Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Korpmettaren]

Nei denne dagen har bare vært dritt. Fire nye arr på armene. selvpåskyldt med barberblad som vanlig. Nei denne dagen skulle aldri ha vært til. søvnproblemer har man jo selvfølgelig og, så blir ikke masse soving.

[Lord-of-the-End-Times]

Jeg har snakket med jenter. Mange! Når de har vært igjennom forferdelige perioder har jeg trøstet de, støttet de, snakket med de. Det er det ingen andre som er gjort. Men når jentene har mer eller mindre kommet seg igjen og jeg har oppmuntret dem. Er jeg glemt... Da finner de seg gutter som aldri har giddet å bry seg en dritt om deres problemer. Så sitter jeg der igjen alene. Må jeg for faen bli en helvettes drittsekk som bare tenker på seg selv for å få damene jeg bryr meg om?!

 

Jeg bryr meg, ingen bryr seg om meg

Endret 27. juli 2007 av Lord-of-the-End-Times

[Gjest HaterLivet]

Jeg tar livet av meg snart. Kjenner det på meg. Orker ikke tanken på et langt liv, da alt går til helvete. Har ingen ting å kjempe for lenger. Har bestemt meg for hvordan jeg skal gjøre det.

[Gjest member-101642]

Ok, det gjør du vel. Tenk nøye gjennom hva du sier. Vil du virkelig dette her? Du vet, ting kan endre seg. Er du på bunnen nå, så kan livet kun forbedre seg.

Endret 28. juli 2007 av member-101642

[Nstin]

Da kom helgen igjen. Fikk et tilbud om å finne på noe med en vennimne, men ikke faen om jeg tør. Den sosiale angsten har vært alt for sterk i det siste.

9156965[/snapback]

synes oppriktig synd på deg. men du burde jo bare hoppe i det. og jeg veit du veit at du burde gjøre det, men angsten hindrer deg.

 

Je4g tørr aldri og danse, fordi jeg veier for mye og det ser dumt ut. men jeg driter i det fordet. kanskje du bør tenke det samme?

[DNA]

Jeg har snakket med jenter. Mange! Når de har vært igjennom forferdelige perioder har jeg trøstet de, støttet de, snakket med de. Det er det ingen andre som er gjort. Men når jentene har mer eller mindre kommet seg igjen og jeg har oppmuntret dem. Er jeg glemt... Da finner de seg gutter som aldri har giddet å bry seg en dritt om deres problemer. Så sitter jeg der igjen alene. Må jeg for faen bli en helvettes drittsekk som bare tenker på seg selv for å få damene jeg bryr meg om?!

 

Jeg bryr meg, ingen bryr seg om meg

9158217[/snapback]

Noen ganger er det smartere å ta en mer nøytral stilling.

 

Det er som regel "good guys" som står og strever og så plutselig kommer bare en fyr ut ifra ingen steder og kaprer jenten.

 

Sad but true.

 

Jeg tar livet av meg snart. Kjenner det på meg. Orker ikke tanken på et langt liv, da alt går til helvete. Har ingen ting å kjempe for lenger. Har bestemt meg for hvordan jeg skal gjøre det.

9158502[/snapback]

Hva med familien din? Er ikke de nok å leve for?

 

Skal love deg at du kommer på nok grunder til å leve hvis du tenker deg godt om.

Endret 28. juli 2007 av DNA

[Allighiero]

Dude, du har det vondt nå, men om et par år så er du kanskje også en av de "SePåMegJegHarDetSåFintOgJegElskerDenSnilleFamilienMin-menneskene". Tenk positivt. Og som mushi sa, prøv å snakk med noen om det..

9156742[/snapback]

Har slitet i mange år da. Vet ikke om jeg orker å skrive alt, men har pratet med PPT, venner, lærere, lege, men ikke noe har fungert. Tro meg, prøver å tenke positivt, men hva er positivt med livet mitt? helt siden 7-8 års alderen har jeg slitet sterkt. Det er lite jeg kan se tilbake til og smile stort. Og er ikke lett når nesten alt minner deg om traumatiske hendelser i fortiden.

Lett å si det, vanskelig å gjøre det

9157646[/snapback]

 

Hmm, det beste hadde vel vært om du hadde fått til å slutte å tenke på alt det negative. Driver du med noen aktiviteter eller sport eller noe sånt? Hvis du finner noe sånt som du synes er morsomt har du ihvertfall noe positivt. I tillegg har du jo muligheten til å møte nye folk og kanskje få deg noen nye venner..

[Catkin]

Jeg har akkurat vært i butikken. Jeg hater det. Alltid kaos over alt. Nå snakker jeg om de store butikkene og ikke de koselige små. Mamma velger alltid den største for å sikre seg godt utvalg. Blir så irritabel av det. Unger som griner og folk som skubber. Tusler rundt og ser helt rolig ut, men på innsiden vil jeg bare rope "kom deg vekk fra meg!". Føler at jeg ikke får puste der inne. Liker heller ikke å støte på kjente. Ikke spør meg hvorfor. Jeg bare prøver helst å unngå det. Late som om jeg ikke ser dem.

Men det er ikke slik når jeg er ute på byen. Der kan jeg traske rundt uten å ense alle menneskene. Kanskje fordi det er mer åpent. Jeg vet ikke...

Endret 28. juli 2007 av KittyCat

[Eplefe]

KittyCat, jeg kjenner følelsen. Hva med å snakke med moren din om det, og si at du heller vil traske mellom en haug småbutikker for å finne det dere skal ha, enn å gå på et stort et, fordi det stresser deg?

[Thewiz]

Da kom helgen igjen. Fikk et tilbud om å finne på noe med en vennimne, men ikke faen om jeg tør. Den sosiale angsten har vært alt for sterk i det siste.

9156965[/snapback]

 

Det er ingenting å være redd for. De er mennesker akkurat som deg selv. Når et slikt tilbud byr seg, bør man gripe det. Spesielt når det er av det motsatte kjønn. Hadde jeg fått et slikt tilbud hadde jeg smilt og takket ja.

[Firesky]

Jeg har akkurat vært i butikken. Jeg hater det. Alltid kaos over alt. Nå snakker jeg om de store butikkene og ikke de koselige små. Mamma velger alltid den største for å sikre seg godt utvalg. Blir så irritabel av det. Unger som griner og folk som skubber. Tusler rundt og ser helt rolig ut, men på innsiden vil jeg bare rope "kom deg vekk fra meg!". Føler at jeg ikke får puste der inne. Liker heller ikke å støte på kjente. Ikke spør meg hvorfor. Jeg bare prøver helst å unngå det. Late som om jeg ikke ser dem.

9160834[/snapback]

Ca samme er det med meg, bare det er alle områder med mye folk, ikke bare kjøpesentere.

Noe som også er ille er at man er 'usynlig', alle går bare rett frem, driter i om dem skubber til deg osv.

For min del hører det vel ikke helt inn i deppetråden siden det er irriterende, ikke deprimerende.

[Datasmurf]

KittyCat, du beskriver mer eller mindre meg og hvordan jeg har hatt det de siste årene.

Derfor har jeg så og si sluttet og gå på butikken for å handle stæsj, og bestiller det heller fra nettet og håper på rett størrelse ang. klær, eller at jeg ikke blir lurt når jeg handler ting.

 

Små barn som hyler og griner og krangler og peker og ler og fniser og gaper og alt er bare så maksimalt irriterende. Jeg får lyst til å skrike tilbake, bare brøle min frustrasjon ut til de og slå løs på alt og alle før jeg bryter sammen i gråt på gulvet.

Det er et under at jeg har holdt ut med det så lenge.

 

Så nei, du er ikke alene om å føle det sånn.

Det er et helvete, og jeg hater det.

Blitt verre med årene, siden jeg slutta å gå i butikkene for å handle og heller handla på nettet, så når jeg da først går ut og handler, håper jeg for alt i verden på at jeg blir latt være og at ingen masete butikkdame skal komme og spørre om jeg trenger hjelp, hva jeg vil ha og tilby seg selv og alt hun eier og har. Jeg sliter jo med den sosiale angsten min, og ser ned og tør ikke svare, eller mumler lavt, og da snakker de bare høyere og mer intenst til jeg snur på hælen og går.

Det være seg om jeg kjenner de, eller ikke.

Enklere når man ikke kjenner de. Skjønt, de snakker like mye de.

Og alle butikkdamene her, har en tendens til å vite hvem jeg er, takket være ting og tang jeg har gjort (og ikke gjort - rykter er flotte dyr), eller pga. pappa som er svært profilert i media og alle vet hvem han er, evt. mamma for den saks skyld.

Er et helvete.

 

Jeg hater det.

Jeg vil ha en slutt på alt.

Hvorfor kan man ikke bare tenke seg akkurat hva man vil ha, mens man sitter hjemme, og så får man det.

Eller havne i butikker uten menneskelig personale, hvor man bare ser for seg det man vil ha, finner akkurat det, tar det med i kassen, betaler og går, og da har man stort sett også unngått masse tåpelige mennesker og overvennlige, masete butikkdamer.

 

----

 

Og så over til min lille depresjon.

Jeg dro hjem fra festivalen jeg var på for å ta en rask dusj og lade opp mobilen (siden jeg ikke er så fan av å dusje i 4 grader varmt vann når det pissregner rundt deg, samt at jeg ikke hadde pussa tenna skikkelig på noen dager fordi vannet der oppe er myrvann), men når jeg først kom meg hjem, kom jeg meg ikke tilbake dit med det første og jeg har allerede gått glipp av to av konsertene jeg gledde meg mest til i dag (The South og Heroes & Zeros), og aller verst... Møtet med jenta jeg traff i går.

Var veldig koselig, festivalen og lufta og alt minker den sosiale angsten min kraftig, og jeg danser og synger med og tør snakke med jenter uten å ha noe særlig med alkohol innabords fra før av (må være skogs- eller høyfjellslufta), møtte ei søt jente, typen jeg liker, lett nerdete, med sans for rock og sigøynerpunk, og med hår man kan lage funky frisyrer av (hanekam eller bare rufse det herlig til), ganske tomboyisk, men jeg liker det litt sånn.

Uansett, skulle møte henne igjen under Heroes & Zeros-konserten i dag, men siden jeg aldri kom meg tilbake fra turen hjem for å fikse meg opp, gikk jeg glipp av møtet, og jeg har null snøring på hvordan jeg skal kunne kontakte henne igjen eller noe som helst.

*banne for seg selv*

Følte litt at her var det håp.

Det er sjelden jeg føler det blant jenter. Jeg føler meg stort sett så laverestående at det nesten ikke er vits i å prøve, men med henne følte jeg et eller annet spesielt som klikka bra sammen.

 

Men her sitter jeg, hjemme, ren og pen og med god ånde igjen, men du og du, jeg er lei meg for at jeg ikke kunne være der, skitten og jævlig, men med henne...

[b-real]

Jeg har akkurat vært i butikken. Jeg hater det. Alltid kaos over alt. Nå snakker jeg om de store butikkene og ikke de koselige små. Mamma velger alltid den største for å sikre seg godt utvalg. Blir så irritabel av det. Unger som griner og folk som skubber. Tusler rundt og ser helt rolig ut, men på innsiden vil jeg bare rope "kom deg vekk fra meg!". Føler at jeg ikke får puste der inne. Liker heller ikke å støte på kjente. Ikke spør meg hvorfor. Jeg bare prøver helst å unngå det. Late som om jeg ikke ser dem.

Men det er ikke slik når jeg er ute på byen. Der kan jeg traske rundt uten å ense alle menneskene. Kanskje fordi det er mer åpent. Jeg vet ikke...

9160834[/snapback]

Snakker du type klesbutikker nå eller butikker generelt?

[Mrpusten]

Jeg har snakket med jenter. Mange! Når de har vært igjennom forferdelige perioder har jeg trøstet de, støttet de, snakket med de. Det er det ingen andre som er gjort. Men når jentene har mer eller mindre kommet seg igjen og jeg har oppmuntret dem. Er jeg glemt... Da finner de seg gutter som aldri har giddet å bry seg en dritt om deres problemer. Så sitter jeg der igjen alene. Må jeg for faen bli en helvettes drittsekk som bare tenker på seg selv for å få damene jeg bryr meg om?!

 

Jeg bryr meg, ingen bryr seg om meg

9158217[/snapback]

Noen ganger er det smartere å ta en mer nøytral stilling.

 

Det er som regel "good guys" som står og strever og så plutselig kommer bare en fyr ut ifra ingen steder og kaprer jenten.

 

Sad but true.

 

9158902[/snapback]

 

 

Du har forstått det

[Vannfrisk]

Hm.. Ikke lenge før tråden burde skifte navn til noe a la "Vi som har sosial angst". Virker som om at det er det de fleste sliter med. Jeg unngår kanskje å ta de mest folksomme veiene når jeg går alene, men ellers så har jeg ingen/få problemer med folk.

[Bruktbilen]

Hm.. Ikke lenge før tråden burde skifte navn til noe a la "Vi som har sosial angst".

 

Ganske mange som har det, ganske få som vil innse at de har det, færre som snakker om det.

[Datasmurf]

Jeg har vel etterhvert blitt så inngrodd i min sosiale angst at jeg nesten trives bedre alene enn med de få, gode vennene jeg har.

Min beste kur har hittil vært og isolere meg fra folk ved å sette et headset på øra og dundre musikk, mens jeg har hettegenser med hetta over hodet og hendene i lomma og subber frem og ser ned (og er vel derfor folk kaller meg emo går jeg ut i fra), eller daffer rundt i helsvarte klær, da spesielt min sorte, fotside frakk og diverse som gjør at jeg føler at når mørket kommer, kan jeg gjemme meg om folk kommer, og de vil ikke se meg i mørket.

Mørket er min venn, selv om jeg respekterer farene det gjemmer.

[b-real]

Hm.. Ikke lenge før tråden burde skifte navn til noe a la "Vi som har sosial angst". Virker som om at det er det de fleste sliter med. Jeg unngår kanskje å ta de mest folksomme veiene når jeg går alene, men ellers så har jeg ingen/få problemer med folk.

9161665[/snapback]

Hvis noen har lyst til å sette seg ned å kanskje skrive noen ord om hvordan det er å ha sosial angst osv. så kan man sikkert smekke sammen en egen tråd for akkurat de som sliter med det problemet så en kan komme sammen (oh the irony) om noen forebyggende tiltak som de som lider av det kan kanskje bruke i hverdagen sin for å lette tilværelsen

[Vannfrisk]

Jeg tenkte på det samme b-real. Det er bare at noen setter i gang. Hadde jeg slitt med det, så skulle jeg ha laget den selv

[Nstin]

Jeg har vel etterhvert blitt så inngrodd i min sosiale angst at jeg nesten trives bedre alene enn med de få, gode vennene jeg har.

Min beste kur har hittil vært og isolere meg fra folk ved å sette et headset på øra og dundre musikk, mens jeg har hettegenser med hetta over hodet og hendene i lomma og subber frem og ser ned (og er vel derfor folk kaller meg emo går jeg ut i fra), eller daffer rundt i helsvarte klær, da spesielt min sorte, fotside frakk og diverse som gjør at jeg føler at når mørket kommer, kan jeg gjemme meg om folk kommer, og de vil ikke se meg i mørket.

Mørket er min venn, selv om jeg respekterer farene det gjemmer.

9161698[/snapback]

(leste det lange innlegget dit også)

 

Wow, visste ikke at du hadde det sånn. Du virker jo så sosial og utadvendt. Trudde egentlig vi var ganske like jeg, bare jeg litt mer slem og du en del snillere

 

Sosial angst må være et helvete. Kan kjenne meg litt igjen i de følelsene, men ikke i nærheten av den grad du har det. Virker som om det er mange som sliter med det.