Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, Patrick.. Velger å ta denne posten anonymt siden jeg har flere gode venner på forumet..

 

Vel, jeg hadde også lovet meg selv og alle vennene mine som visste om det at jeg aldri skulle kutte meg igjen, men i går så gjorde jeg det likevel.. er smart nok til å kutte meg opp på siden av låret slik at ingen ser det, men.. Jeg kutter ikke særlig dypt, det har aldri blitt arr av det før. Sårene er nok grodd om bare noen uker, men.. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg har bare blitt avhengig av å kutte meg selv for å føle lykke. Selv om det svir veldig, så liker jeg bare synet av at jeg blør, det blir som en visuell bekreftelse på at jeg lider.

 

Nå om dagen er det stort sett pga. mamma.. Selv om jeg har forklart henne at jeg ikke liker måten hun reagerer på når jeg snakker med henne om vanskelige ting, at det ikke går an å påpeke at hun gjør noe galt uten at jeg får tilbake at jeg er utakknemlig og hun spør om hun alltid har vært en dårlig mor og gjør plutselig meg til syndebukken selv om det bare er en så liten ting som at hun har trædd i symaskina feil eller ikke skyllet oppvasken ordentlig (det var såpe i glasset mitt, smakte ikke videre godt..). Og jeg tar jo ikke opp disse småtingene på en negativ rettet måte i det hele tatt! Det er mer som små bemerkninger, nesten ubetydelige.. Og likevel..

 

Så her om dagen måtte jeg bare fortelle henne alt hva jeg synes om henne og spesielt hvordan hun oppfører seg ovenfor pappa. Når de snakker med hverandre har hun ingen tålmodighet og skriker "HVA?" "HÆ?" selv om hun vet at pappa har skader på stemmebåndet.. Og her om dagen skulle pappa lage middag til mamma kom hjem, men han hadde såvidt startet da hun kom fordi det ikke tok så lang tid uansett. Så med en gang mamma kom hjem hang hun over pappa på kjøkkenet og sa "Har du ikke starta på maten ennå? Hadde du ikke tenkt at vi skulle ha mat? skulle vi legge oss sultne i dag, var det det du tenkte eller? Hm? HM??". selv om hun ikke mener å spørre om det på ordentlig, sier huun det i omtrent én setning før pappa i det hele tatt får tenkt seg om, og det er jo klart at ingen liker det! Og de har faenmeg vært gift i snart 25 år, de må da kjenne hverandre bedre? Det er nesten så jeg tror mamma gjør det med vilje fordi hun vet at pappa ikke liker det..

 

Så jeg sa det til mamma, det endte faktisk med at jeg gråt foran henne. Og så var det bedre i noen dager, men nå er det like ille igjen.. Og ellers sliter jeg med alvorlig sosialangst, jeg har nesten ingen venner her fordi jeg føler at alle hater meg og jeg må tenke over absolutt alt hva jeg sier, hvordan jeg formulerer meg, tonefall, alt mulig, for ellers frykter jeg negativ respons eller misforståelser.. Det fører bare til at jeg er mutt og innelåst og bare isolerer meg selv foran pc-en..

 

men hva skal jeg skylde på? Her om dagen slo det meg at jeg aldri har hørt mamma og pappa si "jeg elsker deg" til hverandre, jeg har aldri sett dem kysse eller engang gi hverandre en klem. Stort sett er de heller ikke hyggelige mot hverandre pga mamma.. Og alt dette sier jeg til henne, men da spør hun bare om hun er en dårlig mor og sier at jeg er utakknemlig, hun smører jo tross alt frokost til meg og bla bla bla...

 

Så av slike rollemodeller pluss sosialangst pluss depresjon pluss intens mangel på kjærlighet og nærhet av den sorten jeg vil (jeg har aldri hatt kjæreste eller veldig nære venner fordi jeg er homoseksuell og homofobi er særdeles utbredt her.. Selv om jeg sitter i skapet, vil jeg ikke være venner med homofobe..) har jeg nå endt opp som en følelsesløs, venneløs freak..

[DNA]

*Snapp*

8823506[/snapback]

Du høres nesten eksakt ut som meg bortsett fra det med forelskeslse.

 

Tror jeg aldri har blitt forelsket, men synes jo jenter er tiltrekkende pene.

 

*Snip*

8824885[/snapback]

Det er bra, dette kan du klare Har selv ikke drukket siden sommerferien hvor jeg drakk en hel flaske med sprit og man kan jo tenke seg hva som skjedde etter det.

 

Har aldri egentlig skjønt helt poenget med å drikke, man er jo helt ødelagt neste dag hvis man drikker seg dritings. (Vet man blir mer pratsom, mer frempå, fremhever føelser du hadde før du drakk osv)

 

Trening og drikking hører heller ikke sammen

Endret 10. juni 2007 av DNA

[chokke]

Så av slike rollemodeller pluss sosialangst pluss depresjon pluss intens mangel på kjærlighet og nærhet av den sorten jeg vil (jeg har aldri hatt kjæreste eller veldig nære venner) har jeg nå endt opp som en følelsesløs, venneløs freak..

8825116[/snapback]

Velkommen i gjengen hvis man ser bortifra homofili-delen. Men på de andre punktene treffer en prikk.

Har hatt sosial kontakt med èn person i løpet av de siste 3-4 åra, jevnlig (annenhver uke ca)....

Og i det siste har foreldra mine begynt å bli verre og verre. Når jeg sitter i samme rom som dem og leser VG eller no vet jeg at de stirrer. Og stirrer. Og hvis jeg ser opp så ser de kjapt bort på TVen eller ned i avisen/boka, og sukker og virker plaga av min tilværelse.

Mamma kommer daglig skrikende over hvor "feig" jeg er fordi jeg skulle ha ringt tannlegen, legen og kjørelærer ENDA. Tør faen meg ikke. Sier til meg selv, "imorra ringer jeg." Og når dagen kommer så skjer det bare ikke. Blir bare "kjempefarlig. Tenk om han ikke liker meg, tenk om ditt, tenk om datt."

 

Og i tillegg er sommern her og man "tvinges" til å gå lettkledd eller daua av overoppheting/svetting. Noe jeg ser på et problem, jeg er jo som sagt litt større enn "normalen" og det fører til at "puppene" stikker ut. Har overlevd vinteren med å gå med jakke både inne og ute, men slipper nok ikke unna nå .

 

Og jeg tror (av egen manglende erfaring) at foreldre ikke sier at de elsker hverandre. JEg kan heller aldri huske og hørt muttern og fattern si at de elsker hverandre.

Endret 10. juni 2007 av chokke

[Gjest Guest]

Og i tillegg er sommern her og man "tvinges" til å gå lettkledd eller daua av overoppheting/svetting. Noe jeg ser på et problem, jeg er jo som sagt litt større enn "normalen" og det fører til at "puppene" stikker ut. Har overlevd vinteren med å gå med jakke både inne og ute, men slipper nok ikke unna nå .

8825784[/snapback]

Gøy at du sier det.. Jeg har selv litt av det samme problemet. Har tidligere hatt spiseforstyrrelser, så jeg er fremdeles skrekkelig tynn, selv om jeg legger på meg litt og litt. Derfor har det de siste årene vært ganske ubehagelig å gå ut om sommeren. Og tidligere har det vært sånn at når folk jeg ikke er fortrolig med snakker med meg, er det kommentarer på hvor tynn jeg er, karakterene mine eller et eller annet.

 

Uh, er glad jeg kutta meg på låret, så kan jeg iallfall bade i år.

 

Jeg har jo sosial kontakt, heldigvis.. Skal ikke røpe mer nå, men.. De fleste vennene mine er falske, derfor skaffer jeg meg nye over nettet. Har noen her fra forumet og noen fra en comunityside for skeive (gaysir). Det dumme er jo at jeg ikke kan fortelle noen om de skeive vennene mine, så det blir bare masse løgner. Og jeg liker ikke å lyve, men jeg er faktisk ganske overbevisende. Har aldri blitt ferska eller fått ubehagelige spørsmål. Men det får meg bare til å føle meg enda verre.. :--(

 

Gleder meg til videregående, da skal jeg få meg noen nye, ekte venner og være åpen om alt; legningen, psyken, fortiden, kuttingen.. Ingen overraskelser. Tidligere en gang mistet jeg mesteparten av vennene mine på grunn av et rykte. Er det virkelig mulig?? Jeg kan ikke stole på vennene mine lenger, og jeg gjør alt jeg kan for å unngå flere rykter.. hele miljøet her er falskt og jeg er av de få som kritiserer det, men jeg er jo bare en falsk jævel selv?

 

Snart finner jeg bare glede i å se meg selv blø.. Og jobbe. Jeg jobber masse hele tiden, med skolearbeid og en ordentlig jobb. Tjener masse penger som jeg kjøper meg fine ting for. Det er den eneste gleden jeg har, men jeg har allti manglet kjærlighet.. Hadde et slags forhold i fjor og i begynnelsen av i år, men det kunne ikke vare av praktiske årsaker. Jeg ble så sur på samfunnet.. Hadde unge gutter fått lov til å være sammen med andre gutter, hadde jeg vært et lykkelig vesen!!

 

Men nå bare gråter jeg meg i søvn oftere og oftere, jeg har flere ganger hatt lyst til å ta livet mitt, men det skaper så mange problemer jeg ikke unner mine nærmeste...

[DNA]

Chokke: Begyn å tren så slipper du det problemet. Selv var jeg veldig utilpass med kroppen min før jeg begynte å trene, veide bare 64kg og nå veier jeg 20kg mer på under 1 års tid. Du vil se resultater fort og du vil ivertfal komme deg ut.

 

Det hjelper skikkelig på selvtilliten og du trenger ikke å skamme deg over kroppen din mer. Det vil kanskje føles ut som noe dritt de første gangene, men ettervert begynner man å like det.

 

Ser ut som du har sosial forbi, er sel også litt redd for å være sosial. Spillte en del WoW før noe som har skylden til dette. Tørr ikke en gang ringe andre for å finne på noe.

Endret 10. juni 2007 av DNA

[chokke]

Chokke: Begyn å tren så slipper du det problemet. Selv var jeg veldig utilpass med kroppen min før jeg begynte å trene, veide bare 64kg og nå veier jeg 20kg mer på under 1 års tid. Du vil se resultater fort og du vil ivertfal komme deg ut.

 

Det hjelper skikkelig på selvtilliten og du trenger ikke å skamme deg over kroppen din mer. Det vil kanskje føles ut som noe dritt de første gangene, men ettervert begynner man å like det.

 

Ser ut som du har sosial forbi, er sel også litt redd for å være sosial. Spillte en del WoW før noe som har skylden til dette. Tørr ikke en gang ringe andre for å finne på noe.

8826214[/snapback]

jeg VIL, men tør ikke. Har hele tia den "tenk om, hva hvis"-tanken. Kommer ikke unna den. Tør ikke ringe legen for å skaffe psykologtime engang. Er så patetisk at det ikke erm orsomt...

[DNA]

Kjøp noen vekter til å ha hjemme og lag deg en liten "gym" hvis du ikke tørr å starte på treningstudio.

[theoriginalAidskake]

Jeg satt nettopp å så på bilder fra sommerferien i fjor. Jeg var 4 uker i USA med min daværende kjæreste. Selvom det ble slutt sånn 2 mnd etterpå, så var det så rart å se. Vi har ingen kontakt idag.

Vi ser så lykkelig ut. Koser og kysser og ler og ALT er liksom helt supert.

 

Vet ikke helt hva jeg er lei meg for. At vi ikke har noen kontakt lenger, eller at jeg savner å ha det så fint med en person.

[Gjest Slettet+6132]

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, få satt ord på følelsene mine.

 

Jeg begynner og bli mer og mer lei livet generelt sett, selvmordstankene kommer oftere og oftere, og jeg drar meg dypere og dypere ned i dritten.

 

Jeg vil være som alle andre, men jeg er patetisk. Jeg kjenner ikke en eneste jente (det er faktisk sant), og jeg har aldri dratt på fest. Jeg føler meg som en patetisk, hvorfor kan ikke jeg være som alle andre? Jeg vil dra på fest i helgene, rote med damer, komme hjem dritings. Mye heller det enn og sitte her og sture.

Jeg begynner simpelheten og miste grunner til og leve, de grunnene jeg kan komme opp med er direkte idiotiske.

 

Snart faller også skansene jeg har bygd rundt meg selv, jeg kan nesten ikke holde de rundt meg for narr lenger, spesielt vennene mine. På utsiden virker jeg som en helt normal gutt, uten større bekymringer. inni er jeg et vrak, som tar hver dag som den kommer. Snart må jeg fortelle vennene mine at jeg ikke er så bekymringsløs som jeg virker, at jeg sliter psykisk og begynner og bli lei livet. Alt jeg egentlig venter på er riktig anledning, riktig sted. Jeg vil ikke, men føler jeg må, gi dem et lite hint på en måte.

 

Jeg er lei og bli sammenlignet med andre, jeg er ikke som dem. Jeg er meg selv.

 

På toppen av det hele klarte fattern og si at jeg begynner og bli feit, det hjelper virkelig på selvfølelsen...

Selv om jeg på ingen måte er feit, jeg har riktignok noen få kilo på magen en kunne blitt kvitt, men det er alt.

[Gjest Guest]

Sliter ganske mye nå for tiden. Selvtillitten har aldri vært lavere, livet har aldri vært kjedeligere, ja alt er bare dumt.

 

Jeg lurer egentlig på en ting. Hvordan i alle dager kan JEG få selvtillit nå? Før var det idretten som drev meg. Jeg var virkelig god i fotball og hadde en kondisjon utenom det vanlige. Dette drev meg og fikk meg til å føle meg litt spesiell.

 

Så kom en liten sportslig motbakke som jeg ikke taklet, og valgte derfor å slutte med fotball. Det skulle jeg aldri ha gjort. Forsøkte å gjøre comeback uten noe særlig hell, noe som trolig skyldes den nye livsstilen jeg hadde bygget opp. Talentet er jo der, det har det alltid vært, men hadde ikke motivasjon til å prøve på nytt,

 

SÅ NÅ SITTER JEG HER. JEG ER 18 ÅR OG EN TAPER. HAR IKKE PEILING PÅ HVA JEG VIL

 

I det året jeg ikke har drevet med fotball, har jeg for første gang testet ut virkningen av alkohol, noe som absolutt ikke var noe for meg. Det ble med 3-4 ganger på fylla, så sluttet jeg og har ikke drukket på 6 måneder. Prøvde også å søke lykke hos det motsatte kjønn, noe som var bortkastet tid.

 

 

 

Har også trent litt styrke trening av varierende kvalitet det siste året, som sakte men sikkert har visst resultater. Faktisk det eneste lyspunktet jeg har. Styrketrening er forsåvidt greit det, men har ikke helt anlegg for det, og har ikke kjangs til å konkurere på noe som helst måte. Savner noe jeg kan hevde meg i. Nå er det ingen ting jeg er flink til. Alle jeg kjenner har en egen ting de er gode til. Jeg er ikke god til noen ting.

 

Hva er egentlig vitsen med å leve når du ikke har respekt for deg selv? Hvorfor være frempå når du vet du ikke duger?

 

Er også ganske deprimert når det gjelder skole. Har valgt totalt feil og er dritlei

Søkt påbyggningsår til høsten nå, så får håpe det ordner seg.

 

Vet at jeg har venner og familie som skal støtte meg osv, men føler ikke at dem så mye å bidra med i min situasjon. Vennene mine har også følgelig trukket seg litt vekk fra meg etterhvert som jeg har blitt mer og mer deprimert og isolert. Før jeg kan foreta meg noe som helst, må jeg på en eller annen måte gjennvinne selvrespekten min som nå ligger totalt i grus, og begynne å fokusere. Men hvordan?

[spøkelset]

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, få satt ord på følelsene mine.

 

Jeg begynner og bli mer og mer lei livet generelt sett, selvmordstankene kommer oftere og oftere, og jeg drar meg dypere og dypere ned i dritten.

 

Jeg vil være som alle andre, men jeg er patetisk. Jeg kjenner ikke en eneste jente (det er faktisk sant), og jeg har aldri dratt på fest. Jeg føler meg som en patetisk, hvorfor kan ikke jeg være som alle andre? Jeg vil dra på fest i helgene, rote med damer, komme hjem dritings. Mye heller det enn og sitte her og sture.

Jeg begynner simpelheten og miste grunner til og leve, de grunnene jeg kan komme opp med er direkte idiotiske.

 

Snart faller også skansene jeg har bygd rundt meg selv, jeg kan nesten ikke holde de rundt meg for narr lenger, spesielt vennene mine. På utsiden virker jeg som en helt normal gutt, uten større bekymringer. inni er jeg et vrak, som tar hver dag som den kommer. Snart må jeg fortelle vennene mine at jeg ikke er så bekymringsløs som jeg virker, at jeg sliter psykisk og begynner og bli lei livet. Alt jeg egentlig venter på er riktig anledning, riktig sted. Jeg vil ikke, men føler jeg må, gi dem et lite hint på en måte.

 

Jeg er lei og bli sammenlignet med andre, jeg er ikke som dem. Jeg er meg selv.

 

På toppen av det hele klarte fattern og si at jeg begynner og bli feit, det hjelper virkelig på selvfølelsen...

Selv om jeg på ingen måte er feit, jeg har riktignok noen få kilo på magen en kunne blitt kvitt, men det er alt.

8829475[/snapback]

 

Ganke rørende å lese dette da det er akkurat som å lese om sitt eget liv. Skremmende identisk. Ta det som et trøstens ord, eller velg å ikke tro meg.

[jasid]

Så er jeg ferdig på skolen... skal aldri tilbake! 15,5 år med skolehelvette er bak meg og endelig står jeg på kanten av stupet til den virkelige verden..

 

Kan ikke si at jeg ikke er redd, men jeg har gledet meg til denne dagen de siste 10 årene.

Utrolig nok har jeg gjennomført en bachelor grad på høyskolen, utrolig stolt av megselv.

Jeg har trosset mobbere og mine egne skrivevansker og nå skal jeg på intervju for å få meg en jobb..

Kanskje jeg endelig kan bli voksen

 

Vet dette ikke er et deppe inlegg, men følte bare jeg trengte å få sagt det

[mushi]

Kjøp noen vekter til å ha hjemme og lag deg en liten "gym" hvis du ikke tørr å starte på treningstudio.

8826467[/snapback]

Jeg gjør dette. Jeg tørr ikke gå emg en tur hvis det er lyst ute engang, men jeg får da trent. Plukker opp øvelser på forum og treningssider som kan gjøres uten maskiner. Det har hjulpet utrolig mye på selvtilitten! Før gikk jeg bare i mørke klær og prøvde å "bli borte i mengden". I fjor sommer var jeg utrolig sint og sur, bare kjefta på alle og satt inne hele dagen fordi det var så varmt. Iår har jeg bada, solt meg, og er ute halve dagen i kjole selv om det er ulidelig varmt. Jeg tørr å gå i t-skjorte selv om jeg har så mye arr at jeg ser ut som en zebra. Noe jeg ikke turte i fjor.

Trening har abre gjort godt for meg, og det vil gjøære det samme for deg også! Det er veldig hardt å komme igang. Husker jeg grein i flere timer før etter jeg hadde trent fordi jeg klarte ikke være borti kroppen min så mye. Hadde utrolig lavt selvbilde. Nå har jeg blitt en helt annen person pga, det, selv om jeg sliter med mye av de samme tingene. Depresjonen er vekk, men ikke forvent mirakler med en gang.

Endret 11. juni 2007 av mushi

[Laffe]

Kom opp i naturmuntlig(eksamen) noe jeg kommer til å strykepå

Muntlig er ikke min ting, og får alltid forbanna hjerneteppe.

 

Noen som har tips om hvordan jeg skal gå fram og hvordan nervøsiteten skal synke.

[Evil-Duck]

Haha , helt utrolig . Jeg er relativt flink å snakke , så i dag var det trekning til muntli . å joda selfølgelig måtte jeg komme opp i det faget som jeg er minst flink til . nemmelig engelsk , hvordan i pokker skal jeg pissnervøs stå foran en sensor å snakke i 20 minutter ? Det verste er jo at engelsken min er så gebrokkent og hakkete som det går and . Og paralell klassen min kom ikke opp i noe

[Thorvis]

Kom opp i naturmuntlig(eksamen) noe jeg kommer til å strykepå

Muntlig er ikke min ting, og får alltid forbanna hjerneteppe.

 

Noen som har tips om hvordan jeg skal gå fram og hvordan nervøsiteten skal synke.

8831889[/snapback]

 

Du kan vel prøve det Ustedalen posten en tråd om for en stund siden. Tapping

[Halvt horn ost skinka piffi varmt]

Onsdag får vi vite hva vi kommer opp i til muntlig og jeg frykter at jeg er en av de mikroskopiske prosentene som kommer opp. Jeg bare hater trekking av ting

[fiLLLipnet]

Onsdag får vi vite hva vi kommer opp i til muntlig og jeg frykter at jeg er en av de mikroskopiske prosentene som kommer opp. Jeg bare hater trekking av ting 

8835190[/snapback]

 

Samme her :/

[Pug]

Trodde dette var en deppetråd og ikke en "akk-jeg-kommer-opp-i-eksamen-tråd"? Foreslår å lese førstepost...

[chokke]

Jeg blir frustrert å lese over folk som syter over at de kom opp i det og det faget. Det er greit å nevne det, med grunnlag av andre problemer. Ikke at det alene er deppegrunn...

 

Uansett, her er jeg igjen. Flere ikke-fullt-så-positive kommentarer kom idag. Denne gangen gjaldt det holdningen min og at den var helt feil. Jaha... Noen tips til øvelser siden jeg skal begynne på hjemme-gym. Har nå vekter og en ergometersykkel til rådighet. KAnskje ikke riktig tråd, men syntes det passet...

Har også gått opp 2 kilo eller no iløpet av veldig få uker, noe som synes, både i ansiktet og på kroppen

Endret 11. juni 2007 av chokke