Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Heilage]

Er det vanlig å ha identitetsproblemer?

8800428[/snapback]

Idenitet? Høh? Hvor? Hva? Hvem? Noe sånn nymotensgreie jeg ikke har fått med meg?

 

Nei, seriøst, er vel ikke uvanlig å lure litt på hvem man er. Riktignok primært noe man opplever i tenårene.

8800482[/snapback]

 

Dette er ikke en tenåringsgreie.. Det går en del dypere.

 

Jeg flytter til høsten. Jeg selger mange av eiendelene mine, ganske enkelt fordi jeg ikke har noe sted å ha dem. Barndomshjemmet mitt, det stedet jeg vokste opp, forsvinner. Alle eiendelene jeg hadde gjennom tenåringsårene forsvinner også. Det gjør meg vel bare vemodig.

[Ernie]

Er det vanlig å ha identitetsproblemer?

8800428[/snapback]

Idenitet? Høh? Hvor? Hva? Hvem? Noe sånn nymotensgreie jeg ikke har fått med meg?

 

Nei, seriøst, er vel ikke uvanlig å lure litt på hvem man er. Riktignok primært noe man opplever i tenårene.

8800482[/snapback]

 

Dette er ikke en tenåringsgreie.. Det går en del dypere.

 

Jeg flytter til høsten. Jeg selger mange av eiendelene mine, ganske enkelt fordi jeg ikke har noe sted å ha dem. Barndomshjemmet mitt, det stedet jeg vokste opp, forsvinner. Alle eiendelene jeg hadde gjennom tenåringsårene forsvinner også. Det gjør meg vel bare vemodig.

8800679[/snapback]

Ahh ... okey, litt mer seriøs identitetsproblem ja. Klart, litt vemodig når man flytter og slikt. Selv følte jeg meg mer eller mindre "forlatt" de første dagene jeg bodde helt alene. Ikke det at jeg ikke har vært alene hjemme før eller noe slikt, men det er liksom noe helt annet når du har din helt egne private hybelleilighet og veit at alt må man nå stå for helt selv. Nå var det god plass hos mamma slik at jeg slapp å kvitte meg med ting, men tviler ikke et sekund på at det kunne blitt litt trist å kvitte seg med endel ting. Det er jo liksom en del av det livet man har hatt hittil

[Heilage]

Ahh ... okey, litt mer seriøs identitetsproblem ja.  Klart, litt vemodig når man flytter og slikt. Selv følte jeg meg mer eller mindre "forlatt" de første dagene jeg bodde helt alene. Ikke det at jeg ikke har vært alene hjemme før eller noe slikt, men det er liksom noe helt annet når du har din helt egne private hybelleilighet og veit at alt må man nå stå for helt selv. Nå var det god plass hos mamma slik at jeg slapp å kvitte meg med ting, men tviler ikke et sekund på at det kunne blitt litt trist å kvitte seg med endel ting. Det er jo liksom en del av det livet man har hatt hittil 

8801114[/snapback]

 

Det er akkurat det. Jeg river opp og brenner opp roten til livet mitt føles det som.

[Bruktbilen]

Så faktisk en powerangersleke i boden i dag, det var en svær fyr som var bygd opp av 3-4 andre mindre folk. Satt og puslet med den, fikk en del minner av den Jeg hadde ikke klart å kaste alt av leker jeg lekte med før, heller latt noen andre gjøre det. Får en litt kjip følelse av å bare tenke på å kaste det. Det går nok over så snart du flytter ut, det er jo en stor ting å flytte for første gang. Snart fyller du opp stedet du skal bo med andre ting, som får en eller annen fremtid.

[L4r5]

Det er akkurat det. Jeg river opp og brenner opp roten til livet mitt føles det som.

8801245[/snapback]

Etter et par uheldige opplevelser i forbindelse med flytting har jeg faktisk oppdaget at minnene ikke sitter i tingene dine men i hodet ditt. Jeg opplevde faktisk å få et flyttelass stjålet med alt fra barnebilder til kjøkkenting og senger. Det var utrolig trist men jeg innså at selv om tingene blir borte så er man fortsatt den man er og har fremdeles minnene

[Batnobbit]

Ikke kast tingene dine da, så en gang at mamma ga en leke jeg hadde som liten til et loppemarket, brydde meg ikke om det men når jeg så den på disken, så måtte jeg åpne lommeboka. Alttid like herlig med den Åh-denne-husker-jeg Følelsen

Endret 7. juni 2007 av x-nobbit

[Stubbekropp]

Moi borte

Endret 23. juni 2007 av Stubbekropp

[mushi]

Ta deg en snakk med barnevernet og sørg for at lærere/voksne mennesker som er innom deg veit hvor jævlig det er for deg å bo hjemme først. Er du heldig får du støtte til å flytte ut.

[jasid]

Forrige dagen etter at morra mi snakket med meg (kjeftet...) så fikk jeg kraftige smerter i hjertet, kunne ikke røre meg.

Hva faen liksom (Lo faktisk,s elv om det gjorde vondt.)

 

 

Snublekoppen:

 

Har hatt det sånn selv, legen kalte det for stressangst.

Det er vist ikke farlig men, veldig slitsomt og ubehagelig, pleide å sove i 1 døgn etter jeg hadde hatt anfall.

Hhehe foresten, har akkurat vært på Kano tur selv;)

 

 

@ Heilage

 

Å flytte, gi bort tingene, dine, kaste de osv betyr ikke at en del av identiteten din blir borte. Identiteten din skaper du along the way. skjønner at det er forvirrende og kanskje litt skremmende.

[Stubbekropp]

Forrige dagen etter at morra mi snakket med meg (kjeftet...) så fikk jeg kraftige smerter i hjertet, kunne ikke røre meg.

Hva faen liksom (Lo faktisk,s elv om det gjorde vondt.)

 

 

Snublekoppen:

 

Har hatt det sånn selv, legen kalte det for stressangst.

Det er vist ikke farlig men, veldig slitsomt og ubehagelig, pleide å sove i 1 døgn etter jeg hadde hatt anfall.

Hhehe foresten, har akkurat vært på Kano tur selv;)

 

 

8818267[/snapback]

 

Akkurat :i

Sov i 20t her om dagen

[g@bb@]

Etter å holdt inni meg alt som har skjedd i mitt liv, fant jeg endelig ut at jeg nesten må si det til noen, ettersom nesten ingen andre vet om dette.

 

 

 

 

 

Det hele begynte da min lesbiske mor fikk en kjæreste, Mona. Denne personen, som ofte ble addresert som "han" Mona var verre enn djevelen selv. Det ble fort klart at hun likte verken meg eller min bror. Min bror var litt smartere enn meg, og flyttet til min far.

Imens fortsatte terroren med Mona hjemme hos oss. Hun var en av de konservative personene som mener at unger skal sees og ikke høres, helst ike eksistere.

Hun ble sur, eller nærmere forbannet da jeg kom hjem og spurte om det var middag. Jeg forsto fort at det ikke ble et spørsmål om det var mat, men heller et spørsmål om jeg kunne få mat. Dette gikk utover mine kamerater som ble med meg hjem. De sa direkte til meg at de ikke likte henne. Noe jeg forsto veldig godt.

 

Hjemme hos meg røykte de inne. Jeg ble stadig møt av en røygvegg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble vondt i øynene som man kunne tenke seg og jeg gikk til legen for å sjekke hva det var. Jeg mistet kontakt med min mor, og vi ble ikke særlig fortrolige med hverandre etter hun ble sammen med denne Mona. Jeg ble stadig kontrolert for å passe på at jeg gjorde det jeg skulle å ikke gjorde noe annet. Hvis jeg glemte oppvasken en gang, da var det et 1-times langt foredrag om vor vanskelig hun hadde det og bla-bla. Dette var ikke min mor som fortalte, men Mona. Moren min ble mer å mer utenfor. Jeg prøvde gang på gang å fortelle henne det, men det var nytteløst, siden jeg bare var en liten unge som tok feil, uansett hva jeg gjorde. Jeg ble vant med den stadige oppfølgningen av oppvask, rydding, å vaske klær vær dag, å ikke tulle bort tiden med kamerater. Jeg trodde dette var normal for unger, å ta ansvar i en alder at 12-13 år. Jeg ble stadig opplært i alle salgs straffer jeg kunne få hvis jeg gjorde noe galt. Å få 6-er i hvert fag, var selvfølgelig en selvfølge for alle.. Jeg ble vandt med at alle problemene som skjedde hjemme, var min feil, og bare min.

 

Trodde jeg. Jeg snaket med noen venner om hvordan de hadde det hjemme, og da forsto jeg at jeg hadde en ganske streng oppvekst. Jeg trodde dette var normalt for unger i 9-10 års alderen. Noe jeg ikke hadde så mye imot egentlig. Men så begynte jeg å se rundt meg, se hva som var forskjellen på meg å andre. Jeg merket at jeg ble mer og mer kontrolert av denne Mona, og jeg begynte å frykte henne. Ettersom jeg ble litt eldre, prøvde jeg igjen å snakke med min mor om dette. Hun nektet å høre, å mente at jeg burde ta ansvar selv. Jeg begynte å sette mer å mer pris på de stundene jeg fikk alene, og kunne slappe av, uten å være redd for å bli skjelt ut av en eller annen grunn. Jeg gjorde det greit nok på skolen, men fikk sjeldent noe igjen. Dette fikk jeg heller ikke hjemme. Jeg begynnte å skulke skolen, fordi jeg ikke følte jeg hørte hjemme der. Jeg hadde mye å tenke på siden jeg trodde at alt jeg gjorde var feil noe som igjen resulterte i mer utskjellning og til tider, fysisk straff. Hun slo kanskje ikke hardt, men jeg følte de var rettet mot meg, i ren hat av min eksistens. Jeg begynte da å tenke på å flytte ut, men siden jeg bare var 14 år, kom det ikke på tale, og min far har ikke verdens største leilighet.

Jeg ble mer å mer innesluttet og snakket sjeldent med venner utenom skoletiden. Jeg har en dårlig håndskrift, noe som resulterte i timesvis med skrivning med læreren. Jeg spurte min mor om jeg kunne få en bærbar pc, men det var hvis ingen vits. Jeg måtte lære meg å skrive fint. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde en lesbisk mor. Dette gikk videre til ren mobbing å jeg taklet ikke ting så godt som jeg gjorde. Jeg tok ordene til meg og innså at de hadde rett.

 

Jeg gjorde mitt beste, men fikk sjeldent høre noe bra igjen. Jeg kunne ikke lengre snakke til min mor, men en kamerat sin mor begynte å vise interesse for hvordan jeg hadde det. Jeg satte pris på denne godheten fordi jeg aldri hadde fått forståelse før. Jeg følte jeg kunne snakke fra hjerte til hun, og ikke det man forventet jeg skulle si. Det endte opp med at vi snakket alvorlig om dette og vi sa ifra til min mor om dette. Jeg tenkte at nå kunne hun endelig ta til fornuft og se litt på hvordan hun hadde påvirket oppveksten min. Der tok jeg grundig feil.. Den samtalen der endte opp med at jeg ikke fikk gå ut, jeg var selvopptatt og egoistisk. Jeg ble skjelt ut nesten daglig av min mor p.g.a denne samtalen.

Etter dette forsto jeg at det ikke nyttet å snakke med min mor om dette, så jeg ga opp. Jeg fant ut standar svar på alle spørsmål og ble mer å mer innesluttet. Jeg snakket av og til med venner om det, men gjorde ingenting med det.

 

Men heldigvis slo de opp. Mona var ute av mitt liv! For godt.

Ting begynte å bli bedre. Skolen gikk bra og jeg ble mer sosial. Jeg fikk kjærest og jeg trodde jeg kunne glemme det som hadde skjedd...

Men jeg var ikke så heldig. Først begynte min mor å bli mer å mer lik Mona. Jeg måtte gjøre ting rett, å komme hjem da og da. Ikke på tale om jeg kunne ta ansvar for mitt eget liv eller noe slikt. Jeg ble møtt av en kaldt vegg da jeg kom hjem, og ble mer å mer redd for å gå hjem. jeg kunne heller sitte i byen i 2-3 timer fordi jeg ikke ville hjem, fordi jeg visste hva som ventet der. Et langt foredrag om dop, alkohol og vold.

Jeg merket at jeg satte igjen mer pris på den lille stunden jeg hadde da jeg hadde lagt meg. Jeg kunne ta på headsett og flykte inn i en verden av musikk og alt annet enn familie å problemer å tenke på.

 

Min mor forbedret seg litt, men vendte stadig tilbake til det lignende nazi-regjerings metoden. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til, sålenge hun syns det var greit. Dette skjedde nå nylig, altså da jeg var 17 år. Jeg hadde da levd med Mona siden jeg var 8-9 år gammel. Heldigvis var kjæresten der for meg å støttet meg til en viss grad. Hun begynte også å bli mer å mer lik Mona og min mor. Dette tok jeg opp, men det var vist det siste jeg skulle gjort.

 

Jeg ble nesten daglig skjelt ut av henne også, og hun lovet dyrt å hellig at hun skulle forbedre seg. Men etter halvannet år, klarte jeg ikke mer. Jeg nesten bare eksploderte av sinne. Jeg skrek aldri men valgte å lide for meg selv siden jeg var vandt med det. Jeg skar meg selv. Ofte daglig. Over alt hvor jeg fant sted på kroppen. Jeg fikk en slags makt følelse av dette, siden da hadde jeg faktisk kontroll over noe som skjedde i mitt liv.

Men som sikkert mange vet, så er makt avhengighets skapende. Kuttene ble dypere og større.

 

Den dag idag har jeg enda ikek gym, på grunn av tydelige arr på lårene og magen.

 

Selv om hun var kjæresten min, og de liksom skal være der for å støtte deg, fikk jeg ikke noe særlig med støtte. Det eneste hun sa hvis jeg hade en dårlig dag, eller var blitt skjelt ut igjen, lignendes dette:

Pfff, ikke klag

 

Jeg klarte tilslutt ikke mer. Jeg har ikke verdens største selvtillit og det viste hun.

Vi begynnte å krangle. Hver dag. Hun mente det var på grunn av humørsvingninger, men hvem hopper fra sur/glad/lykkelig/deppa/ hver eneste dag?

 

Hun hadde av og til noen småkrangler med faren hennes, og da var det selvfølgelig meg det gikk ut over. JEg ble skjelt ut av henne fordi hun var sur på faren sin.

Dete gikk ofte over i store krangler. I enkelte tilfeller jaget hun meg ut og gikk ut å drakk uten meg. Dette var ikke et problem for meg, det at hun gikk ut uten meg, men hun nektet å snakke med meg på 2-3 dager etter det. På grunn av at hun var sur på en annen.

 

Dette gikk selvfølgelig innpå meg. Jeg kom inn i den samme rytmen med selvskading igjen. Hun så arrene og begynte igjen å skjelle meg ut pga det. Da jeg prøvde å forklare situasjonen og alt som hadde skjedd tidligere med meg, blåste hun det bare vekk. Hun ga enkelt og greit blanke faen i hvordan jeg følte det.

 

Etter nesten 1,5 år klarte jeg ikke mer. Da jeg slo opp, var det plutselig hun som trengte støtte fra meg. Jeg forklarte henne hvordan hun hadde oppført seg mot meg og hun lovet igjen at det aldri skulle skje dersom vi ble sammen igjen.

 

Jeg sa enkelt og greit at hun hadde ødelagt store deler av meg, på grunn av hvordan hun hadde oppført seg.

 

Etter vi hadde slått opp, gikk ting litt bedre. Jeg var med venner som jeg ikek hadde sett på en stund og hadde det egentlig ganske greit.

 

Så traff jeg en ny jente. Livet er herlig tenkte jeg da.

Men atter en gang, tok jeg feil. Jeg tenkte "aldri i verden om samem situasjon kan gjenta seg" men der tok jeg grundig feil.

 

Denne jenta virker ikke så humør-syk. Og det stemte. Men til gjengjeld var hun utrolig kald og følelsløs. Noe jeg ikke merket med en gang selvfølgelig.

 

Jeg var jo selvfølgelig glad i henne og ville derfor at hun skulle vite hvordan jeg hade hat det tidligere. Men dette var noe hun mente var tøys og gadd rett å slett ikke å høre på. Da jeg prøvde å snakke om det, begynte hun med en gang å snakke om noe annet.

 

Da hun så arrene, ble hun også forbannet, litt forståelse. men det var ingen støtte what so ever og få. Hun kalte meg for "dum, teit, uansvarlig, barnslig osv".

 

Hvem har en kjæreste som ikke støtter deg?

 

Så jeg forsto raskt at jeg ikke kunne fortelle henne dette.

Jeg er også en person som trenger noen timer alene av og til. men dette var noe hun ikke forsto i det hele tatt.

Hun forsto ihvertfall ikke om jeg ville bare være med kameratene mine. Hun sa også at jeg ikke fikk lov til å være med dem.

Så etter en stund slo jeg opp. Jeg taklet det ikke lengre.

 

Jeg fikk jobb og livet gikk bra. Men på grunn av alt som skjedde før, var jeg til tider sterkt deprimert. Dette gikk utover jobben min, desverre og jeg fikk sparken.

 

Og da klikket min mor igjen. Jeg fikk sparken i forrige måned og hun skjeller meg nesten ut daglig fordi jeg ikke har funnet en ny jobb alerede. Og jeg er akkurat ferdig på skolen.

 

Så da blir jeg jo selvfølgelig redd for at alt skal gjenta seg... Igjen...

Endret 9. juni 2007 av g@bb@

[Frohman]

Fy faen, g@bb@. Det der var heftig. Mitt råd vil være å holde seg unna damer på en stund, få livet ditt tilbake på rett kjøl. Du har vært maks uheldig, men på det punktet du er på nå, har du lite å tape, så jeg sier fortsett å kjempe. Før eller siden ordner ting seg.

[Niqābninja]

Ta deg en snakk med barnevernet og sørg for at lærere/voksne mennesker som er innom deg veit hvor jævlig det er for deg å bo hjemme først. Er du heldig får du støtte til å flytte ut.

8817844[/snapback]

Og er du uheldig får du slengt i trynet hvor forbanna patetisk du er

 

@ g@bb@: Veldig trist lesning, og jeg veit ikke helt hva jeg skal si anna enn at du overhodet ikke må gi opp og at jeg håper at det ordner seg for deg til slutt. Virkelig.

[mushi]

g@abb@: Kjenner meg veldig godt igjen siden jeg også har en lesbisk mor med en veldig kontrollerende kjæreste. Jeg sliter også med depresjon, angst og selvskading (som du også gjør) pga. ting som har skjedd i barndommen. Har forøverig ikke snakket med moren min på halvannet år. Det har hjulpet meg veldig.

[fargoth]

-snip-

8820581[/snapback]

Tror ikke jeg klarer å formulere noe langt og konstruktivt nå, men du skal vite at du har venner som bryr seg om deg og liker å omgås deg på grunn av den du er! Venner som ikke stiller krav eller forpliktelser og som ikke har forventninger til prestasjoner, og som alltid vil være, uavhengig av hvilke hendelser som har eller kommer til å finne sted. Hendelser kommer og går men kompiser består

[TSP]

g@bb@: Det der høres ikke bra ut. Kan ikke tenke meg hvordan du har det, har riktignok en kontrollerende mor selv som tror at alle andre foreldre er strenge, derfor er hun det. Hun hevder til og med hun er bedre enn flesteparten. Problemet er at jeg ser rundt meg, på alle kameratene mine ser jeg at det ikke stemmer. Ingen i min omgangskrets virker å ha en mor som min.

 

Men jeg har en anbefaling. Skriv et velformulert brev til din mor, prøv å flytte til noen andre etter å ha gitt det og si at du ikke en gang vil tenke på å komme tilbake før hun har lest og forstått brevet. En muntlig diskusjon med din mor vil ikke hjelpe, men ved å gjøre det skriftlig unngår en at det blir krangling og usaklig argumentasjon.

Endret 9. juni 2007 av TSP

[Gjest mhm :S]

Sitter her å leser, og ser det ikke er alle som har det like lett.

Mine problemer er sikkert bare blåbær i forhold...

Klarer liksom ikke få opp selvtilliten, prøver, men faller bare tilbake igjen. Har flere venner og er på ingen måte "utafor" på skolen, men er ikke morsomt å se alle andre dra på fest og rote med damer hver helg

 

Veit jo at jeg må ta intiativ(ref; damer), men tør ikke. Blir egentlig bare oppgitt over meg selv som sitter her og syter. Vet jo egentlig at ingenting kommer gratis... Blir bare så deppa. Vært forelska i ei dame i et halvt år, men hva så? drømmer om at hun skal ta kontakt... faen meg patetisk ass

 

Sommerferien blir sikkert morsom den, og fri fra skolen skal seff nytes, men dame

 

Trokke det

[fiLLLipnet]

*snip*

8823506[/snapback]

 

Har akkurat det samme problemet ..

Liker en jente kjempegodt. Har kontakt, men tør ikke ta det videre, rett og slett fordi jeg er pinglete slik.

Damer jeg ikke har følelser for kan jeg klemme og alt slikt, men hun jeg liker nå tør jeg omtrent ingenting, vet ikke hvordan hun vil reagere. Hun vet jeg liker henne, men jeg vet ikke hva hun vil. :/

 

Edit: ^

Endret 10. juni 2007 av Mr_Filip

[Anynom_Bruker_123]

*snip*

samme med meg mr_filip. liker ei jente, men jeg tør liksom ikke fortelle henne det og jeg vet ikke om hu liker meg en gang

det gjør meg egentlig litt deprimert...for da tenker jeg liksom sånn "jeg får aldri jenta jeg liker"

[Patrick de Maar]

Jeg er vel stikk motsatt. Nok en gang drakk jeg, noe jeg hadd ebestemt meg for å slutte med. Det begynner å bli et problem, og det ødelegger for meg, jeg trener og prøver å nå målene mine, men drikke er jo værre enn snop f.eks, derav er jeg skuffet overmeg selv.

 

Også skulle jeg stoppe å rote med alle, men neida. Roter som faen, og idag(igår) var det nesten sex også. Jeg angrer på at jeg rota, montro om hvor jævlig angring det hade vært om det ene hadde ført til det andre....

 

Velvel, nå SKAL jeg stoppe å drikke. Koste hva det koste vil. *Holde seg strikt når det kommer til drikke*