dagen etter prøvene fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft i høyre legg. Ewing's Sarconium, noe bare gjennomsnittlig 3 personer får i året, jeg var en av de. Hva faen tenkte jeg, jeg som så og si aldri var syk. Jeg ble sendt ut igjen hoppende på et par krykker jeg skulle bruke i neste 2 og et halvt år. En uke senere fikk jeg min første cellegift kur, noen uker senere mistet jeg håret og alt som var stabilt i livet mitt falt fra hverandre. Alt dette hendte 2 uker etter at stefaren min og moren min gikk fra hverandre.

 

Litt over et halvt år senere, da jeg egentlig skulle ha gått i niende klasse hadde jeg min siste cellegift kur, en såkalt høydosekur. Det vil si at den er det sterkeste kroppen kan tåle uten å gi etter. Siste delen før starten av 10 brukte jeg på å trene opp igjen benet mitt hos fysioterapeut, 3 måneder etter operasjonen som var i oktober kom jeg meg opp fra rullestolen og kunne gå rundt på krykker så lenge armene mine orket.

 

10klasse: Jeg humper fortsatt rundt på krykker, og har begynt å få igjen håret. Jeg trives for så vidt veldig godt på skolen, jeg har de samme vennene som i 8 og de er alltid der for meg. Det eneste som plager meg er fagene, fag som norsk og matte er vanskelige pga av at jeg mangler mye grunnleggende fra 9. klasse. 6 timers skoledager tar også på, og jeg sovner som regel med en gang jeg kommer hjem fra skolen. På slutten av året er det tid for å søke vgs. jeg har siden 8. klasse ville gå Media og Kommunikasjon, men uheldigvis så er snittet på de nærmeste skolen på 5,2. Snittet mitt var på 4,2 , noe jeg var fornøyd med, med tanke på at jeg mistet 9. klasse, men det hjalp så lite. Jeg var inne på tanken om å søke på "særskilt grunnlag" men fikk vite at jeg ikke "hadde godt nok grunnlag". De andre valgene mine blir almenn fag og resturant og matfag.

 

Sommeren før VGS: Jeg møter min nåværende kjæreste, som er 4 år eldre over nett. Vi snakker i en måneds tid, før hun flytter til en by nærme meg og da møtes vi. Etter det har vi hengt sammen så ofte vi kan. Det eneste problemet våres var at vi begge slet med psykiske problemer.

 

VGS: Jeg begynner på almennfag, en halvtimes busstur unna. Jeg fant meg aldri til rette. Fagene interreserte meg ikke og pendlingen tok knekken på meg fysisk. At alle vennene min fra U-skolen havnet på andre skoler hjalp heller ikke. I frimunittene var jeg enten alene, eller sammen med folk jeg egentlig aldri hadde syntes noe om. Det hele endte med at jeg sluttet ved juletider, jeg var ødelagt psykisk. Heldigvis var det helsesøster som fikk meg til å slutte. Da det var tid for søking av skole igjen var en ting sikkert, annen skole og annen linje. MEN, denne gangen får jeg beskjed om at jeg kan søke på særskilte grunnlag. Denne gang søker jeg Media og Kommunikasjon 2 steder, en av de 2,5 timer unna. Og har helse og sosial som 3 valg.

 

Da jeg fikk svar fra inntakskontoret i sommer var svaret: At jeg ikke hadde sendt med vurdering fra PP tjenesten (noe jeg aldri hadde hørt at trengtes), at sykdommen min ikke var god nok grunn, og at jeg hadde gode nok karakter til å komme inn andre steder. Altså pga at jeg gjorde mitt beste i 10. kom jeg ikke inn der jeg ville. Hadde jeg hatt dårligere karakter hadde jeg mest sannsynlig kommet inn.

 

I dag fikk jeg svaret fra 2. inntaket, 4 plasser unna å komme inn på medier og kommunikasjon. Da ble det altså helse og sosial på meg, på ny skole, enda lengere unna enn den forrige. Nå gjenstår det bare å se om jeg får borteboerstipend så jeg kan flytte på hybel og slippe pendling. Selv om jeg kanskje flytter er jeg redd det ikke vil funke også. Jeg er egentlig redd alt nå, kommer jeg til å finen venner på den nye skolen, vil jeg klare det fysisk og psykisk? Vil det gå som i fjor? Jeg er et nervevrak... Etter en god periode er ting på vei til å gå til helvete igjen, døgnrytme, psyke, alt.

 

Unnskyld for laaangt og rotete innlegg, jeg måtte bare få det ut. Det er nok noen rare setninger her pga av at jeg har vært våken i et døgn ++

[Flexi]

FFS! Bazukh har logga på pcen min! Er nyhus som har skrevet innlegget under!

 

EDIT: Sendte et par meldinger med hu i stad. Hu sa det at det kunne jo hende at vi ble sammen igjen en gang. Det gjør jo alt bare værre når hu sier det, siden jeg vet at det ikke kommer til å skje..

Jeg hater meg selv for at jeg ødela dette forholdet. Hu var min beste (og en av de veldig få) venna mine jeg har hatt, i løpet av mine 17 år. Det er trist å tenke på at jeg aldri mer får holde rundt henne, eller kysse henne..

9201828[/snapback]

Jeg har vært igjennom mye av det samme og har kun et tips til deg. Gråt. Å holde det inne hjelper ikke. Det hjelper ikke å prøve å være manndig. Jeg prøvde da jeg gikk igjennom det samme for et halvt år siden, det fungerte ikke. Men det hjalp å gråte. Om du prøver men ikke klarer, tenk på alt det fine du har hatt med henne, men aldri har noen mulighet til å få tilbake. Det gjør vondt å tenke på, derfor er det mulig du begynner å gråte, men ha alltid som baktanke at det er gode minner du kommer til å nyte godt av resten av livet. Jeg ville ikke miste henne, men hadde ikke noe valg. Jeg kan se tilbake på det nå og si at jeg er takknemlig for alt jeg fikk, at jeg fikk være med henne og at vi hadde det utrolig bra. Hun ga meg det beste året og den beste ene ekstra måneden(vi var sammen i et år og en måned) jeg har hatt noen gang. Det er jeg takknemlig for. Tenk sånn og ikke at hun har stukket deg i ryggen med en dolk. Det er ikke slik det er. Min nåværende eks hadde ikke lyst å miste følelsene hun hadde for meg, men gjorde det. Hun gråt langt mer enn hva jeg gjorde og jeg vet det var det verste hun har gått igjennom noen gang. Det samme som meg. Så ikke vær sint eller fornærmet på henne, for om dere har hatt noe ekte, men hun har mistet følelsen er det lite hun får gjort med det. Å være sammen med deg, kun for å være sammen med deg er å leve på en løgn. Ikke gjør de feilstegene jeg gjorde. Vær glad for tiden dere hadde sammen, men gråt nå, få det ut. Det er det klart beste du kan gjøre.

9210038[/snapback]

 

Problemet er det at jeg ikke vet om hu har mista noen følelser.. Det er bare måten jeg har oppført meg på i det siste som fikk hu til å slå opp. Hu sa hu rett og slett trengte en pause.

[Stubbekropp]

I morgen skulle jeg egentlig ut døren, for første gang på 40 dager (Wuhu!)

Men det blir rett og slett ikke noe av, for jeg VET at det ikke blir noe av.

Det er ingen som pusher meg, untatt de som ousher meg i FEIL rettning.

Folk fra nettet som sier; "Møt meg, ellers blir jeg skuffet" eller "Kom igjen, du skal møte meg"

Og de har skumle intensjoner de fleste av dem.

Eller, ikke skumle, men intensjoner som ikke jeg vil ta del i

 

Med denne døgntytmen går det jo ikke uansett heller.

Våkner kl 16:50 ca, da er jo dagen nesten OVER når det gjelder aktiviteter man kan gjøre alene.

 

Jeg lider av sosial angst+depresjoner, det og måtte møte noen, bli "Målt" er utrolig grusomt.

Pulsen stiger, jeg blir andpusten, øynene tåkete, svimmel og går rett og slett rundt i en RUS

 

Jeg vil ha noen, men jeg kan ikke ha noen

Men ikke hvemsomhelst.

Jeg vil ha en som tar meg for den jeg er, ikke for at jeg er NOEN

[Demonfudge]

Stubbekropp, kom deg ut en tur. Selv om det er jævlig så vet du at det gjør godt også! Gå ut, ta deg en kopp kaffe (eller noe annet du har lyst på) og bare sitt der og se på folk. Utrolig hvor mange rare mennesker det finnes bare du titter litt. Å tenke sånn hjelper hvertfall for meg, og jeg har litt sosial angst jeg også.