Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest member-101642]

Hvis noen har lyst til å sette seg ned å kanskje skrive noen ord om hvordan det er å ha sosial angst osv. så kan man sikkert smekke sammen en egen tråd for akkurat de som sliter med det problemet så en kan komme sammen (oh the irony) om noen forebyggende tiltak som de som lider av det kan kanskje bruke i hverdagen sin for å lette tilværelsen

9161710[/snapback]

 

Jeg skrev et lenger blogginnlegg om hvordan jeg opplever den sosiale angsten, men det er kanskje ikke det du er ute etter?

 

https://www.diskusjon.no/index.php?automodu...log&blogid=722&

Endret 28. juli 2007 av member-101642

[Catkin]

gone

Endret 7. oktober 2007 av KittyCat

[Korpmettaren]

Jeg har vel etterhvert blitt så inngrodd i min sosiale angst at jeg nesten trives bedre alene enn med de få, gode vennene jeg har.

Min beste kur har hittil vært og isolere meg fra folk ved å sette et headset på øra og dundre musikk, mens jeg har hettegenser med hetta over hodet og hendene i lomma og subber frem og ser ned (og er vel derfor folk kaller meg emo går jeg ut i fra), eller daffer rundt i helsvarte klær, da spesielt min sorte, fotside frakk og diverse som gjør at jeg føler at når mørket kommer, kan jeg gjemme meg om folk kommer, og de vil ikke se meg i mørket.

Mørket er min venn, selv om jeg respekterer farene det gjemmer.

9161698[/snapback]

Skremmende. Innlegget ditt var som tatt ut av selve livet mitt. Du kunne ikke beskrive livet mitt bedre. hehe. Bra å lese at det ikke bare er jeg som er sånn.

Hater det sosiale. Gikk to år på videregående skole, og jeg fikk ikke èn eneste venn. Kan kanskje ha noe med at jeg ikke pratet med de i klassen, og tok ikke kontakt med noen på skolen. Kunne ikke navnet på noen i to år. Nei, skogen og mørket er min venn. Mørket har slukt mitt liv. og jeg liker det.

Endret 28. juli 2007 av conzeed

[Anynom_Bruker_123]

oi..samme som conzeed

er nesten det samme med meg utenom at jeg ikke går med hettegenser lol men det andre stemte. så og si bare svarte klær på meg utenom noen ganger så er det en rød genser evt en blå hvis jeg ikke har noe annet

 

men dere, har sett her i tråden tror jeg at hvis man har noe å se fram til så er det lettere å ikke være deppa? vel, hva om man ikke har noe å se fram til da?

kom inn på siste valget mitt til vdg og sikkert på sisteplass på ventelista til de andre skolene så de har jeg allerede gitt opp

vet ikke om jeg gidder å gå på skolen pga det jeg akkurat sa + at jeg har ikke lyst til å gå på en skole som for det første ligner et fengsel og fordi at alle de "kule" som jeg var med for noen år sida går der nå (for det meste 1 år eldre enn meg) så jeg skal jo sikkert inn i noen problemer med de - for ingen grunn altså :s

 

hva skal jeg gjøre?

[Deadringer]

Jeg har akkurat vært i butikken. Jeg hater det. Alltid kaos over alt. Nå snakker jeg om de store butikkene og ikke de koselige små. Mamma velger alltid den største for å sikre seg godt utvalg. Blir så irritabel av det. Unger som griner og folk som skubber. Tusler rundt og ser helt rolig ut, men på innsiden vil jeg bare rope "kom deg vekk fra meg!". Føler at jeg ikke får puste der inne. Liker heller ikke å støte på kjente. Ikke spør meg hvorfor. Jeg bare prøver helst å unngå det. Late som om jeg ikke ser dem.

Men det er ikke slik når jeg er ute på byen. Der kan jeg traske rundt uten å ense alle menneskene. Kanskje fordi det er mer åpent. Jeg vet ikke...

9160834[/snapback]

Du beskriver en vanlig arbeidsdag for meg =)

[Demonfudge]

*sniip*

9160834[/snapback]

Du beskriver en vanlig arbeidsdag for meg =)

9163536[/snapback]

Og tre år av livet mitt.

 

Skjønner hva du mener KittyCat. Føler at alle ser på meg når jeg er på sånne steder.

 

Pluss drittslengingen fra 70% av de jeg jobbet sammen med før. Irriterende.

[Firesky]

Når man er inne på sosial angst, jeg har de siste par årene slitt mye med det, men siste halvåret så har jeg ikke hatt den samme frykten for mennesker, men heller ikke hatt noe mer interesse av dem.

Er det mulig at det kan gå fra sosial angst og over på noe lignende av schizoid?

Jeg leste en del om shizoid for et par uker siden å jeg føler meg veldig mye truffet, det beskriver min personlighet så enormt godt.

Endret 28. juli 2007 av Firesky

[Niqābninja]

En burde strengt tatt ikke prøve diagnosere seg sjøl, eller for den saks skyld lese for mye om sykdommer (fysiske eller psykiske), da en fort kan finne veldig mange likhetspunkter uansett og da blir mer paranoid enn nødvendig.

[L4r5]

Enig med bazukh. La noen som ser ting mer objektiv ta seg av diagnostiseringen

[Stubbekropp]

Hjemme alene lenge nå.

Tenk på alt jeg kunne gjøre, men kommer nok bare til og sitte fora'n dataen...

9154346[/snapback]

 

Prøv å inviter noen over .. Kanskje se film? Kjøpe snacks etc?

Koslig det.

9155413[/snapback]

 

La meg si det pinligt emo;

Jeg har INGEN venner, ikke en eneste en venn.

Det har vært sånn i de siste 10 årene, jeg er nå 17.

[Gjest Guest]

Da har du kanskje ca 70 år igjen på å få deg noen, men skjønner problemet.

Før hadde jeg mange venner, bodde sammen med 3 av de i et hus vi leide, men det var aldri bare oss 4, vi hadde altid fult av folk hos oss.

Det var koselig..

Nå har jeg få, noe skjedde...

Folk begynte å bli voksne, og studere lenger borte, osv.

så i 2 år nå har jeg sittet for det meste inne å spilt Wow..

 

Men nå plutselig har jeg fått mer kontakt igjen, så ting går nok i bølgedaler..

Selv om jeg føler meg skikkelig utafor, siden jeg nesten er den eneste som ikke har barn..

 

Men har mista min beste veninne, men fått igjen en barndomskammerat som jeg vokste opp sammen med..

Han har en sønn på 4 og en på 4 mnd, vi skulle egentlig ha hatt barn samtidig men jeg mista min gutt... så det har ikke vært så lett å dra opp til de og se deres gutt.

[Firesky]

Jeg lurer ikke på om man bør diagnosene seg selv, jeg lurer på om det kan hoppe fra det ene til det andre...

[Helpsomer]

Klarer ikke åpne meg til dama jeg går hos på bup :/ En del sier at jeg bør, mens andre delen sier jeg ikke trenger. Jeg er så patetisk at det skulle ikke vært mulig

[Never Can Tell]

Det er ingen regel som sier at man må åpne alle dører, og fortelle absolutt alt dersom man går til psykolog. Det du kan gjøre er å prøve å gi henne et par ledetråder på en eller to av de tinga du går å tenker på at du burde ha sagt, og hvis hun plukker de opp er det opp til deg å styre hvor mye du vil si om saken. Det er helt ok å si at man ikke vil, klarer eller har lyst til å fortelle mer nå. Det aksepterer de og maser ikke noe mer om det da.

 

Eller så går det an å spørre om hun har en epostadresse som du kan få (kan si at det hadde vært kjekt tilfelle det er noe du lurer på en dag). Det er litt lettere å skrive ned ting man tenker på enn å si det ansikt til ansikt noen ganger.

 

Ikke syns jeg at du er særlig patetisk heller.. Hvis du tenker litt på det så er det ikke naturlig å "åpne seg" sånn for mennesker man i utgangspunktet ikke har noen relasjon til eller kjenner godt. Er egentlig ikke så enkelt å åpne seg for de som kjenner en best heller. Sånt tar tid, det kan til og med ta et år eller mer før man er trygg nok på psykologen sin og da gjelder det å ha tålmodighet og ikke gi opp i mellomtiden

[Helpsomer]

Greia er bare at jeg nå i et år snart har gått med tanker uten å ha delt de til NOEN. Vennene mine kaller meg lat, jeg tar aldri kontakt med noen av de heller, foreldrene mine skjønner ikke hva som har gjort dette med meg (ikke så rart d men..) Og nå tenkte jeg kanskje skulle si noe til hun jeg går til hos bup, men neida. huff, vet ikke lenger

Endret 29. juli 2007 av Helpsomer

[Alastor]

Bestem deg for å si 1 ting neste gang da . Ikke noe stort noe, men likefullt en ting du kanskje ikke har så lyst til å snakke om.

Endret 29. juli 2007 av Alastor

[Catkin]

gone

Endret 7. oktober 2007 av KittyCat

[tinyb00m]

Har gått flere dager nå. Eller mer enn det. Har ikke fått en eneste melding. Trenger ikke lure på hvor han er egentlig. Prøver å ikke tenke på hvor mye jeg  savner han. Er ganske flink til det. Men noen ganger dukker tankene opp. Jeg er redd for at han skal drikke seg i hjel. Det er det mamma alltid sier. Veldig koselig å høre. Hun skjønner ikke at jeg er glad i han. Må bare jatte med..

9170565[/snapback]

 

 

Åh den var kort, men veldig intens..

Selv om du sa så lite, så skjønte jeg den utrolig godt.

Har hatt det nesten på sammen måte engang, men også på en måte veldig annerledes..

[Datasmurf]

Uff, Kitty. Det skal ikke være lett.

Bare husk ordene mine, og ikke nøl med å ta kontakt. Jeg er her om du trenger noen å snakke med.

[Gjest Gjest_kassa_*]

Ja , jeg valgte å skrive dette som gjest , forde jeg har en del venner rundt på forumet. For tiden blir det hver eneste kveld at jeg sitter å hører på deprimerende musikk å depper , forde jeg egentlig er ganske patetisk , Jeg tør ikke engang å si til hu jeg elsker at jeg elsker henne , og i dag så jeg henne og en annen dude kline like forran trynet på meg.. * jess jeg sto der å latet som alt bare var bra* . Jeg har og i det siste prestert å miste mange av vennene mine ... uten om de alle mest trofaste , men hva skal en vel med trofaste venner når en knapt tør å fortelle noe til dem? faen jeg er bare så patetisk. Dagen min består av å stå opp mitt på dagen og føle meg crappy , sitte hjemme se på film å føle meg crappy og kansje avogtil være sammen med venner og se film og nok en gang føle meg crappy . å se på vinduet som er bak meg nå , får meg til å tenke på å avslutte alt , bare å hoppe ut med hodet først, så enkelt ... Men jeg har ikke samvittighet til å gjøre det , grunnet alle jeg kommer til å såre . jaja , for virkelig håpe at det blir bedre etter jeg har startet på VGS...