Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest member-101642]

Føler meg mer ensom en noen gang nå. For et håpløst liv. Skal det fortsette slik i all evighet? Jeg ser meg om, stirrer inn i det uendelige. Ikke et eneste lyspunkt å finne. Begynner å bli usikker på om jeg orker dette her. Alle dagene er like. Stå opp, dra på skole, dra hjem. Er lei av å bli avvist av alt og alle. En meget god vennine har sluttet helt å snakke med meg. Bruker dagene til å skrive dystre dikt og noveller. Selvmordsbrevet er for lengst klart.

Endret 8. mai 2007 av member-101642

[TheKims]

Du er ikke aleina med den følelsen. det er jo en liten trøst at det er flere i samme situasjon

[Stubbekropp]

Det er jo ingen trøst, men du er ikke alene om det der.

Lever, men lever ikke

Brent barn skyr ilden

 

Livet er en solo

[CrashTestDummy]

Jeg har en del venner, men problemet mitt er at de som bor i gangavstand, enten ruser seg på hash vær dag, eller sitter forran pcen og spiller dagen lang, jeg føler at jeg ikke får nok ut av livet mitt for tiden :S Etter jeg sluttet med fotball så har det blitt alt for mye PC på hverdagene, helgene er mitt eneste lyspunkt, og skolen (VGS) gjør alt bare mye verre. Det eneste jeg har sett frem til denne uken, er en by tur med kjæresten på torsdag.

 

Et annet merkelig problem jeg har, går ut på at når jeg drar fra kjæresten, så er det eneste jeg klarer å tenke på hvordan jeg føler det når hun slår opp, vi har det kjempe fint nå og ser hverandre hvertfall 2-3-4 ganger i uken, men likevel sitter jeg igjen med denne følelsen når jeg/hun drar

 

 

 

Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Endret 8. mai 2007 av CrashTestDummy

[Korpmettaren]

Sånn, brant opp...ting

Er jeg pyroman når jeg skriver 15 sider med tanker for og så brenne dem?

Eller er jeg bare gal?

 

uansett; LETTELSE!

8564507[/snapback]

Nei du er da aldeles ikke gal. De aller fleste psykologer anbefaler å skrive ned de tankene man har. Fikk selv beskjed om det. Så gikk rundt med en liten notisblokk i baklomma og måtte skrive ned ting når jeg tenkte det

 

Er en lettelse som du sier å få ting ut. Prate med noen eller bare skrive det ned. Ikke la alt samle seg oppe i hodet. Blir bare mer kaos.

[DeadEmotion]

Jævlig deppa i dag... Er egentlig venninna mi sin skyld. Hun ringte og minna meg på hvor miserabelt livet mitt er...

[Sirslask]

Har vært mye deppa i det siste men jeg tror jeg har funnet grunnen nå. Jeg har alt for mye tid jeg er aleine og tenker over ting som gjør at jeg kommer i perioder hvor alt er bare kjedelig. Noen av de andre problemene jeg har er at jeg ikke klarer å se frem til noe, enten så skjer det ikke eller så blir det ikke så bra som jeg hadde håpet.

[Ernie]

Det er underlig hvordan virkeligheten har en tendens til å rive en løs fra drømmeland. Akkurat nå som jeg har klart å distansere meg fra hele kreften og all skjiten må selvsagt en fra et forbund for de med sykdommen/kreften det gjelder ringe og avtale et tidspunkt hvor vi kunne snakke om det her. Klart, jeg vil jo snakke om det med han, det er ikke det, men nå var verden for en gangsskyld ikke så alt for ille. Riktignok, det begynner å bli skremmende lite tid igjen til operasjon. Bare en fattig liten måned. Ingenting jo.

 

Har egentlig ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og småtenkt på det her. Valget står bokstavligtalt mellom kreft og fjerning av en del av kroppen. Hvordan skal man egentlig takle det? Går det egentlig an å takle det? Isåfall, hvorfor sitter jeg da her og egentlig driter i hele greia og later som absolutt ingenting? Hvorfor klarer jeg da å leve et "normalt" liv? Det kan vel forsåvidt ha litt med erfaring å gjøre. Hvor mange ganger har jeg ikke vært på sykehuset tro? 40-50 ganger i løpet av 20 år? Tja, sikkert noe rundt det. Gidder ikke forsøke å telle, det har blitt skremmende mye uannsett hvordan man vrir og vender på det. Uannsett, erfaring fra sykehuset har jeg, og det i tidlig alder. Operert allerede i en alder av 1.5år. Nå skal jeg inn til 4. operasjon og om 3-4mnd inn i en 5., og legger vi til noen måneder til så blir det sikkert en 6. også. Ja, og det er et tidsspørsmål før det blir en 7. også. Jeez, kan lure på hvorfor jeg fortsatt er i livet. I det heltatt, hvorfor gidder jeg det pisset her? Hva i alle dager er det som gjør at jeg fortjener et liv fult av sykehus og operasjoner og genfeil og kreft og fanden veit hva, og på toppen av det hele klarer jeg egentlig ikke deppe ordentlig (okey, sikkert noen som er uenig nå)

 

Jaja, hvor var jeg nå da ... Uhhmm ... jo, valget ja. Del av kroppen vs. garantert kreft. Bør være en no brainer. Selvsagt velger man jo ikke kreft. Nei, det er ikke selvsagt. Jeg har sett hvordan det her har utviklet seg i praksis. Pappa levde kanskje 30år med det her før han døde stille. Hvis man for en stund antar jeg kan klare det samme, dør jeg altså når jeg er en 60-70-80 år. Det burde jo ikke være så ille. Død før elendigheten starter og knapt merke noe til det. Synes ikke det lyder så ille. Alternativet er å fjerne noe å merke det resten av livet. Hva er noen års kreft mot ørten toalettbesøk daglig resten av livet? Så kommer jo risiko for tretthet, B12-mangel (rettelse: ser brosjyren sier jeg må ta B12-tilskudd) og masse annet herk oppå toppen. Er det virkelig verdt det når jeg kanskje kan leve en 40-60 år uten nevneverdige problemer? Vel, det var jo dette forutsettningen da. Jeg kan jo få kreft før det, faktisk kan jeg få det "når som helst".

 

Det skal ikke være enkelt det her, og det blir ikke bedre av at kirurg sier åpent og rett ut at jeg nok kommer til å angre på det her i perioden etter operasjonene. Greeeeeeeat Jeg skal altså da kanskje ligge der TO ganger på sykesenga en ukestid med smerter og morfin og alt det der og angre på det her, og når jeg endelig kommer på beina igjen skal jeg nærmest angre enda mer? Just fucking great. Ja, jeg nevnte at jeg må holde meg unna godsaker en god stund? Ikke det nei. Vel, fet mat, sukker, kunstid sukker, nøtter, appelsinskall osv. Heldigvis bare for en periode (no offence dere som kjenner igjen hva det er snakk om, men dere skjønner vel ). Riktignok blir det ikke bedre av at de sier jeg bare må prøve meg frem når det kommer til mat og passe på at jeg drikker rikelig daglig. Ja, og får jeg diare som varer noen dager (gudene veit hvordan man i det heltatt skal vite om man faktisk har diare), så må jeg for all del oppsøke lege/sykehus straks.

 

Vel, vel, får håpe jeg ikke har alt for uflaks med det her. Synes jeg har hatt nok av det nå. Tror ikke gud eller hva faen som måtte røre seg der oppe bør oppsøke meg personlig. Det er ikke spesielt trygt. Nå tror jeg ikke akkurat at det finnes noen, men gjør det det så kan han oppsøke det vakre helevete han/hun/det skal ha oss vekk fra og brenne litt selv, for det her er ikke mye gøy (selv om andre dessverre har det enda verre ). Men altså, nå må jeg snart ha litt flaks her. Nå må jeg snart få lov til å leve litt ordentlig uten bekymringer.

 

Forbanna møkkakropp

 

Minst 34 dager igjen ...

[Evil-Duck]

Jeg tok meg tid til å lese inlegget dit Ernie , og om noen her på forumet har grunn til å deppe så er det vertfall deg . Må bare få si at jeg synst utrolig synd på deg , må bare være så utrolig kjipt . Og jeg vil ønske deg lykketil med en eventuel oprasjon og så får vi håpe at du vil få et bortimot normalt liv etter oprasjonen Jeg tror nok du vil venne deg til en eventuelt ny livs stil .

 

så lykketil videre !

[Korpmettaren]

Uff, hørtes virkelig ikke morsomt ut.

Men du nevnte å fjerne en del av kroppen? Kan jeg få spørre om hva det er? vet ikke så masse om kreft og det skjønner.

 

Og ønsker deg virkelig lykke til

Endret 8. mai 2007 av conzeed

[DJ_Dark]

Jævlig deppa i dag... Er egentlig venninna mi sin skyld. Hun ringte og minna meg på hvor miserabelt livet mitt er...

8569753[/snapback]

Fortelle?

[Ernie]

Jeg tok meg tid til å lese inlegget dit Ernie , og om noen her på forumet har grunn til å deppe så er det vertfall deg . Må bare få si at jeg synst utrolig synd på deg , må bare være så utrolig kjipt . Og jeg vil ønske deg lykketil med en eventuel oprasjon og så får vi håpe at du vil få et bortimot normalt liv etter oprasjonen Jeg tror nok du vil venne deg til en eventuelt ny livs stil .

 

så lykketil videre !

8569992[/snapback]

Takk. Blir vel bare å hoppe i det.

 

Uff, hørtes virkelig ikke morsomt ut.

Men du nevnte å fjerne en del av kroppen? Kan jeg få spørre om hva det er? vet ikke så masse om kreft og det skjønner.

 

Og ønsker deg virkelig lykke til

8570003[/snapback]

Tykktarm. Den har strengt tatt ingen kritisk funksjon annet enn at den suger til seg vann/væske, men det får alikevel konsekvenser utover det

[DeadEmotion]

Jævlig deppa i dag... Er egentlig venninna mi sin skyld. Hun ringte og minna meg på hvor miserabelt livet mitt er...

8569753[/snapback]

Fortelle?

8570006[/snapback]

 

Jo... For det første har jeg gått hjemme helt siden i fjor høst, uten hverken jobb eller skole og gå til... Har ikke søkt jobb ene og alene p.g.a at jeg ikke har tord. Dette fordi sjenansen har forverra seg betraktelig de siste årene og det er ufattelig slitsomt... Skulle gjerne ha tjent litt penger. Er fattig som ei kirkerotte (for å overdrive ørlitegrann), men slik går det når en bestandig feiger ut... Begynt å grue meg så mye til skolen begynner igjen at jeg til og med får mareritt om nettene... Vet jeg trenger å komme ut blant folk igjen, men er redd det ikke skal gå like bra som jeg håper...

Har aldri opplevd ekte kjærlighet... Savnet etter en kjæreste er sårt akkurat nå... Føler meg ofte ensom. Har en spesiell i tankene, men han ser jeg aldri lenger... Har få venner og de få jeg har treffer jeg skjelden... Skulle ønske jeg hadde flere, men tør jo ikke gjøre noe med det, så man kan godt si det er min egen fortjeneste...

 

Så satt jeg da her, hørte på musikk og hadde det ganske ålreit til meg å være...

Men det var før denne venninna, som egentlig er ei jævlig god venninne (den beste jeg har faktisk) ringte. Denne samtalen ble ikke særlig hyggelig... Hun begynte å syte og klage fra første sekund over hvor fælt hun har det. Ingen venner i byen der hun nå bor, ingen kjæreste, ingen som var interessert i å bli venn med henne, det måtte være noe galt med henne o.s.v... Jeg begynte selvsagt å tenke på mitt eget liv. Jeg har det ikke stort bedre selv og jeg merka at jeg ble deppa av "påminnelsen"... Det var som om hun snakka om meg. Jeg trengte det bare ikke akkurat da... Hun klarte faen meg å ødelegge resten av dagen min. Jeg prøvde å støtte henne på best mulig vis, men egentlig ville jeg bare legge på...

[DeadEmotion]

Trist å lese innlegget ditt Ernie. Det får mine problemer til å virke små... Håper virkelig det vil gå bra med deg! Sender deg gode ønsker... Det er desverre det eneste jeg kan gjøre. Stå på og ikke mist motet!

[Ernie]

Trist å lese innlegget ditt Ernie. Det får mine problemer til å virke små... Håper virkelig det vil gå bra med deg! Sender deg gode ønsker... Det er desverre det eneste jeg kan gjøre. Stå på og ikke mist motet!

8570229[/snapback]

Takk

Det er nok dessverre alltid noen som har det verre enn en selv. For noen år tilbake så jeg en dokumentar om en som hadde Epidermolysis Bullosa ("The Boy Whose Skin Fell Off"). Som tittelen på dokumentaren sier faller (eller falt siden han døde under innspillingen av dokumentaren) altså huden av. Han hadde konstant sår over hele kroppen og hadde det mildt sagt helt forjævlig. Alikevel har han humør og motivasjon til å leve. Må si det var utrolig inspirerende å se på det, og det falt et par tårer underveis. Sier ikke dermed at det er feil å deppe over småting, tvert imot er det ingenting i veien med det. Derimot synes jeg det er fint å kunne se på noen som "lykkes" selv om forutsettningene er skrekkelige. Det gir en liksom litt motivasjon til å forsøke i det minste, siden man ikke kan være dårligere.

[Snowbunny]

Jeg vet ikke om jeg er deppa eller bare bekymra..men fant nettopp ut at en venninne har brystkreft og en annen kanskje kan ha et dødelig hjernevirus Det er snakk om mine to beste venner, selv om jeg ikke har så mye kontakt med dem da..men har ikke hatt så god kontakt med noen de siste månedene..

 

Hun som har kreft skal legges inn om en ukes tid. De har visst oppdaget det tidlig, så de er ganske sikker på at de vil få vekk alt men likevel. 1: Hva hvis de ikke gjør det? 2: Jeg gruer meg til å se henne være sikkerlig syk på grunn av kjemoterapien(heter det det?) og ikke ha det nydelige lange mørke håret hun har nå... hva sier man til ei venninne som kanskje kan dø i en alder av 17? Hun er optimist i alle fall, sikker på at hun kommer til å overleve og at dette ikke egentlig er noe big deal! Jeg skjønner det ikke, for jeg vil bare legge meg langt under dyna og gråte av redsel for å miste henne..og så er hun så sterk?!

 

Hun er mye mer bekymra for hun som kanskje har et hjernevirus. Jeg er og bekymra, men siden det ikke er bevist enda så vil jeg ikke akkurat bekymre meg for mye heller...hun har vært alvorlig syk før og da "helbredet" kroppen hennes seg selv! Så tror hun er sterkere til å motstå noe sånt...men hvis hun har fått dette dødelige hjerneviruset( som hun faktisk har hatt før..var det kroppen fiksa selv) så må hun denne gangen ha behandling siden imunforsvaret hennes ikke er like sterkt som før..og hva har hun bestemt? Nei, hun skal ikke ha behandling hun

 

Hun mener at dersom hun har fått det igjen så er det ikke noe vits..da er det hennes sjebne eller noe sånt.... til helvete med sjebnen....hva med å leve? Nå er jeg sikkert egoistisk, men jeg vil at hun skal leve fordi jeg trenger henne her...er det slemt av meg? Hun skal inn for nye tester neste uke...har hun fått det vil de mest sannsynlig vise seg da..

 

Nei uff..vet ikke hva jeg skal gjøre jeg...alt jeg vet er at for øyeblikket er jeg fryktelig langt nede...selv om de to som faktisk burde være deppa gjør alt for å muntre meg opp..det går feil vei syns jeg...er jo jeg som skal få dem til å føle seg bedre egentlig..

[DJ_Dark]

Snowbunny:

 

Karoline ser alltid det værste i ting. Hun kommer ikke til å gi opp. Såpass vet jeg.

 

Naboen min, som også går på Asker i 2. klasse fikk og kreft for ikke så lenge siden. Du har kanskje sett henne. Hun greier seg hun.

[Snowbunny]

Snowbunny:

 

Karoline ser alltid det værste i ting. Hun kommer ikke til å gi opp. Såpass vet jeg.

 

Naboen min, som også går på Asker i 2. klasse fikk og kreft for ikke så lenge siden. Du har kanskje sett henne. Hun greier seg hun.

8571002[/snapback]

 

Har sett henne ja..hun smiler alltid Men er likevel skremmende tanke...for hun kan jo dø...

 

tok ikke den med at hun ser alltid det verste i ting... men hun har bestemt seg for å ikke få behandling hvis hun er syk..og du vet like godt som meg..å få hun til å skifte mening er umulig

 

Edit: Er ikke hun naboen din jeg snakker om..men det skjønte du kanskje

Endret 9. mai 2007 av Snowbunny

[iselilja]

Faktisk viktig å hjelpe folk som har kreft med å tenke positivt, da det hjelper mye på behandlinga

[darkness|]

Vræææææææææææl.

 

Det var alt jeg hadde å si for denne gang.