Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Mrpusten]

Ja, du skal ikke se bort i fra at du får deg mange nye venner når du begynner på VGS. Det er mange som gjør det... blir dratt inn i en ny vennekrets osv

[theoriginalAidskake]

Jeg foler meg skikkelig glemt. Personer som burde ha husket 18 aarsdagen min har ikke sagt et pip om det. Jeg er ikke veldig noye paa saant, men det er litt surt at de ikke har nevnt det med noe som helst.

Naa har det gatt en uke, og de har enda ikke kommet paa at den har vaert.

[Evil-Duck]

Jeg foler meg skikkelig glemt. Personer som burde ha husket 18 aarsdagen min har ikke sagt et pip om det. Jeg er ikke veldig noye paa saant, men det er litt surt at de ikke har nevnt det med noe som helst.

Naa har det gatt en uke, og de har enda ikke kommet paa at den har vaert.

9184500[/snapback]

 

Jeg foreksempel suger virekelig på å huske datoer , så derfor glemmer jeg vert eneste år datoen til både bestevennen min og ellers resten av venengjengen uten jeg faktisk mener noe vondt med det, så tror nok ikke at de som har glemt bursdagen din virkelig gjør det med vilje.

[Gjest Guest]

Dette begynner å gå meg på nervene. Uansett hva jeg gjør, så finner jeg liten glede av det.

 

Fotografering,- Morsomt, men jeg brenner ikke for det.

Skriving,- Morsomt, men jeg brenner ikke for det.

WoW,- Morsomt, men jeg brenner ikke for det. (Casual ftw)

Sosialisering,- Morsomt, men jeg brenner ikke for det. Føler òg at jeg rett og slett suger i det.

 

Herlig, det klassiske med gjennom hele barneskolen, problemet er at jeg ikke vet om jeg har tatt skade av det, rett og slett. I blant distanserer jeg meg totalt fra alle, skyver venner vekk fra meg (Jente venner skyver jeg lettere fra meg en gutte venner. Ja, jeg ble 'betrayed', av ei jente venn en gang, det svei, etter det..)

 

Sier en person "Jeg liker deg", eller "Jeg liker deg over gjenomsnittet", så se ikke bortifra at det vennskapet er kjørt i grøften etter noen uker. I hvert fall om det er ei jente.

 

Jeg liker å være sosial, men jeg hater det. Jeg ser folk på forumet som blir gode venner, og tenker "Jøss, de er heldige", men jeg tør aldri ta kontakt selv. De ville bare sett på meg som en rar idiot. Eller? Kansje ikke, men det er det jeg går for.

 

Av alle vennene jeg har, er det vel bare èn jeg ser på som en venn, resten er 'bekjente'. Jeg tror jeg putter de i den båsen rett og slett fordi jeg ikke vil knytte meg. Det sårer ikke like mye å bli såret av en bekjent, enn viss det er en god venn.

 

Kjærligheten er og noe dritt. Jeg ble betatt av en jente, ble ganske god kjent med henne og, men hun.. vel, hun var ikke oppegående. Ikke missforstå meg, jeg er ganske så fordomsfri, men når hun begynte å gå bussen ved ett nytt sted hver morgen, mistet jeg litt av interessent. Jeg ba henne dra til helvete når hun begynte å flørte i timen / friminuttene med en annen i klassen. Eller, jeg gjorde ikke det åpenbart, men jeg fikk i hvert fall skjøvet henne vekk. Tøs.

 

For litt siden tok en gammel bekjent av meg opp igjen kontakten. "Fuck it", tenkte jeg og besøkte henne. Før jeg fikk tenkt meg om, pulte vi som noen kaniner på gulvet. Herlig, som jeg angrer.

 

Gjesteposting er knall, om noen i det hele tatt klarer å koble denne posten til meg, dvs; meg-meg, så skal jeg personlig sette fyr på vedkommende. Jeg vil bare ha en anonym utblåsning.

[Anynom_Bruker_123]

Aidskake

samme med meg på 16-årsdagen min

nå er det over 1 uke siden, har ikke hørt NOE far NOEN venner

[Korpmettaren]

Èn ting skal du ha Guest: du er utrolig flink til å skrive. Den dro hardt i hjerteroten for å være ærlig.

 

Hvorfor kan ikke bare all deppeshit forsvinne!? Er så dritt lei det. Egentlig liker jeg det, men misliker det ofte til tider. Kan liksom bli for masse av det gjennom årene.

 

Vil vel kalle meg selv en patetisk liten idiot. Sitter her og er deppa som F, maaange arr på armene, og flere som gror seg til det. Vil så gjerne være sosial og ha venner, men liker å være avsosial.

Folk ber meg på filmkveld/kino/fest med mer, men jeg takker som regel nei og går rolig bort som jeg har andre planer og smiler som ingen ting har skjedd. Men hva skjer?, jo, jeg setter på hard musikk som skremmer de fleste som går forbi og blir sur og deppa og setter meg alene et sted og prater med meg selv om hvor dum jeg er som ikke gidder å bli med. Min andre personlighet kommer frem og prater da om hvor herlig jeg har det nå, så diskuter vi, altså jeg, til jeg blir sur og desperat og finner noe skarpt og tilfredstillende.

Fysisk smerte er bedre enn psykisk.

[DeadEmotion]

Jeg er deppa... Jævlig deppa...

[DJ_Dark]

Jeg er deppa... Jævlig deppa...

9190291[/snapback]

And the reason is...?

[DeadEmotion]

Har ingen fremtid bl.a...

[ArmenMinAU]

Og hvor gammel er du og hvorfor har du ingen fremtid?

[DeadEmotion]

Jeg er snart 19... Aner ikke hva jeg skal gjøre videre med livet mitt. Har fått høre fra flere hold at å ta siste året på videregående ville være et svært dumt valg, ettersom sansynligheten er stor for at det vil gå skeis (lærevansker etc.) Samtidig aner jeg ikke hva jeg skal gjøre ellers... Hvor i helvete skulle jeg gått i lære f.eks...? Aner jo ikke hva jeg vil... Står helt fast og er livredd for å ende opp med nok et langt år hjemme, uten å gjøre noe... I tillegg har jeg følt meg ganske ensom... Alle andre har hatt noe å drive med... Nå er ferien snart slutt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Føles bare så jævlig kjipt...

[Thewiz]

Jeg er snart 19... Aner ikke hva jeg skal gjøre videre med livet mitt. Har fått høre fra flere hold at å ta siste året på videregående ville være et svært dumt valg, ettersom sansynligheten er stor for at det vil gå skeis (lærevansker etc.) Samtidig aner jeg ikke hva jeg skal gjøre ellers... Hvor i helvete skulle jeg gått i lære f.eks...? Aner jo ikke hva jeg vil... Står helt fast og er livredd for å ende opp med nok et langt år hjemme, uten å gjøre noe... I tillegg har jeg følt meg ganske ensom... Alle andre har hatt noe å drive med... Nå er ferien snart slutt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Føles bare så jævlig kjipt...

9190490[/snapback]

 

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok tatt det siste året på videregående, slik at du får et fullført vgs på vitnemålet. Derheter kan du jo søke studier (mange studier har lave inntaktskriteriér) og ta det derfra.

 

Jeg må si meg enig med deg at å være hjemme et helt år er ganske så kjedelig/og kan bli slitsomt ettersom man har lite å gjøre.

[Gjest Gjestegutten]

Jeg sitter her og tenker, jeg tror faktisk jeg tenker for mye.

 

Hun er den mest fantastiske personen i hele mitt *miserable* liv. Hun gir meg mening. Hun er kjempegrei, hun hører på om det er noe, og hun er vakker, personlig mener jeg at hun er den fineste jenten jeg noengang har kjent.

 

Vi har kjent hverandre en stund, og har kunnet sagt stort sett alt til hverandre, også før vi ble sammen. Vi har også ganske lik livshistorie, så vi vet hvordan vi har hatt det, og kjenner hverandre virkelig godt.

 

Så møttes vi da, etter å ha "chattet" en god stund(litt over ett år) på nettet. Begge visste at det lå noe mer i luften. Dagen vi møttes, vi koste, vi kysset, det var den beste dagen i mitt liv! Vi var "meant to be" som hun sa.

 

Men hvor skulle alt det bli av? Hvor forsvant gløden? Vi møttes igjen, 10 dager siden sist gang, minst 400 smser og 10 timer i telefonen var blitt "unnagjort" i mellomtiden. Gud, jeg savnet hun i mellomtiden. Jeg ble utrolig glad når jeg møtte hun igjen, hun ble også glad. Men siden det "møtet", så har det lugget noe i luften, noe negativt.

 

Det skjedde ingenting når vi var med hverandre den dagen, ingenting dårlig. Men allikevell, jeg følte at noe ikke var som før. Dagene gikk, og jeg dro nedover for å overnatte hos hun. Det var da det virkelig begynte.

 

Hun var avvisende, hun ville ikke snakke om det når jeg pratet med hun, men forklarte senere at det var "pms". Jada, jenter er jenter. Men allikevell, det fortsatte. Og har holdt på en stund nå. Hun bryr seg ikke, snakker nesten ikke med meg, og er generelt "careless".

 

Kanskje har jeg altfor mye fritid, men tankene går seg en tur, jeg tenker "hva om?" "hvis?". Det går også mye i at jeg føler at dette er feil, forholdet er ikke bra. Vi bør ikke være sammen, det blir feil. Og jeg er livredd for å miste henne, hva skjer da?

Samtidig er dette noe av det beste jeg kommer til å oppleve i mitt liv, og jeg føler det er riktig, det er virkelig "meant to be". Jeg ANER ikke hva som skjer, har prøvd å få skikkelig respons fra hun, men ikke kommer det noe.

 

Nevnte jeg avstanden? Vi bor 50 mil fra hverandre. Jeg kommer antagligvis ikke til å se henne igjen på noen måneder. Slikt gir igjen rom for altfor mye tenking. "Hva om hun treffer en annen? Hva om hun faller for noen". Missforstå meg rett, jeg er ingen kontrollfrik what so ever, men muligheten er der, hun kan faktisk falle for noen, hun kan bli lei av å vente, hun kan bli ensom.. hun kan bli.. nei, jeg må stoppe å tenke!

 

Jeg tenker for mye. Dette ble et rot av et innlegg...jeg gir opp. Kanskje jeg bare skal slå opp? Kanskje det er jeg som ikke holder ut? Nei, jeg vet ikke. Jeg må tenke litt mer. Prøve å få kontakten med hun igjen.

 

Jeg måtte bare få det ut, det er ingenting sammenlignet med andre sine problemer..men det her er så ufattelig..jeg vet egentlig ikke hva det er.

 

Håpløst?

[Thewiz]

Hva med å flytte til henne? Kjærligheten overgår alt. Alt.

[Gjest Gjestegutten]

Nevnte jeg at vi er henholdsvid 15 og 16? Jeg er 15, forresten. Ja, kjærligheten overgår virkelig alt. Men det er skole, jeg går fortsatt på ungdomsskolen. Jeg vil heller ikke dra fra vennene mine. Faren min bor i nærheten av Oslo, jeg kan flytte til han. Men ikke nå, det må vente. Det kan ikke gjøres nå.

 

Dessuten har jeg en vanskelig fortid med min far, og jeg kan ikke fordra stemoren min. Jeg har bodd hos pappa før, og stemoren min. Hun er også døv, og det hjelper ikke akkuratt på kommunikasjonen. Jeg har lært en god del tegnspråk, men det er allikevell vanskelig.

 

Og moren min, hun har det vanskelig. Hun er blitt spilleavhengig(på nett), men jeg klandrer henne ikke. Hun ble skadet på jobb, døde nesten. Husker den morgenen, ringte ambulansen. Det bærte rett på akutten. tok lang tid før de fant ut at hun hadde kraftige indre blødninger. Hun overlevde akkuratt. Men, hun kommer seg ikke i jobb igjen, ikke på lenge, veldig lenge. Dessuten får hun ikke forsikringen før til neste år, idiotiske forsikringsfolk.

 

Neidu, jeg er ikke klar for å flytte fra alle kjente og kjære enda, men samtidig er jeg klar for det. Men er de klar for det? Jeg vet ikke helt jeg...

[DJ_Dark]

Dere er nok litt unge ja.

[Thewiz]

Bare du vet svaret på denne gåten. Hvis du er villig til å slippe alt du har der du bor og reise til henne støtter jeg deg. Men du må nesten snakke med henne før du reiser, fordi hvis hun bare snur ryggen til deg, er det kanskje litt bortkastet?

 

Å bo hos din far har kanskje noen ulemper som du sier, men kanskje det veier opp når du har en perfekt kjæreste?

[Gjest GjestJente19]

Herregud, jeg er så patetisk. Jeg tørster etter oppmerksomhet. Ønsker at noen skal legge merke til meg eller noe jeg gjør. Si noe pent eller bare gi et lite smil. Men hvis noen viser antydning til det, så trekker jeg meg.. Jeg ser bort, skifter tema, nekter å tro på at det de sier er sant. Jeg trenger oppmerksomhet. At noen skal vise at de bryr seg. Men når jeg trenger det mest, er jeg alene. Og det er ingen jeg vil eller kan åpne meg til.

 

Så jævla egoistisk. Syter over ingen ting. Folk her inne sliter jo faktisk. Og hva har jeg? Noe som kan ligne en depresjon men som jeg ikke greier å gå til legen eller noen IRL og snakke om? Ingen venner? En selvtillit som for lengst har begynt å grave seg gjennom bunnen i bøtta. Jeg er en feil. Skulle aldri vært til. Alt blir målt opp mot andre. Super-mennesker. Mennesker jeg ikke kan måle meg mot. Og alt går bare til helvete.

 

Skal begynne å slanke meg. Trene. Få selvtillit. Men jeg vet det ikke kommer til å gå. Folk som ser meg på gata ler bak ryggen på meg. Jeg synes jeg kan høre dem. Klarer nesten ikke gå ut av frykt for at noen skal se meg. Føler meg av og til fin. Bra. God nok. Kanskje fine klær, håret ser ikke ut som sin vanlige katastrofe. Jeg retter ryggen og føler meg bra. Idet mor ser meg kommenterer hun vekten min, eller nesen min, eller noe annet jeg hater med meg selv. Hvorfor ser hun ikke at jeg bare trenger en liten positiv kommentar? En klem?

 

Nå ble dette bare rot, men følte for å få det ut. Skriver som gjest fordi jeg vet om folk her inne som "kjenner" meg IRL.

[Gjest Gjestegutten]

Ja, det er helt og holdent opp til meg, og kjæresten.

 

Vi må få den gode gamle kommunikasjonen igjen, og se hvordan det utvikler seg. Jeg er forsåvidt klar for å reise, så kanskje ved neste store ferie, juleferien, så flytter jeg østpå. Hvem vet...

 

Det begynner å bli sent, jeg tror jeg legger meg. Trenger søvn. Uansett, jeg er evig takknemmelig for innspill, det gjør godt.

[Big Tone]

Å! Fy faen nå er jeg irritert, alle vennene mine reiser til Danmark i dette øyeblikk, dem skal til Dana Cup, men idiot som jeg er sluttet jeg på fotball for ca 3 måneder siden. Jeg hørte akkurat naboen min gå, det var da jeg kom på at alle reiser. Nå spør jeg meg selv hvorfor jeg meldte meg ut av fotballen? Jeg har ingen anelse og har angret siden, sta som jeg er har jeg nektet og melde meg inn igjen før etter cupen, for da ser det ikke ut som om jeg meldte meg inn for bare cupen. Sommeren har bare gjort livet mer deppresivt for meg, og dette hjalp lite. Jeg savner skolen, eller fint vær, jeg savner og være med venner. Når jeg er for sta til å ta en gyllen mulighet som dette så ser jeg ingen grunn til at jeg fortjener å være med venner, og ha noe å gjøre, jeg fortjenner bare å være a-sosial å sitte på HW.no hele dagen.